Barnevern i Rissa

Barnevern i Rissa
Ei som har kjent foreldrene i 15 år

 

 


Dette leserinnlegg står i Fosnafolket 03-02.2004 på side 20.
Det gengis her med skribentens velvillige tillstand.

 


Ja, så har barnevernet i Rissa klart å komme i fokus igjen. Det må være spesielt ivrige folk som arbeider i denne etaten i Rissa kommune. Når de på grunnlag av bekymring fra én lærer går til det skritt å flytte en 3.klassing, bort fra foreldre, søsken, slekt, kompiser - ja hele nettverket og flytte han til en annen kommune der han ikke kjenner et menneske. Hva  gjør dette med et barnesinn? Hvorfor får foreldre de beste skussmål fra alle andre enn denne ene læreren? Kanskje det er læreren det er noe feil med, og ikke gutten og hans foreldre. Og dette kalles BARNEVERN! Hva med alle oss som har kjent familien siden gutten ble født, skal ingen spørre oss, men bare høre på en lærer som har kjent gutten et par måneder. Ja, du lærer og barnevernet i Rissa klarte å ødelegge en heim nå i jula, håper dere er fornøyd nå.

Hilsen ei som har kjent foreldrene i 15 år

 

 

Føler seg overkjørt av barnevernet
Av Sigrunn H. Overland

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevern og barnets beste

Barnevern og barnets beste

Av advokat Sverre Kvilhaug, Knarvik

   

Denna debattartikel har tidigare publicerats i Bergens Tidende och återges med förf. benägna tillstånd.

 

Det er forunderlig å registrere den tilsynelatende fullstendige mangel på reaksjoner på de opplysninger som ble gitt i dr.scient. Age Simonsens kronikk i BT 10.8.96. Særlig er det både forunderlig og interessant å merke seg at det er ingen som føler seg kallet til å kommentere den svenske undersakelsen (Mikael Bohmann og Saren Sigvardsson) der fosterbarn ble fulgt over 22-23 år og sammenlignet med andre barn, og sammenlignet med barn som ble adoptert og med barn som skulle ha bfitt adoptert men som likevel vokste opp i hjemmet (heretter kalt hjemmebarn, eventuelt hjemmegutter). Grunnen til min reaksjon er at den nevnte undersekelsen dokumenterer at omsorgsovertakelse normalt ikke er i samsvar med hensynet til barnas beste, men tvert ìmot er direkte skadelig for de barna det gjelder. Dette må innebære at forholdene må være ekstremt dårlige i hjemmet for at omsorgsovertakelse bar være en aktuell reaksjon. Barnevernet later imidlertid som om undersekelsen ikke foreligger La meg derfor kort gjennomgå den i sin helhet.

Ved 11-årsalderen var 20 prosent av guttene i alle tre gruppene (adoptivbarn, fosterbarn og "hjemmebarn") klassifisert som problembarn mot bare 8 -10 prosent í kontrollgruppene

("normale" barn), og fosterbarnas skoleresultater var dårligere enn for de to andre gruppene. Omsorgsovertakelsen hadde altså ikke gitt noen gevinst på dette alderstrinnet.

Ved 15-årsalderen var adoptivbarna ikke mer mistilpasset erm kontrollgruppen, mens det blant både fosterbarna og "hjemmebarna" var 2 - 3 ganger ßere mistilpassede enn i kontrollgruppen, flest mistilpassede i gruppen fosterbarn. Adoptiveguttene hadde på dette alderstrinn dårligere resultater enn kontrolltiruppene for så vidt ð aldt to skolefag. "Hjemmeguttene" hadde dårligere resultater enn kontrollgruppene i tre skolefag, mens fosterguttene kom dårligere ut i alle sju skolefagene. Omsorgsovertakelse hadde altså vedrerende skoleresultater ingen god effekt, og for fosterguttene må resultatene anses som katastrofalt dårlige.

Ved 18-årsalderen kom de adopterte guttene like bra ut som kontrollgruppene i to tester, mens både "hjemmguttene" og fosterguttene kom dårligere ut enn kontrollgruppene.

Fosterhjemsplassering fikk folgelig heller ikke her noen gunstig effekt.

Flytter vi oss så til 22-23-årsalderen, viser undersøkelsen at 29,3 prosent av fosterguttene var registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mens bare 16,5 prosent av "hjemmeguttene" var registrert for det samme, og det siste stemte bra med kontrollgruppen som viste 15,5 prosent. Adoptivguttene hadde 18 prosent kriminalitet og/eller alkoholmisbruk.

De barna som unngikk omsorgsovertakelse, klarte seg altså omtrent like bra som "normale" barn. Fosterbarna hadde en ekstremt dårlig utvikling. Adoptivbarna klarte seg noenlunde, men dårligere enn de barna som unngikk omsorgsovertakelse.

Det skremmende er at Bohmarnns og Sigvardssons undersokegse har vært kjent siden 1980 (og enda lengre for de første resultatenes vedkommende), og det kan se ut som om den bevisst er fortidd av sentrale norske premissleverandører i norsk barnevernsdebatt. Vigdis Bunk holdt er den eneste norske fagbokforfatter jeg har registrert som har omtalt undersøkelsen (i boken "Barnevernspsykologi" Tano forlag), men det gjorde hun meget kort og dessuten med direkte feilaktig resultat.

 

Tillbaka

Barnevern og omsorgsovertakelse

 

 

Arne Byhre:

 

Barnevern og omsorgsovertakelse

 

 

  

 

Arne Byhre er psykolog. Han ble tidlig oppmerksom på uheldige realiteter i barnevernets nåværende praksis, jf at artikkelen er skrevet allerede i 1992. Det er deprimerende å måtte konstatere at alle de kritikkverdige forhold og den manglende faglige og etiske basis i barnevernet som Byhre beskrev for 10 år siden, fortsatt gjør seg gjeldende, til og med i øket grad.

 

Artikkelen har tidligere stått i Fosterhjemskontakt nr 7, 1992.

Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

Mars 2003

Marianne Haslev Skånland

 

 

 

 

 

Barnevernet har de siste 10 år vært utsatt for en voldsom kritikk for en del av sine vedtak om omsorgsovertakelse. Angrepene har kommet gjennom avisene som har tatt opp enkeltsaker og gjennom rasende leserinnlegg. Svært mange av vedtakene er tatt opp til rettslig avgjørelse. Barnevernet er idag på tross av sitt gode navn og sine gode intensjoner, iferd med å bli noe mektig og skremmende i folks bevissthet. Enkelte lavstatusfamilier unnlater idag å ta kontakt med sosialkontoret for å få økonomisk hjelp av frykt for at barnevernet skal bli trukket inn i saken.

 

Negativiteten til barnevernet synes å ha en klar sammenheng med institusjonens utvidelse av begrepet omsorgssvikt. Overtakelsen av ansvaret for barn har vært praktisert i mange år her i landet, uten at det ble reist særlig mye kritikk mot barnevernet. Begrunnelsene tidligere var konkretisert ved at det ble utvist vold mot barna eller fysisk vanskjøtsel. Etter at omsorgsbegrepet ble utvidet til å innbefatte om mor eller foreldrene hadde de nødvendige personlige ressurser som omsorgspersoner, har rettssakene og avisoppslagene kommet.

 

Barnevernet har hittil forholdt seg til kritikken meget bastant og avvisende. Spørsmålet er om tiden snart er inne til å ta steget ned fra pidestallen og vurdere om det å bedømme foreldres omsorgsevne egentlig er en oppgave for barnevernet i de tilfellene der det ikke foreligger konkrete overgrep mot barna. Det å vurdere psykiske skader hos barn og det å vurdere omsorgssvikt hos foreldre og det å vurdere om foreldre-barn forholdet er destruktivt, er antagelig en altfor komplisert faglig oppgave å påta seg for barnevernet.

 

 

Hjelpeapparat eller maktapparat?

 

Den aller viktigste forutsetning for å kunne hjelpe andre, er at en kan klare å etablere et noenlunde trygt forhold. Betingelsen for dette er at hjelpsøkeren står relativt fritt i sin relasjon til hjelperen, dvs. ikke avhengig.

 

Dersom hjelperen har myndighet til å bestemme over hjelpsøkeren, vil tilliten bli ødelagt ved at hjelpsøkeren må beskytte seg. Enhver representant for barnevernet med sin potensielle makt til å frata dem foreldreretten, vil være en truende og farlig person. Det som skulle være barnevernets hovedoppgave. nemlig å hjelpe foreldre til å ta seg bedre av sine barn, blir meget vanskelig fordi den nødvendige tillit ikke lar seg etablere. Resultatet av en slik sammenblanding av maktpotensial og hjelpeintensjoner, er at myndighetssiden fungerer mens hjelpesiden (den viktigste) blir meget forstyrret.

 

For meg synes det klart at dersom barnevernet i framtiden skal gjøre seg håp om å etablere seg i folks bevissthet som et hjelpeapparat, så må man gi fra seg sin myndighet til å frata foreldrene retten til sine barn til annen instans, og i mellomtiden utvise betydelig større forsiktighet i sine vurderinger av omsorgssvikt.

 

 

Om å bryte et mor-barn forhold

 

Psykopatologien handler mye om skadevirkningene av at forholdet mor-barn forstyrres, brytes eller trues. Det er forbausende å se hvor lite barnevernet har lagt vekt på dette temaet i sin behandling av de enkelte saker. Når en flytter en plante, er det viktig å få med seg hele rota og helst så mye som mulig av den jorda som den har vokst opp i. Ved enhver overføring til fosterhjem, vil det i den første tiden være viktigst at det opprinnelige mor-barn forholdet blir ivaretatt og bearbeidet. Vi vet at plutselige brudd i forholdet mellom barn og omsorgsperson, vil kunne være så sjokkartet for barnet at det kan varig skade dets evne til kontakt og tilknytning. Selv om forholdet mellom omsorgsperson og barnet er dårlig eller meget vanskelig, så er det gjennom dette forholdet barnet har speilet seg, bygd opp og organisert sin egen identitet    sitt eget selv. Selv om barnets røtter er knudrete og små, så er det en livsnødvendighet å beholde dem inntil  nye og friske røtter har fått vokse ut. Separasjon av barn og omsorgsperson handler ikke om at barnet får et bedre sosialt tilbud, men primært om at barnet blir tatt bort fra seg selv. Det som kan skje, er at barnet kun tilpasser seg i fosterhjemmet og bygger opp et falskt jeg    et jeg som ikke er forankret i et dypt avhengighetsforhold. Dermed kan grunnlaget være lagt for utvikling av en asosial personlighetsstruktur.

 

Det er beklagelig at barnevernet så dårlig har tatt vare på det opprinnelige mor-barn forholdet og i noen saker ser det ut som at de bidrar til å få ødelagt dette forholdet ved å håndheve en meget restriktiv besøksrett. I en del tilfeller blir besøket overvåket av en representant fra barnevernet. En utrolig arrogant og nedverdigende handling fra barnevernets side som etter min mening må være i strid med faglige og etiske retningslinjer om respekt for klienters verdighet.

 

 

Restriktiv besøksrett

 

Den restriktive besøkspolitikken blir ofte begrunnet med at barnet blir urolig og vanskelig etter besøkene. For ca. 30 år siden førtes en intens debatt her i landet om foreldres rett til å besøke sine barn på sykehus. Sykehusets personale kunne påvise at den "roen" barna viste på sykehus egentlig var uttrykk for en depresjon p.g.a. separasjon fra foreldrene. Det synes rimelig å sammenligne disse situasjonene. En restriktiv besøkspolitikk vil ikke bare bidra til depresjoner men også skusle bort muligheten for at forholdet til opprinnelig omsorgsperson skal kunne bli bearbeidet.

 

Et siste spark vil være at alle de tilfellene av omsorgssvikt jeg har hørt om, gjelder de nederste på samfunnsstigen. En viss sammenheng er det vel rimelig å regne med    men ikke så stor. Vil barnevernet kunne tenke seg å overta omsorgen for barna f.eks i en prestefamilie?

 

 

Frans Lovasz berättelse. Av Frans Lovasz

 

En 13-årig piges opfattelse af sin egen tvangsfjernelse. Av Rikke Nilsen

 

Vil kjempe for rett til identitet. Av: KRISTIN KORNBERG

 

At Skille Træet fra Roden. Af Ivan C. Gerling

 

Fallet Frank i Lerum - En studie i hur socialarbete ej skall bedrivas. Av Ruby Harrold-Claesson

 

Och fjällen föll från mina ögon. Av Agneta Pleijel  

 

Familjehemmens marknadsföring i pressen. Av Sven-Erik Berg
 

Den obarmhärtige samariten. Av Maciej Zaremba

 

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern. Av Marianne Haslev Skånland

 

Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste.
Av Sverre Kvilhaug

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevern og barnets beste

  • Barnevern og barnets beste

    Av advokat Sverre Kvilhaug, Knarvik

    Det er forunderlig å registrere den tilsynelatende fullstendige mangel på reaksjoner på de opplysninger som ble gitt i dr.scient. Age Simonsens kronikk i BT 10.8.96. Særlig er det

    både forunderlig og interessant å merke seg at det er ingen som føler seg kallet til å kommentere den svenske undersakelsen (Mikael Bohmann og Saren Sigvardsson) der fosterbarn ble fulgt over 22-23 år og sammenlignet med andre barn, og sammenlignet med barn som ble adoptert og med barn som skulle ha bfitt adoptert men som likevel vokste opp i hjemmet (heretter kalt hjemmebarn, eventuelt hjemmegutter). Grunnen til min reaksjon er at den nevnte undersekelsen dokumenterer at omsorgsovertakelse normalt ikke er i samsvar med hensynet til barnas beste, men tvert ìmot er direkte skadelig for de barna det gjelder. Dette må innebære at forholdene må være ekstremt dårlige i hjemmet for at omsorgsovertakelse bar være en aktuell reaksjon. Barnevernet later imidlertid som om undersekelsen ikke foreligger La meg derfor kort gjennomgå den i sin helhet.

    Ved 11-årsalderen var 20 prosent av guttene i alle tre gruppene (adoptivbarn, fosterbarn og "hjemmebarn") klassifisert som problembarn mot bare 8 -10 prosent í kontrollgruppene

    ("normale" barn), og fosterbarnas skoleresultater var dårligere enn for de to andre gruppene. Omsorgsovertakelsen hadde altså ikke gitt noen gevinst på dette alderstrinnet.

    Ved 15-årsalderen var adoptivbarna ikke mer mistilpasset erm kontrollgruppen, mens det blant både fosterbarna og "hjemmebarna" var 2 - 3 ganger ßere mistilpassede enn i kontrollgruppen, flest mistilpassede i gruppen fosterbarn. Adoptiveguttene hadde på dette alderstrinn dårligere resultater enn kontrolltiruppene for så vidt ð aldt to skolefag. "Hjemmeguttene" hadde dårligere resultater enn kontrollgruppene i tre skolefag, mens

    fosterguttene kom dårligere ut i alle sju skolefagene. Omsorgsovertakelse hadde altså vedrerende skoleresultater ingen god effekt, og for fosterguttene må resultatene anses som katastrofalt dårlige.

    Ved 18-årsalderen kom de adopterte guttene like bra ut som kontrollgruppene i to tester, mens både "hjemmguttene" og fosterguttene kom dårligere ut enn kontrollgruppene.

    Fosterhjemsplassering fikk folgelig heller ikke her noen gunstig effekt.

    Flytter vi oss så til 22-23-årsalderen, viser undersøkelsen at 29,3 prosent av fosterguttene var registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mens bare 16,5 prosent av "hjemmeguttene" var registrert for det samme, og det siste stemte bra med kontrollgruppen som viste 15,5 prosent. Adoptivguttene hadde 18 prosent kriminalitet og/eller alkoholmisbruk.

    De barna som unngikk omsorgsovertakelse, klarte seg altså omtrent like bra som "normale" barn. Fosterbarna hadde en ekstremt dårlig utvikling. Adoptivbarna klarte seg noenlunde, men dårligere enn de barna som unngikk omsorgsovertakelse.

    Det skremmende er at Bohmarnns og Sigvardssons undersokegse har vært kjent siden 1980 (og enda lengre for de første resultatenes vedkommende), og det kan se ut som om den bevisst er fortidd av sentrale norske premissleverandører i norsk barnevernsdebatt. Vigdis Bunk holdt er den eneste norske fagbokforfatter jeg har registrert som har omtalt undersøkelsen (i boken "Barnevernspsykologi" Tano forlag), men det gjorde hun meget kort og dessuten med direkte feilaktig resultat.

     

    Tillbaka

Barnevern og rettssikkerhet

  • Barnevern og rettssikkerhet

     

    Av Åge Simonsen, Frp-repr. Sentrum sosialkontor

     

     

Artikeln har tidigare publicerats i Bergens Tidende den 27 sept. 1996 och återges här med förf. benägna tillstånd.

 

  • I Bergens Tidende 17 september hadde Oddmar Iversen fra Barnevernets kompetansesenter, en kronikk hvor han konkluderer med at opprettelsen av det domstolliknende organet "Fylkesnemnda for sosialsaker" etter den nye barnevernstjenesteloven har sikret rettssikkerhet i barnevernssaker. Mine tidligere innvendinger mot utredningsmetodene innenfor barnevernstjenesten blir ikke kommentert av Iversen. Mitt poeng er at selv om fylkesnemndene har styrket rettssikkerheten noe, er dette ikke tilstrekkelig så lenge man bruker ikke gyldige utredningsmetoder, tilrettelegger utredningsarbeidet og utredningstekster slik at man får igjennom et onsket resultat i nemnder og domstoler og gjar bruk av språklige og andre manipuleringer i utredningene.

    Tilrettelagte og manipulerende utredninger vil selvsagt påvirke beslutningene som blir fattet i fylkesnemnda.

    Nedenfor er gitt et tenkt eksempel som illustrerer dette. Legg merke til de språklíge manipuleringene: I meldinger og interne notat brukes foreldrenes fulle navn. Psykologene som er avhengig av å opparbeide et fortrolig forhold til klientene for å få disse til å fortelle mest mulig (som siden blir brukt mot dem) bruker konsekvent fornavn, mens barnevernspedagogene som vil ha gjennomslag for sitt ønske om å overta barna, og derfor ikke er tjent med at beslutningstakerne får sympati med eller identifiserer seg med klíentene, konsekvent omtaler disse i ubestemt form (som mor eller far). Et annet hyppig forekommende fenomen er at barnevernspedagogene i sine uttalelser forsterker psykologenes konklusjoner og antakelser ved hjelp av manipulerende intensitetsmarkorer som ofte, mange, alltid, hyppig, stor, alvorlig etc. Historien nedenfor er oppdiktet, men dessverre nær opp til virkeligheten:

    Vi har fått en melding en bekymringsmelding: "Etter det undertegnede har grunn til å tro har Åge Simonsen sterkt avvikende syn på norsk barnevern. Etter undertegnedes erfaring som psykolog kan dette være sterkt skadelig for hans barn, som pga farens avvikende holdninger også på andre områder kan bli utsatt for alvorlig mobbing." Undertegnet O. Iversen, psykolog, Barnevernets kompetansesenter.

    Etter som vi lever i et fritt og demokratisk folkedemokrati må dette selvsagt undersøkes.

    For å undersøke om saken bør utredes nærmere må vi ansette en uavhengig psykolog. Til det foreslår vi O. Iversen ved Barnevernets kompetansesenter. Ettersom psykolog O. Iversen nå har funnet at saken er alvorlig, det viser seg at Simonsen kritiserer dem som ønsker å hjelpe (barnevernet) på en aggressiv måte, dvs. at han er en agressiv person, må saken undersøkes videre.

    Til det trenger vi en uavhengig psykolog. Vi foreslår O. Iversen ved Barnevernets kompetansesenter. For dette arbeidet betaler vi O. Iversen kr 100.000. Etter flere, dvs. ett intervju, med Simonsen kan vi konkludere med folgende: "Åge (!) kritiserer, dvs. opptrer aggressivt overfor personer (barnevernet) som kun ønsker å hjelpe ham, dvs. han er en aggressiv person. Åge har høy selvtillit, noe som tyder på en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Videre hører han ikke på psykologen som på en vennlig måte forklarer at barnevernet gjør en god jobb. Han hører derfor trolig heller ikke på sine egne barn. Åge blir lett sint når psykologen forklarer ham virkeligheten og har åpenbart en lav frustrasjonsterskel.

    Trass i at psykologen forklarer at barnevernet gjør en god jobb, føler Åge at det motsatte er tilfelle. Åge føler seg krenket av psykologen, noe som tydes på klare vrangforestillinger som viser en borderline-personlighetsforstyrrelse."

    Den uavhengige psykologen O. Iversen konkluderer derfor med at det bør reises sak om omsorgsovertakelse av hans barn.

    Det samme mener vi, og sammenfatter den ovenfor beskrevne psykolograpporten: "Far (!) lider av store vrangforestillinger, er ofte aggressiv uten grunn, har meget lav frustrasjonsterskel, viser klare narsissistiske trekk og lider av alvorlig borderline-forstyrrelse. Grunnet fars alvorlige psykiske sykdom anbefales at det reises sak for fylkesnemnda for sosialsaker." Fylkesnemnda består av dommer, to lekmenn og to fagfolk. Som fagkyndige oppnevner fylkesnemnda de to uavhengige psykologene Per og Pål Iversen fra Barnevernets kompetansesenter.

    Og hvis ikke disse klarer å overbevise enkefru Jergensen og pensjonist Pettersen om at omsorgsovertakelse av Simonsens barn er eneste løsning, ja da er de ikke uavhengige psykologer.


Tillbaka
Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter