Rettsoppnevnte sakkyndige?
Av Marianne Haslev Skånland, professor, Bergen

Anders Gustad (innlegg i Vårt Land 10. juli 2004) har fullstendig rett i at familier blir overkjørt i barnevernssaker. Derimot tar han dessverre feil hvis han tror det blir bedre med sakkyndige oppnevnt av rettsapparatet. Det er de samme aktørene som forårsaker tragediene uansett hvem som oppnevner dem, og med tilsynelatende objektivitet blir det enda verre. Rettsapparatets håndtering av barnevernssaker er like mislykket som barnevernet selv.

Det nytter ikke med administrativ kosmetikk. "Sakkyndige" må vekk, sakene må åpnes for full offentlighet, og man må stille krav til bevis for hver eneste påstand fra barnevernets side.

Til alle mennesker som ikke er hjernevasket av den offentlige propagandaen og med vilje unngår å høre de forfulgte familienes nødrop: Les på Internet! Søk på kombinasjoner av ord som "barnevern", "sosialarbeidere", "negativ", "usanne beskyldninger", "kritikk", "fosterbarn", "samværsrestriksjoner", "tvangsadopsjon" eller andre relevante ord. I motsetning til den offisielle presse er nettet rikt på dokumentasjon av hva som foregår.

*


5 innlegg om barnevernet
Av Torgunn og Anders Gustad

Dagens praksis ved utnevnelse av sakkyndige i barnevernssaker endres
Av Nina Elin Hauge

Rättssäkerhet eller psykologi
Av Lennart Hane

Usakkyndige psykologer
Av Knut Grepstad

Mot bättre vetande
Av Lennart Sjöberg

Barnevernets bedømmelser
Av Marianne Haslev Skånland

Kommuneadvokaten i Bærum tapte mot kritikere av sakkyndige
Bærum Kommune fikk ikke medhold av statsadvokaten.

En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"
Av Ole Texmo

Tillbaka till Artiklar

Rettslig interesse

Av Ole Texmo, free-lancer

VGs lesere husker kanskje TV2-nyheten basert på en norsk barnefars videofilming av hvordan hans12 år gamle sønn ble hentet av politiet tidligere i høst. Bakgrunnen er delvis beskrevet i en VG-kronikk på trykk15. oktober. I kronikken mer enn antydes hvordan rettssystemet for å ha ryggen fri i forhold til mulig overprøving av sakens ulike sider, i fortsettelsen ville forsøke å blokkere for en prøving av sakens gjenstander. Profetiet har vist seg å bli oppfylt ettersom det nå foreligger en kjennelse fra Gulating lagmannsrett som avviser farens kjæremål over Sunnhordland namsretts kjennelse om at gutten skal tilbakeføres til moren, til tross for guttens erklærte ønske om å få bli hos faren. Denne kronikk vil hovedsakelig befatte seg med enkelte spørsmål om  rettssikkerhet, med relevans også for andre typer av saker enn de som har sin rot i konflikt mellom foreldre om hvor barna skal høre hjemme. Stikkordet er påvisning av systemfeil.

"Oppsettende virkning"

I Gulatings kjennelse av 15. november 2001 (kjæremålssak nr 01-01715) heter det: Tilbakelevering er nå gjennomført. Lagmannsretten finner at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av namsrettens kjennelse og at saken derfor må avvises.  Gjort er gjort; spist er spist ! Gulatings Ole Brumm-logikk følges opp med følgende selvforsikring: Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem.  Hvordan lagdommerne Rolf Strøm, Haakon Meyer og Terje Einarsen kan vite dette synes uforklarlig. En forutsetning for at domstolenes juristeri skal gå opp i opp, er systemets anledning til å la den instans som evt skal overprøves få anledning til å legge premissene. Stikkordet er såkalt "oppsettende virkning", som oversatt til alminnelig norsk betyr at retten har anledning til å bestemme om f.eks en tvangsfullbyrdelse skal skje før sakens ulike sider rekker å bli behandlet på nytt av en overordnet instans. Etter at kjæremål var inngitt av faren besluttet sorenskriver Knut Gramstad i Sunnhordland: Kjæremål i sak nr 01-00540 D får ikkje utsetjande verknad. Begrunnelse fremkommer strengt tatt ikke, men Gramstad bemerker: Namsretten har vurdert det slik at det er naudsynt innan kort tid å få (guttens navn - red.anm.) tilbake til mora, og retten ser det difor at skadane ved å utsetje avgjerda, er større enn dei sjansane (farens navn - red.anm.) har til å få medhald i kjæremålet sitt.

Tilliten til rettsapparatet

Slik kokkelimonke er ikke uvanlig i det norske rettsapparat. Argumentasjonen er sirkulær; begrunnelse ikke sjelden fraværende. Ifølge rettssystemets snurrige innretninger mister faren her muligheten til å få prøvd tvangsavhentingen fordi tvangsavhentingen er gjennomført, under henvisning til at han ikke lenger har "rettslig interesse" da gutten jo er tilbakeført. Slik beskyttes mulige overgrep i lovens navn ved at rettssikkerhetsgarantier undergraves. I Gulatings kjennelse er ikke oppgitt hjemmel for hvorfor "rettslig interesse" bortfaller. Det synes viktigere å skjerme for kritisk overprøving. Som eksempel på hvor lite Gulatings dommere har anstrengt seg for å sette seg inn i jussen kan nevnes måten farens anførsler i kjæremålet er referert: "Guttens interesser er ikke hensyntatt og i denne sammenheng vises det til barneloven §§ 12b, 12c og 12d. " I farens kjæremål er påberopt §§ 12b. 12c og 12d i Barnebortføringsloven av 8. juli 1988 nr 72, Haagkonvensjonen om de sivilrettslige sider ved internasjonal barnebortførings transformering til norsk rett. Påberopte bestemmelser gjelder unntak fra tilbakeleveringsplikt, bl.a risiko for psykisk skade, noe retten ikke vurderer. Det er "skadane ved å utsetje avgjerda ",uten reell vurdering av sakens materielle sider, som veier tyngst. "Sjansane (..)til å få medhald"  blir ironisk nok heller ikke kvalifisert, langt mindre selve vektleggingen mellom "skadane" og "sjansane".

Rettens ironi

Til tross for at retten aldri går inn på farens anførsler og påberopelse av relevante lovhjemler, hevder både namsretten og kjæremålsinstansen at kjæringen av de materielle sider ikke kan føre frem. Hvordan disse gudbenådede dommere i det norske rettsapparat ser slikt, får vi aldri vite. Slik er rettsstaten innrettet. Hvis faren sender et (videre) kjæremål til Høyesterett, kan han risikere å få tommelen ned med referanse til Tvistemålslovens § 403a: "Dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at et kjæremål ikke kan føre frem, kan det avvise eller forkaste kjæremålet uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her."

At Gulating avviste kjæremålet, betyr at det er de prosessuelle sidene av saken man angivelig har vurdert. At kjærende part angivelig ikke har "rettslig interesse" er symptomatisk nok ikke hjemlet som "nødvendig prosessforutsetning" . Skillet mellom avvise og forkaste beror på skille mellom vurdering av prosesuelle (les: saksbehandling) og materielle forhold (les: realitetsbehandling). Både namsretten og lagmannsretten har uttalt seg om utfallet av en evt vurdering av de materielle spørsmål som hefter ved saken. Slik åpenbares svikten i den juristiske argumentasjon. I den påkjærte kjennelse fra namsretten lød det: "Spørsmålet om sjølve tilbakeleveringa vil påføre barnet psykisk skade, kan, slik retten ser det, ikkje vera avgjerande her. "

Barnebortføring som Systemfeil. Av Ole Texmo

Hvilken rettsstat ? Av Ole Texmo

Far tiltalt - mor og barnevernet slipper unna. Av Herman J Berge

Tillbaka till Artiklar

Reisebrev fra Sverige

Jan Brøgger:

Aviskorrespondentenes fremste informanter ved siden av bartendere og kolleger er drosjesjåfører. For ä komme frem til Berns Hotell, av SAS i Oslo omtalt som Burns, var det nødvendig med to drosjer. Den første ble ført av en 60-årig skandinavist som mente at unionsoppløsningen var en feiltagelse og at Sverige gikk sin undergang i møte på grunn av EU og utlendinger. Den neste var tunisier som bekymret seg over det dolce vita som utspilte seg i Stockholm sentrum ved nattestid. Han mente også at Sverige var nær undergangen, men at det skyldtes den svenske løsaktighet og mangel på disiplin. Han sa den riktignok sparsomme nordafrikanske innvandring som Sveriges mulige redning.

Berns var en gang Sveriges mest fornemme hotell og det har fortsatt en interiørmessig stil. Man avspeiler etterkrigstidens livsstilsrevolusjon. Det er ikke lenger et møtested for det høyere borgerskap med sine stive snipper og aristokratiske pretensjoner. Ett av de siste høydepunkter i Berns karriere var trolig på 70-tallet da Dagens Nyheters redaktor Olof Lagerkrantz inviterte KGB på kaviar ou vodka.

I dag svinger det på Berns. Man har både egensvingninger og nabosvingninger. Fra Berzeli-terrassen over gaten ljomet discomusikken slik at hele Euroclass toppetasje på Berns svingte med.

I de lavere etasjer kunne man merke vibrasjonene fra Berns salonger hvor både Strindberg og majesteten møttes, og hvor nå discorytmene har overtatt. I de tidlige morgontimer må rengjoringspersonalet starte med å feiec opp knuste glass og andre etterladenskaper etter "russe-festen" i Berns salonger.

Man bor ikke stille for tidlig til frokost i Roda Rummet for det er ikke mulig med støyfri rengjøring etter nattens utskeielser. Men man får trøst av personalet som sørger over forfallet i publikums opptreden. Det ungdommelige og velbeslåtte publikum har ingen respekt for det vakre, f'orklarer en serveringskonsulent og gremmer seg over at Stockholms vakre sentrum er gjenstand for det samme forfall som New York.

Miljøet fra det rampete storbynmiljø i USA slik kinopublikum kjenner det fra Kids har sin filial i Stockholm.

Sverige ligger hele tiden et lite skritt foran Norge. Egertorvet kan ikke måle seg med Sergelstorg. Den sosialdemokratiske fasaden slär også større sprekker i Sverige enn i Norge. Den sosialdemokratiske rasehygiene er stilt under bengalsk belysning og Dagens Nyheter er ikke nådig i sine avsløringer.

Yrkesforbud i Folkhemmet

Men ennå har ingen omtalt det sosialdemokratiske yrkesforbud som er kommet til overflaten. Tilfellet Siv Westerberg.

Siv Westerberg tok embedseksamen ved Uppsala Universitet i 1960 med de beste karakterer som er gitt og var sykehuslege i 4 år før hun ble distriktslege (stadsdistriktsläkare) i Gotborg. Samtidigt drev hun sin private klinikk hvor hun ble særlig engasjert i yrkesskader. Særlig ble hun oppsøkt av eldre Volvo-arbeidere som hun skymeldte i en utstrekning som ikke passet trygdekassen (Försäkringskassan). Hun fikk aldrig noen klager fra pasientene, men Helse-direktoratet (Medicinalväsenets Helsovårdsmend) inndro hennes licencia practicandi på grunnlag av en klage fra trygdekassen i l979. Mens hun utkjempet sin kamp mot denne urimelighet dro hun til universitetet i Lund og tok juridikum på 1 1/2 år og etablerte sin egen advokatpraksis og kastet seg inn i kampen mot statlige maktovergrep i Sverige. Hun grunnla Nordisk komité for menneskerettigheter og like besverlig som hun var for trygdekassen har hun na blitt for det svenske barnevernet som har europeisk rekord i maktbrynde. Hun har ført en rekke saker for menneskerettighetsstolen i Strasbourg og har vunnet flere saker på vegne av foreldre som urettmessig er blitt fratatt sine barn. Hun har bidratt til a gjøre Europa oppmerksom på det som av Der Spiegel ble kalt det svenke barnegulag.

Hun er en usedvanlig ressurssterk kvinne. Hun behersker engelsk, tysk, fransk, italiensk og serbo-kroatisk og har et betydelig vitenskapelig forfatterskap bak seg. Det er bare et tidsspørsmål for tilfellet Westerberg får den plass det fortjener i svensk offentlighet slik at hun kan ta sin plass i det svenske pantheon av kvinner i kamp mot overmakt og urimelighet.

Tillbaka till Artikelindex

Re: Anbringelser skader børn
Af Kirsten Skovbo

Kære Frede!

Når børn bliver tvangsfjernet eller for den sags skyld frivilligt fjernet (oplevelsen hos barnet er den samme skæbnesvangre angst og frygt samt sorg og savn), ja, så bliver de skadet for livet!

Det er ikke længere et gæt, men et helt beviseligt punkt, der i allerhøjeste grad burde slå storalarm.

Måske det for nogle enkeltes tilfælde først ses i en senere alder, hvor MEGET de følelsesmæssigt blev skadet er en ting, men en ganske anden ting, som forekommer mere og mere, er at flere og flere helt små børn, der er fjernet alt for tidligt fra deres mødre, snedes til "lapning" på vore psykiatriske afdellinger!

Hvor de også spærres inde senere i deres unge liv på landets lukkede psyatriske afdelinger??? Eller de findes, som før nævnt, på sociale forsorgshjem og herberger. (Jeg har talt med lidt ældre beboere, der bevidner, at de også ser flere og flere helt unge komme sådanne steder, EFTER de er blevet sat på gaden som 18 årige, når systemet ikke længere kan tjene på dem, enten som institutionsanbragte eller fra plejefamilier.

Er der nogle her, som kan give et fornuftigt svar herpå? Eller er der nogle, som kan sidde sådan en barsk viden overhøring. JEG kan ikke!

Når sytemet kan sende sådan et sundt velfungerende barn, som vort barnebarn Carl var, INDEN han blev brutalt afhentet af 6 uniformerede betjente og dernæst totalt svigtet af et børnehjem i et helt år, og fortsat svigtet i forhold til hans stærke savn efter mig, sin 100% faste holdepunkt, ja så kan systemet jo snart få enhvert barn til at "ligne" et behandlingskrævende individ.

Hvilken fordel de har af at sygeliggøre og tvangsmedicinere vore børn med skadelig psykofarmaka, ja det findes der også¨et svar på, men det vil jeg lige overlade andre at svare på.

Men lige et hint. Det er efterhånden størstedelen af arbejdsstyrken her i landet, der "arbejder" med offentlige såvel som servicesager, deriblandt vore børn.

En gang bedstemor - altid bedstemor, hvis jeg får lov?

Tillbaka till Anbringelser skader børn - Debattinlägg

Anbringelser skader børn
Af Frede Jakobsen

Tillbaka till Artiklar

Psykopati - en undervurdert diagnose.

Av Rune Fardal

Jo mer man setter seg inn i faglitteraturen  rundt  psykopati og tilgrensende personlighetsforstyrrelser, jo mer blir  man klar over at det i de tall forskere opererer med finnes store mørketall. Så godt som all forskning som er gjort rundt dette temaet er gjort på  innsatte, kriminelle og tvangsinnlagte mennesker.   I tillegg er det vesentlige av forskningen gjort på menn. Det avspeiler seg da også i de statistikker som finnes. Imidlertid er det flere både norske og utenlandske forskere som påpeker at denne forskjellen  nok er mindre enn det mange tror.

Flere forskere gir da også klart utrykk for at  kvinnelige og mannlige psykopater opptrer  på litt ulike måter og således ender opp med ulike diagnoser.  Det ser vi ved familiestudier der menn får diagnosen psykopati, mens kvinner får diagnosen hysteri. To diagnoser som på mange måter ligger nært opp til hverandre og som begge er tabubelagte slik psykiater M. Setsaas beskriver. Sistnevnte ikke minst grunnet likestillingskampen.  Det er viktig å være klar over at man ikke trenger full skåre på psykopatiske trekk før det skaper store vansker og negative konsekvenser for   andre mennesker. Faktisk kan bare noen få alvorlige trekk ødelegge andre mennesker fullstendig.

I mye litteratur går det klart frem at det mange kaller "hverdagspsykopaten" ikke fanges opp av noen statistikk. Psykiatere og forskere beskriver dette i

litteraturen, men det er ikke gjort noe forskning på denne typen psykopater. De er utilgjengelige. Vi får vite om dem gjennom de fortellinger ofrene gir.

Dette er som oftest nære familiemennesker og kolleger som fremviser klare psykopatiske trekk. Og slik flere forskere  klart tilkjennegir at det er grader av psykopati, er det all grunn til å ta dette på alvor slik bla. psykiater Dahl  og Hare gjør i sine bøker. Den klassiske psykopat er ikke massemorderen som vi ser i Hollywood-filmer og bøker. Den klassiske psykopat finnes midt i bland oss.  Flere forskere  legger frem  tall som viser at summen av de skader psykopater står for er større enn summen av skadene fra alle andre personlighetsforstyrrelser til sammen. Det er en tankevekker. Samfunnet har alt å tape på å ikke ta dette på alvor.

Dessverre er psykopati vært svært tabubelagt ved at det er benyttet som et skjellsord. Stigmatiserende som det er . I de senere år har imidlertid begrepet  helt klart kommet inn i  psykiatrien igjen som et vel definert begrep. Enkelte forskere, spesielt  de som er i relasjon til rettspsykiatri, hevder at psykopati tilhører deres  fagområde. Dette stiller jeg med heller undrende til, all den tid det opplagt er store mørketall ute å går.  Min erfaring ut i fra alle de jeg kommer i kontakt med er at  personer som fremviser klare psykopatiske trekk  slett ikke fanges opp av psykiatrien eller fengselsvesenet for den saks skyld.  De er det Hare kaller "vellykkede

psykopater"! De som ikke begår kriminelle handlinger som blir avslørt. Enkelte forskere kaller dem "subkriminelle psykopater". Dette er da også trolig de farligste da de aldri blir avslørt.

Om man lever med slike mennesker er det  meget vanskelig å bli trodd selv om man kan dokumentere  de trekk som personer fremviser. Så tabubelagt er begrepet at mange innen helsevesenet faktisk nekter å  erkjenne klare kjensgjerninger i frykt for å være stigmatiserende. Holdningen blir dessverre at det er bedre å  la være å avsløre/stigmatisere en psykopat enn å vise ofrene forståelse for den vanskelige situasjon de er i. Ofte er det barn som ender som ofre  uten at det får verken helsepersonell eller andre ansvarlige til å reagere.  Dersom den ene forelder har klare psykopatiske trekk er sannsynligheten stor for at vedkommende manipulerer alle som kan gjøre noe for barna. Om den andre normale forelder aldri så mye kan dokumentere  galskapen, blir man ikke trodd.

Det er både frustrerende og  aggresjonsdannende for den normale forelder, som i sin fortvilelse kan agere på en slik måte at vedkommende  utad blir sett på som den problemskapende. Dette er klassisk beskrevet i litteraturen uten at det  får helsepersonell til å reagere av den grunn. Den totale mangel på kunnskap man ser hos mange fagfolk er skremmende. Faktisk stemples den frustrerte normale som psykopaten i mange tilfeller.  Også psykiatere og høyere utdannede forskere begår denne feilen. At man finner psykopater også blant fagfolk gjør ikke situasjonen noe bedre.

En ting er sikkert. Vårt samfunn beveger seg mot det som vel kan kalles den narsissistiske tidsalder, der ego dyrkelsen og  selvhevdelsen står i fokus. Vi blir mer og mer opptatt av  oss selv på bekostning  av våre medmennesker. Ungdom dyrker  enkeltpersoner og egokultur. Vi liker å lese om andres ulykke. Vi blir sløvet av å se for mye fattigdom og til slutt  går det like lite innpå oss som  bekymringer for andre går inn på psykopaten. Vi havner i mange tilfeller en form for gruppetenkning. En fagperson sier  noe og dermed slutter mennesker å tenke selv. Man tar det som sies for sannhet uten evne til kritisk å etterprøve eller stille spørsmål.  Vi bryr oss rett og slett ikke! Vi lar ekspertene  fatte beslutninger. Noe som i så alt for mange tilfeller får tragiske konsekvenser ikke minst for mange barn all den tid stadig flere justismord og tragedier avsløres som følge av at nettopp fagfolk gjør feil.

Dette er en farlig utvikling som det er viktig at vi alle blir oppmerksomme på.  Bare psykopatiske individer tjener på en slik samfunnsutvikling. Og det er vi ikke tjent med.

Om Psykopati
Av Bent Jensen

Tillbaka till Artiklar

Psykologers tillit ved nullpunktet
Av Aage Georg Sivertsen, forfatter og historiker

I ”Svanhildsaken” har det ikke vært lett å forstå hvorfor en IQ-test skal ha blitt ilagt så stor vekt. De fleste mener at det må ligge noe mer bak.
Tirsdag 7.oktober skrev tingrettsdommer Tor Langbach i Aftenposten at ”de instanser som har vurdert saken har hatt et bredere perspektiv enn dette i
forhold til mors omsorgsevne”. Langbach konkluderer med at dekningen i denne saken dermed er et ”fullstendig journalistisk havari”.

Man skulle håpe at Langbach hadde rett, men sannheten i denne saken står skrevet i Fylkesnemdas vedtak:
”Testen er, etter nemdas oppfatning, en pålitelig og godt utprøvd test som brukes i stor utstrekning i Norge og andre vestlige land. Den sakkyndige har
også stor erfaring i å foreta slike tester, og nemda legger derfor i hovedsak resultatene på denne testen til grunn for sin vurdering.” Ble du målløs? Ja, det ble også undertegnede da jeg leste det første gang. Og når sannheten er så sterk og klar, da forstår både Langbach og vi andre at media må sette fokus.

Psykolog Dag Øyvind Engen Nielsen forsøker i Dagbladet samme dag å overbevise oss om at IQ-tester er en absolutt holdbar test som bør brukes i
spørsmålet om foreldre bør ha omsorgsrett. Jeg har selv sett igjennom begge IQ-testene som Svanhild Jensen har gjennomgått. I hovedsak finnes det ikke
spørsmål som relateres til selve saken - mors omsorg av barn. Hvis Engen Nielsens syn på IQ-tester er representative for psykologstanden for øvrig,
så er dette virkelig alvorlig.

En utspekulert psykolog vil kunne få frem det resultatet han selv mer eller mindre ønsker i en IQ- test, innenfor visse rammer. Ved å stresse vedkommende intervjuobjekt, vil selve testen være bortkastet. Det var det som skjedde i Svanhild-saken og det vet både psykologene i Svanhildsaken og Engen Nielsen.
I Svanhildsaken er det dessverre psykologenes skjønn som i hovedsak er satt til å avgjøre barnas framtid. Det er trist og tragisk at psykologer er gitt
slik makt som de har i barnevernsaker. Man skulle tro at psykologer var de første til å forstå at IQ-tester ikke hører hjemme i denne sammenhengen. Vi
vet at de såkalte sakkyndiges uttalelse likevel blir ilagt stor vekt fordi dommerne eller juryen har urimelig stor tillitt til denne yrkesgruppen.

En av psykologene i rettssaken mot Svanhild, Trond Skjæveland, brukte en mengde energi i retten på å angripe en annen psykolog, Joar Tranøy.
Sistnevnte målte Svanhilds IQ til 95, men Skjæveland mente Tranøy tolket feil og at resultatet burde vært 78. Tranøy stod på sitt. Du snakker meg om
psykologer på ville veier. Forskjellen på 95 eller 78 poeng i en IQ-test har ikke noe med Svanhilds evne til omsorg av sine barn. Skjæveland (og Engen
Nielsen) er tydeligvis uenige i dette og det må få konsekvenser for dem. Finnes det én psykolog der ute som forstår at disse IQ-testene er tull - omtrent fra ende til annen, eller må de importeres fra Sverige? Hvor lenge vil barnevernsdepartementet sitte og se på at IQ-tester blir brukt for å avgjøre barns skjebner? Det må vel finnes én politiker som har nok innsikt i å forstå at dette har gått galt av sted (?) Svanhild jobber som pleiemedhjelper på Gargo Sykehjem. Leder for sykehjemmet Britt Hanssen mener hun er svært dyktig i jobben. En slik attest står det respekt av. Jobben krever både organisering, planlegging og omsorgsevner. Man skulle tro at en slik attest veide tyngre enn hva noen psykologer fikk ut av en IQ-test.

Å bli fratatt sine barn er den verste straff et menneske kan bli utsatt for. Det er psykisk tortur og det vet alle som har barn. Historien viser dessverre at jo mer barnevern og øvrige ”sakkyndige” griper inn, jo verre blir resultatet. Svanhild har på ingen måte forbrutt seg på en slik måte at hun fortjener den straff hun nå blir utsatt for.

Den subjektive "objektivitet", det "sakkyndige paradoks"!
Av Rune Fardal

Kommentar til debattinlegg fra Tingrettsdommer Langbach!
Av Rune Fardal

Svanhild-saken - Fra 53 til 95 i IQ
Av Elin Fredriksen

Svanhild-saken - För dum för att ha barn

En serie artiklar i norska aviser

Anita-saken er grotesk

En serie artiklar om ett tvångsomhändertagandefall publicerade i Avisa Nordland an.no den 28 februari - 10 mars 2003

Anita-saken II
Vant kampen om sønnen
En serie artiklar om upplösningen av ett tvångsomhändertagandefall i Bodø kommune publicerade i Avisa Nordland (an.no) den 9 - 10 september 2003.

Sven Hessles refuserade inlägg i SvD:s artikelserie om fallet Alexander Aminoff

Tillbaka till Artiklar

Psykolog Knut Rønbeck, sakkyndigheten og rettssikkerheten

Av Ole Texmo, free-lancer

1. april  2004 trådte to vesentlige endringer i Barneloven i kraft. Den ene endringen gjelder aldergrensen for barns rett til å bli hørt, senket fra 12 til 7 år. Den andre endringen gjelder ny og utvidet bruk av sakkyndige. Begge disse lovendringene ble administrert som saksbehandlingsregler. Lovendringene har ikke vært gjenstand for offentlig debatt. Artikkelen ”Kan vi stole på fagfolk?” fant ikke nåde hos de som administrerer ytringsfriheten blant landets toneangivende riksmedier. Her er det påpekt i hvilken grad det savnes faglig-akademsike kraf til det kunnskapsgrunnlag myndighetene påberoper seg når lovendringsforslag skal underbygges.

Psykolog Rønbeck er en gjenganger i sakkyndigbransjen. Klager på Rønbeck forekommer relativt ofte hos psykologforeningens fag-etiske råd, men Rønbeck er godt beskyttet av sine kolleger og av ulike myndigheter, og regnes som en fremragende fagperson. Påvisning av psykolog Rønbecks tvilsomme sakkyndigpraksis er ikke altfor vanskelig, jf min VG-kronikk ”Hvilken rettsstat?”, på trykk 15.10.01.

Etter at barnelovendringen trådte ikraft, publiserte Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) Rønbecks artikkel : Fra konflikt til forsoning – barnefordeling i et rettsbasert forsøksprosjekt. TNPF (2004), 41, s 275-281. Dette er den eneste fagartikkelen Rønbeck noensinne har publisert. Prosjektet Rønbeck omtaler i sin artikkel, også kalt Follo-modellen, er en type foreldremekling Rønbeck selv har drevet med i flere år, og som ha nved flere anledninger har uttalt seg positivt om, bl.a i den riksdekkende avisen Aftenposten 08.08.99, kommentert i mitt innlegg ”Pappaopprør, barnets beste og reklamens pris” i Morgenbladet 04.02.00, vedrørende mulig bløffaktighet og sviktende kildekritikk hos avisen.

I utredningen ”Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted” (NOU 1998:17) er det vist til muntlig samtale med Rønbeck <sic> hvor psykologen formidler sitt prosjekts vellykkethet. Nå skal Rønbeck forske på egen virksomhet. Han er sogar tilknyttet et doktorgradsprosjekt : http://www.psykologi.uio.no/instituttet/ansatte/protkoll/styret/050202.html

Med unntak av fag-etisk råds dokumentarkiv og Rønbecks selvforsikring er alle nevnte kilder åpent tilgjengelige.

Bukken og havresekken

I et åpent demokratisk samfunn basert på opplysning og ytringsfrihet, er det mulig å stille spørsmål om dokumenterbare faglig-akademiske krav som må stilles til forskere og hvilke meritter de må kunne vise til før deres kandidatur skal vurderes. Det er også mulig å stille spørsmål ved visse personers habilitet. Å forske på egen virksomhet kan oppfattes som å sette bukken til havresekken. Slike betenkeligheter synes ikke å eksistere i det psykologkollegium som understøtter Knut Rønbecks virksomhet. Heller ikke i rettsapparatet later man til å stille spørsmål ved rettsoppnevnte sakkyndiges kvalifikasjoner; begrunnelseskrav, kvalitetssikring og metodisk etterprøving.

For å forstå hvordan psykologfellesskapenes bukk- og havresekk – mentalitet legitimerer seg, kan det være nyttig å gå tilbake til 1995 da et offentlig oppnevnt utvalg, kalt Sakkyndigutvalget, leverte sin utredning: ”Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring ”(NOU 1995:23). Utvalget bestod av kun sakkyndige med næringsinteresser i bransjen delvis: 5 kliniske psykologer og 2 barnepsykiatere. Mandatet for utvalget var omtrent så omfattende og spesifisert et akademisk oppegående utvalg bør mestre, men det påfallende er at utvalget bl.a ikke har besvart punkter om sentrale faglige problemstillinger i forhold til teori, empiri og metode.

Begrepsbevissthet er fraværende og mulig tillemping av en i arbeidslivet ellers kjent størrelse som kvalitetssikring likeså. Det er høyst uklart hvordan rolleutformingen skal begrunnes. Det siste punktet er spesielt relevant i forhold til kritikk av Rønbecks rolle og sakkyndigbransjens tilbøyelighet til å ønske seg en fleksibel rolle med muligheter for ansvarsunndragelse. Utrederrollen, den viktigste sakkyndige rolle, ikke minst med tanke på rettssikkerhet og rettens behov for sakens opplysning, er totalt forsømt av Sakkyndigutvalget.

Før Rønbeck fikk sin artikkel publisert i fagtidsskrift, etter at lovendringen hans prosjekt angivelig har inspirert trådte ikraft, var den eneste tilgjengelige skriftlige fremstilling av Follo-modellen, kalt ”Konflikt og forsoning” (KOF), et vedlegg til et notat utarbeidet på bakgrunn av et arbeidsseminar på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet (BFD) hvor psykolog Rønbeck deltok. Notatets offisielle tittel er ”Barnefordelingssaker som behandles av domstolene – noen utvalgte problemstillinger. Notat mai 2002”, og kan bestilles gratis fra BFD. For enkelhets skyld kaller jeg det ”Ekspertgruppens notat”.

Klientperspektivet som forsvant

Vedlegget i ”Ekspertgruppens notat” er datert 29.05.02 og signert Tingrettsdommer Tore Hagen ved Indre Follo Tingrett og psykolog Knut Rønbeck. Her er det rollebeskrivelsen til advokat, sakkyndig og dommer respektive som er fokusert; klientperspektivet er totalt fraværende. De profesjonelle aktørene er opptatt av muligheten for å ”realitetsorientere” klientene, samtidig som deres rollebeskrivelser ikke inneholder noensomhelst metodeanvisninger eller kvalitetssikringskrav. Muligheten for kritisk etterprøving er immunisert ved at det ikke skal skrives rapporter. Dermed legges til rette for at psykologens selvforsikringer fra de lukkede rom blir uangripelige.

I fagartikkelen inntatt i TNPF kan det imidlertid synes som om klientperspektivet er tilstede, men også her er beskrivelsen av de prosessuelle sidene innrettet mot å vise hvordan fagfolkene skalløse problemene over hodet på lekfolkene/forledrepartene. Rønbecks forsikringer om at foreldrepartene skal stå i sentrum motsies av hans egne beskrivelser i artikkelen. Forsikringen om at partenes aktive deltakelse og bidrag til forsoning/forlik står i sentrum motsies også av det overordnende perspektiv på den utvidete sakkyndigrollen som en sammensatt og omfattende størrelse. Denne ble aldri utredet av Sakkyndigutvalget, kun ønskeligheten av en mer fleksibel rolle.

Utformingen har så langt ikke nedfelt seg i refleksjoner over hvordan klientene/foreldrepartene ser på den tradisjonelle og den utvidete rollen, langt mindre er det blitt foretatt empiriske undersøkelser hvor klientenes syn formidles direkte og ikke gjennom klinikerens tilpassede tolkning. Hvordan Rønbeck i sitt forestående forskningsprosjekt skal kunne ta høyde for slike metodiske forutsetninger, er en stor gåte.

Her er Rønbecks egne ord for klientenes påstått selvstendige bidrag til løsninger til barnets beste (s 276) :

Foreldrene får vite at de har ca. en halv time hver til disposisjon til å gi sin versjon av det de ser som det sentrale, helst ved hjelp av spørsmål fra egen advokat, dommeren og den sakkyndige. Deretter starter man med forhandlingsmøter utenfor rettssalen, som oftest først bare med dommeren, advokaten og den sakkyndige tilstede. (mine understrekninger)

Som man ser vil mulighetene for at klientene overstyres av de profesjonelle aktørene som kjenner kodeksen i det overfladiske rettssystemet, være tilstede i rikt monn. Like fullt hevder Rønbeck at det er foreldrene som står i sentrum.

Hvor er faglitteraturen ?

På de ti årene som har gått siden Sakkyndigutvalget la frem sin utredning, har man ikke evnet å produsere empiriske studier som kan gi svar på hvordan sakkyndig virksomhet i barnesaker blir utført. På tiden for sakkyndigutvalgets arbeide forelå det to norske bøker om sakkyndig arbeide, ingen av dem er nevnt i utredningen, heller ikke meklingslitteratur som kunne belyst hvordan en eventuell meklingsrolle skal håndteres. Man har heller aldri problematisert hvordan de sakkyndige skal forholde seg til overgangen mellom ulike roller, med tanke på å unngå forvirring for klienter, oppdragsgivere, eller for de sakkyndige selv.

At selve utredningen (NOU 1995:23) er så vidt slett og grunn faglig-akademisk, gir også vise indikasjoner på at utrederrollen ikke beherskes av de sakkyndige, all den tid de antatt dyktigste i bransjen satt som medlemmer i utvalget. Bo Edvardssons ”Kritisk utredningsmetodik” (1996), Liber utbildning, Stockholm, utkom riktignok året etter at utvalget leverte sin utredning, men de aller fleste relevante referanser var tilgjengelige, og boken har vært lett å få tak i for de som administrerer de sakkyndiges etterutdanning.

I en gjestelederartikkel i psykologtidsskriftet, ”Nye utfordringer for barnesakkyndige”, publisert like i forkant av Rønbecks artikkel, skriver en nestor i sakkyndigbransjen, psykolog Terje Galtung (TNPF 2004, 41, s 273.274) :

I de senere år har vi fått god faglitteratur, veiledende retningslinjer og egne kurs for sakkyndige. Resultatet er sannsynligvis at den faglige kvaliteten er blitt langt bedre. Likevel har kritikken rundt domstolenes håndtering av disse sakene og de sakkyndiges rolle spesielt, stadig blusset opp. Den sakkyndiges antatte synsinger og forutinntatte holdninger er blitt sterkt kritisert.

Galtung var medlem både av Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) og Barnefordelingsprosessutvalget (NOU 1998:17). I sistnevnte er Rønbecks muntlige forsikringer <sic> tatt med i Galtungs vedlegg, som i sin tur er referanse i Rønbecks fagartikkel i TNPF, hvor for øvrig referansebruken tyder på en meget overfladisk lesning hvor det ikke redegjøres for relevans av og  påberopelse av temaer som ”kunnskap om skadeeffekten på barn av foreldrenes konflikt om dem, og erfaringer gjort både av dommere og rettsoppnevnte psykologer” (s 275).

Det er utgitt kun en bok om sakkyndighet i barnesaker i de senere år : ”Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn” (1999) Ad Notam Gyldendal. Oslo. Forfattere er psykologene Elisabeth Backe-Hansen og Haldor Øvreeide som begge var medlemmer av Sakkyndigutvalget. Å hevde at dette eneste eksemplet på faglitteratur dokumenterer nivåheving av kvaliteten på sakkyndige er for drøyt. Man vil fremdeles ikke vite av utredningskompetanse; selvforsikringene gjør det vanskeligere å etablere faglig-akademisk baserte standarder som kan åpne for størrelser som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

Føringer og forventninger

Er det manglende evne eller også vilje som forhindrer de sakkyndige i å kunen redegjøre for metodespørsmål? Hvorfor vegrer psykologer som Knut Rønbeck seg for å redegjøre for hvilke samarbeidsbetingelser som må være tilstede for å kunne mekle frem konstruktive løsninger? Muligens ligger Rønbeck selv under for ”eneforelderdogmet” som merogmindre eksplisitt sier at barn har i grunnen kun en psykologisk forelder, og det er i regelen mor. Rønbecks artikkel gir ingen indikasjoner på hva ha nkonkret oppfatter som relevante differensierte situasjonsbeskrivelser, med unntak av stereotypier som denne (s 279) :

De konstellasjoner vi oftest møter er skuffede og forbitrede fedre på den ene siden, og redde og engstelige mødre på den andre. Far opplever gjerne at mor stenger ham ute og monopoliserer barna, mor at far ikke tar ansvar. Ofte er det også slik at mor tenker at far vil krenke barna slik hun kan ha opplevd at han har krenket henne.

Mer differensiert enn dette er ikke Rønbecks forskning. Hvordan skal han kunne etablere kategorier og nyanser i sine funn med tanke på å kunne si noe vettugt om hvilke saker som lar seg løse og ditto hvilke som ikke fører til forsoning. Mangel på systematisering av funnene må nødvendigvis føre til troverdighetsproblemer når de nmetodiske etterprøvingen skal finne sted. Begreper som kontrollgruppe er fremmedord, følgelig vil man neppe bli særlig klokere av Rønbecks funn når han skal trekke konklusjoner på grunnlag av hva han oppfatter som typiske kjennetegn ved sitt. Innslag av selvforsikringer og selvreferanser i Knut Rønbeck og andre psykologers uttrykksmåter, leder mot selvoppfyllelse og selvimmunisering, og dermed sirkularitet. At psykologer trives best i lukkede rom hvor ingen egentlig kan kontrollere deres virksomhet, og at man blir nærmest tvunget til å godta deres selverklærte troverdighet, representerer en stor svakhet ved deres virksomhet, og en fare for rettssikkerheten.

Utredningskompetansen som forsvant

Follo-modellen kan synes interessant, men uten differensiering av ulike typetilfeller, tvistetemaer og konfliktfaktorer, lærer man ingenting. Hyppige forekomster av teamer psykologene behersker dårlig, som f.eks påstander om vold og overgrep, samværsnekt og mulig foreldrefiendtliggjøring (PAS), forblir derfor tabuer. Opplysning av saken for retten blir lidende slik også foreldre og barns belastninger ikke kan observeres, da prosjekter som Rønbecks Follo-modell undergraver muligheten for å forholde seg til målbarhetskriterier basert på metoder som sikrer vitenskapelig frembragte funn.

Ved at der ikke skal skrives rapporter undergraves også muligheten for å utvikle utredningskompetansen. Det er helt opplagt at psykologer sliter med rapportskriving hvor de må skille mellom fakta og vurdering; kvantitet og kvalitet; for ikke å nevne kravene til ryddig og relevant saksfremstilling hvor de faglige spørsmål kommer i forgrunnen helelr enn tilfeldig sladder. Bo Edvardssons ”Kritisk utredningsmetodik” vil de sakkyndige ikke vite av, men norske sakkyndige evner ikke selv å produsere meningsbærende litteratur. Edvardsson er formodentlig en av Skandinavias fremste fagpersoner på området sakkyndige utredninger om barn og foreldre i forvaltning og rettsapparat (barnevern- og barnefordelingssaker).

Da Edvardsson vitnet ien norsk barnevernsak i 2001 (Borgarting lagmannsrett – saken gikk for åpne dører), gikk han bl.a gjennom en rekke sakkyndigutredninger fra flere av Norges fresmte sakkyndige, deriblant Rønbeck, hvis rapport i sin tid fikk en skjebnesvanger konsekvens for en mor som ble fratatt sitt barn  på et grunnlag menneskerettighetsdommstolen i Strasbourg senere fant rettsstridig (Johansen vs Norway). I Edvardssons gjennomgang av Rønbecks rapport (Sammanfatning beträffande sakkunnigyttrande med flera frågeställningar i fallet Adele Johansen, 23.05.00), merker vi oss disse utsagnene:

För bedömning av moderns psykiska tillstånd krävs ett allsidigt, helhetsorienterat bedömningssamtal. Det framgår inte att något sådant samtal skulle ha ägt rum och någon helhetsredovisning sker i vart fall inte.

För bedömning av behandlingsbehov krävs ett bedömningssamtal enligt föregående punkt – något sådant har inte redovisats.

Det hävdas att psykologen har vid ett tillfälle observerat modern och (sonen) på psykologens kontor samtidigt som han skall ha samtalat med modern och sonen. Detta torde vara en rätt onaturlig observationssituation. Något annat observationstilfälle redovisas inte. Inte heller redovisas några observationer från tilfället på kontoret. Inte heller redovisas något om observationsmetodiken, så dess tillförlitlighet kan bedömas.

Källredovisning och källkritik kring de anförda uppgifterna uppvisar stora brister. Exempelvis kan inte uppgifter anses tillförlitliga när de inte redovisas med kontrollerbar källa.

Modern anklagas för att inte ha förmått samarbeta med hjälpande myndigheter, men den andra möjligheten att hjälpande myndigheter inte förmått samarbeta med modern övervägs inte alls.

Psykologen håller inte isär uppgifter och tolkningar.

Kan hende er dette eneste gang Rønbecks arbeide som sakkyndig er blitt evaluert av en akademisk-faglig kompetent person på metodisk grunnlag. At Rønbeck ikke er helt på høyden kan leses ut av en populærfremstilling Rønbeck har skrevet sammen med sin kollega Elisabeth Backe-Hansen i eterkant av Bjugn-saken hvor begge var sakkyndig oppnevnt. Fremstillingen kan neppe kalles fagartikkel, der er ingen referanser til aktuell faglitteratur, men hva skal psykologer med slikt? ”Forfører psykologene rettsapparatet?” spørres det i journalisten Hilde Haugsgjerds (red) antologi ”Hva skal vi tro?”, (1994), Aschehoug Argument, Oslo (s 65-77). Når psykologenes metaforer skal presenteres går det over stokk og stein; fjord og hav. Først sammenligner man en strafferrettslig utredning med avdukingen av en skulptur (s 66-67), hvor psykologene demonstrerer at de ikke evner å skille mellom en skulpturs frembringelse som prosess og selve avdukingen av det ferdige produktet. Psykologene roter seg enda mer bort når de hevder at terapi og utredning er som olje og vann (s 67) :

Derfor kan en terapeutisk tilnærmingsmåte og en utredning for rettsvesenet sammenlignes med olje og vann. De flyter ved siden av hverandre, me nlar seg ikke blande sammen. De flyter ved siden av hverandre fordi det ikke er vesentlige forskjeller mellom en terapeuts og en utreders måte å gå fram på hvis han eller hun ønsker å få kontakt med barn, oppnå deres tillit og få dem til å snakke om det som er vanskelig.

Rønbeck og Backe-Hansen burde sjekke sitt fysikk-pensum før de gir seg til å lage metaforer. Slik disse psykologene som begge anses blant de dyktigste her til lands, uttrykker seg er det umulig å vite hva de mener. Er terapi sammenlignbart med olje elelr vann, og hva med utredning, er det vann elelr olje? Ingenting stemmer i deres fremstilling, verken i forhold til realfagspensumet, eller i forhold til et skille mellom terapi og utredning som to vesentlig forskjellige virksomheter. Noe må ha blandet seg sammen i psykologenes forestillingsverden. Psykologenes kunnskaper om egen virksomhet er like lite vitenskapelig som deres retorikkferdigheter er slette og gjennomsiktige. Psykologer som Knut Rønbeck prøver stadig å forføre, bløffe seg til status som faglig-akademisk kompetent. Når de opptrer som sakkyndige oppnevnt av retten representerer de en alvorlig trussel mot rettssikkerheten.

Psykolog Knut Rønbeck, sakkyndigheten og rettssikkerheten

Av Ole Texmo

Kan vi stole på fackfolk?

Av Olo Texmo

Hvilken rettsstat?
Av Ole Texmo

Tillbaka till Artiklar

Psykolog må betale sex-ofre 7,5 mill.

Av  INGER ANNE OLSEN, journalist

Høyesterett dømte i går en psykolog til å betale 7,5 millioner kroner i erstatning til tre pasienter. De ble sexmisbrukt under terapi hos psykologen. Den rekordstore erstatningen kan få følger i flere saker.

Torturofre

De tre tidligere pasientene er i dag 39 år, 50 år og 51 år. Overgrepene startet i 1988, og sluttet ikke før ti år senere. Det yngste av ofrene ble tilkjent 3,5 millioner i erstatning, femtiåringen får 2,9 mill, og den eldste 1,1 mill. Pengene er erstatning både for skade, for tapt inntekt, og for å dekke den langvarige psykiatriske behandlingen pasientene må gjennom etter overgrepene.

Psykologen er tidligere dømt til 2,5 års ubetinget fengsel for overgrepene. Lagmannsretten hadde satt erstatningsbeløpene adskillig lavere: Fra 156 000 til 620 000.

De tre mannlige pasientene kom alle til psykologen med moderate, psykiske plager. Alle hadde god utdannelse, og alle var i begynnelsen av sine yrkeskarrièrer. I dag har de alle tre varige psykiske skader, og ingen av dem er i stand til å arbeide heltid. To er 30 prosent medisinsk uføre og en 40 prosent. Alle tre lider av posttraumatisk stresslidelse, og er avhengig av fortsatt langvarig psykiatrisk behandlingfor å bøte på skadene de fikk av overgrepene. Den psykiatrisk sakkyndige, professor i katastrofepsykiatri Lars Weisæth, sammenlignet dem i retten som torturofre.

Påsto misbruk

Den mannlige psykologen brukte samme metode overfor alle de tre mannlige pasientene: Etter at pasientens far var død, forledet psykologen den enkelte pasient til å tro at de psykiske plagene han hadde, skyldtes at faren hadde misbrukt ham seksuelt som barn. Dette har senere vist seg å være uriktig. Psykologen fortalte pasienten at den eneste måten å komme gjennom den traumatiske opplevelsen på, var å gjenta de samme handlingene som hadde skjedd i barndommen - med psykologen i rollen som overgriperen - for slik å bearbeide traumene.

På denne bakgrunnen innledet han en rekke seksuelle overgrep. For to av ofrenes vedkommende dreide det seg om omfattende og varierte seksuelle handlinger. For den ene pågikk dette i ti år, for den andre i ni år. Begge hadde gått i terapi hos psykologen i noen år før overgrepene startet. Det tredje offeret opplevde mindre omfattende overgrep, ved to forskjellige anledninger.

Overlege Lars Weisæth påpekte overfor Høyesterett at intensiteten i psykologens behandling av sine ofre var ekstremt høy. I perioder hadde de 90 minutter lange behandlingstimer nesten daglig. I tillegg forsøkte psykologen å isolere pasientene sosialt, han søkte å hindre all samtale om terapien med andre, og fikk dem til å bryte eller begrense kontakten med andre, særlig ved kjæresteforhold. Så innførte han gradvis sin traumeteori om seksualovergrep i barndommen, og at han selv skulle sette seg i overgriperens rolle. Slik ble terapien en forutsetning for å gjennomføre overgrepene.

Weisæth sa i sin forklaring at dersom ikke forutsetningen for overgrepene hadde blitt lagt opp på denne måten, er det mest sannsynlig at pasienten ville satt seg til motverge mot de seksuelle overgrepene, og avbrutt terapien.

Advokat Mette Yvonne Larsen representerer offeret som fikk 2,9 mill i erstatning.

- Min klient ble nesten målløs av glede, fordi dommen betyr at Høyesterett så hvordan dette må ha vært for ham. Han gikk i behandling hos denne mannen i nesten 15 år - nå blir han endelig tatt på alvor. Men han har varige men, og er bare delvis i arbeid, sier Larsen.

Hun er glad for at Høyesterett nå tydelig viser at ikke bare tap av lemmer, men også tap av psykisk helse, gir rett til erstatning.

Bor på Solkysten             

Mette Yvonne Larsen har godt håp om å inndrive erstatningen. Den nå 75 år gamle psykologen bor nå på Solkysten i Spania, der han skal ha en eiendom. Av helbredsgrunner har han ikke sonet fengselsstraffen han er idømt. Alt i 1980 ble han fradømt retten til å praktisere som psykolog i to år, etter å ha hatt utuktig omgang med en pasient. I 1988 ble han igjen dømt for samme forhold, og da mistet han retten til å praktisere for all fremtid. Han fortsatte likevel med et lite antall pasienter, men kalte dem «klienter», og seg selv «rådgiver».

15 psykologer fratatt retten til å ha pasienter

Av INGER ANNE OLSEN

Tillbaka till Artiklar

Psykolog: Dårlige mødre skal steriliseres

Den danska psykologen Jens Christian Juul förespråkar tvångssterilisering av kvinnor vars barn har blivit tvångsomhändertagna och fosterhemsplacerade.  Han anser att det är "fullständigt ohållbart att psykisk sjuka, psykopater och mentalt handikappade ska ha lov till att sätta det ene stakkars barn efter det andra till världen, varefter de sociala myndigheterna måste skrida till tvångsomhändertagande". Dessa kvinnor kallar han "dåliga" mödrar.

Jens Christian Juul har nu blivit suspenderad från sin tjänst tills vidare.

Såväl Artikel 16 i FN:s Deklaration om de mänskliga rättigheterna och grundläggande friheterna, som Artikel 12 i den Europeiska Konventionen angående de mänskliga rättigheterna och grundläggande friheterna garanterar alla rätten att ingå äktenskap och bilda familj.

Nedan följer 1) den svenska versionen och 2) den danska versionen och 3) den norska versionen av Europakonventionens Artikel 12

1) SV

Artikel 12 - Rätt att ingå äktenskap
Giftasvuxna män och kvinnor har rätt att ingå äktenskap och bilda familj i enlighet med de nationella lagar som reglerar utövandet av denna rättighet. 

2) DA

Artikel 12 - Ret til at indgå ægteskab
Giftefærdige mænd og kvinder har ret til at indgå ægteskab og stifte familie i overensstemmelse med de nationale love, der giver regler om udøvelsen af denne ret.

3) NO
Artikkel 12 - Retten til ekteskap
Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie, i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettighet.

Läs gärna och begrunda artiklarna om psykologen Jens Christian Juul samt debattinläggen på Borgerdebat.dk. Debattera gärna frågan om tvångssterilisering på NKMR:s Diskussionsforum.

Psykolog: Dårlige mødre skal steriliseres
Af Simon Riedel

I skudlinjen for børnenes skyld
Psykologen Jens Christian Juul er »fritaget for tjeneste« indtil videre, fordi han har sagt højt, hvad han mener, mange andre er enige med ham i: Uegnede forældre, som flere gange har fået fjernet deres børn, skal forhindres i at få flere.
Af Else Cornelius

·                     Fra Borgerdebat http://www.borgerdebat.dk , debatt-seksjonen Forældre & Børn:

 
 Et begyndendevanvid afslører sig selv - Karsten 16/2/2004

Fantasiløst vanvid afslører sig selv - Ivan 16/2/2004

Re: Retten til å få barn - Marianne Haslev Skånland 17/2/2004

Re: Fantasiløst vanvid afslører sig selv - Karsten 16/2/2004

Re: Fantasiløst vanvid afslører sig selv - Annelise 17/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Annelise 16/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Karsten 16/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Karsten 17/2/2004

P.S. - Karsten 16/2/2004

Re: P.S. - Hanne Ø 16/2/2004

Re: P.S. - Annelise 16/2/2004

Re: P.S. - Hanne Ø 16/2/2004

Re: P.S. - Annelise 17/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Svend Rom 16/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Karsten 16/2/2004

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Svend Rom 16/2/2004

Re: Godkjenning for å få barn ? - Marianne 17/2/2004 

Re: Godkjenning for å få barn ? - Svend Rom 17/2/2004 

Re: Et begyndendevanvid afslører sig selv - Ellen Jensen 17/2/2004 

Tvångssterilisering i går - Tvångsomhändertagande i dag

Av Susanna Svensson

Fortsättningen på tvångssteriliseringarna

Av Siv Westerberg

Tillbaka till Artiklar

Om psykisk tortur og umenneskelig behandling i et norsk fengsel julen 2010
Av Gry Scholz Nærø, Bergen, Norge

 

En pårørende har bedt meg spre den følgende historen, som her gjengis i sin helhet under - uredigert:

"På Ullersmo fengsel sitter nå en dypt ulykkelig og psykisk desperat mann som nektes å gi sin mor en verdig avslutning på livet.

Mannen er utsatt for et justismord, og hans nåværende advokat går så langt som å si at forrige advokat gjorde en slett jobb og at rettssaken var en farse. Han fikk ikke anket saken sin til lagmannsretten – de avslo uten begrunnelse – og saken er nå oversendt gjenopptakelseskommisjonen. Han skal uansett løslates den 7. januar (2/3 soning).

Hans mor døde tidlig på natten den 16. desember, og han søkte den 17. desember om fremskutt løslatelse for å ordne alt det praktiske rundt hans mors død.

Denne søknaden ønsket ikke fengselsledelsen å behandle innen rimelig tid, noe som gjorde at mannen den 19. desember fikk et psykisk sammenbrudd og ble høyrøstet. Han er sin mors eneste arving og den som var ment og skulle ta hånd om begravelsen.

Han var på avdeling Kroksrud. Fordi han klaget høylydt over at han ikke fikk ordnet sin mors død, ble han straks besluttet flyttet over til Ullersmo igjen på grunn av ”uakseptabel atferd”. Han ønsket i den forbindelse å gå frivillig ut i bilen, uten håndjern. Dette var ikke godt nok for tjenestemenn med markeringsbehov, så de la ham i bakken og utsatte ham for grov vold. Han hadde store blåmerker på armene, ryggen, beina, et dypt sår i albuen, sår etter håndjern, kul i panna og de brakk nesten ankelen hans.

Den 20. desember ble han kjørt til legevakta. Fulgt av fire betjenter, sittende i rullestol og med håndjern på, tok de røntgen av ankelen. Han går fremdeles på krykker og kan ikke belaste foten.

Han var tidligere innvilget permisjon julaften, men denne permisjonen omgjorde Ullersmo fengsel med begrunnelsen at han var så oppsatt på å gi sin mor en verdig avslutning at det var stor fare for at han ikke ville returnere etter permisjonen. De mener altså at han ville reise hjem på permisjon, arrangere begravelse med politiet i hælene, humpende rundt på krykker og ute av stand til å kjøre bil selv. Det blir interessant å se hvilke grunner de anfører for å nekte ham fremskutt permisjon!

Jeg besøkte ham julaften og møtte en knust mann. Aldri har jeg sett ham så uflidd, så psykisk nedkjørt. Han har alltid vært full av liv, men denne livslysten har Ullersmo fengsel på en utmerket måte klart å frarøve ham.

Han ba om psykisk bistand da han den 19. desember ble satt i varetekt, hvor han fremdeles sitter. (Jeg minner Ullersmo fengsel om reglene for bruk av isolasjon.) Han har ikke mottatt noen form for psykisk hjelp til å komme gjennom den umenneskelige påkjenningen det er å ikke få gitt sin mor en verdig avslutning på livet.

Ullersmo fengsel sier de har funnet et smutthull i loven som gir avdøde rett til å ligge lenger på sykehusets kjølelager enn de lovpålagte åtte dager. Jeg lurer på hvor det smutthullet er. Hvem er ansvarlig når mannen selv holdes tilbake? Fengselsledelsen mener han kan ordne begravelse og alt det som ellers følger med dødsfallet fra fengselet, men dette er for det første svært vanskelig og for det andre betyr det at han må fortelle hele sin familie at han sitter fengslet. Eller har fengselsledelsen selv tilegnet seg liket, slik at kvinnen nå er gitt en anonym fattigmannsbegravelse uten at vi er informerte om det? En avslutning på livet som kvinnen ikke selv ønsket, for hun hadde nemlig spesifikke ønsker for hvordan dette skulle foregå.

Kvinnen har ligget på kjølelager siden 16. desember. Dette grenser til brudd på straffelovens § 143 fra fengselsledelsens side! Her foreligger også brudd på straffelovens §§ 117, 117a, 102 (e, f, h, j, k), 139, 103, FN’s torturkonvensjon art 1, 2, 4, 11 og 16, LOV 1999-05-21 nr 30: Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett - EMK art 3, 8 og 14, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art 10, 11 og 12, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller art 2, 7, 9, 10, 23 og 26, og det er også grunn til å minne om de grove motsetningene mellom Innst. O. nr. 87 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) og praksis ved Ullersmo fengsel.

Jeg tror at Ullersmo fengsel ikke ønsker å sende en skadet mann ut av fengsel fordi det tar seg dårlig ut for dem. Jeg tror at de forstår at dette er svært inhuman behandling av en fange, men at de forsøker å dysse ned saken. Jeg minner fengselsledelsen om det ufravikelige kravet om at kriminalomsorgen skal drives etter prinsipper om humanitet."


Tillbaka till Artiklar