Artiklar

OMSORGSOVERTAKELSE ER IKKE BARNEVERN

 

Omsorgsovertakelse er ikke barnevern

Av Sverre Kvilhaug, Advokat

 

  •  
    Detta innlegg av Sverre Kvilhaug er tidligere publisert i Firda den 2 januar 1997. Den publiceras här med författerens benägna tillstånd.

 

Undertegnede hadde et innlegg i Firda den 17.12.96. Advokat Anders Folkmann hadde kommentar til det i Firda 21.12.96, men det er lite i Folkmanns innlegg som viser at han har lest mitt innlegg. Jeg vil folgelig ikke gå noermere inn på hva han skriver, men vil for ordens skyld presisere hva saken dreier seg om.

Det viktigste i mitt innlegg var å peke på at den internasjonale barnevernförskningen ifolge den svenske förskeren Bo Vinnerljungs avhandling i 1996 bekrefter tendensen i förskningsresultatene som en annen anerkjent svensk forsker, nemlig Mikael Bohman, dels i samarbeid med Soren Sivgardsson, la frem allerede i 1980. Vi har helt siden 1980 kunnet fastslå at barnevernets omsorgsovertakelse med fosterhjemsplassering ikke er et velegnet hjelpetiltak for barn. Forskningen viser at det mest sannsynlig vil gå därligere for barna enn om de får fortsette å bo i deres «biologiske» hjem, og at det under enhver omstendighet ikke kan påregnes å gå bedre for barna i fosterhjem.

Dette er altså kunnskaper man har hatt helt siden 1980, og det er skremmende å konstantere hvordan man har underslått disse kunnskapene i Norge. Siden har vi fått ny forskning der hovedtyngden viser resultater i samme retning som hos Bohman og Sigvardsson, alt presentert hos Vinnerljung (Fosterbarn som vuxna). Mye tyder på at barnevernet og dets «bakmenn» på alle nivåer fremdeles vil underslå disse förskningsresultatene. Innst. S. nr. 6 (1996-97) om barnevernet og behandlingen av den i Stortinget nylig demonstrerer dette tydelig.

Det andre jeg påpekte i mitt innlegg, var at barnevernet og barnefaglig sakkyndig er så opphengt i barnevernteorier om hva som er symptomer på omsorgssvikt, at de særlig dersom foreldrene ikke går rett inn i «A4-formatet», overser f.eks. cerebral dysfunksjon som årsak til at barns adferd og lærevansker til tross for at det kliniske bildet helt åpenbart viser dette som mer sannsynlig forklaring enn omsorgssvikt.

Endelig påpekte jeg at barnevernet synes å være mer interessert i familier i «gråsonen» enn i familier der omsorgssvikten er åpenbar. Det er barn, særlig i de storre byene, som verken föreldrene eller barnevernet tar seg av. Her kunne barnevernet gjøre en samfunnsnyttig innsats. Gjennom media er det dessuten demonstrert eksempler på at barnevernet følger opp barn som barnevernet overtatt omsorgen for, på en uprofesjonell måte, noe som inngir stor tvil om barnevernet er kompetent til å ta seg av barn. Dette er offentlig omsorgssvikt, og den er langt farligere enn privat omsorgssvikt. Svikter den private omsorgen, har barnet fremdeles et sikkerhetsnett langt opp i voksen alder, selv om det selvsagt kan være skjort. Svikter den offentlige omsorgen, står barnet ribbet tilbake og uten sikkerhetsnett.

Jeg antar at andre enn Folkmann har oppfattet poengene, men det skader ikke å gjenta dem.

 

  Advokat Sverre Kvilhaug - Barnevernet

 

Barnevernets metoder

Til barnas og samfunnets verste

Barnets beste eller verste?

Barnevern og barnets beste

Tillbaka till Artikelindex

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter