At Skille Træet fra Roden

 

    • At Skille Træet fra Roden

      af Ivan C. Gerling, Memphis, USA

       

      

Ivan C. Gerling, är dansk, bosatt i Memphis, Tennessee, USA. Inlägget är tidigare publicerat i Borgerdebatt (http://www.borgerdebat.dk). Det återges här med författarens benägna tillstånd.

 

    • På dette site, på Borgerdebatten og mange andre steder på Internettet ser vi igen og igen rystende historier om hvordan myndighederne adskiller børn fra deres forældre og familie. Det gør os vrede, kede af det og mest af alt giver det os en fornemmelse af at dette må ændres. Men kampen for forandring er svær da det er en kamp imod en ide der har taget så grundigt hold at den for langt de fleste er blevet til en "sandhed" der ikke kan udfordres. Ideen er at man bryder den "sociale arv" ved at fjerne et barn fra dets forældre.

      Den sociale arv er i og for sig et veldokumenteret fænomen, nemlig at børn der vokser op under hårde sociale forhold har en større chance for at ende med sociale problemer, end dem der vokser op under optimale sociale forhold. Man kan heller ikke fortænke velmenende mennesker i at tro at en løsning kunne være at flytte børnene fra "dårlige" familier til "bedre" familier. Men resultatet har været en tragedie, børnene der vokser op i disse "bedre" familier er i gennemsnit endnu mindre fungerende end dem der bliver efterladt i de "dårlige" familier (hvorefter den præcise definition af "bedre" og "dårlige" bliver lidt krydret og det er derfor jeg sætter ordene i anførselstegn). Ikke nok med det men de "dårlige" familier der skilles fra deres børn bryder i mange tilfælde fuldstændigt sammen.

      Hvis et træ står i dårlig jord med for lidt næring og vand, mistrives det og bliver ikke så stort og flot som det der står på den grønne eng ved siden af søen. Nuvel hvad gør en gartner?. Han kan enten skære træet af fra rødderne lige ved jordoverfladen, bære det væk og stikke den bare stamme ned i et hul ved siden af søen. Eller han kan lade det lille træ stå hvor det er, men bringe det vand og gødning. Når det gælder træer kan vi alle forstå hvad der er rigtigt. Men hvad angår børn har 90% af de professionelle "behandlere" af en eller anden grund fået den ide at man varetager deres tarv bedst ved at skære deres rødder af. Ikke nok med at man har nægtet at indse det indlysende forkerte i denne strategi, men efter at de elendige resultater er blevet kendt har man besluttet at problemet var at rødderne ikke blev skåret af tidligt nok. Snart står man på spring i fødestuerne og det næste bliver vel at tvangsfjerne de befugtede æg. Ikke et øjeblik standser man op og spørger sig selv hvorfor så mange adoptivbørn (der blev fjernet ved fødslen), senere i livet desperat forsøger at opspore deres biologiske rødder. Er der mon bånd vi ikke har forstået fordi vi nægtede at prøve at forstå dem ?. Ikke et øjeblik standser man op og overvejer den ødelæggende grusomhed man begår mod den tilbageværende familie der i stedet for hjælp til at komme på benene fik et spark i ansigtet.

      Selv om mange fjernelser er absurde eller svagt begrundede skal det indrømmes at der er nogle tilfælde hvor børn lever under sociale forhold der forhindrer at de i rimelig grad udvikler sig til deres fulde potentiale. Disse børn skal da selvfølgelig hjælpes. Men vi skal ikke skære deres rødder af, vi skal vande og gøde dem der hvor naturen plantede dem. Hvis forældrene er groft forsømmelige på grund af alkohol eller stofmisbrug, må vi hjælpe forældrene og stille krav om at misbruget stopper. Hvis forældrene ikke kan administrere deres penge og ender uden mad til familien sidst på måneden må vi gribe ind og administrere deres penge. Forældre der ikke kan klare opgaven at være forældre, må behandles som vi behandler et barn der ikke kan klare en opgave. De må gives en kærlig men fast og vejledende hånd, indtil de endelig har bygget styrken og selvtilliden til at stå på egne ben. Hjælp, støtte og, om nødvendigt, overvågning 4, 8, 12 eller 24 timer i døgnet alt efter behov. I de ganske sjældne tilfælde hvor voldelig psykisk sygdom gør det umuligt at lade barnet blive i hjemmet, må vi gøre alt hvad vi kan for at sikre at barnet i stedet for kan leve hos et andet familiemedlem. Den frygtelige sandhed er at myndighederne gennem de sidste mange års kamp mod den sociale arv har spildt enorme summer på at få den ene sociale arv afløst af en anden social arv. Tvangsfjernede, hvis egne børn tvangsfjernes. Vi må da for børnenes skyld kunne komme op med noget bedre end den nuværende tragiske cyklus.

       

Hvad er familiesammenforing for noget?

Barnets beste eller verste ?

Barnevern og barnets beste

Fosterbarn och deras syskon

LVU - Barnmisshandel i lagens namn

Och fjällen föll från mina ögon

Barn, foreldres eiendom

Behov av korrigeringer

Tillbaka till Artikelindex

Till Arkivindex

Atskillelse barn og foreldre - det fortidde traume?

ATSKILLELSE BARN OG FORELDRE – DET FORTIDDE TRAUME?

Av Sverre Kvilhaug, advokat




 


Sverre Kvilhaug er advokat i Bergen, Norge. Artikkelen er tidligere publisert i Impuls, tidsskrift for psykologi, nr. 3/2007.

Den
återgis her med forfatterens velvillige tillstand

 

 



Det er forskningsmessig grunnlag for å si at tidlig atskillelse mellom barn og foreldre kan være skadelig.  Hvorfor er det så vanskelig å få oppmerksomhet om dette temaet fra leger, psykologer og forskere i Norge?

 

I 1971 kom boken ”Når barn må på sykehus” av Anne Marie Auestad med flere.  Bakgrunnen for bokutgivelsen var at foreldre tidligere ikke fikk være med under sykehusopphold for barnet.  Dette inkluderte forskjellige typer sanatorium og lignende der barn med poliomyelitt, tuberkulose og andre langvarige lidelser ble lagt inn og så å si 100% nektet kontakt med sin familie, ”for det ville bare oppskake dem”.   Internasjonalt hadde blant annet Bowlby og Robertsson lenge kjempet for å få til en endring på dette området, på grunnlag av forskning som viste at slik atskillelse var skadelig for barnet.  Med Auestads bok kom omsider denne debatten også til Norge.  Jeg vil gjerne innlede denne artikkelen med å sitere introduksjonen til ”Når barn må på sykehus”, som er skrevet av den legendariske helsedirektøren Karl Evang.

 

Det er vanlig å møte den påstand at mental og sosial tilpasning og sykdom øker under våre samfunnsforhold.  Selv om vi ikke kan belegge det med sikre tall, tror jeg det er riktig.  Nervøsitet, stress, fremmedgjøring, avhopping fra skole og arbeidsplass, samlivskriser, narkotikamisbruk i protest eller som flukt, emosjonelt forgiftede miljøer, med hat og krangel om bagateller omgir oss på alle kanter.

 

Hadde vi vært like dyktige til å forebygge slik mental skjev utvikling, ville verden i dag sett helt annerledes ut, ikke bare når det gjelder folks helse, men også når det gjelder sosiale og politiske forhold, økonomisk dominanse og militær maktbruk.  Det er åpenbart altfor ofte angstbiteren, sadisten, psykopaten og den maktsyke som rår grunnen og har for sterk innflytelse på beslutningsprosessen.  Det har derfor lenge vært sosialpsykiatriens drøm å kunne anvise praktiske metoder for å sikre individene en sunn mental utvikling, slik at vi kunne få et flertall av sinnsmessig modne, tolerante mennesker i aktiv utfoldelse av de evner og anlegg de råder over.

 

Er dette kanskje noe pompøst og overdrevet å nevne i en liten introduksjon til en bok om barn på sykehus?  Tvert imot.  Her står vi for en gang skyld på fast grunn når det gjelder forebyggende mentalhygieniske tiltak.  Her har vi en praktisk gjennomførbar mulighet for iallfall å hindre at de sykehusopphold som mange barn må oppleve, skader dem.  Det er etter mitt skjønn bare et fåtall av de institusjoner som tar imot barn i vårt land som i dag fullt ut fyller de krav vi kan stille med vår vitenskapelige innsikt i ryggen.   Vi kan selvsagt unnskylde oss med at vi tidligere ikke visste nok om dette, at vi ikke forsto hvordan vi – endog i beste hensikt – i virkeligheten mishandlet barn i våre fødestuer, vanlige sykehus, i spedbarnhjem, institusjoner for psykisk utviklingshemmede barn osv.  I dag har vi ikke rett til lenger å skyte oss inn under en slik unnskyldning.  Selv om vi ennå har mye å lære, vet vi mer enn nok til å kunne rette opp de vesentlige feilgrep.  Og hvis sykehusene og andre institusjoner for barn med det fagpersonalet vi har, innstilles på og gjennomfører en riktig varetakelse av barnets mentale og sosiale behov, vil dette etter hvert har virkninger også langt utenfor institusjonenes vegger.  Det vil spre seg som ringer i vannet, ikke minst til foreldre og andre foresatte.  Det vil bidra til å skjære igjennom den ufruktbare diskusjon om hva som er best, en autoritær eller en overbeskyttende holdning overfor barnet.  Alt dette til sammen vil være viktige bidrag til forebyggende mentalhygiene og vil øke antallet av den type mennesker som kan skape bedre mellommenneskelige forhold enn de vi har i dag.  Derfor er dette etter mitt skjønn en bok som ikke bare har bud til institusjonene og deres personale, men til alle som har med barn å gjøre – og hvem har ikke det?

 

Det er interessant å merke seg hvordan Evang ser kunnskap, politikk og god menneskelig utvikling i sammenheng.  Den nye kunnskapen om hvordan atskillelse fra foreldrene i forbindelse med sykehusopphold skadet barn, medførte den gang en endret praksis – heldigvis.  Hvordan står det så til i dag når det gjelder tidlig atskillelse mellom foreldre og barn?  Dette er tema for denne artikkelen.  I de 36 årene som har passert siden helsedirektør Karl Evang skrev sin introduksjon, er det min påstand at samfunnet har utviklet seg slik at tidlig atskillelse har blitt stadig mer omfattende, og dette i stor grad ut fra en villet politikk, og uten advarsler fra de som burde ha advart.  Mange barn er i dag i barnehage, gjerne heltids, allerede før ettårsdagen og iallfall før toårsdagen, og mange andre barn er hos dagmamma.  Skolestart skjer ett år tidligere enn i 1971, og svært mange små barn er i tillegg på SFO både før og etter skoletid.  Antall omsorgsovertakelser i barnevernet har også steget betydelig de senere årene.  Problemer knyttet til atskillelse mellom foreldre og barn finnes i dag altså på andre arenaer enn tidligere.  Det er forskningsmessig belegg for å si at også dette kan være skadelig.

 

Forskningsrapporter de siste 50 årene fra USA og andre land har gang på gang påvist signifikant sammenheng mellom tap av foreldre og senere utvikling av alvorlige fysiske og psykiske lidelser hos barnet. Forskningen viser også at den atskillelse fra foreldre som skyldes annet enn en forelders død er mer skadelig enn atskillelse som skyldes død. Særlig er det påvist slik sammenheng ved atskillelse fra mor, men heller ikke atskillelse fra far er uproblematisk for barnet på kort og lengre sikt. Likevel er det fortsatt en nær sagt støyende taushet i Norge omkring denne sykdomsårsaken. Det som i min praksis som advokat har forundret meg mest er at psykologer overser denne forskningen, og at det tilsynelatende ikke gjør inntrykk på dem når noen informerer om og dokumenterer forskning om atskillelse som er trykket i svært seriøse fagtidsskrifter.  La meg kort omtale en svært beskjeden del av denne forskningen.

 

I en forskningsoversiktsartikkel i Development and Psychopathology i 2001 17 slår forskerne J. Douglas Bremner og Eric Vermetten fast allerede i sammendraget at tidligere stressorer som atskillelse fra mor resulterer i langvarige virkninger på hjernens stress-responssystem, inkludert hypothalamus-hypofyse-binyresystemet (HPA-funksjonen) og noradrenalinsystemet, samt påvirker langsiktig hippocampus, en del av hjernen som er involvert i læring og hukommelse.

 

Irritabel tarm-syndrom (heretter IBS) er den hyppigste lidelsen blant pasienter med fordøyelsessykdommer1 i Norge, og er hyppig forekommende allerede i barne- og ungdomsalder. Det er mye som tyder på at en viktig årsaksfaktor blant flere er traumatiske miljøfaktorer i barndommen, herunder den faktoren det antakelig er forsket mest på, tidlig atskillelse fra foreldre, særlig fra mor3.  Burke et al4 slår for eksempel fast at pasienter med IBS har overhyppighet av alvorlige traumer og negative livshendelser, bl.a. død i nær familie og fysiske eller seksuelle overgrep. Tap og atskillelse synes å være særlig framtredende i historiene til IBS-pasienter, idet en tredjepart av 333 undersøkte IBS-pasienter hadde mistet en forelder ved død, skilsmisse eller annen atskillelse før 15-årsalderen4.  Burke et al fant for øvrig at tap og atskillelse også dominerte i historiene hos barn som led av tilbakevendende magesmerter (recurrent abdominal pain) – 55% av barn med denne lidelsen hadde nylig opplevd et slikt tap.

 

Den kjente forskeren Veronique P. Mead presenterte i 2004 en modell for sammenhengen mellom miljøfaktorer og kronisk sykdom, og tok da særlig for seg diabetes type 16. Norge er et av de land i verden som har høyest forekomst av type 1-diabetes, og forekomsten er stadig økende i aldersgruppen under 15 år2. I likhet med diabetes er Mead påpeker at atskillelse mellom mor og barn i den sensitive tidlige livsfasen innebærer et stress som kan oppleves så intenst at det blant annet kan forårsake varig endring av immunforsvaret, og opplyser at tidlig atskillelse var den eneste identifiserte risikofaktoren for type 1 diabetes i en dyrestudie av Dahlquist og Kallen7. 

 

Jeg registrerer derfor med en viss forbauselse at prosjektet som skal i gang med å teste 100 000 nyfødte i 15 år for å finne årsaksfaktorene for diabetes5 ikke inkluderer atskillelse og tap som en risikofaktor de skal undersøke. Det er forunderlig, ettersom det er solid forskningsmessig grunnlag for å regne atskillelse, særlig fra mor, som en viktig årsaksfaktor for fysiske og psykiske lidelser både i barndom og langt ut i voksenalder8 9 10. Jeg kan derfor vanskelig forstå hvordan forskere som er ute etter å finne viktige årsaker til sykdommer, særlig sykdommer der immunforsvaret er utfordret, kan overse atskillelse og tap i barndommen som en sannsynlig årsaksfaktor, om ikke nødvendigvis alene, så sammen med andre faktorer. 

 

Forskergruppene knyttet til Agid og Kendler bringer også evidens for at det er en sammenheng mellom atskillelse fra foreldre i barndommen og utvikling av alvorlige psykiske lidelser i voksenalderen. Det som er ekstra interessant, er at de fant at atskillelse fra foreldre på annen måte enn ved foreldres død er mer skadelig enn om atskillelsen skyldes foreldrenes død 12 13.  Agid fant for eksempel at tap av en forelder i barndommen, både ved død og ved annen atskillelse enn ved død, økte risikoen for å utvikle alvorlig depresjon cirka fire ganger. Økningen var imidlertid størst ved atskillelse på annen måte enn ved død, og hvis atskillelsen skjedde før barnet var 9 år12. Tilsvarende fant Kendlers forskergruppe at tidlig adskillelse økte risikoen for depresjon i voksen alder, og  at risikoen varte mye lenger etter atskillelse på annen måte enn ved død. Tidlig adskillelse økte også risikoen for alkoholmisbruk, og her fant Kendler sammenheng kun hvis atskillelsen skyldtes annet enn død, og den forhøyede risikoen varte livet ut13.

 

Hvilke mekanismer ligger til grunn for at tidlig adskillelse kan ha så dramatiske konsekvenser? Man kunne tenke seg at det handlet om at tidlig atskillelse korrelerer med andre risikofaktorer, som rus og psykisk lidelse hos foreldrene. Forsøk med dyreavkom med fokus på langsiktige nevrobiologiske konsekvenser av atskillelse fra mor peker imidlertid i retning av en direkte årsakssammenheng mellom disse faktorene. Agid og hans forskergruppe12 henleder i sin rapport oppmerksomheten mot flere slike studier, og viser til at atskillelse medfører varige forandringer i HPA-funksjonen (hypothalamus-hypofyse-binyresystemet)14. En forklaring på den forhøyede risikoen synes altså å være at avkommet ved det tidlige og dramatiske stresset (traumet) som atskillelsen innebærer, forårsaker en vedvarende ubalanse i hjernens stressystem. Mye tyder på at deler av denne skaden først kommer til uttrykk i voksen alder. Susan Andersen og Martin H. Teicher har i en forskningsrapport fra 2004 15 funnet at tidlig atskillelse fra mor medførte signifikante synaptiske forandringer i hippocampus. Også dette studiet viste at endringene vedvarte lenge etter at stressoren var fjernet og inn i voksenalderen. Denne forskningen gir nye perspektiver på den økte sårbarheten hos individer som opplever store påkjenninger i tidlige år15.  De fleste er klar over at mishandling er skadelig – det bør være tankevekkende for mange at tidlig atskillelse ser ut til å være like skadelig.

 

Dette er kun et lite utvalg av forskningsresultater vedrørende sammenheng mellom tidlig atskillelse mellom foreldre og barn og forhøyet risiko for fysiske eller psykiske lidelser. For oversikt over ytterligere forskning, heriblant flere dyrestudier, vises til tidligere publikasjoner av undertegnede8 9 10. Når jeg i mine artikler ikke viser til andre norske artikler eller bøker, er det fordi det dessverre forholder seg slik at norske fagmiljøer ikke interesserer seg for temaet atskillelse barn og foreldre og dets virkning på kropp og psyke. Dette til tross for at det antakelig er et av de viktigste spørsmål landet står overfor, med tanke på den pågående storstilte utbyggingen av barnehager.

 

Det er undetegnerdes erfaring og observasjon at det er meget vanskelig å få interesse fra forsker-, psykolog- og legehold i Norge for dette temaet. Jeg spør meg selv om temaet berører både forskere og andre for nært til at man kan våge å ta det innover seg, fordi man da fort kommer i konflikt med egen praksis med å overlate sine egne barn til fremmede størsteparten av hverdagene i barnas første leveår.  Med Evangs ord i tankene burde vi kanskje stoppe opp litt og tenke oss om noen og enhver.  Et fornuftig åpningsspørsmål å stille seg kunne være: Ville vi ha organisert samfunnet vårt slik det er i dag, hvis vi kunne ha planlagt det på nytt?  Og hvordan kunne den kunnskapen vi i dag har om barns utvikling inkluderes i denne organiseringen?

 

 

 Hensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskap

Av Sverre Kvilhaug

Omsorgsovertakelse er ikke barnevern
Av Sverre Kvilhaug


Barnets beste eller verste?
Av Sverre Kvilhaug



Barnevern og barnets beste
Av Sverre Kvilhaug

 

To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning
Av Sverre Kvilhaug


 

Tillbaka till Artiklar


 



1 Blomhoff et al: Irritabel tarm-syndrom –multifaktoriell lidelse hos barn og voksne.  Tidsskr Nor Lægeforen nr. 12, 2002; 122: 1213-7

2 Kjersti Skjold Rønningen et al: Miljøårsaker til type 1-diabetes.  Tidskr Nor Lægeforen 2007; 127:2405-8

3 Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre.  Hva internasjonal forskning  sier om sammenheng mellom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser.  Cita forlag v/Sv. Kvilhaug 2005

Sverre Kvilhaug: Tidlig atskillelse og langtidsutvikling av sykdommer.  Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 461

4 Se 1.  Burke et al: Irritable bowel syndrome and recurrent abdominal pain.  A comparative review.  Psychosomatics 1999; 40: 277-85

5 Se 2

6 Veronique P. Mead: A new model for understanding the role of environmental factor in the origins of chronic illness: a case study of type 1 diabetes mellitus.  Medical Hypotheses 2004; 63: 1035-1046

7 Dahlquist og Kallen: Early neonatal events and the disease incidence in nonobese diabetic mice.  Pediatr Res 1997; 42(4): 489-91

8 Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre.  Hva internasjonal forskning  sier om sammenheng mellom atskillelse i barndommen og senere fysiske og psykiske lidelser.  Cita forlag v/Sv. Kvilhaug 2005

9 Sverre Kvilhaug: Hensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskap.  Kritisk juss 2007 (33) s 107-132.

10 Sverre Kvilhaug: Tidlig atskillelse og langtidsutvikling av sykdommer.  Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 461

11 Jacobs og Bovasso: Early and chronic stress and their relation to breast cancer.  Psychological Medicine 2000; 30: 669-678.

12 Agid et al. Environment and vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early parental loss i major depression, bipolar disorder and schizophrenia.  Molecular psychiatry 1999; 4(2): 163-72.

13 Kendler et al.: Childhood parental loss and risk for first-onset  of major depression and alcohol dependence; the time decay of risk and sex differences. Psychological Medicine 2002, 32: 1187.94.

14 B. Gjærum i Bente Gjærum og Bjørn Ellertsen: Hjerne og atferd. Gyldendal akademisk, 2. utgave 2003 s. 79

15 Susan Andersen og Martin Teicher: Delayed Effects of Early Stress on Hippocampal Development.  Neuropsychopharmacology (2004) 29, 1988-1993.

16 Karl Evang: Introduksjon.  I A.M. Auestad et al: Når barn må på sykehus.  Mentalhygieniske aspekter.  Universitetsforlaget 1971.

17 Bremner og Vermetten: Stress and development: Behavioral and biological consequences.  Development and Psychopathology, 13 (2001), 473-489.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 .

 

 

 

 

 

 

 

 

Avstraffelse av mennesker som hjelper tvangsfjernede barn

 

Avstraffelse av mennesker som hjelper tvangsfjernede barn

Indsendt af Marianne Haslev Skånland 24 oktober 2001 kl. 19:56:32:
 

 

 

NKMR:s vice ordf. Marianne Haslev Skånland, professor, sände detta inlägg till Borgerdebat.dk som svar på:  To drenge hjem efter et halvt år under jorden indsendt af Annelise 24 oktober 2001 kl. 18:48:52:

 

 

 

 

Det var en interessant artikkel, Annelise.

Slik straffe-prosess med dom om fengsel eller bøter driver myndighetene med i Norge også. Inklusive i saker hvor det er gjort HELT KLART av barna selv at de ikke vil være i kommunens "omsorg", at de lider og sørger, at de vil hjem til sine elskede foreldre, at de aldri har hatt det vondt hos foreldrene, osv osv.

Det er påfallende hvor anderledes de gale (myndighetene) og de blinde (den store befolkning som snusfornuftig ikke vil tro at det offentlige gjør annet enn godt for barn) resonnerer i disse sakene enn de samme gjør når det gjelder jødeforfølgelsene i Tyskland for 60 år siden. I alle våre historiebøker kan man lese om heroiske enkelt-tyskere, og mennesker i andre land okkupert av Tyskland, som skjulte jøder og hjalp dem til å flykte. Det beundrer vi av fullt hjerte.

Men ser man det, når det gjelder aktiviteter i våre egne land, da får pipen en annen låt!

 

Tror dere ikke at grunnen til at det offentlige driver sånn straffe-forfølgning av dem som gir medmenneskelig hjelp til barn som flykter fra barne"vernet"s terror (med en strafferamme som går langt ut over straff for voldtektsforsøk, mishandling og annet), nettopp er at de vet at det offentlige IKKE har rett, moral og medmenneskelighet på sin side, og at hvis de ikke gjorde befolkningen redde for å hjelpe, så ville de øyeblikkelig miste ALLE de barn de har tatt på galt grunnlag? Det ville jo være det samme som å si at barna virkelig hadde frihet, inklusive frihet til å dra hjem hvis de ville, og frihet til å få hjelp til det, og dermed ville systemets galskap bli åpenbar.

 

Derfor, tror jeg, er det at myndighetene må skremme og straffe både barn og voksne som unndrar seg deres "omsorg for de stakkars barn".

 

Marianne

 

Barnmålen blir sken rättegångar
Ska jurister som är kritiska mot myndigheterna åläggas yrkesförbud?
Av Siv Westerberg

 
To drenge hjem efter et halvt år under jorden
Af Per Borgaard


Tillbaka till Artiklar

 

 

Avdekkningsparolen - en fare for liv, helse og rettssikkerhet

Avdekkingsparolen - en fare for liv, helse og rettssikkerhet.

 

Av Sigurd Halleraker, leg. Psykolog.  .

 

  

 

Sigurd Halleraker er spesialist i klinisk psykologi og samfunnspsykologi NPF. Artikkelen har vært publisert i Impuls Tidskrift for psykologer, nr 3 – 2001. Artikkelen er gjengitt her med författerens velvillige tillatelse.

 

 

 

  

 

I 1992 hadde jeg i 7 år samlet tilfang om samfunnsfenomenet som jeg kalte incestbevegelsen, som ble synlig i mediene hos oss i -85. Bevegelsen fikk god plass i pressa. Presseforbundet vedtok til at incest skulle få sentral plass i avisene. Hovedbudskapet var at incest var farlig, meget vanlig og en hovedgrunn til psykiske problemer.

I ettertid ser det ut til at incestbevegelsen  - incestpopulismen har sitt utspring i USA, hvor den har sammenheng med Reagans “feeling-good”-era og AMERIKANSK feminisme.

 

Jeg fulgte bl.a. i Trondheim incestbevegelsens fremmarsj. I 1992 drev bevegelsen en hektisk aktivitet for å verve “avdekkere” til en barnehagesak i Bjugn. Fremstøtet ble møtt med en del skepsis fra erfarne fagfolk, som  hadde den erfaring fra støttesentrene mot incest at en mann alltid ble tatt som skyldig dersom han først var mistenkt. Separerte kvinner fikk alltid støtte på støttesenteret i barnefordelingssaker. Av denne grunn var ikke senior-psykologene så etterspurt som “avdekkingspsykologer”.

Jeg var interessert i psykologenes Myhren og Steinsbekks hovedoppgave (1) for å se om psykologer har tatt noen lærdom fra avdekkingsarbeidet ved overgrepssakene i Trøndelag og ellers.

Når så boken lanseres som “den første systematiske gjennomgåelse av psykologisk kunnskap på dette feltet” er det oppsiktsvekkende at Bjugn-saken ikke nevnes.

Det dreier seg tydeligvis om en hovedoppgave som er blitt belønnet som politisk korrekt. Jeg inspireres til å komme med kritikk av klinikernes holdninger, forståelsesform og praksis. Jeg tar fatt i noen få punkter i oppgaven/boken som utgangspunkt for kritikk.

 

Projekt- og hovedoppgaver i kjølvannet av incestbevegelsen.

På høgskolene har det siden 1985 vært svært populært å velge incest/overgrep som tema for projekt- eller hovedoppgave.

Særlig er mange slike oppgaver er levert på barnehagelærerutdanninga, hvor studentene gikk til Støttesenter Mot Incest for å skaffe stoff.

Noen studenter har laget spørreskjemaundersøkelse uten å bry seg med å søke konsesjon fra Datatilsynet.

På førskolelærerutdanninga har antallet incestoppgaver dalt kraftig seinere år. Samtidig har  førskole- og almenlærerutdanninga manglet søkere. Og nå kreves politiattest på at man ikke har vært siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep for å komme inn.

 

Hva var de gamle metodene og hva er de nye ?

For 10 år siden var tydeligvis de unge psykologene sikre på de nye metoder. Svært mange hadde gått på seminar hos Tillman Furniss, barnepsykiateren som først mistet profet status i sitt hjemland (2), og siden i Norge. Han var retningsgivende for departemental veileder for arbeid med seksuelle overgrep mot barn (4). Hans metoder ble satt ut i livet i arbeidet med Bjugn-saken - på en - merkelig måte: I helsideintervju i Kristiansandsavisen Fædrelandsvennen midt under Bjugnsakens gang forhåndsdømte han de mistenkte (2 ,3, 5).

Samtidig opplyste han at i den paralelle saken i Kristiansands vennskapsby, Münster, var medlemmer i en såkalt sex-ring allerede dømt (3). Det siste viste seg - da frikjennelsen av den eneste tiltalte barnehagelærer Raino Møllers kom - å være usant.

Avissiden gikk inn i en arbeidsbok for alle som arbeidet med Bjugnsaken, også foreldrene.

Klinikerne, “avdekkerne” har vært lite villet ta lærdom av Bjugnsaken eller saken i Münster. 

De sakkyndige klinikere i Bjugnsaken ville heve seg over rettsstaten og insisterte på at de undersøkte barna var overgrepsoffer og derfor ubetinget trengte barnepsykiatrisk behandling, nok mye etter press fra barnas foreldre som mente at man ubetinget skulle tro på barna (5). 

 

Justismord og gjenopptakelser.

Mot slutten av 90-årene ble flere overgrepssaker gjenopptatt -  med frifinnelse som resultat.

 

Etter utredning fra en justismordkommisjon skjedde lovendring, som gjorde det lettere å få straffesaker gjenopptatt. Nå et dusin overgrepssaker gjenopptatt med frifinnelse som resultat .

I flere saker referert i presse har psykologer eller barnepsykiatriarbeidere bidratt i saken i første instans. Det kommer flere saker. Nå bør klinikerne følge med i Rettens Gang!

I dokumentene fra disse gjenopptatte sakene finnes det mye materiale for å validere metodikken psykologene og klinikerne har brukt. Ved påsketider kommer Hammerns sak opp ved Menneskerettsdomstolen i Strasbourg . Psykologiske metoder i saken vil komme i søkelyset, og domstolens resultat blir interessant ifor vurderingen av rettspsykologisk metodikk.

 

Alternativ metode - vitnepsykologien.

I litteraturlisten merker jeg meg en referanse til: Undeutsch, U. (1989). Fra Undeutsch siteres at overgrepssakene er spesielt vanskelige i rettslig sammenheng, men ikke at Undeutsch faktisk har stått fram med forskning og praksis gjennom 50 år med svar på noen av de vanskelige spørsmål (6,7,10).

I 20-årenes Tyskland gav psykologer troverdighetsvurderinger av barn til retten i sedelighetssaker. Men man fant fort at disse vurderingene var helt upålitelige. Så gikk man over til å vurdere utsagn, forsøkte å frigjøre vurderingene fra haloeffekten og trynefaktoren, bruke generell psykologisk kunnskap om persepsjon, minne, påvirkning og suggesjon.

Under Hitler-tiden stagnerte all psykologi i Tyskland. Når det gjaldt overgrep mot barn ble disse viet en veldig oppmerksomhet i nazipressen.

Alminnelig tysk lovgivning ble satt ut av spill. Bevisførselen var man ikke nøye med i straffesakene, og vitnepsykologien hadde selvfølgelig ingen plass.

Da psykologien våknet til live igjen i 50-årene var en av de første som tok opp igjen vitnepsykologi var - nettopp - Undeutsch. Han lagde i 1950 et arbeid i lag med svensken Arne Trankell og var så sent som i 92/93 vitnepsykologisk sakkyndig i Montessorisaken i Münster (2), barnehagesaken som nærmest var en blåkopi av Bjugn-saken.

I flere tiår hadde vitnepsykologien en plass i svensk retts-vesen. Men klinisk psykologi vant terreng og invaderte rettsvesenet. Dermed har det i Sverige vært strid mellom flere skoler innen retts-psykologi.

 

Vitnepsykologi konkret.

Hos Hellblom Sjøgren (8) er beskrevet på 69 sider arbeidet med en incest-sak - et omfattende arbeid med avhør med alle de viktige aktørene/vitnene i saken, analyser av sprikende forklaringer, sannheter og usannheter, analyser av materialet i lys av kunnskap om persepsjon, motivasjon, læring og interaksjon. Alt med sikte på å belyse faktaforhold, finne ut av konkrete hendelsesforløp.

Ved denne arbeidsmåten får man i incestsaker også viktig systemkunnskap om en familie.

 

Psykologenes funn må fremlegges for retten på slik måte at også lekdommerne skal  skjønne det. Etter mitt skjønn har vi her et viktig argument for lekdommere i retten - og for vitnepsykologien. De leke dommere utgjør viktig korrektiv overfor psykologene, slik at disse kan styre seg litt m.h. til løse dybdepsykologiske spekulasjoner. Jurymedlemmer som er besteforeldre kan bidra med kunnskap om f.eks. seksuell lek og doktorlek, som noen ganger kan forklare medisinske funn i underlivet hos småjenter.

 

 

Avdekking, inngrep i familien, psykologisk sakkyndighet.

Incestbevegelsen kom litt seinere på banen i Sverige enn i Norge.

Men de svenske kliniske psykologene rykket raskt inn som sakkyndige

ved saker om omsorgsovertakelse. På kort tid hadde de fått på seg ansvaret for omsorgsovertakelser, bygget på anklager om seksuelle overgrep. Samtidig ble det mange straffedommer for seksuelle overgrep, og det dannet seg en opinion, som bl.a. hevdet at dommene var justismord og omsorgsovertakelsene uberettigede.

Det dannet seg en pressgruppe: Nordiska Komitéen før Mänskliga Rättigheter med en kjerne bestående av foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn.* Til foreningen sluttet seg fagfolk som også hadde reagert mot rettspraksis og barnevernspraksis: advokater, psykologer og sosionomer.  For tiden er nestlederen Marianne Skånland, professor i Lingvistikk ved Universitetet i Bergen. Hennes spesialitet er barnespråk, noe som har gjort henne interessert i vitnepsykologien (9).

Komitéens hjemmeside inneholder atskillig kritikk av psykologers sakkyndighetsarbeid i straffesaker og barnevernssaker (9).

På barnevernsområdet har det siste tiår vært en klar forskjell mellom norsk og svensk praksis, som gjør at norsk sakkyndighetsarbeid kommer langt bedre ut. Fylkesnemndene har vært svaret. Her har psykologene fått sin plass som sakkyndige medlemmer av nemnda.

Og sakkyndige gir utredning om foreldre og barn om forhold som vedkommer saksbehandlingen i nemnda. Begge foreldre får god hjelp til å tale sin sak og kjempe for sine interesser, inklusiv rett til å si sin mening om hva man mener er barnets beste.

Den sakkyndige psykolog i nemnda får høve til å være med på avhør av såvel parter som vitner og får trening i å finne fram til fakta også ved noe sprikende opplysninger.

 

Klinikernes avvisning av Trankelltradisjonen (8, 9)

Denne avvisning er påfallende og er vanskelig å forstå. I den ligger da muligheten for et fornuftig rettspsykologisk arbeid.  Påfallende nok har norske jurister og politifolk vært interessert. På det juridiske fakultetsbiblioteket i Oslo har man såvidt jeg vet i 40 år samlet litteratur om emnet, og på Politiskolen har det lenge vært undervist i faget.

 Vitnepsykologene har vært kritiske til incestbevegelen, og de svenske har mannjamt sluttet opp om NKMR (9).

Påfallende er også at incestbevegelsens aktører ikke søker opplysning eller intervjuer hos den norske kriminologis ABC: Andenæs, Bratholm, Christie. Men både Andenæs og Bratholm - nå 80 + har vært frampå i overgreps-debatten og Christie har fulgt med i den voldsomme opptrapping av den amerikanske politistat, hvor forfølgelsen av overgripere har vært sentral.

Det er min tro at det er de to seniorjuristene som har formidlet vitnepsykologi til det norske rettsvesen og inspirert til at svenske vitnepsykologer kalles til oppdrag i norske rettssaler. De 3 kjente svenske vitnepsykologene Holgerson, Hellblom Sjøgren og Sjøberg - og likedan den islandske Gudjohnsson har alle hatt oppdrag i Norge (10).

Faktisk medvirket også vitnepsykologen Astrid Holgerson saskkyndig i Bjugn-saken (8).

 

Valideringsstudier ?

Slik er rettsstatens validering av metoder : politimannen/kvinnen får erfaring i å møte i retten og bli kryssforhørt av advokater og dommere. Dette bidrar til at han kvalitetssikrer sitt arbeid. Domstolene må stadig være forberedt på appell til høyere rett - og nå rundt år 2000 en ny praksis ved øket adgang til gjenopptakelse av overgrepssaker.  Dette moment må vel motivere sakkyndige til kvalitetssikring i slike saker !

 

I 8 års tid nå har det foregått en slik juridisk valideringsvirksomhet.

Det er påfallende at kliniske psykologer ikke har vist interesse for denne mulighet for validering av psykologiske og kliniske metoder.

 

En evaluering synes meget nødvendig : En grundig gjennomgang av VEILEDEREN for ALLE som arbeider med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. (4). I selve tittelen ligger en forhåndsdom. Ved lesning av skriftet blir det klart at det dreier seg om barn som man mistenker eller frykter har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Et hovedpunkt i VEILEDREN ser for meg ut til å være dette : Hvis en mann får incestsak henlagt eller blir frikjent etter tiltale kan være barnevernsmessig skyldig. Dette resonnement ser det ut til er det som ligger under ved Bjugnsakens etterspill og som gir Ulf Hammern grunn til å føre sak for Mennekerettsdomstolen.

 

Hva bør gjøres ?

For egen del vil jeg gi råd til folk som kommer i berøring med overgrepsstraffesaker å prøve å gjøre sitt til å forhindre at barn blir utsatt for avdekkingsundersøkelser etter mønster fra Veilederen (4). Veilederen må makuleres. Ny veileder må forfattes. I redaksjonskomiteen for denne bør det være i alle fall en som har tjenestegjort i Fylkesnemnd. Det bør være minst en jurist, og redaksjonskomitéen bør være kjønnskvotert. Medlem fra incestlobbyen kan vi unnvære. 

Offentlig støtte til støttesentra mot incest bør stoppes. I den grad de driver med helsearbeid får de komme på linje med pasientforeninger.

I den grad de driver politikk og ideologiproduksjon er deres mulighet for offentlig støtte å bli politisk parti eller livssynssamfunn.

Målsetting for en psykolog i rettsvesenet bør være oppklaring, bidrag til utvidet kunnskap og utvikling av rettsstaten.

 

 

Referanser :

1. Linda Myhren og   Steinsbekk : Avdekking av seksuelle overgrep mot små barn - barnet, metoden og den sakkyndige. Fagbokforlaget 2000.

Hovedoppgave ved UniBergen 1999.

2. Der Spiegel. Artikler over årene 1993 -95 om incesthysteriprosesser i Tyskland, jamført med tilsvarende prosesser i andre land, Bjugnprosessen bl.a. Dr Furniss er en gjennomgangsfigur. Se i numrene : 39/93, 25/94, 7/95, 12/95, 21/95. Hardest kritikk mot Furniss i nr 22/95 “Blind die Blinden angeführt”.

3. Kubens, Valerie : Bjugn-overgrepene er sannsynlige. Intervju med Tilman Furniss i helsideoppslag under VI- og livet vårt 30/4-1993.

4. Seksuelle overgrep mot barn. VEILEDER for alle som arbeider med barn, eller kommer i kontakt med barn, som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Sosialdepartementet okt. 1992.

5. Kringstad, Hans : Bjugnformelen. Tiden 1997.

6. Holgerson, Astrid & Hellblom Sjøgren , Lena (red): Seksuelle overgrep mot barn- et kritisk perspektiv. Fagbokforlaget 1997. 

7. Holgerson, Astrid ; Fakta i målet. Pedagogiska institutionen. Stochholms

universitet 1990.

8. Hellblom Sjøgren : Hemligheter och minnen. Norstedt Juridik, Stockholm 1997.

9. Nordiska Komittéen før Mänskliga Rättigheter. Før skydd av Familjers Rättigheter i de Nordiska Länderne. Hjemmeside : http://www.nkmr.org

Beretninger om selvmord i kjølvannet av incestsaker finnes her.

10. Trankell, Arne : Vittnespsykologins arbetsmetoder. Liber Stockholm 1963,1971.

11. Rapport fra seminar Äkta eller falska minnen. Rekonstruktion och konstruktion av det førgångna. Stockholm 16-17 juni 1998. 

 

 

* NKMR:s kommentar:

Initiativet till NKMR togs av professionella. Det var den danske advokaten Holger Lindholt, den svenska jur. kand., med. lic Siv Westerberg, som hade vunnit nio mål i Europakommissionen och sex mål i Europadomstolen, den danske ordföranden i "Bisittareforeningen" Axel Sølvsten, den norske radioproducenten, Bent Jensen och jur. kand Ruby Harrold-Claesson, fransk och svensk jurist med rötter i det anglosaxiska rättssystemet, som grundade NKMR. Åtskilliga "klienter/offer" för rättsövergrepp var närvarande i Köpenhamn vid NKMR:s bildande och de anslöt sig till kommittén.

 

 

 

Till Minne av Stefan Holmlin som tog sitt liv den 5 april 2002

 

Fallet Stefan Holmlin - Åklagare tilltalad, lagförd och frikänd

 

Angående falska anklagelser om incest och oskyldigt dömda män i Sverige år 2000
Rigmor Perssons brev till Justitieministern Thomas Bodström

 

Till Minne av Atle Hage

 

Pedofili-hysteriet

 

Katastrofen i Bjung största rättsskandalen i Norge

 

Lærer psyko-fantastene noe?

 

Varför tar svenska domstolar inte lärdom?

 

Sexualhysterin

 

Tillbaka till Artikelindex

 

 

 

 

 

 

 

Baerum Kommune fikk ikke medhold av statsadvokaten

Kommuneadvokaten i Bærum tapte mot kritikere av sakkyndige

Bærum Kommune fikk ikke medhold av statsadvokaten.

 

Tre personer tilhørende Gruppen Til Familiens Selvstendige Rett ble politianmeldt av kommuneadvokaten i Bærum kommune. Begrunnelsen var at de på ulike internettsteder, åpent kritiserte sakkyndiger som bla a har ansettelsesforhold i den aktuelle kommunen.


De tre anmeldte, er Rune Fardal, Mona Lygre og Rune Nilsson som er svært aktiv i kampen mot sakkyndiger som de mener utfører rene bestillingsverk i flere henseender.

 

 

 

 

Kommuneadvokaten i Bærum tapte mot kritikere av sakkyndige

Bærum Kommune fikk ikke medhold av statsadvokaten.

 

 

 

 

 

Innformasjon og Vurderinger av personer knyttet til barn og omsorg
Opplysningene er hentet fra offentlige kilder, internett, SSB, Barnevern, Domstoler, Private og foreninger

 

Oversikt over fagfolk vi og våre medlemmer ikke kan anbefale grunnet selvopplevde negative erfaringer

 

Trusselbrev fra Asker Kommune 18.3.2004 side 1) side 2)
Svar på trusselbrev
Nytt truende brev fra Asker Kommune av 31.3.04
Svar på trusselbrev nr. 2
Asker kommune klarer ikke svare for sine handlinger!

Anmeldelse Av Mona Lygre Henlagt!
Henleggelse påklages

Anmeldelse 1 fra Asker Henlagt!
Henleggelse fra Asker Påklages

Anmeldelse 2 fra Asker Henlagt! Straffeprosessloven §224!
Henleggelse fra Asker påklages
NY! Påtegningsark fra Asker Politi til statsadvokaten. Side 2

SAKEN HENLAGT AV STATSADVOKATEN!
Følgebrev

Lar nettsted henge ut barnevernsansatte!

Tillbaka till Artiklar

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter