Rettssikkerhet, barnevern og forandringer i lovverket - Sverre Eskelands foredrag

Rettssikkerhet, barnevern og forandringer i lovverket
Av Sverre Eskeland, juss. stud.

 

Foredrag for NKMR, Göteborg 09.06.07.

 

 
Jur.stud. Sverre Eskelands är sedan flera år styrelsemedlem i NKMR. Nedan följer hans föredrag "Rettssikkerhet, barnevern og forandringer i lovverket" hållet vid NKMR:s symposium på temat "
Rättssäkerheten för den enskilda  i LVU-mål" på Hotell scandic Crown i Göteborg, den 9 juni 2007. 

 

 

Ærede styre og medlemmer av Nordisk komité for menneskerettigheter.

 

Hva gjelder emnet rettssikkerhet, og barnevern, er det forandringer i lovverket.

 

For det første følger det av ny praksis innen saksbehandling at rettssikkerheten er bedre i dag enn for 1 år siden. Dette begrunnes ut fra at det:

1: Det komme nye regler og forskrifter om rettssikkerhet innen barneverntjenester.

2: Disse reglene og forskriftene straffer dårlige saksbehandlere /dårlig saksbehandling.

3: Barneverntjenesten har innsett betydningen av empowerment.

4: Det blir lagt opp til mer og mer familiekonferanse modeller.

5: Fra og med 3 sept 07, skal samtlige barnevernansatte, gå på kurs for å lære mer om empowerment og om hva en familiekonferansemodell har av betydning for familier.

 

Kurset er obligatorisk for alle ansatte og alle som arbeider i det offentlige barnevern.

For å sette saker og oppbygning i rett perspektiv, er det viktig for meg å ta med en allerede avgjort sak som illustrer essensen i temaet.

 

Dette gjør jeg også for å vise til at der barneverntjenesten ikke følger opp lovpålagte plikter og heller ikke følger minstemålene for det en kan karakterisere som et forsvarlig eller faglig minstemål i praktisk barnevernsarbeid slår tilbake på barnevernet selv.. Samtidig vises det til at ved rett anvendelse, og tolkning av rettsspørsmål, kan en vinne fram mot et til dels stivbeint og rigorøst barnevern. En kan true med å saksøke barneverntjenesten med en liten erstatningssak. Hvis barnevernet tror at en bare tøyser nåe en truer dem med en erstatningssak, er det viktig å stå løpet ut.

 

Før jeg omtaler selve saken mot barneverntjenesten, vil jeg gjøre oppmerksom på at lov om barneverntjenester og lov om skadeerstatning er 2 forskjellige ting.

 

I lov om barneverntjenester er det alltid det offentlige som skal betale utgifter til partene. Dernest vises det til at retten vedr, barnevernssak ikke behøver å ta hensyn til det offentliges eller de private parters påstander i saken, da ingen har fri råderett over sakens gang. Retten er med andre ord ikke bundet av partenes anførsler.

 

I erstatningsrett er det de private parter som selv må betale, med mindre de er heldige og får fri rettshjelp.

I erstatningsretten, er retten bundet av de privates påstander. Her har partene fri råderett over sakens gang. Retten kan i disse sakene ikke gå utenfor partenes påstander.

 

Det er viktig å understreke skille mellom fri råderett, og tvungen sakførsel.

Reglen om dette finnes i tvistemålsloven.

 

Jeg vil før omtale av saken jeg skal presangterer for Nordisk komité for menneskerettigheter, først og fremst takke to kvinnelige advokater for fantastisk god hjelp.  For det første vil jeg takke Advokat Madeleine Karlein, for at hun har mast på meg for å holde dette foredraget, og dernest Advokat Kjersti Gjellesvik for å ha lært meg et fantastisk fint juridisk uttrykk som jeg bevisst har brukt i den saken jeg skal omtale. Hun har lært meg om det kontradiktoriske prinsipp. Dette prinsippet har jeg brukt flittig når foreldre ikke blir hørt.

 

For å snakke om den aktuelle saken, vil jeg først ta utgangspunkt i og vise til hjemmelen for barneverntjenestens inntreden.

 

Familien det gjelder, består av en mor, far og sønn.

Det skal legges til at barneverntjenesten forut for nevnte sak, flere ganger har forsøkt å skade og har skadet familien. Det hører også til historien at denne familien til tross for forfølgelse, har bevist og motbevist barneverntjenestens stadige bekymringer. Familien har pleid å få dårlige nyheter rundt juletider. Det fikk de også i denne saken. Det skal presiseres at barneverntjenesten innledningsvis hadde glemt flere grunnleggende viktige hensyn, så som utredning, informasjon og veiledningsplikten, så vel etter barnevernloven som etter forvaltningsloven. Allerede helt i starten av saken, hadde barnevernet utmerket seg med ikke å følge opp grunnleggende rettssikkerhets kriterier, som er nedfelt i lov.

 

Saken startet opp med at familien mottok et brev fra barneverntjenesten, datert 08.12.05.

 

I brevet av ovenstående dato, som gjelder undersøkelse, trues familien med at siden de takket nei til tidligere foreslåtte hjelpetiltak fra barneverntjenestens side, fant barneverntjenesten at de kunne oppdaterte, saken til en § 4-12 sak. Det vil si fratakelse av forelderansvar. Det vises til at barneverntjenesten allerede her hadde tilsidesatt ikke bare gjeldene lov, men at de også hadde lagt til grunn feil lovforståelse, feil lovanvendelse, samt at de hadde opptrådt i strid med både forsvarlig og barnevernsfaglige normer.

 

I brev til barneverntjenesten understreket jeg at grunnlaget for en § 4-12, ikke var tilstede.

Jeg pekte dessuten på det faktum at barnevernet hadde bevilget seg lengre frist enn det loven tillater.

 

Jeg fikk så kopi av anonym bekymringsmelding der det fremkommer følgende: Melder ringer inn og ønsker å gi opplysninger på en familie. Så lang er det normalt. Etter dette, fremkommer det at melder ikke har kjennskap til familien. Dernest får melder fremme en rekke påstander som ikke er i overensstemmelse med realitetene eller virkeligheten for denne familien.

 

I bekymringsmeldingen fremkommer det flere påstander som med letthet kunne blitt undersøkt. Det ble ikke undersøkt om realitetene, det ble tvert om igangsatt en undersøkelsessak, der det var 2 momenter som tydelig var tungveiende.

 

Det første momentet var et betydelig angrep på biologisk mor, som savner sidestykke.

Beskyldningene mot biologisk mor om forholdet til sønnen, var et beviselig feilaktig. Jeg kjenner mange familier som har hatt problem med barneverntjenesten, men har til dags dato ikke opplevd et barnevern, som etter tidligere avsluttet sak, der de roser familien for å ivareta sønnens behov, etter et par mnd, blir vurdert til å være barnets verste. Barneverntjenesten  viste med all tydelighet, at ros om grensesetning og gode foreldre, bare var en midlertidig tilstand.

De nye saksbehandlerne trodde åpenbart ikke på tidligere avsluttet sak.

 

Saksgangen fra barnevernets side utviklet seg mer og mer til et sirkus.

Barneverntjenesten ble av undertegnede gjort oppmerksom på at hvis undersøkelsessaken ble gjort større en nødvendig, ville en fra denne siden gå til erstatningssøksmål.

 

Dette ble gjort fordi barneverntjenesten, la opp til at barnevernet skulle arbeide med motsatt effekt av det de normalt skulle og burde gjøre.

Barneverntjenesten tok ikke trusselen om erstatning på alvor.

 

Den 14.06.06, hadde barneverntjenesten etter undertegnedes vurdering og etter vanlig rettspraksis, arbeidet seg mot erstatning.

 

Barneverntjenesten hadde på dette tidspunktet gjort 8 grove saksbehandlingsfeil.

Den eneste utveien for å redde disse foreldrene og deres sønn var å sende stevning til retten med påstand om erstatning.

 

I tilsvar fra kommuneadvokaten av 25.08.06, fremkommer det at verken kommuneadvokaten eller barneverntjenesten har gjort feil som betinger erstatning.

 

Kommuneadvokaten tar så feil av sakens bakgrunn og faktum. Han bommer på det faktiske og rettslige grunnlaget, og endelig krever han i påstand at saken avvises i sin helhet.

 

I mitt prosesskriv til retten av 14.09.06, i delen, Ad sakens realiteter og de privates anførsler mot kommunen, viser undertegnede til ikke mindre enn 10 grove feil, på så vel lov som lovtolkning og praksis.

 

I prosesskriv del II, knuses kommuneadvokatens faktiske og rettslige anførsler.

 

Kommunen får deretter ikke medhold fra retten om at saken skal avvises.

 

For å ta en del lovtekniske og lovtaktiske vurderinger, vil derfor jeg vise til erstatningsrettlige grunnprinsipper.

 

I norsk erstatningsrett følger det av § 2-1, at arbeidstageren må ha voldt skaden forsettelig eller uaktsomt under utføring av arbeid eller verv for arbeidstageren. Særlig viktig er det å peke på det offentliges ansvar. Hvor grensen for den forsvarlige handlemåte innen rammen av SKL § 2-1 nr 1 siste punktum skal trekkes, vil variere alt etter hvilket saksforhold vi står ovenfor. Det er grunn til og referer til at når SKL § 2-1 legger vekt på at det ved spørsmålet om ansvar skal tas hensyn ” til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt” gjelder dette særlig ved vurderingen av det offentliges ansvar.

 

Det er ikke minst ved utøvelse av forvaltningsmyndighet dette skjønnstemaet er av betydning, men det gjelder selvsagt generelt.

 

Et annet viktig moment å også være klar over, er at det ikke kreves at skadelidte kan peke ut hvem som har voldt skaden så lenge det er en arbeidstager som har gjort det. Dett faller inn under såkalte ”anonyme feil” og disse pådrar også arbeidsgiveren ansvar. Det samme gjelder hvor den enkeltes feil ikke isolert er tilstrekkelig å stemple handlingen som uaktsom, men hvor summen av de ansattes handlemåte må karakteriseres som uaktsomhet, her tales det om ”kumulative feil”.

 

Mitt utgangspunkt for å reise en erstatningssak er begrunnet ut fra 5 forhold.

 

For det første legger loven til grunn at det offentlige kan bli erstatningsansvarlig for feil begått av saksbehandlere innen barnevern. Dette fordi de arbeider innen det offentlige.

 

For det andre, så hadde barneverntjenesten allerede i sitt første brev i saken bevist at de krav denne familien med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten var tilsidesatt.

 

For det tredje, viste barneverntjenesten i daværende sak, at de ikke holdt faglig eller forsvarlig standard. Jfr, følgende fagbøker, I: Saksbehandling i barnevernet, ”håndbok”, II: Samarbeid for barnets beste. III: Profesjonelt barnevern som barneomsorg. IV: Metodisk barnevernsarbeid, med fokus på forståelse, sammenheng og tiltak innen barnevern.

V: Sammen med familien. Om samarbeid i partnerskap med barn og familier.

 

For det fjerde var saksbehandlingen ikke i tråd med normerte standarder.

 

For det femte, var det prinsipielt viktig å vise til at barnevernet ikke uten lov eller rett kunne få trykket en familie ned, feilaktige påstander.

 

Saken endte med forlik, der kommunen måtte innrømme at bruken av § 4-12 var tvilsom.

Dernest måtte kommunen legge om praksis ved anonyme meldinger.

Og endelig måtte de betale familien kroner, 25 000. i erstatning.

 

Når den juridiske fagdommeren sa at hun også hadde vært redd, hvis noen hadde utsatt henne for en slik utilbørlig oppførsel, sier dette litt om hvordan hun tolket denne morens angst for å bli fratatt sin egen sønn.

 

Et annet viktig moment er at det i lang tid ikke virket som om barneverntjenesten regnet med barnets biologiske far.

 

Denne saken er e bevis på at gode kjærlige foreldre, kan bli overkjørt av det offentlige barnevernet. Dette til tross for at barneverntjenesten allerede i rapport av 09.06.05, under barneverntjenestens oppsummering og vurdering hadde trukket følgende konklusjon:

 

Observasjoner har vist foreldre som er veldig opptatt av gutten sin. Som gir masse ros, fysisk kontakt i form avklemming og stryking. Foreldrene er opptatt av å gi gutten opplevelser og tar gutten med på tur, museer og andre aktiviteter. De leser sammen og prater mye sammen. Gutten henvender seg ofte til begge foreldrene og det er et positivt samspill mellom dem. Tonen består mye i smil og de har spøkefull tone. I situasjoner hvor mor satt grenser, har gutten forholdt seg til dette på en god måte.

 

Nevnte undersøkelse pågikk fra 14.12.04 til 09.06.05.

 

En kan stille mange spørsmål i saken vedrørende flere ting. Blant annet virker det som om saksbehandlerne ikke hadde lest rapporten av 09.06.05, eller og så hadde de lagt den til side.

 

Som avslutning, på omtalen av saken, virker det åpenbart at det siste barnevernet ville ivareta, var barnet, det var åpenbart at barneverntjenesten utelukkende var opptatt av å ødelegge forholdet innad i familien. Da dette mislykkes kjørte de på mor som dårlig omsorgsperson.

 

Hadde det vært en avdelingsleder som hadde ført denne saken, hadde en kunne anvende tjenestemannsloven, og dette hadde medført en av to ting:

1: Tap av tjeneste. Kort sagt oppsigelse og fratakelse av tittel.

2: Degradering.

 

Begge deler faller inn under tjenestetap, som er hjemlet i straffelovens § 29, der straff består i tap av offentlig stilling, eller når allmenne hensyn krever det, og den straffbare handling viser at den skyldige er uskikket eller uverdig til stillingen.

 

Å være uskikket vil si at det foreligger manglende kompetanse, herunder behandle saker på en feilaktig måte.

 

Å være uverdig, vil si at en ikke oppfyller de krav en kan forvente. Det vil med andre ord si, at når en avdelingsleder bryter med lov, forskrift eller den alminnelige rettsoppfatning, er en uskikket til stillingen.

 

Barnevernansatte skal på kurs 3. september d.å.

Der skal de kurses om Makt, verdighet, empowerment.

Det positive med dette kurset er at de barnevernansatte blir tvunget til å tenke nytt.

Jfr, boken sammen med familien.

 

Forskere fra Nova, vil delta.

 

Det skal understrekes at mange forskere fra Nova, har et ønske om å nedlegge barneverntjenesten slik den fungerer i dag. De ønsker mer familieråd, som beviselig er bedre enn å anbringe barn i fosterhjem. Nova har 2 forskningsrapporter som dokumenterer dette.

Det vises til samlerapport fra prosjektet –”Nasjonal satsing for utprøving og evaluering av familieråd i Norge. (Rapport- 18/06)”, og boken sammen med familien, som er en internasjonal rapport.  Utenom disse forskningsrapportene vises det til forskning om trekk ved barnevernets utvikling mellom 1954 og 1980. Her fremkommer det at barneverntjenesten tidligere stilte seg i kategorien med vår Herre, og Supermann.

 

Når jeg først er inne i det teoretiske, kan jeg like godt vise til Nordisk Ministerråd sine funn i dokumentasjonen ”Nordisk barnevern”, Terskelen for barneverntiltak og beslutningsprosessen ved bruk av tvang og til forskningsrapporten, ”Nordisk barnevern: Likheter i lovgivning forskjeller i praksis.

 

Hva gjelder rettssikkerhet og rettferdig saksbehandling innen barnevern i Norge, viser jeg til følgende viktige bøker som har hatt stor betydning for hvordan jeg angriper problemer med et stivebeint barnevern. Det vises til utredningen: Et barnevern med lydhørhet for barnet. Rapporten omhandler generelle risikofaktorer og globale modeller til forståelse av spesifikke tilrettelagte daglilivserfaringer.  Det vises også avslutningsvis til følgende bøker:

 

1: Barnevern, fylkesnemnder og rettssikkerhet.

2: Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse.

3: Barnevern på barns premisser.

 

Grunnen for å vise til litteraturen, er fordi det mange ganger er fint i ordlyd og dårlig utført håndarbeid i praksis.

 

Den omtalte familien har bidratt til at andre familier under barneverntjenesten i det distriktet ikke skal få oppleve eller gjennomleve en slik situasjon som dem.

 

Barneverntjenesten burde ha sendt foreldrene diplom i Gull. Spesielt gjelder dette den biologiske moren, som tross mange personlige beskyldninger og angrep, har holdt hodet kaldt, og en familie som har visst å tenke fremad.

 

Det føles mange ganger som om barnevernssaker er identiske med blotter saker.  Det var som jeg sa til en politiavdelingssjef engang. Når en mann ser en kvinne kle av seg er han en kikker, når en kvinne ser en mann kle av seg, er han en blotter.

Uansett hvordan man vender og snur på det blir det galt.

 

Jeg har med kopi av de forskjellige rapportene jeg har vist til og de som har interesse av å ta en kikk, kan de bare henvende seg til meg i pausen.

 

For å nevne litt om hvorfor jeg har interesse for barnevern, kan jeg i korthet nevne at jeg og min tidligere kone ble fratatt begge våre døtre, med det resultat at den ene datteren(eldste) vokste opp i fosterhjem, og den yngste ble tvangsadoptert.

 

Videre ble min nåværende eldste datter, forsøkt å bli fosterhjemsplassert, men takket være en fantastisk fin innsats fra advokatene Kjersti Gjellesvik og Rolf Knudsen, hadde jeg i dag vært fratatt mine to barn, Trond Ivar som jeg har med på denne turen og min kjære datter Kjersti som er blitt oppkalt etter Kjersti Gjellesvik.

Til slutt vil jeg bare nevne at kurset de barnevernsansatte skal på i september 07, er obligatorisk, fordi den gamle tankemåten om at fosterhjem er det beste til barn har vist seg å ikke alltid stemme. Derimot har det vist seg gjennom forskning at familieråd og empowerment har vist seg å være både billigere og langt bedre enn å fosterhjemsplassere barn. Ved familieråd er det nesten ikke konflikter, dette begrunnes ut fra at en bygger på foreldres egne vurderinger om hva som er det beste for barn og foreldre.

 

Med dette så takker jeg for meg, og ønsker en fortsatt fin konferanse.

 

Takk for meg.

 

 

***********’

 

Det er vist til følgende litteratur:

 

Bok 1: Sammen med Familien: Mona Sandbæk og Gunnar Tveiten. Kommuneforlaget 1996, utgitt av Nova.

Bok 2: Saksbehandling i barnevernet.” En håndbok”, av Pernille Pettersen Smith. Kommuneforlaget 1999.

Bok 3: Samarbeid for barnets beste. Av Alice Kjellevold, Eva Hærem, Turid Midjo og Elisabeth Willumsen. Ad Notam, Gyldendal 1997.

Bok 4: Profesjonelt barnevern som barneomsorg. Av P¨ær Nygren. Ad  Notam,Gyldendal 1997.

Bok 5: Metodisk Barnevernarbeid, av Vigdis Bunkholdt og Erik Larsen, Tano A:S, 2 opplag 1997.

Bok 6: Hva er det med familieråd? Av Sturla Falck. Nova rapport 18/06, 2006.

Bok 7: Noen trekk ved barnevernets utvikling mellom 1954 og 1980. Av Kjersti Ericsson, skriftserie 4/02- Nova, 2002.

Bok 8: Nordisk barnevern: Likheter i lovgivning forskjeller i praksis. Om kultur, normer og holdninger, av Turid Vogt Grinde. Skriftserie 2/03 fra Nova, 2003.

Bok 9: Nordisk barnevern. Terskelen for barneverntiltak og beslutningsprosessen ved bruk av tvang. Av Turid Vogt Grinde. Rapport fra Nova, rapport 18/04. 2004.

 

Det kan også vises til at undertegnede i saken mot kommunen, Brukte følgende bøker utenom det jeg allerede har vist til. Bøkene er sentrale for den som vil forstå barneverntjenestens forskjellige innfallsvinkler til så vel det barnevernfaglige som det juridiske ved barneverntjenesten.

 

Bok 10: John Hollen, Formynder-terror, historien om en barnevernsak Communicatio Forlag, 2005.

Bok 11. Barnevern på barns premisser. Av Elisabeht Backe-Hansen og Torill Havik. Ad notam Gyldendal 1997.

Bok 12: Barnevern, fylkesnemnder og rettssikkerhet. Asbjørn Kjønstad (red), Gyldendal Norsk forlag  A.S, 2002.

Bok 13: Nova rapport 2/01, av Elisabeth Backe-Hansen, om rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse. En beslutningsteoretisk analyse av barneverntjenestens argumentasjon i en serie typiske saker om små barn. Utgitt 2001.

Bok 14: Barnevernet og barnevernloven, av Mons Oppedal, Kirsten Sandberg og Aslak syse.

Ad Notam Gyldendal 1994.

Bok 15: det er så personavhengig, Om barnevernarbeiderens personlige makt, av Sigrid Nordstoga. Høyskoleforlaget 2002.

 

Det skal gjøres oppmerksom på at en kan anvende bøkene for å peke på urimelige forhold innen barneverntjenesten. I mange av bøkene beskrives en korrekt framgangsmåte for hvordan og når tid barneverntjenesten kan og skal gripe inn.

 

Slik jeg vurderer barneverntjenestens praksis av i dag, ser jeg en del fremgang hva gjelder forsvarlig saksbehandling.

 

Rettssaken mot kommunen og tapet av anseelse for barnevernet, er kommet klart og tydelig til uttrykk. Retten viste til at det var god grunn for de private parter til å føle seg skremt av barneverntjenesten.

 

Et annet moment som har stor betydning for meg personlig er at barneverntjenesten i den angjeldende kommune, neppe gjør de samme feilene på nytt.

 

Jeg mener at hvis barneverntjenesten som i den omtalte saken, begynner en sak med utilslørte trusler om fratakelse av foreldreansvar, bare har seg selv å takke for at de taper saken.

 

Det er mitt klare utgangspunkt at barneverntjenesten undersøker en sak. Det som ikke er bra er der barnevernet i utgangspunktet, gjør feil på en slik måte at det rammer en hel familie.

 

Det skal legges til at utgangspunktet for saken begynte med en anonym telefon. Det er greit med at barneverntjenesten begynner å undersøke en sak, men da skal henvendelsen ikke være anonym. Det skal i det minste være et konkret forhold som omtales, og ikke minst skal anmelder ikke få være anonym.

 

For øvrig så hadde barneverntjenesten i omtalte sak, gjort så mange feil, at det bare var å plukke saken fra hverandre.

 

Stort verre saksbehandlingsfeil, feilvurderinger og dårligere saksbehandling tror jeg en skal lete lenge før enn finner.

 

Skulle noen ha interesse av eller og føle behov for assistanse eller hjelp i en barnevernssak kan jeg nås på E-mail.

Denne kan fås på NKMR.

 

 

Programmet för NKMR:s symposium 2007  

Tillbaka till Symposium och Årsmöte 2007

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter