Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Av JOHN ALVHEIM, Stortingsrepresentant

 

Når jeg uttaler meg kritisk til mye av det barnevernet foretar seg, er det basert på solid kunnskap om temaet, skriver John I. Alvheim

 

 

 

 

 

John Alvheim er Stortingsrepresentant og nestleder i Fremskrittspartiet (FrP). Han er også lederen av Stortingets sosialkomite.

 

Artikkelen er tidligere publisert i Dagbladet som en helside (side 50) i seksjonen "Debatt" lørdag 22.11.03. Den publiseres her med Dagbladets velvillige tillatelse.

 

 

 

 

 

I DAGBLADET  den 14. november og etter hvert en rekke andre aviser landet over hevder barne- og familieminister Laila Dåvøy at jeg undergraver barnevernet med mine uttalelser i en debatt på NRK for en tid tilbake. Hun bruker kraftig «skyts» og skriver at mine påstander er «så ville at de nok burde forbigås i høflig taushet». Jeg er glad hun valgte en annen fremgangsmåte enn «taushet». Da får jeg anledning til å sette fokus på barnevernets metoder nok en gang.

 

Når jeg uttaler meg kritisk til mye av det barnevernet foretar seg er det basert på solid kunnskap om temaet. Gjennom alle de år jeg har vært politiker har jeg med jevne mellomrom mottatt henvendelser fra fortvilete foreldre, besteforeldre og omsorgspersoner som beretter om det jeg vil kalle inhumane og fullstendig uakseptable tiltak fra barnevernets side. Det dreier seg om barn som er blitt hentet ut av barnehagen av barnevernet midt på dagen uten at verken foreldre eller andre pårørende er blitt varslet, om barn som blir hentet hos tannlegen mens far «sitter på venterommet», om barn som er sent til fosterhjem fordi deres eget hjem var for rent eller for skittent eller fordi mor/far hadde for lav eller kanskje for høy IQ eller fordi barnet blir for mye eller for lite stimulert - det er visst ingen ende på begrunnelser som kan fremføres for å overta omsorgen for et barn. Jeg kjenner godt de fleste av de store, kjente barnevernssakene som medier og allmennheten har vært opptatt av siden 80-tallet og jeg har mange ganger vært fortvilet over ikke å kunne hjelpe foreldre og besteforeldre som blir fraranet det kjæreste de har - barn og barnebarn!

 

LAILA DÅVØY mener jeg må ha begått tjenesteforsømmelse da jeg ikke «alarmerte Stortinget» om barnevernets virksomhet under behandlingen av barnevernmeldingen tidligere i år. Laila Dåvøy burde vite at våre representanter, som behandlet denne saken i Stortinget, gjorde nettopp det - uten at verken statsråden eller noen av de andre partiene i Stortinget ser ut til å vektlegge dette. Stortingsrepresentant Karin Woldseth fra FrP sa i den nevnte debatten følgende: «I dag har vi en svært viktig melding til behandling her i Stortinget. Ute i den norske befolkningen har man ventet lenge på denne meldingen - for å få en endring. Hvorfor, vil sikkert noen spørre seg. Men det er faktisk ganske åpenbart når man ser på den fokusering barnevernet får i mediene. Man kan nesten ukentlig lese om maktmisbruk og overgrep fra barnevernets side. Dette er signaler som vi som politikere og fagfolk innen barnevernet bør ta svært alvorlig». FrP har altså alarmert Stortinget og statsråd Dåvøy - og det er ikke første gang! Allerede i 1995 fremmet jeg et omfattende, såkalt dokument-8-forslag, i Stortinget sammen med Carl I. Hagen der følgende 11 forslag ble fremmet. Heller ikke den gangen ville Laila Dåvøys parti eller

andre støtte ett eneste ett av forslagene.

 

Slik lød forslagene:

 

Stortinget ber Regjeringen:

1. Sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernspedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærebøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernsystemet.

2. Fremme forslag om å omformulere § 4-12 i barnevernloven på en slik måte at bestemmelsen tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.

3. Fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet, inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.

4. Fremme forslag om å innføre en rettshjelpsordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker slik at legitimitetsbehovet til barneverntjenesten dekkes.

5. Opprette et kontrollorgan for rettshjelpsordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.

6. Fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparat.

7. Fremme de nødvendige forslag for å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker.

8. Fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen av barnevernsaker.

9. Fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et Barnevernsombud eller et Barneverntilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barneverntjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker.

10.Fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten.

11. Fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.

 

DET ER DESSVERRE  klart at vi må ha et offentlig vern for barn. Samfunnet er blitt slik at flere og flere får problemer med å ta seg av sine egne barn. Men vi skal være forsiktig med å bryte biologiske bånd mellom barn/foreldre og barn/besteforeldre. Det er intet som kan erstatte dem. Jeg er klar over at barnevernet i en rekke saker gjør en god ognødvendig jobb når de går inn og støtter og hjelper familier som har det vanskelig slik at barna kan bli boende i hjemmet. Men hvis det skjer bare ett overgrep er det ett for mye -  det burde Laila Dåvøy være enig i. Jeg er redd for at antallet overgrep er høyt på bakgrunn av alle de henvendelser jeg får om slike saker. Etter den debatten i NRK TV, der Laila Dåvøy mente jeg «slynget ut udokumenterte, generelle og grove påstander mot barnevernet» har jeg mottatt en mengde henvendelser - og jeg kan forsikre statsråden at det ikke er noe «diffust» ved dem slik hun hevder i sin artikkel - og blomsterbuketter med takk for at jeg prøver å sette fokus på et viktig samfunnsproblem. Jeg håper statsråden vil være litt mer ydmyk og innse at det kan være nødvendig med en skikkelig gjennomgang av barnevernets metoder slik at alle som jobber i barnevernet kan sikres gode arbeidsforhold og fornuftig samhandling med sine brukere i fremtiden.

 

 

Alvheims tio bud

 

Alvheim undergraver barnevernet  

Av Laila Dåvøy

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Barnevernet, pressen och yttrandefriheten

Barnevernet, pressen och yttrandefriheten

 

Bergensavisen (BA) har blivit fälld i Pressens Faglige Utvalg (Pressens Opinionsnämnd) på grund av att tidningen i augusti 2003 hade publicerat en artikel om Gerd June Kjenner og Ronny Hansson, som hade vunnit en tio års lång strid med barnevernet om rätten till omsorg för sina sex barn. Familjen framträdde med namn och bild, leende och glada i BA och berättade vilken lättnad det var att kampen var över.

MEN Hordaland Barnevernsamband, som hade förlorat målet, anmälde BA:s reportage till Pressens Faglige Utvalg (PFU), och fick medhåll.

Nedan följer en ledare i BA den 9 februari 2004 samt PUF-beslutet.

 

 

 

Kneblende presseetikk
Leder i Bergensavisen (BA)

 

 

PFU-SAK NR. 137/03
(Beslutet i Pressens Faglige Utvalg)

 

 

 

 

Omhändertagna barn namngavs
Göteborgs-Tidningen Exp 86/2003
GT klandras för att ha röjt identiteten på tre syskon med svåra hemförhållanden som omhändertagits av socialnämnden.

 

 

PO fällde artiklar

Av Ruby Harrold-Claesson

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevernets livsløgn

 

 

Barnevernets livsløgn

Av Sverre Kvilhaug, advokat

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

 

 

 

 

Sverre Kvilhaug er advokat og praktiserer i Lindås ved Bergen. Han har i flere år interessert seg spesielt for barnevernssaker og har satt seg inn i betydelig faglitteratur som angår dagens barnevern og dets resultater, og er kjent for å gjøre en usedvanlig innsats for sine klienter. Flere av hans tidligere arbeider er publisert på NKMR's nettsider.

 

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i forkortet form i Rogalands Avis, Stavanger. Den er gjengitt her i sin helhet med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

 

 

 

 

Det har i media den siste tiden vært omtalt to barnevernsaker som har opprørt mange, Anita-saken og Svanhild-saken, og lav IQ var en problemstilling i begge sakene.  Hertil må man ut fra min erfaring legge til, uten at jeg kjenner eksakt til saken utenom det som er gjengitt i media, at barnevernet på vanlig måte har laget til en saksframstilling for fylkesnemnda der de har trukket fram alt det negative de mener å kjenne til om mor og for så vidt om barna, slik at konklusjonen skal trekkes ut fra en ”samlet vurdering” av omsorgen.   Til hjelp har begge barneverntjenestene hyret inn psykolog for å avgi såkalt sakkyndig vurdering.

 

 

Det er viktig at folk forstår at de to sakene ikke er unntak fra regelen.  Slike og lignende saker som kommer fram i media, er bare toppen av isfjellet.  Årsaken til at slike omsorgsovertakelser skjer i så stor skala som de gjør, er at barnevernet og de instanser som samarbeider med barnevernet, samt fylkesnemndene, lever med en sterkt grunnfestet livsløgn om at omsorgsovertakelse er et bra tiltak.  Jeg kan fastslå at omsorgsovertakelse ikke er et bra tiltak.  Dette burde for så vidt alle skjønne av seg selv.  Barn som fjernes fra sine hjem for å bli plassert hos fremmede, får selvsagt sterke reaksjoner på dette.  Noen reaksjoner melder seg med en gang - andre kommer etter hvert.  Fosterbarna og deres foreldre får redusert livskvalitet, og mange, både barn og foreldre,  går i årevis i terapi etter en omsorgsovertakelse.

 

 

De som ikke skjønner av seg selv at omsorgsovertakelse ikke er et bra tiltak, har nå i mange år ikke behøvd å stole på sin egen vurdering i dette spørsmålet.   Den svenske forskeren Michael Bohman avslørte ved longitudinelle undersøkelser av fosterbarn allerede på 70- og 80-tallet at fosterhjemsplassering ikke kunne påregnes å være et bra tiltak sammenholdt med at barna ble boende hjemme i "risikohjem".  I 1996 forelå avhandlingen til en annen svensk forsker som også viser at det ikke er noe å tjene på en omsorgsovertakelse, se Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna (Arkiv förlag, Lund, Sverige 1996). 

 

 

Vinnerljung gikk gjennom det som fantes av internasjonal barnevernforskning om hvordan det går med fosterbarn sammenlignet med andre barn med tilsvarende utgangspunkt, og han gjennomførte sine egne undersøkelser der han sammenlignet barn i fosterhjem med deres hjemmeboende søsken, og konklusjonen var altså entydig:  Omsorgsovertakelse er ikke noe godt tiltak for barn.

 

 

Konklusjonen var for meg bare en bekreftelse på hva som framstod som nokså klart allerede, men som ikke gjenspeilte seg i de fylkesnemndavgjørelsene jeg kjente til.  Jeg trodde da Vinnerljungs avhandling kom, at nå måtte det tvinge seg fram en forandring i synet på omsorgsovertakelse, når det nå var bevist forskningsmessig at omsorgsovertakelse er enten skadelig eller iallfall ikke bedre for barn enn å bo der de bor (hvis de da ikke bor i hjem der de mishandles eller er totalt uten omsorg).  Det skjedde ikke.  Forklaringen er livsløgnen som sitter for fast, i kombinasjon med at de to nevnte forskerne, som for så vidt er en del av det barnevernfaglige miljøet, heller ikke synes å være alt for ivrige etter å se resultater av deres egen forskning.

 

 

Omsorgsovertakelse bør derfor aldri være noe annet enn en nødløsning og forbeholdt de tilfellene der det virkelig er ille i hjemmet.  Jeg tenker på hjem der barna til stadighet blir utsatt for mishandling, herunder incest, samt i praksis uten omsorg fordi foreldrene til stadighet er ruset.  Så dårlig er omsorgsovertakelse for barn at det kun er i disse tilfellene det kan forsvares.  Likevel blir omsorgsovertakelse brukt i den tro at det er et bra tiltak, i svært mange andre saker der forholdene i hjemmet ikke er i nærheten av de eksemplene jeg nevnte.  Det er vanskelig å skjønne begrunnelsen for disse omsorgsovertakelsene på annen måte enn at de er resultat av barnevernets livsløgn, og at dette er en livsløgn som også deles av vedkommende psykologer og av fylkesnemndene.

 

 

Saken om Anita og om likeledes om Svanhild som nå står for domstolene etter at fylkesnemnda fratok dem omsorgen for sine to små barn, ville aldri ha blitt reist for fylkesnemnda hvis barnevernet hadde tatt på alvor at det ikke er noen gevinst for barn ved fosterhjemsplassering.  Selv om barnevernet vil hevde at det også var andre grunner til omsorgsovertakelsen, står det rimelig klart for oss utenforstående at det ikke forelå mishandling av barna og heller ikke noen situasjon med alvorlig rusmisbruk i noen av disse sakene.  Vi snakker følgelig om en omsorgsovertakelse der barnevernet og fylkesnemnda mener at omsorgen ikke var god nok, begrunnet i barnevernloven § 4 - 12 enten litra a eller litra d eller begge.   Litra a dreier seg om "alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling."  Litra b dreier seg om at "det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet."

 

 

De fleste mediesaker om barnevern dreier seg nettopp om saker der det ikke foreligger grov omsorgssvikt, men lignende saker som Svanhilds der en psykolog eller flere samt barnevernet mener at omsorgen ikke er bra nok uten at barna lider direkte overlast.  Det er derfor de er mediasaker.

 

 

Det er lett å se at de siterte bestemmelsene åpner for et skjønn der det kan være ulike oppfatninger om hva som er "alvorlige mangler" eller når det er "overveiende sannsynlig" at barnets helse eller utvikling "kan bli alvorlig skadd".  Legger man til grunn at omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering er et bra tiltak for barn, vil man rimeligvis legge terskelen for omsorgsovertakelse lavere enn om man legger til grunn at omsorgsovertakelse i utgangspunktet ikke er bra for barn.  Nettopp derfor er det så viktig at man tar innover seg at omsorgsovertakelse som tiltak (på gruppenivå) enten er skadelig for barn eller er iallfall ikke noe godt tiltak for dem, slik at det skal brukes kun som en sikkerhetsventil.

 

 

Livsløgnen synes så grunnfestet at selv om man etter omsorgsovertakelsen kan registrere store problemer for fosterbarna, hvilket svært ofte er tilfellet, hører det absolutt til sjeldenhetene, hvis noen gang,  at årsaken til dette legges på omsorgsovertakelsen - man klarer som regel å finne stor og udiskutert enighet mellom barnevernet, psykologene og fylkesnemnda om at årsaken er at barnet hadde for dårlig omsorg før omsorgsovertakelsen.   Derfor er det svært viktig for alle det gjelder, og det er faktisk oss alle som samfunn, at man tar inn over seg hva forskningen på dette området forteller oss.

 

 

Når barnevernet, psykologene og fylkesnemndene kan fortsette sin praksis i år etter år med å gjennmføre omsorgsovertakelse i stor skala i litra a- og d-saker i strid med forskningsresultatene,  er det fordi Barne- og familiedepartementet ikke har gått ut offentlig og advart mot bruk av omsorgsovertakelser.  Grunnen til at departementet ikke har gjort det, er at departementet selv, til tross for at departementet er kjent med forannevnte barnevernforskning, stadig hegner om sin livsløgn.  Et nylig uttrykk for dette kan man registrere ved å se på litteraturlisten bakerst i Stortingsmelding nr. 40 om Barne- og ungdomsvernet, der Vinnerljung og en annen svensk forsker Bohman glimrer med sitt fravær.  Dette kan departementet gjøre fordi Norges Forskningsråd (NOVA) og det barnefaglige miljøet ellers også hegner om den samme livsløgnen og later som om Vinnerljungs avhandling ikke finns.   At livsløgnen også er en viktig inntektskilde for mange psykologer,  bidrar rimeligvis ikke til å redusere den.  De som må betale en høy pris for denne livsløgnen, er barna og foreldrene.

 

 

Det burde være en helt naturlig konsekvens av det man vet, at barnevernet heretter holdt seg langt unna omsorgsovertakelse i saker som Anitas eller Svanhilds.  I begge sakene er det psykologer som har laget en "vurdering", og selv om jeg ikke har lest vurderingene, kan jeg godt forestille meg innholdet.   Det sentrale er at ut fra det som er kommet fram til offentligheten, foreligger det ikke noen situasjon som er farlig for barna - det foreligger ikke mishandling, og foreldrene er ikke til stadighet ruset (for alt jeg vet, smaker de ikke engang alkohol).  Det tilsier at det ikke er uomtvistelig nødvendig å fjerne barna fra hjemmet for å unngå at de lider alvorlig overlast.  Når det ikke er uomtvistelig nødvendig å fjerne barna, følger det av nevnte forskning og det forholdet at det skal anses som et gode i seg selv å få vokse opp hos sine foreldre (det biologiske prinsipp), og at tiltak skal skje ut fra hensynet til "barnets beste", at barna må få bli boende i hjemmet.

 

 

Samtidig er det sikkert mange barn som virkelig lider alvorlig overlast, men som barnevernet ikke engasjerer seg i.  Senest på TV den 3.3.03 hørte vi barnevernlederen i Oslo fortelle om sin avmakt i forhold til gjengkriminaliteten blant barn helt ned i 12-13-årsalderen, hovedsaklig blant innvandrere.   I disse sakene ville barnevernet ha foreldrene "på banen" - her ville ikke barnevernet overta omsorgen!  Det var for alvorlig for barnevernet, så det måtte foreldrene ta seg av.  Dette og det at ”alle” vet om barn som virkelig lider alvorlig overlast i hjemmet og likevel blir værende der,  kan forlede mange velmenende folk til å tro at terskelen for omsorgsovertakelse er høy, men det at barnevernet velger ut feil barn for omsorgsovertakelse, viser ikke at terskelen er høy, bare at barnevernet ikke er sin oppgave voksen.

 

 

Det gjør ikke situasjonen enklere for de barn og foreldre som utsettes for omsorgsovertakelse i § 4-12 litra a- og d-sakene,  at nettopp disse barna er de som får de dårligste samværsordningene, fordi barnevernet og fylkesnemndene legger til grunn at omsorgsovertakelsen skal være langvarig.  Foreldrene er her ofte svært opptatt av barna sine, (ofte er det i seg selv den direkte årsaken til at deres barn er blant de ”utvalgte”), og de mishandler ikke barna, men blir likevel avspist med samvær à noen få timer 4 ganger i året, og hvor utrolig det enn kan høres, begrunnes det i hensynet til "barnas beste".  Ofte både vil og kan for øvrig slektninger påta seg omsorgsoppgaver for barna, men det er barnevernet som regel negativ til, også etter at Befringutvalget i NOU 2000:12 gikk inn for det. 

 

 

Jeg utfordrer barne- og familiedepartementet til høyt og tydelig å si fra: "Vi har tatt feil - det er ikke bra med omsorgsovertakelse, og dette tiltaket burde derfor vært forbeholdt langt alvorligere tilfeller enn i Anita og Svanhilds sak!  Nå skal terskelen for omsorgsovertakelse heves så kraftig at slike tilfeller ligger langt unna tilfeller som skal resultere i omsorgsovertakelse."

 

 

De fleste er enige om at vi må ha et barnevern, men skal barnevernet ha en berettigelse, må man konsentrere seg om de barna som virkelig lider alvorlig overlast.  Det gjør barnevernet ikke i dag.  Det forhold i seg selv at barnevernet trenger en sakkyndig psykolograpport å framlegge for fylkesnemnda for å begrunne behovet for omsorgsovertakelse, er i seg selv overbevisende dokumentasjon for at forholdene i hjemmet ikke er så alvorlige at det skulle være nødvendig med omsorgsovertakelse.  Mange psykologer tjener på dagens ordning.  Barna og familiene taper på det.  Som samfunn taper vi alle.

 

 

 


Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste. Av Sverre Kvilhaug
 

Tærksler for anbringelse. En vignetundersøgelse om socialforvaltningernes vurderinger i børnesager.
Av Tine Egelund og Signe Andrén Thomsen

 

Anbringelse af børn beror på sagsbehandlerens skøn
Tærskler for anbringelser. En vignetundersøgelse om socialforvaltningernes vurderinger i børnesager.
Tine Egelund & Signe Andrén Thomsen

 

KRITISK UTREDNINGSMETODIK. Av Bo Edvardsson
 

Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre. Ved Åge Simonsen


 

K & T v. Finland - Grand Chamber dom

 

Statistikk og barnevern.  Av Marianne Haslev Skånland

 

Barnevern og omsorgsovertakelse. Av Arne Byhre

 

Siv Westerbergs föredrag "Barnets mänskliga rättigheter till familjeliv vid föräldrarnas separation" vid Mansjourens i Skaraborg Manskonferens "MANNEN OCH FAMILJEN" på Soldathemmet i Skövde den 19 januari 2002.


Svanhild-saken - För dum för att ha barn. En serie artiklar i norska aviser

 

Anita-saken er grotesk. En serie artiklar om ett tvångsomhändertagandefall publicerade i Avisa Nordland an.no den 28 februari - 10 mars 2003

 

Kajsafallet - Kajsa 15 år, vill bo hos mormor, blev dömd till tvångsvård. Artiklar i Expressen den 31 mars resp. den 5 april 2002

 

För Rebeccas skull? Av Åsa Ljungqvist


Varför dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning. Av Maciej Zaremba

 

"Äntligen får våra barn komma hem". Länsrätten upphävde tvångsvården - 15 månaders helvete är över.
Av Tomas Svedberg

 

 

"Äntligen får våra barn komma hem". Länsrätten upphävde tvångsvården - 15 månaders helvete är över. (forts)
Av Tomas Svedberg

 

 

Tillbaka till Artiklar


 

 

 

 

 

Barnevernets bedømmelser

Barnevernets bedømmelser

Av Marianne Haslev Skånland, professor

 

 

 

 

 
Marianne Haslev Skånland, fd v. ordf. i NKMR, er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.

Artikkelen er tidligere publisert i
Gjengangeren "Leserbrev" den 19.07.2004.

Artikkelen er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

 

Ett mulig utgangspunkt for en vurdering av barnevernet (bv) er å se på hva deres lærebøker uttaler. Særlig kjent er Kari Killéns bok "Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar". Boken er full av ukritiske påstander, blant annet om forekomst av overgrep og tegn på slike, om omsorgsevne, om symptomer på omsorgssvikt og påvisningen av dem, om tilknytning til fosterforeldre og manglende tilknytning til foreldre.


I et leserinnlegg får et par eksempler klare seg: A) Svært mange som selv henvender seg til barnevernet og ber om hjelp, har vanskelig økonomi. Men bv-arbeidere instrueres nærmest om ikke å bidra rasjonelt til å avhjelpe dette (side 497): "Foreldrene bør engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre belastninger, for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse problemene er dårlig omsorg." At det så videre sies at bv skal veilede, er urealistisk.
B) Uansett hva som er foranledningen til en families kontakt med bv, er bv ivrige til å lete etter mulig "omsorgssvikt", og har en klokkertro på sin evne til å bedømme dette. Det foregår bl.a. slik (side 306): "Det kan ofte være nødvendig for oss bevisst å frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne meget vesentlige funksjonen. Hvis foreldre viser meget begrenset frustrasjonstoleranse ved vår tilstedeværelse, må vi undre oss over hvordan den kan være i en situasjon uten sosial kontroll, der ingen andre er til stede enn foreldrene og barnet."


Det vil vel her være klart for de fleste av oss at: 1: Det som beskrives, er at en sosialarbeider skal drive provokasjoner for å få foreldre til å sprekke.
2: Nei, for alle mennesker er det tvert imot naturligere å være rolig og tålmodig når man er trygg og beskyttet privat enn når man utsettes for observasjon og vurdering fra utenforstående. (Det er biologisk sunt å ha frihet til å ha et privatliv og å ha det i fred. Det er blant annet mangelen på dette som forårsaker tragediene for så mange fosterbarn.) 3: Ikke minst blir man naturlig opprørt når de som hopper på en er offentlig ansatte som gir seg ut for å skulle hjelpe men som oppfører seg uhøflig og skremmende og eksperimenterer med oss når de har oss i sin makt. 4: Det er særlig skremmende fordi foreldre jo forstår at de hele tiden har en trussel om å bli skilt fra sine barn hengende over seg. 5: Foreldres tålmodighet overfor egne barn er basert på naturgitt kjærlighet til barna, ikke på sosial kontroll. (Derfor er da også forekomsten av mishandling og vanskjøtsel av barn langt større alle andre steder enn hos egne foreldre. 6: Det å utsette foreldre for "gransking" ved hjelp av påført "frustrasjon" er tortur; det faller under Menneskerettskonvensjonens artikkel 3: "Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff." Slik krenkende behandling av borgerne er straffbart. At den norske stat ikke straffer men selv er ansvarlig for det, gjør det ikke mindre graverende. Noen korte artikler som behandler disse forholdene:


* Bernt Skrede: "Sveket" - barnevernets bibel. http://www.sfm.no/Arkiv-2004/Art-Apr-04/13.04.04-sveket.htm
* Anne Aarskog: Fastsettelse av omsorgssvikt. http://www.nkmr.org/index.php?option=com_content&id=842&catid=174&view=article
* Åge Simonsen: Barnevernets metoder. http://www.barnasrett.no/Artikler/barnevernets_metoder.htm

Det press bv utsetter foreldre for gjennom slike metoder kan ødelegge individene helt. BV forstår ikke at de ikke objektivt observerer men tvert imot selv skaper påkjenninger som til slutt kan skyve ofrene utfor stupet. Bortsett fra i tilfeller av reell og alvorlig mishandling må barnevernet (og også det sandpåstrøende rettsapparatet) fratas muligheten til å beordre omsorgsovertagelser. Når denne makten er borte, vil det også komme fram i lyset hva deres hjelpetiltak er verdt. Som det nå er, er mange familier pålagt tiltak de finner meningsløse, men de tør ikke protestere for de vet at i så fall blir barna tatt.

 

Barnevernets bedømmelser

Av Marianne Haslev Skånland

 

Apropos barnevern

En serie artiklar och inlägg i Gjengångaren i anledning av problemen i Horten barnevern

 

Tillbaka Artiklar

BARNEVERNETS METODER

 

 

Barnevernets metoder

Av Åge Simonsen, Bergen.

 

 


  • Åge Simonsen är dr. scient. i Bergen. Artikkelen er tidligere publisert som kronikk i Bergens Tidende lørdag 10. august 1996. Den publiceras här med författerens benägna tillstånd.

 

Selv om barn kan ha det vanskelig hos sine foreldre, er sjansene på lengre sikt for at de klarer seg bra i livet, langt større om de blir boende hjemme enn om de blir plassert i fosterhjem, skriver dr. scient. Åge Simonsen. Han tar også et oppgjør med forskeren Kari Killén, som synes å være en "guru" i norsk barnevern. Simonsen representerer Fremskrittspartiet i Klientutvalget (tilsvarende socialnemnden i Sverige) ved Sentrum sosialkontor i Bergen.

--------

Asplan Analyse har lagt frem en rapport for Barne- og familiedepartementet som viser betydelige mangler og problem ved norsk barnevern. I rapporten sies det blant annet at "barnevernstjenesten har klare mangler, både når det gjelder atferdsfag og jus" og at "barnevernsarbeiderne har problem med å tolke regelverket og forankre anbefalingene i henvisninger til lovtekst, rettspraksis og andre rettskilder". Rapporten konkluderer videre med at "saksfremstillingene fremstår som en blanding av faglige vurderinger, personlig verdisyn og dårlig underbygde prognoser".

Den svenske universitetslektoren Bo Edvardsson fant lignende forhold etter en analyse av psykologuttalelser i barnevernssaker ("Misbruk av psykodynamisk teori" i Lennart Hane: Rättvisan och psykologin, Contra Förlag, Stockholm). Edvardsson fant at tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mothypoteser var regelen snarere enn unntaket.

Ut fra vurderingene til Asplan Analyse er det ingen grunn til å anta at forholdene er bedre i Norge. Dette er selvsagt alvorlig. Det er derfor grunn til å se på de metodene barnevernet gjør bruk av i barnevernssaker.

Det må imidlertid først presiseres at flere undersøkelser viser at omsorgen i hjemmet må være særdeles dårlig før det er til barns beste å bli skilt fra sine biologiske foreldre. En svensk undersøkelse tok f.eks. for seg 329 gutter som på grunn av en vanskelig livssituasjon hos mødrene/foreldrene (fattigdom, kriminalitet, alkoholisme o.l.) ble meldt for bortadopsjon før fødselen. Noen av disse ble adoptert slik forutsetningen var, andre ble plassert i fosterhjem, mens resten kom tilbake til sine mødre etter kort tid.

Det mest interessante ved undersøkelsen var at ved 22-23-årsalderen var 16,5 prosent av de guttene som var kommet tilbake til sine mødre, registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mot 15,5 prosent i normalbefolkningen. De nevnte barna som likevel vokste opp hos mødrene, klarte seg altså i disse sammenhengene omtrent like bra som "vanlige barn". De adopterte barna klarte seg også nesten like bra. Blant fosterbarna derimot, og nå snakker vi altså om barn som har vært fosterbarn fra de var født, var 29,2 prosent registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, dvs. nesten dobbelt så mange som i normalbefolkningen.

Selv om barn kan ha det vanskelig hos sine foreldre, er med andre ord sjansene på lengre sikt for at de klarer seg bra i livet, langt større om de blir boende hjemme enn om de blir plassert i fosterhjem.

Dette skulle man tro barnevernstjenesten hadde som utgangspunkt og forholdt seg til. Men det gjør de ikke.

I barnevernsdokumenter og sakkyndige uttalelser møter man en begrepsverden som viser seg hovedsaklig å stamme fra Kari Killén. I sin avhandling Omsorgssvikt og barnemishandling - en kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner (1988), har hun utviklet en metode til å bestemme og forutsi omsorgssvikt hos foreldre. Metoden består i korthet i å beskrive foreldrenes bakgrunn, personlighet og deres forhold til barna ved hjelp av en rekke egenskaper kalt belastningsfaktorer. Visse belastningsfaktorer anses å ha større forutsigelsesverdi enn andre, men totalsummen som en person oppnår, vil være med på å avgjøre om barnevernsarbeideren anser at barnet bør tas under omsorg. Viktige faktorer i foreldrenes bakgrunn anses blant annet å være om de selv har vært utsatt for omsorgssvikt, deres egen kontakt med barnevernet, lav selvfølelse, komplikasjoner i samband med svangerskapet, samt selvsagt foreldrenes psykiske helse både i fortid og nåtid, umodenhet, alkoholproblem etc.

Allerede her ses flere problem. Killén generaliserer på grunnlag av en meget begrenset populasjon. Undersøkelsen omfatter bare foreldre til 17 barn. Videre mangler en egentlig kontrollgruppe. Uten at man kjenner til hvorledes de samme belastningsfaktorene fordeler seg i en normalpopulasjon vet man lite om de er signifikante med hensyn til forekomsten av omsorgssvikt. Her skal kun nevnes et par eksempler for å understreke dette:

I delstaten California i USA opprettet regjeringen en egen forskningsgruppe for å finne ut hvordan viktige problem kunne løses ved å øke "befolkningens selvtillit og selvfølelse". Teamet gikk igjennom 65.000 forskningsartikler innen psykologi som omhandlet selvtillit. Resultatet ble publisert i boken The Social Importance of Self-Esteem i 1989.

Kapittelet som omhandler barnemishandling og omsorgssvikt konkluderer med følgende: "Det fins ikke tilstrekkelig dokumentasjon for påstander om en direkte sammenheng mellom lav selvtillit og barnemishandling. Vi har ikke grunnlag for å hevde at styrking av selvtilliten er et virkningsfullt middel til å redusere barnemishandling/barnemisbruk." Det ble heller ikke funnet noen sammenheng mellom lav selvtillit/selvfølelse og aggresjon eller voldsutøvelse. Trass i at hundrevis av undersøkelser altså ikke viser slike sammenhenger påstår Kari Killén i flere avisintervju at det er "en klar sammenheng mellom omsorgssvikt og selvtillit". Trolig er denne åpenbart feilaktige antakelsen basert på hennes egen undersøkelse. Lav selvtillit blir derfor brukt som en negativ belastningsfaktor som er med på å bestemme om barna skal fratas sine foreldre.

Når Kari Killén påstår at foreldre som har vært utsatt for omsorgssvikt som barn vil få problem med omsorgen for egne barn, er det minst like tvilsomt. De undersøkelsene Killén henviser til i sin lærebok "Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar", er stort sett retrospektive undersøkelser som alene av den grunn er befengt med flere feilkilder (hukommelsesforskyvninger o.l. blant de intervjuede). Selv om samtlige foreldre til de 17 barna i hennes undersøkelse selv skulle ha vært utsatt for omsorgssvikt i sin barndom, vil det likevel være slik at flertallet av foreldre i totalbefolkningen som har vært utsatt for omsorgssvikt, er gode og normalt fungerende foreldre.

En stor amerikansk undersøkelse som over tid fulgte 2600 barn som led av omsorgssvikt, viste at 26 prosent av disse som voksne begikk kriminelle handlinger, mot 17 prosent i kontrollgruppen. Selv om det er en tendens til flere "skakkjørte" personer blant dem som led av omsorgssvikt som barn, er det likevel et stort flertall (74 prosent) som ble "normale" samfunnsborgere.

Sannsynligheten for at en person som har vært utsatt for omsorgssvikt som barn ikke vil utsette egne barn for det samme, er trolig betydelig større enn det motsatte. Trass i disse kjensgjerningene regnes dette som "belastningsfaktor" av barnevernet. Riktignok tar Killén selv visse forbehold i sin bok; det gjør ikke alltid barnevernskuratorene.

Dessverre predikerer barnevernspsykologene fremdeles i vei som om disse undersøkelsene ikke skulle eksistere. I tillegg "observeres" det. Dessverre fremgår det sjelden hvilke observasjonsmetoder som blir brukt. Det er flere problem forbundet med dette. Siden både den som observerer og den eller de som blir observert er levende subjekt som påvirker hverandre, og med forutinntatte meninger og holdninger, er det ikke bare å observere.

Det må brukes en metode som på en eller annen måte tar høyde for dette "objektivitetsproblemet". Dette er selvfølgeligheter i enhver metodisk godtakbar undersøkelse i ethvert fag. Dessverre synes det ikke å være det for barnevernet. Deres observasjoner foregår i regelen ikke under naturlige forhold, men under forhold hvor de observerte enten er nervøse eller oppskaket eller av andre grunner ikke vil kunne forventes å oppføre seg naturlig. Disse forholdene blir vanligvis ikke kommentert i rapportene. Heller ikke diskuteres observatørenes egen innvirkning på de observerte. Dette har i mange saker ført til feiltolkninger som har vært med på å "skape" selve saken.

Ofte bruker barnevernspsykologene forskjellige typer personlighetstester i sitt arbeid. Ut fra resultatene av disse testene trekkes gjerne vidtrekkende konklusjoner angående klienten. Dette trass i både at ulike psykologiske tester har vist seg i liten grad å måle det de gir seg ut for å måle, og at disse testene også har vist seg helt ute av stand til å "forutsi" fremtidige hendelser eller fremtidig atferd.

For at barnevernet skal finne de såkalte belastningsfaktorene i foreldrenes fortid og egen barndom, blir disse utsatt for mer eller mindre "kliniske" intervju og observasjoner av psykologer oppnevnt av barnevernet. Psykologene gir på bakgrunn av dette prognoser både for omsorgsevne og fremtidig omsorgssvikt. Begge deler har vist seg å være problematiske. I USA er det foretatt flere undersøkelser som viser at slike forutsigelser basert på intervju ikke slår til. Når psykologene gjennom intervjuer av klientene ikke på vitenskapelig fundert vis kan uttale seg om fare for fremtidig omsorgssvikt, tilbakefall av psykiatriske sykdommer eller lignende, er verdien av disse uttalelsene ikke særlig stor. Ikke desto mindre trekkes konklusjoner angående klientenes omsorgsevner, og fremtidige omsorgsevner, på bakgrunn av slike tester og intervjuer.

Oppsummert er det grunnlag for å påstå at barnevernets metoder og arbeidsmåter er mer enn tvilsomme, og bygger på et meget svakt vitenskapelig fundament.

Barnevernet og barnets beste

Barnevernet og rettssikkerhet

Barnets beste eller verste?

Må barna vernes mot barnevernet?

Tillbaka till Artikelindex

 

 

 

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter