En norsk pikes brev til sin pappa

 



  • NN's brev til sin pappa

     

 

Dette brevet sendte NN 16 år gammel til sin far gjennom e-post i august 2000. Hun tok også en papir-utskrift av brevet og har undertegnet den. I november samme år er hun nå 17 år, myndig om mindre enn et år. Hun holdes fremdeles under tvang av barnevernet, som fortsetter saken gjennom rettsapparatet og ikke vil la henne få et normalt, fritt liv.

Etter å ha skrevet brevet telefonerte NN til faren og sa at hun ville hentes. De tilbrakte så noen sommeruker i skjul men med turer i skog og mark. En dag de var hjemme, brøt imidlertid politi og barnevern seg inn gjennom stuevinduet. Byrådet (Bergens by-regjering) og barnevernet forsøkte å få faren arrestert for kidnapping men politiet måtte slippe ham. Datteren NN ble imidlertid ført tilbake til barneverns-institusjonen.

Denne institusjons-organisasjonen, UngPlan, har vært i søkelyset i flere andre saker. Noen av de ansatte har nå gått ut av organisasjonen og har dannet sitt eget selskap, som nå har NN plassert hos seg i et såkalt "forsterket" fosterhjem. De er nå 4 mennesker som "passer på" en 17 år gammel, frisk og normal pike.

Høsten 1999 skulle NN ha begynt på gymnaset som hennes far hadde fått henne inn på. Det ble det intet av under barnevernets omsorg. Først i løpet av høsten 2000 har barnevernet sørget for at hun har begynt på gymnas.

Marianne Haslev Skånland


 

 




  • Fra: NN
    Til: < >
    Sendt: 21. august 2000 22:30

    Hei Pappa. EGERSUND 21 August 2000.


    Du vet jeg er kjempe glad i deg, men jeg har en merkelig måte å vise det på.
    Jeg synes det er mye lettere å skrive til deg enn å si noe direkte.

    Jeg har gjort noe helt forferdelig mot deg. Jeg løy om deg, du har ikke gjort meg noe som helst.

    Jeg satt ofte hos AA, skolerådgiver på B skole, da dette hendte. Hun spurte meg om jeg ble misbrukt av deg. Jeg svarte aldri på det.

    Jeg svarte ikke før jeg ble tatt i brannstiftelse på Y skole. Jeg var redd for å skuffe deg så jeg valgte den letteste utveien, jeg svarte ja og ble dermed tatt med til barnevernet i C bydel. Alt jeg sa var løgn. Det var den letteste utveien akkurat da.

    Jeg forstår ikke politi, barnevern, miljøarbeidere eller psykologer. De er helt elendige, kan en jente på 15 år lure hele systemet slik?, og hva har da skjedd med andre i min situasjon?

    Jeg er sur ikke bare på meg selv som kunne si noe slikt, men på de som ikke har undersøkt om dette var fakta eller løgn. Jeg er forbanna, mildt sagt.

    Jeg tok i for i gårs kontakt med DD via tekstmelding. Jeg spurte om hun hadde sagt til deg at jeg hadde sendt henne meldinger. Hun sa at det var opp til meg om hun skulle si det. Jeg spurte om hun kunne hjelpe meg med å si til deg at jeg trengte hjelp med å komme meg ut av dette løgn-helvete. Jeg har mannet meg opp i flere måneder til å kunne gjøre dette skrittet.

    Du har ikke voldtatt meg eller gjort meg noen ting så lenge jeg har vært her på denne kloden.

    Jeg vil selvfølgelig fortelle sannheten, og om hvordan det er å føle seg lokket på denne måten av alle rundt seg.

    De gadd ikke en gang å skjekke om jeg var jomfru. Hva er det med folk rundt om i systemet, har alle et inderlig ønske om å ødelegge meg helt? Jeg var femten år. Jeg er snart sytten år og har det forferdelig. Jeg vil hjem til mitt hjem.

    Jeg har brukt et helt år på å prøve og bli noe jeg ikke er, et seksuelt misbrukt barn. Jeg er ikke blitt misbrukt av deg, men av systemet rundt oss. Et tappert forsøk på å drepe den delen som fremdeles ville fortelle sannheten.

    Jeg er så Glad at du i det minste ikke ville svikte meg, selv etter de løgnene jeg fortalte for å ikke se det triste ansiktet ditt etter en brannstiftelse.

    Jeg forlanger å komme hjem igjen til min familie. Det vil jeg gjøre for enhver pris. Er det noen som vil stoppe meg så skal jeg ikke gi opp om det så var det siste jeg gjorde.


    Masse klemmer fra din datter NN

    PS. jeg skal personlig skrive under dette brevet med penn.

     

    Children as Primary Losers when Sexual Abuse is Falsely Alleged: Two Swedish Cases

    Charlotts brev till Norska Amnesty

    Tillbaka till Artikelindex

     

     

     

En rettstat verdig

  • Kampen om et lite barn

    Da Stein Viksveen ble siktet for spionasje, uttalte han på fjernsynet at han hadde tillit til det norske rettssystemet. Ikke alle kan si det samme. Å ha rett er heller ikke det samme som å få rett. For mange strider dette mot en helt grunnleggende oppfatning om rettssikkerhet.

    Af Eva Granheim

     

     

Eva Granheim er journalist. Artikkelen ble publisert i Bergens Tidende som kommentar 10. februar 2000, side 26.

NKMR framför ett varmt tack till författaren som givit oss sitt tillstånd att publicera artikeln på vår hemsida.

 

 

Bergenskvinnen Adele Johansen synes å ha liten grunn til en slik optimisme etter det som har skjedd i hennes 10-årige kamp for retten til sin datter, selv om hun har fått medhold fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i at norske myndigheter gjorde feil da hun ble fratatt sin nyfødte datter i 1990.

Adele Johansens historie er et grusomt eksempel på hvor galt det kan gå, når hjelpeapparatet ikke bare svikter, men gjør fundamentale feilgrep. I 1989 ble Adele fratatt sin 12-årige sønn, etter at barnefaren hadde mishandlet både henne og gutten gjennom lang tid. Det var også barnefaren som tok initiativ overfor barnevernet da han satt inne for å sone en narkodom. Gutten ble imidlertid gjenforent med moren etter kort tid, fordi han var stor nok til å protestere selv. Et år senere da Adele fødte en datter, ble barnet tatt fra henne umiddelbart, og begrunnet med at hun var psykisk ustabil og kunne skade datteren. Sykehuspersonalet mente imidlertid det stikk motsatte.

Adele Johansen anket imidlertid saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og fikk altså medhold, uten at dette har ført til noe som helst i norsk rettsvesen. Hun har ikke blitt gjenforent med sin datter, hun har i alle disse årene fått se sin datter i to timer under et møte i fjor høst. Barnet var bare åtte dager gammel da hun ble tatt fra sin mor. Nå er de to i ferd med å miste hverandre for godt. Barnevernsmyndighetene har gitt samtykke til at fosterforeldrene får adoptere jenten.

Adele Johansen har i det lengste satt sin lit til at politiske myndigheter i dette landet som kaller seg en rettsstat, ikke lar slikt skje. Sist uke tok leder i Stortingets Sosialkomite, John Alvheim (Frp) opp saken i Spørretimen, og ville ha barne- og familieminister Valgerd Svarstad Hauglands forsikring om at hun ville gripe inn mot tvangsadopsjonen. Adele Johansen måtte forlate Stortinget uten støtte fra statsråden. Statsråden uttalte at hun har tillit til at barnevernet gjør det som er best for barnet. Statsråden er som kjent sterk i troen. Når hun så suverent kan heve seg over dommen i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, må hun ha informasjon og kunnskap som ingen andre hadde tilgang til. At hun i sitt svar i Stortinget avfeier saken med at saken i Strasbourg handlet om barnevernets håndtering av saken i 1990, og ikke den videre behandling ved domstolene, er ubegripelig. Å behandle denne saken videre uten å ta hensyn til domstolens avgjørelse i 1996, vil for de aller fleste, lek eller lærd, fortone seg som absurd, og dypt urimelig. Hva har man en slik rettsinstans til, hvis en avgjørelse der ikke har noen betydning?

At datteren etter 10 år, selvsagt ikke kjenner sin biologiske mor, er ikke noe mor kan lastes for i denne sammenheng. I det minste burde barnevernet - ikke minst av hensyn til barnets beste - sørget for jevnlig kontakt mellom mor og barn. Og så kan man selvsagt, og meget berettiget, stille spørsmål om hvorfor ikke barnevernet grep inn overfor barnets far, som åpenbart skadet familien med sin atferd for 10 år siden da omsorgsovertakelse ble iverksatt. Her er det opplagt blir begått mange feil, mange forsømmelser og overgrep i offentlig regi. Statsråden bør imidlertid besinne seg og gripe sjansen til å rette opp noen av disse før det er for sent. -Alt kan utsettes, unntatt kjærligheten til et lite barn, er det sagt. Mange ting lar seg ikke rette opp, men mye kan også lindres. Og når Svarstad Haugland sier at barnet har det best hos fosterforeldrene, er det kanskje riktig. Etter så lang tid, og dette brukes bevisst av barnevernet, er det neppe riktig å flytte et barn fra den familien hun opplever som sin. Men ingen har garanti for fremtiden. Heller ikke fosterforeldre, heller ikke statsråden. Hvis statsråden skulle være klok nok til å ta imot et råd, måtte det være at hun burde hindre adopsjon. I stedet burde hun sørge for god og jevnlig kontakt mellom både biologisk mor og barn og fosterfamilien. Det er nok av eksempler på ulykkelige adoptivbarn som i voksen alder beklager at de aldri ble kjent med sine biologiske foreldre. Å medvirke til barneran er ingen sympastisk gjerning for en statsråd og leder i KrF. Ta til vettet, Valgerd!

 

Må barna vernes mot barnevernet?

Barnevernets metoder

Psykiska övergrepp när barnens rätt skulle tas till vara

Tillbaka till Artikelsidan

 

 

Endnu et overgreb på barnefamilie: Et nyfødt barn tvangsfjernet

Enda et overgrep på barnefamilie:
Nyfødt barn tvangsfjernet

Få timer etter at Kirsten Skovbos datter, Christina, hadde født, ble barnet brutalt revet fra foreldrene av politiet.
Kirsten Skovbo fra Århus i Danmark og hennes datter og svigersønn opplevde i går enda et mareritt, da politiet fjernet et nyfødt barn for å bringe det til en institusjon.

 

 


 Artikeln är tidigare publicerad i BorgerDebat.dk den 2 september 2004. Den återges här med författarens och föreståndarens benägna tillstånd.

 

 

nyfodt_barn_tvangsfjernet


Les historien fortalt av Kirsten Skovbo selv:

”Sikke en flot pige
..og sikke en fin hud hun har,” lød den første spontane kommentar fra jordemoder Hjortebjerg, da lille yndige Jeanette lod sig føde på Odense sygehus den 31. august 2004. Og…… ”hvor er du dog hurtigt frisk til at gå rundt", lød det videre til den lykkelige stolte mor efter vel overstået fødsel. Min datter fortalte hende da, at hun også havde levet sundt med de bedste kosttilskud under graviditeten.

Mor og far var ovenud lykkelige, da de ca. 1½ time efter ringede og fortalte mig den glade nyhed. Den lange ventetid var overstået, moderen Christina fik megen ros for at håndtere sin barn, hvor hun, som alle andre babyer, straks blev lagt til at drikke sin første tår, gjorde Christina inderlig godt. For første gang, efter ni ængstende måneder følte det nybagte forældrepar, at de omsider kunne læne sig tilbage i nydelsen af deres barn. Men moderen undrede sig meget over, at de ikke ville lade hende give barnet sit eget medbragte tøj på, men iførte barnet sygehustøj.

Den lille var var meget rolig. Da jeg hørte hendes små klokkeklare veltilfredse knirkelyde første gang i telefonen fløj jeg højt op i luften af bare glæde, og jeg sagde, at jeg ville ankomme til sygehuset med gaver og en stor buket blomster den næste dag. Men det blev aldrig til noget.

For lykken for den lille familie blev kun kort. Sygehuspersonalet stressede dem konstant.  En overjordemoder gik flere gange gik ind i deres værelse og tændte lys, så den lille blev vækket af sin søvn, spurgte hele tiden: ”Har du noget mælk til den lille”! Og ca. kun to timer efter, kort før det trætte par skulle til at lægge sig til at sove med deres bløde varme baby i favnen, blev besked om at de ville få besøg af Assens kommune næste morgen givet!  Man sagde, at de ville komme allerede mellem klokken otte og ti med et tilbud!!!  Parret stivnede.  Hvorfor kunne kommunen ikke lade dem være i fred og ro længere.

KUN CA. TO TIMER EFTER FØDSLEN FIK DE DENNE ANGSTPROVOKERENDE MEDDELELSE!  OG HER VAR DER IKKE TALE OM ET FORÆLDRERPAR, SOM VAR NARKOMANER, MISBRUGERE ELLER PSYKISK SYGE!

Derefter blev den lille baby, kun et halvt døgn gammelt brutalt fjernet, da forældrenes hjem blev stormet af politi og sociale myndigheder, hvor de UDEN nogen som helst FORKLARING bortførte deres lille Jeanette, endnu inden de næsten var nået indenfor deres egen dør i det smukke velholdte hjem i Assens, hvor alt stod vel forberedt til at modtage den lille ny. Med den lille seng og duftende dyne, barnevognen, legetøjet og det hjemmestrikkede babysæt, som naboen havde foræret dem. 

Bortført til en kold institution, hvor hun er ved at græde sig halvt ihjel! Hun savner sin mors bløde krop, brystet at drikke af og sin fars blide stemme.

Brystbetendelse:
Sidst på eftermiddagen ringede jeg til min datter, og hendes mand fortalte da, at hun var lige blevet kørt med Falck og hasteindlagt med høj feber p. g. a. brystbetændelse, fordi hun er blevet afvist om at komme ind på institutionen Sanderumhus for at amme sit spædbarn, som ligger og græder over det dybe savn efter sin mor og efter at få bryst, som det jo gik godt med på sygehuset!!

Christina har jo hele tiden gået i en slags vacum, fordi hende og manden dagligt har forsøgt at ringe til Århus Familecenter Syd for at spørge de to ansvarlige sagsbehandler Tine Mogensen og afdelingsleder Bitten Horwitz om ikke det hele er EN kæmpe stor fejl.  De har både ringet på telefon og mailet til disse to personer i flere dage, UDEN nogensinde at modtage svar.  Og sagsbehandlerens telefonsvarer har i mellemtiden afsløret, at de har siddet og korresponderet flittigt med Assens kommune om det vanvittige overgreb, der helt tydeligt var planlagt længe inden fødslen!!! (Set i bakspejlet hvordan Odense sygehus behandlede ægteparret, har de også været informeret og stået parat til at udføre det "interne samarbejde"!

Jeg har f. eks. forsøgt at ringe til den jordemoder, som fødte med min datter, og som endda har skrevet de fine papirer om både hende og barnet, men har ikke kunnet træffe hende før på mandag.

Det hele har udviklet sig til en stor familietragedie, for barnets fars mor, altså farmor har pådraget sig sådan et chok, at hun konstant kaster op og ikke kan holde maden i sig. Hun var bl. a. en af dem, der overhørte den telefonsamtale mellem sin søn og sagsbehandleren Tine Mogensen, som dengang sagde, at selvfølgelig ville de IKKE bare få fjernet barnet, men blive givet en chance til at vise om de var gode omsorgsfulde forældre!!!

NÅR Christina har gået så længe og IKKE taget: "Stop amning piller" er jo NETOP fordi hun og hendes mand har gået og FORVENTET, at de ville få en opringning af Århus familiekontor, så de kunne få enten en relevant forklaring på fjernelsen, eller få  at vide om de skal indskrives sammen med barnet på en familieafdeling - eller allerhelst at få Jeanette bragt tilbage!

Christina er nu sendt hjem med stærke pennicilinpiller og kan derfor ikke amme sit barn, når hun engang får lov til at se hende. 

 

nyfodt_barn_tvangsfjernet

 

Publicerad på BorgerDebat den 6 september 2004

JEANETTE, enda et eksperiment? 

 

nyfodt_barn_tvangsfjernet

 

Det værste ved det hele, som er dybt dybt traumatisk er, at hendes sundhed nu sættes alvorligt på spil, fordi hun nu er blevet tvunget at befinde sig med megen uro i et meget højt støjniveau, således at dette yderligere gør hende dybt urolig og bange.  Som om det ikke er hårdt nok, at hun skal undvære sin mors milde røst og gode bryst, men hun er også tvunget til at ligge alene i en fremmed seng omgivet af de virkeligt syge skrigebørn, samtidig med at hun blive plejet af mange forskellige personer, deriblandt unge studerende, som man jo kan læse, at stedet tager ind til oplæring!!!

Dvs, at mit barnebarn ígen skal være en forsøgsbaby på en aldeles dårlig institution, ligesom da Carl og Rosa var anbragt på børnehjemmet Chr. den Niende som ligeledes fik konstant skrigende abstinensbabyer indlagt hele tiden.

Det var nok derfor, at Carl ikke blev glad, da jeg forleden fortalte ham i telefonen, at hans mor havde født en lillesøster til ham. Da udbrød Carl: Jeg kan ikke lide babyer - de er klamme! Da jeg spurgte ham hvorfor, lød svaret promte: "Fordi de kravler på mig hele tiden"! Det var jo netop Carls virkelighed, da han ufrivilligt måtte døje under et helt år, hvor han blev totalt svigtet af børnehjemmet Chr. d. Niende. Uden at tage spor henyn til hans behov for alderssvarende udvikling og børnehave, lod de han bare gå og daldre i en utilsvarende spædbørnsgruppe, trods hans fire velfungerende år.

Dette fik katastrofale følger, idet børnehjemmets psykolog og socialrådgiver dermed selv skabte forudsætning for at give ham skudsmålet: Et behandlingskrævende barn, hvilket han aldrig nogensinde har været.  Det betød så, at han blev sendt på et behandlingshjem, istedet for i en god og rolig familiepleje, eller istedet for hjem til mig/os hans nære familie.

Og dette har så igen bevirket, at behandlingshjemmet har sendt Carl til børnepsykiatrisk afdeling for at få ham undersøgt. "Undersøgt for hvad" spurgte jeg vantro Åhavens leder Inger Ladegaard. Svar: "Det var pga. børnehjemmets beskrivelser"!

Ergo, så er der ingen indenfor behandlingsområdet med børn, der tør tænke og handle selvstændigt, når de har med anbragte børn at gøre.  Da jeg netop påpegede, hvor mange af Åhavens pædagoger, samt børnehjemmet Chr. d. Niendes pædagoger, som har lovprist Carls evner og hvor velfungerende han var/er, måtte lederen indrømme at det var rigtigt, at sådan så hun også Carl. Men, hvad så? Ingen gør noget for at rette i hans forvrængede journaler, og - altså må Carl fortsat døje under usande journaler - resten af sit liv.

Mon ikke det er systemets egen dårlige sociale arv, som både han og nu også hans kære lillesøster Jeanette, og også hans anden lillesøster Rosa, konstant bliver udsat for?   Hvordan deres muligheder bliver for selv en dag at skabe en familie, ja det er det store spørgsmålstegn - med så tungt belastende dårlige sagsagter, fremstillet af uduelige og blinde vildledere! Og der er heller ingen retsinstans, som vil gøre noget ved det.

 

Bagsiden af medaljen
Af Kirsten Skovbo

 

 

BorgerDebat


Tillbaka till Artiklar

 

 

 

 

En sosialarbeider søler med tid

En sosialarbeider søler med tid

fra arkivene til National Child Rescue Organisation, England

 

 

 

Artikkelen er gjengitt her med NCRO's velvillige tillatelse.

 

Oversettelse: Marianne Haslev Skånland

 

 

 

Utrolig, planlagt tidsspille fra en sosialarbeiders side!

 

Fru Humphries (vi har forandret hennes navn av åpenbare grunner) er en fraskilt dame med 3 barn, to døtre på 16 og 12 år og en gutt på 9. Da hun var 46 år gammel, giftet fru Humphries seg med en meget yngre mann på 24, og han flyttet inn hos familien. Omtrent 10 måneder senere kom fru Humphries en dag uventet hjem og oppdaget sin unge ektemann i seng med hennes 16 år gamle datter. Hun fikk ham omgående fjernet fra hjemmet.

 

Et par dager etter betror fru Humphries seg til en venn som er skolelærer, og da tar det bare noen timer før en sosialarbeider banker på hennes dør. Hun inviterer ham til å komme inn, lager en kopp kaffe, og forteller ham hva som er skjedd.

 

Dermed sier sosialarbeideren at han vil måtte komme tilbake for å "snakke de to yngre barna gjennom denne opplevelsen". Fru Humphries motsetter seg sterkt dette, fordi de yngre barna ikke vet om hendelsen og nettopp ikke bør informeres.

 

Sosialarbeideren, en mann i 50-årene, insisterer, og Mrs Humphries ber da NCRO (National Child Rescue Organisation = "Nasjonal Organisasjon for Barne-redding") om å gå inn i saken. En NCRO-representant avtaler å være til stede neste gang sosialarbeideren kommer. De to herrer møtes, og samtalen forløper som følger:

 

NCRO-representanten: "Hva har De til hensikt å gjøre?"

 

Sosialarbeideren: "Jeg må snakke barna gjennom erfaringen."

 

NCRO-representanten: "Men barna vet ikke om det. Hvorfor fortelle dem om det?"

 

Sosialarbeideren: "De må få vite at deres søster ble utsatt for et seksuelt overgrep og at det samme kunne hende med dem."

 

NCRO-representanten: "Men deres søster ble ikke utsatt for overgrep - hun var en villig partner og over den seksuelle lavalder. Forøvrig kan det ikke hende med de andre barna, for vedkommende mann bor ikke lenger i huset."

 

Sosialarbeideren: "Vel, det er det jeg må gjøre! Det er slik vi gjør tingene."

 

NCRO-representanten: "Og hvor lang tid skal alt dette ta?"

 

Sosialarbeideren: "Jeg må komme på besøk én gang i uken til de blir kjent med meg som onkel George - slik vil jeg vite at de har tillit til meg. Så må jeg fortelle dem det forsiktig, og så må jeg snakke dem igjennom det så de ikke blir bekymret!"

 

NCRO-representanten: "Så hvor lang tid alt i alt?"

 

Sosialarbeideren: "Det kan ta et par år."

 

NCRO-representanten: "Så De forteller meg altså at De akter å komme hit ukentlig for å fortelle de to barna noe de ikke behøver å vite ... og så skal De lære dem å ikke bekymre seg over det? Og De kan tenke Dem å komme her i huset hver uke i to år hvis nødvendig?"

 

Sosialarbeideren: "Som jeg sa, det er slik vi gjør tingene."

 

Som resultat av denne samtalen skrev NCRO til lederen for vedkommende sosialtjeneste og bad ham gripe inn. Lederen gjorde det, og telefonerte også NCRO for å takke for at man hadde gjort ham oppmerksom på denne "utrolige" saken. Sosialarbeideren ble ikke sett igjen i familien Humphries' hus.

 

Det er stor sannsynlighet for at, hvis NCRO ikke hadde gjort sosialtjenestens ledelse oppmerksom på saken, så ville en sosialarbeider ha kastet bort 200 timer eller mer - med å stelle til stor skade for to unge barn. Det er typisk at mange sosialarbeidere på akkurat en slik måte skaper seg arbeid som i realiteten ikke eksisterer, istedenfor å bruke sin tid til å hjelpe familier som virkelig trenger hjelp.

 

* *

 

 

Kafka i Tensta

 

Avprogrammering på psyket

Censurerad enligt EU-direktiv och persondatalag

 

En lönsam bransch: Socialgeschäftet

 

Barsk besked: Du skal være mindre far for din søn

 

Hvad må de sociale myndigheder (ikke)?

 

Barnevernets metoder

 

Socialtjänsten måste bli en sann kunskaps organisation

 

LVU behöver ändras från grunden

 

Et "kriserammet" barnevern bør nedlegges

 

Alvorlige grunner til omsorgsovertagelse?

 

En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"

 

Socialsekreterarens "samtal" avgörande

 

Dyr nota med väktare som skydd

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till Huvudsidan

 

 

Er instituttet med sakkyndige dommere folkerettstridig?

Er instituttet med sakkyndige dommere folkerettstridig?
Av Anne Aarskog, Tromsø

 

 

 

 


Anne Aarskog er en frittstående forfatter og politiker som har arbeidet med barnevernsspørsmål og narkotikaforebygging i flere år. Hun er nå medlem i Tromsø bystyre for Solidaritets-listen, og sitter i byens oppvekstkomité. Skjønt hun har sin bakgrunn som socialist, har hun vært engasjert av Fremskrittspartiet til å utarbeide et grunnlagsdokument for dem i deres arbeid for å få en bedre barnevernslov.
Dette ble høsten 1996 behandlet i Stortinget.

Artikeln är tidigare publicerad på Likestilling.com och återges här med författarens benägna tillstånd.

 

 

 

 

 

Det må eksistere tillit mellom de styrende og de styrte.  Da må myndighetenes beslutninger speile alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.  Det gjelder også barnevernet.  I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det derfor på side 5, spalte 1, enstemmig:

 

”Barnevernlovgivningen    sikre  en  effektiv  barneverntjeneste  til  barnas  beste,  og  være  utformet  og  praktisert    en  måte  som  har  tillit  i  befolkningen.”

 

På samme måter heter det i St.meld. nr. 39 (1995-96) på side 17, spalte 2:

 

”Det  er  samtidig  viktig  å  erkjenne  at  åpenhet  og  stadig  fokus    barneverntjenestens  arbeid  er  nødvendig  for  å  sikre  at  barneverntjenesten  ikke utvikler  en  kultur  som  strider  mot  de  alminnelige  borgeres  verdi-  og  rettsoppfatning.”

         

For å sikre ovenstående heter det i artikkel 10 i verdenserklæringen for menneskerettigheter:

”Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.”

 

I samband med at Kvænangensaken ankes inn for den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg, har den kjente barnevernkritikeren Marianne Skånland sett nærmere på rettspraksis i Strasbourg.  Hun fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det satt en militær med blant dommerne.  Menneskerettighetsdomstolen fant da at den tyrkiske domstolen ikke oppfylte folkerettens strenge krav til uavhengighet.      

 

Mye tyder på at norske barnevernsaker representere en parallell.  Det skyldes at vi i barnevernsaker benytter oss av en spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte sakkyndige dommere.  Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene folkeretten stiller til uavhengighet.  Mange av dem arbeider i barnevernet, og er nære venner eller kollegaer med de barnevernarbeiderne som fungerer som påtalemyndighet i denne type saker. 

 

I Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket.  For å sikre innbyggerne rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven §6, andre avsnitt:

 

”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.”

 

Politikere som har blitt konfrontert med overnevnte problemstilling, har derimot reagert med stort sett å se bort fra foreldrenes rettigheter idet de har betraktet de sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet.  I henhold til folkeretten er det derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på bekostning av en annens.  Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i verdenserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs barnerettskonvensjon:

 

”Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for ham eller henne, … ”      

 

Som saken med 14-åringen som gikk i kirkeasyl viser, skyldes dette at begår man en urett mot barnets foresatte, begår man også en uret mot barnet.    

 

Til tross for at alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning i et demokrati skal ligge til grunn for all myndighetsutøvelse, har retten i Kvænangensaken greid å komme fram til et resultat som er i direkte strid med folkemeningen i Kvænangen.  Da er noe alvorlig galt.  Da har folkestyrets prinsipper blitt tilsidesatt.  Da må noe endres.  Fortrinnsvis ved å rette opp det avsteget vi som nasjon har tatt fra folkeretten. 

 

Kvænangensaken viser at det åpenbart ikke er tilstrekkelig med åpenhet og stadig fokus på barneverntjenestens arbeid for å sikre at det ikke utvikler seg en kultur i barneverntjenesten som strider mot alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.  Rettspraksis fra Strasbourg tyder på at den eneste måten vi med sikkerhet kan sikre at rettens avgjørelser blir i overensstemmelse med alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning, er å oppheve bruken av spesialdomstoler i barnevernsaker.  I stede må vi benytte oss av alminnelige domstoler bestående av fagdommere og legdommere.   

 

  

Anne  Aarskog

Varden  163

9018    9018   TROMSØ

Telf.:  77 67 39 89 

 

 

 

 

Interpellasjon (Vedr.  barnevernets  lovstridige  praksis)

 

FASTSETTELSE AV OMSORGSSVIKT
Av Anne Aarskog

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter