Artikler

Barnets beste eller verste

  

Barnets beste eller verste?

Av advokat Sverre Kvilhaug


  •          


    Sverre Kvilhaug er advokat i Bergen, Norge. Artikeln nedan er publisert i Bergens Tidende den 4 oktober 1996.

    Den
    återgis her med forfatterens velvillige samtykke


  • Sjefpsykolog Toril Havik ved Barnevernets kompetansesenter kommer i BT 16.9.96 med kommentarer til mitt innlegg av 5.9.96 vedrørende barnevern og hensynet til barnets beste, som ikke kan bli stående uimotsagt. Jeg synes ikke hun beskriver resultatene av Bohman og Sigvardssons barnevernsforskning tilstrekkellg riktig. Når det var nesten dobbelt så stor frekvens av kriminalltet og alkoholmisbruk blant fosterbarna i 22-23-årsalderen som i kontrollgruppen, mens de barna som vokste opp hjemme (men som var forutsatt adoptert), klarte seg like bra som kontrollgruppen (ikke signifikant forskjell), uttaler sjefpsykolog Havik seg direkte uriktig når hun påstår at hjemmebarna klarte seg dårligere enn vanlige barn.

    Jeg minner ellers om at fosterbarna hadde vært i hovedsakelig stabile fosterhjem allerede fra spedbarnsalderen, og at de barña som vokste opp hjemme, var det som barnevernet kaller risikobarn. Bohman/Sigvardsson trakk den slutningen (Adoption og Fostering nr. 2/1980) at forlengelse av den sosiale og psykologisk usikre situasjonen fosterhjem innebærer bør unngås. Den tolkningen som utspringer direkte av materialet, kan vanskelig være noen annen enn at det ikke kan påregnes noen gevinst ved fosterhjemsplassering, og at barna følgelig må hjelpes hjemme og ikke fjernes fra hjemmet til en enda mer usikker framtìd i fosterhjem.

    Sjefpsykolog Havik hevder videre at hovedfunnet i de senere års undersøkelser vedrørende effekten av fosterhjem er bl.a. at fosterhjem kan være et godt tiltak for de barn som opplever alvorlig omsorgssvikt og mishandling i foreldrehjemmet. Hos barnevernspsykologene er "alvorlig" og "omsorgssvikt" tøyelige begreper både innholdsmessig og bevismessig, så leseren må ikke la seg forvirre av formuleringen til å tro at man bare inkluderer hjem der barna til stadighet blir slått, seksuelt misbrukt eller utsatt for andre alvorlige overgrep. Manges erfaring er at barnevernet er mer interessert i de diffuse tilfellene der barna har en avvikende utvikllng eller atferd med reelt sett ukjent årsak enn i overgrepstilfellene. Det er på denne bakgrunn Haviks påstand må vurderes. Da blir det ekstra urovekkende når de faktiske forhold er at hovedlinjene i den barnevernsforskningen som fins, og som oppfyller de grunleggende krav til forskning som skal evalueres, dvs. den forskningen som har sammenligningsgrupper, er at fosterbarn har enten likeartede eller dårligere resultater når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende. Dette er det viktigste resultatet av forskningen, fordi det dokumenterer at man ikke kan påregne noen gunstig effekt av en fosterhjemsplassering i forhold til om barnet fortsatt blir boende i hjemmet. Videre viser hovedtyngden av barnevernsforskningen at fosterbarn klarer seg dårligere sammenlignet med normalbefolkningen, særlig i de større skandinaviske undersøkelsene. Bohman/Sigvardsson er bare en av undersøkelsene som viser dette. For dokumentasjon viser jeg enklest til Bo Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna (Arkiv förlag, Lund,1996).


    Jeg nevner også at det er dokumentert fra Sverige ca 70 prosent høyere dødelighet blant fostergutter enn blant normalbefolkningen, og dette samsvarer med tall fra søskenstudier (Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna). Disse tallene er verd å tenke over.


    Det er interessant at sjefpsykolog Havik kaller den svenske undersøkelsen av Bohman m.v. for en klassiker i barnevernslitteraturen, til tross for at jeg kan påvise at forfatterne av slik litteratur i Norge har gjort sitt beste for å skjule eller i beste (!) fall fordreie denne forskningen. Jeg nevnte 5.9.96 Vígdis Bunkholdt som eksempel på det siste. Jeg kan også nevne Sommerschild/Groholt som eksempel på det forste. Men forsømmelsene går langt inn i den norske barnevernsforskningen som administreres av Norges forskningsråd. Det vil jeg nok komme tilbake til.


    Tilbaks