• Nederlag for en retsstat
  

  af Ruby Harrold-Claesson, cand. Jur.

  (Tidigare publicerad i Sjællandske Tidende 1997-07-19)

  
  Kronik: Gennem en serie artikler tidligere på året om de sociale myndigheters fjernelse af den ti uger gamle Karina fra Møn fra sine forældre har Avisen aktualiseret problematikken omkring tvangsfjænelse af børn. Som formand for nordisk Komité for Menneskeret, NKMR, som arbejder for at modvirke unødige tvangsfjærnelser af børn i de nordiske lande, har jeg fået kendskab til sagen. Som praktiserande jurist har jeg stor erfaring fra lignende sager.

  Inledningsvis vil jeg påpege, at den brutale tvangsfjærnelse af lille Karina er et nederlag for Danmark som demokratisk retsstat, og det er et retsovergreb og en tragedie for barnet og hendes forældre. Når et velfungerende barn så brutalt rykkes væk fra sine forældre, må det give anledning til en række spørgsmål: Hvordan kan man - samtidigt med at man påstår at indgrebet er til barnets bedste - behandle et lille barn så dårligt? Hvad er det for slags mennesker, som befolker de sociale myndigheder? Barnet er blevet berøvet sin mors varme og kærlighed, den nære relation som opstod under graviditeten og den nødvendige fortsættelse efter fødslen - samt sin modermælk.

  DESV

  ÆRRE må jeg påpege, at lignende tragedier for børn og deras forældre som tilfældet Karina, udspiller sig overalt i Sverige, Norge og Danmark. I Finland er man lidt mere tilbageholdende.

  Sociallovgiverne i de nordiske lande giver de sociale myndigheder stor handlefrihed at

  tvangsfjærne børn, til at adskille dem fra deres nære og kære og placeere dem hos vidtfremmede mennesker. Politikerne må stilles til ansvar for de rådende forhold. Politikerne vedtager love og forordninger om institutioner som skal gennemføre deres intentioner, men når bagsiderne af lovgivningen kommer frem, undviger de fra deres ansvar for det indtrufne.

  De nordiske sociallove er meget illusoriske. I den svenske lov, som i øvrigt er meget lig den danske - tales om 'barnets bedste' og det gives i opdrag, at man ønsker at 'hj

  ælpe og beskytte barnet'. OBS! Socialmyndighederne har dog vurderingsret.

  I TILF

  ÆLDET Karina påberober man sig netop disse slagord. Men ondskaben i systemet lyser snart igennem. Et berettiget spørgsmål er: På hvilken måde beskytter de sociale myndigheder den lille pige, når de benytter sig af politifolk til at skille hende fra sina kærlighedsfulde forældre og placerer hende hos andre, som ikke nærer nogen følelser for hende? Selv om lille Karina kun var ti uger gammel, er hon blevet udsat for et svært traume. Det kommer sandsynligvis at sætte dybe ar i hende.

  Desv

  ærre kan jeg oplyse, at de erfaringer, jeg har fra svenske tvangsfjænelser, viser, at familjen kan forvente at være splittet i uoverskeulig tid, når de sociale myndigheder tager et spædbarn fra forældrene. Vi skal være os fuldt bevidste, at en tvangsfjærnelse medfører en tragedie for barnet - både i de tidlige år og som vuxen. Hvorfor vil lovgiverne ikke lære af de fejl, som de har gegået? Videnskabelige undersøgelser af Bo Vinnerljung m. fl viser, at børn har bedst af at bo hos sine forældre, selv i de tilfælde hvor socialmyndighederne betegner familien som en problemfamilie. Men, det findes ingen saglig grund til fhernekseb af Karina. Det bekræftes af bisidderen Else Nielsen.

  AT

  TVANGSFJÆRNE et barn er et djupt indgreb i privat- og familielivet, hvilket er en krænkelse af Artikel 8 i Den Europæiske Konvention for Menneskerettigheder. Indgrebet er desuden demoraliserende og meget kostbart for safundet. Ådskillige vigtige samfundsresuourcer, f. eks domstolene, må tages med på råd. Store beløb af medborgernes skattepenge anvendes til at aflønne plejeforældre som ofte er barnløse par, som har opdaget, at de kan få afhjulpet deres barnløshed uden at skulle adoptere. Samtidig har de en fast indkomst, selv om de er arbejdsløse. Men der findes alternativer til tvanhsfjæ rnelserne. Det er både billigere for samfundet og mere menskeligt over for barnet og dets familie. En sådan lösning er måske ikke interessant for socialbureaukraterne. Jo større apparat som mobiliseres, desto mere arbejde kan bureaukraterne skabe for sig selv og visse andre erhvervskategorier.

  VIDENSKABELIGE

  undersøgelser viser at hovudparten af de indsatte i svenske fængsler har været udsat for indgreb fra de sociale myndigheder som børn og unge. Mennesker i et demokratiskt samfund må have ret til at beskytte deres privat- og familjeliv, hvori børn indgår som en integreret del, uden indblandning fra myndighederne - så længe barnet ikke mishandles eller vanrøgtes groft. Samfundets ressourcer skal anvendes til at hjælpe og støtte, ikke til at nedbryte medborgerne. Samfundets ressourcer skal heller ikke anvendes til at understøtte et svulmende socialbureaukrati, som helt savner indføling og medmennesklighed, hvilket klart er sket i Karinas sag. Disse unødige tvangsfjærnelser er skadelige for barnet, deres familie og oör samfundet, og de må bringes til ophør.

  DOMSTOLARNAS

  ufølsomhed udgør yderligere et problem i sammenhængen. Da socialarbejderne med deres vurderingsret karakteriserer forældrene som uegnede, som i Karinas sag, tror domstolene mere på socialarbejderne og socialpolitikerne end på forældrene, som kæmper for at holde sammen på familien. Uafhængige vidner og eksperter, som taler til familiens fordel, bagatelliseras også.

  Det er af stor v

  ægt for hvert eneste barn, deres forældre og familie, og i forlængelse for hele samfundet, at få indprentet, at alle børn har ret til sin oprindelse og at der findes en uforstyrret speciel samhørighed mellen biologiske slægtninge, som har med rødder og identitet at gøre. De sociale myndigheder i nordiske lande må respektere børns og forældres almindelige ret til hinanden og retten til øvrige slægtninge skal værnes - i bestræbelserne på at undgå tragedier liknande den som lille Karina har været udsat for.

   

  Tillbaka

• Barnevern og rettssikkerhet

   

  Av Åge Simonsen, Frp-repr. Sentrum sosialkontor

   

   

• I Bergens Tidende 17 september hadde Oddmar Iversen fra Barnevernets kompetansesenter, en kronikk hvor han konkluderer med at opprettelsen av det domstolliknende organet "Fylkesnemnda for sosialsaker" etter den nye barnevernstjenesteloven har sikret rettssikkerhet i barnevernssaker. Mine tidligere innvendinger mot utredningsmetodene innenfor barnevernstjenesten blir ikke kommentert av Iversen. Mitt poeng er at selv om fylkesnemndene har styrket rettssikkerheten noe, er dette ikke tilstrekkelig så lenge man bruker ikke gyldige utredningsmetoder, tilrettelegger utredningsarbeidet og utredningstekster slik at man får igjennom et onsket resultat i nemnder og domstoler og gjar bruk av språklige og andre manipuleringer i utredningene.
  
  Tilrettelagte og manipulerende utredninger vil selvsagt påvirke beslutningene som blir fattet i fylkesnemnda.
  
  Nedenfor er gitt et tenkt eksempel som illustrerer dette. Legg merke til de språklíge manipuleringene: I meldinger og interne notat brukes foreldrenes fulle navn. Psykologene som er avhengig av å opparbeide et fortrolig forhold til klientene for å få disse til å fortelle mest mulig (som siden blir brukt mot dem) bruker konsekvent fornavn, mens barnevernspedagogene som vil ha gjennomslag for sitt ønske om å overta barna, og derfor ikke er tjent med at beslutningstakerne får sympati med eller identifiserer seg med klíentene, konsekvent omtaler disse i ubestemt form (som mor eller far). Et annet hyppig forekommende fenomen er at barnevernspedagogene i sine uttalelser forsterker psykologenes konklusjoner og antakelser ved hjelp av manipulerende intensitetsmarkorer som ofte, mange, alltid, hyppig, stor, alvorlig etc. Historien nedenfor er oppdiktet, men dessverre nær opp til virkeligheten:
  
  Vi har fått en melding en bekymringsmelding: "Etter det undertegnede har grunn til å tro har Åge Simonsen sterkt avvikende syn på norsk barnevern. Etter undertegnedes erfaring som psykolog kan dette være sterkt skadelig for hans barn, som pga farens avvikende holdninger også på andre områder kan bli utsatt for alvorlig mobbing." Undertegnet O. Iversen, psykolog, Barnevernets kompetansesenter.
  
  Etter som vi lever i et fritt og demokratisk folkedemokrati må dette selvsagt undersøkes.
  
  For å undersøke om saken bør utredes nærmere må vi ansette en uavhengig psykolog. Til det foreslår vi O. Iversen ved Barnevernets kompetansesenter. Ettersom psykolog O. Iversen nå har funnet at saken er alvorlig, det viser seg at Simonsen kritiserer dem som ønsker å hjelpe (barnevernet) på en aggressiv måte, dvs. at han er en agressiv person, må saken undersøkes videre.
  
  Til det trenger vi en uavhengig psykolog. Vi foreslår O. Iversen ved Barnevernets kompetansesenter. For dette arbeidet betaler vi O. Iversen kr 100.000. Etter flere, dvs. ett intervju, med Simonsen kan vi konkludere med folgende: "Åge (!) kritiserer, dvs. opptrer aggressivt overfor personer (barnevernet) som kun ønsker å hjelpe ham, dvs. han er en aggressiv person. Åge har høy selvtillit, noe som tyder på en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Videre hører han ikke på psykologen som på en vennlig måte forklarer at barnevernet gjør en god jobb. Han hører derfor trolig heller ikke på sine egne barn. Åge blir lett sint når psykologen forklarer ham virkeligheten og har åpenbart en lav frustrasjonsterskel.

  Trass i at psykologen forklarer at barnevernet gjør en god jobb, føler Åge at det motsatte er tilfelle. Åge føler seg krenket av psykologen, noe som tydes på klare vrangforestillinger som viser en borderline-personlighetsforstyrrelse."
  
  Den uavhengige psykologen O. Iversen konkluderer derfor med at det bør reises sak om omsorgsovertakelse av hans barn.
  
  Det samme mener vi, og sammenfatter den ovenfor beskrevne psykolograpporten: "Far (!) lider av store vrangforestillinger, er ofte aggressiv uten grunn, har meget lav frustrasjonsterskel, viser klare narsissistiske trekk og lider av alvorlig borderline-forstyrrelse. Grunnet fars alvorlige psykiske sykdom anbefales at det reises sak for fylkesnemnda for sosialsaker." Fylkesnemnda består av dommer, to lekmenn og to fagfolk. Som fagkyndige oppnevner fylkesnemnda de to uavhengige psykologene Per og Pål Iversen fra Barnevernets kompetansesenter.
  
  Og hvis ikke disse klarer å overbevise enkefru Jergensen og pensjonist Pettersen om at omsorgsovertakelse av Simonsens barn er eneste løsning, ja da er de ikke uavhengige psykologer.

  
  

• FASTSETTELSE AV OMSORGSSVIKT

  Av Anne Aarskog

    

• Idiologien innenfor den overgrepsindustrien som sannsynligvis er årsaken til tragedien i Bjugn, er å finne i sosialhøvskolenes lærebøker. Her indoktrineres unge mennesker til å tro at de besitter vitenskaplig metode for å kunne avgjøre om et barn lider under omsorgssvikt. Opphavskvinne er Kari Killén Heap. Hun har skrevet en doktoravhandling som heter "Omsorgssvikt og barnemishandel - en kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner" (1988). Det kan stilles spørsmål både ved avhandlingens vitenskaplighet og ved Heaps tilnærmingsmåte.

  
  Avhandlingen grunner seg på en undersøkelse av 17 barn som ble innlaget på Barneavdelingen ved Ullevål Sykehus året 1978/79 med spørsmål om de led under vanskjøtsel og/eller var blitt påført fysisk skade. I to tilfeller uteslutts slik form for omsorgssvikt. Disse to tilfellene får fungere som kontrollgruppe i undersøkelsen. På grunnlag av dette begrensede utvalget ønsker Heap ikke bare å uikle en metode til å diagnostisere, men også å forutsi fremtidig omsorgssvikt hos foreldre. Hun ser ingen vitenskaplige betenkligheter i en slik framgangsmåte.

  
  Smittan fra USA
  Foruten å intervjue barnas foreldre, grunner Heap sin avhandling på studier av engelsk og amerikansk litteratur. De som har fulgt med i debatten i den senere tid, vil merke smitteeffekten. Ovegrepsindustrien har sitt utgangspunkt i USA og har forplantet seg til England og andre Nord-Europeiske land. Også mørketallene er Heap på med å hausse opp. Etter en lengre diskusjon kommer hun fram til at 45.000 barn i Norge lever under forhold karakterisert av grov omsorgssvikt. Det fins ingen statistisk holdbare undersøkelser som støtter hennes antagelser på dette punktet.

  
  Familjen har ingen talan
  Heaps utganspunkt er at hun alene forvalter sannheten. Hun tillåter ikke klienten selv å stå fram. Familien får ikke lov til selv å beskrive sin situasjon eller uttrykke sine behov. Egenmektig fratar hun foreldrene deres utalerett og anser ikke at de er meninsberettitgede angående egen livssituasjon. Det er Heap som beskriver, diagnostiserer og foreskriver behandling.

  
  Kritiska kollager avvisas
  Ekstra betenkelig blir det når Heap behandler sine kollegaer pa samme måte. I sin bok "Sveket" (1991) omtaler Heap debatten i samband med ut ivelsen av avhandlingen som følelsesladet, og alle innvendinger blir avvist under henvisning til den enkelte lesers eller debattants projiseringer. Det er altså ikke bare foreldre som blir gjenstand for hennes psykologiske teorier. Hun bruker dem også på sine kollegaer. Et første krav til en forsker er å være åpen for faglig kritikk. Den holdningen som Heap inntar overfor sitt eget fagmiljø er derfor tilstrekkellig for at vi bør relse tvil om det vitenskaplige inneholdet i avhandlingen.

  
  Media ochså
  Media blir behandlet på en liknende måte. Presses reaksjoner på hjelpeapparatets handlinger og mangel på handling i barnevernsaker, blir avskrevet som usakelige, uforutsigbare og dramatiske. Det er betenkelig at man ved landets sosialhøyskoler lærer studentene at de kan overhøre alle innvendinger uavhengig av hvor de skulle komme fra. Det forklarer derimot arrogansen hos dagens barnvernarbeider.

  
  Farlig lockelse
  Det er en besnærende å tro at vi kan forutsi den enkeltes fremtidige atferd. Dessverre er dette ikke mulig. Det eneste vi er i stand til, er å gjøre forutsigelser på gruppenivå. Denne vitenskaplige kjennsgjerningen forhindrer derimot ikke Heap i å prøve å skape et forfinet prediksjonsinstrument. I sin bestrebelse stykker hun foreldre, deres bakgrunn, personlighet og deres forhold til barna opp i enrekke enkeltfaktorer. Disse blir bedømt enkeltvis etter en nærmere angitt poengskala. Totalsummen avgjør om Heap vil anbefale omsorgsovertakelse eller ikke.

  
  En av de faktorene som Heap anser har storst betydning for å utvikle et menneskes omsorgsevne er individets oppvekst. Hun bortser helt fra at denne evnen er ilagt oss fra naturens side. Heap velger derfor å diskvalifisere foreldre med vanskelig barndom. I stedet for å mote mennesker med innsikt og medfølelse, møter hun dem med en steril holdning hvor alt foreldre forteller kan bli brukt imot dem. Det urimelige i en slik tilnærmningsmåte kom til uttrykk i befolkningens og pressens sterke reaksjoner da barnevernets grep inn overfor en 15-årig mor. Denne saken har blitt kjent under navnet "Det rituelle barnerovet i Trondheim".

  
  For dum til å ha barn
  På grunnlag av et tilfelle generaliserer Heap blant annet hvorledes psykisk utviklingshemmethet påvirker omsorgsevnen. Det er skremmende å tenke på at utviklingshemmede over hele landet blir fratatt sine barn på grunn av Heaps teorier. Det er her man finner forklaringen til at en mor i Telemark ble ansett å være for dum til å ta vare på barnet sitt.

  
  Ut fra egne definisjoner og poengberekninger trekker Heap konklusioner av typen ".. de som skårer 3 på Psykiske problemer og 1 på Umodenhet har noe bedre foreldrefunksjon enn de som ble skåret 3 på Psykiske problemer og 2 på Umodenhet. Dette understreker igjen hypotesen om at Umodenhet er av mer sentral betydning for omsorgsevnen enn det Psykiske problemer kanskje er ---" (s. 269). Heap uttrykker ingen betenkligheter ved å prøve og måle eksakt et så subjektivt begrep som umodenhet. Forsker Thomas Gimse fra Asplan Analyse omtaler begrepet som "ullent" i et interju i Bilaget til Fagbladet nr. 9/93.

  
  Mennesker diskvalifiseres
  I barnevernforeningene representeres hver enkelt av Heaps kategorier av ulykkelige mennesker som har blitt fratatt barna sine. Merkelappene representerer barn som mot sin vilje har blitt revet ut av hjemmet ved hjelp av politi. De representerer advokater og foreldre som har sittet igjen og lurt på hvilket forhold disse barna skal få til voksenverdnen og i særdeleshet norske myndigheter. Stemplene representerer mennesker som i sjokk har fortalt om hvorledes de har blitt behandlet i hjelpeapparatet. Heap beskriver de samme forholdene med ordene: "Foreldrenes mest framtredende holdninger overfor hjelpeapparatet er preget av benekting, bagatellisering, motstånd og aggresjon".

  Omsorg handler om å ha respekt for mennesker, om å vise medfølelse og gi støtte. Det handler ikke om å stemple og diskvalifisere andre på grunn av forhold som ligger utenfor den enkeltes kontroll. Heap formidler et statisk og defatistisk menneskesyn hvor hun helt ser bort fra individets iboende utviklingspotensiale. Det er betenkelig at landets sosialhøyskoler bruker lærebøker med et slikt grunnsyn. Morgendagens barnevernarbeidere kan da vanskelig settes i stand til å forvalte barnevernloven etter lovmakernes intensjon. Er man i utgangspunktet skeptisk til foreldre, må det være vanskelig å gjøre det mulig for dem og sette dem i stand til å ta ansvaret for sine barn slik loven sier.

  
  Angiverisystem
  Både Gabriel Oxenstierna og Karen Hassel har kritisert Heaps arbeider i Nordisk socialt arbete. Deres kritikk retter seg både mot hennes valg av metoder, berepsvalg og mangel på åpenhet og dialog. Spesielt Oxenstierna betakker seg for det samfunnet vi vil få om Heaps tanker settes i system. I sin artikkel i nr. 1/92 skriver han: "Om hennes tanker sätts i system skulle vi inte bara behova acceptera en gigantisk uppspårande versamhet som, om den skall vara effektiv, även forutsätter ett väl utbyggt angiverisystem. Vi skulle ochså få acceptera en rad overgrepp mot enskilda medborgare.." Er det denne vidunderlige nye verden som møter oss avisenes oppslag?

  
  Farligt vapen
  Avhandlingen ble gitt ut på Kommuneforlaget i 1988. Få år senere øker Norge sine bevilgninger til barnevernet fra 50 til 500 millioner. Angiversystemet ble innført da norske myndigheter påla alle offentlige ansatte meldeplikt til barnevernet. Foreldre våger ikke lenger å kontakte hjelpeapparatet. I sin avhandling tar Heap selv en del forbehold, men i hendene på ukyndige er hennes diagnosemetode et farlig vapen som kan brukes til menneskeforfølgelse. Det må derfor være et krav at hennes lærebøker blir gransket av en uavhengig komisjon for å undersøke om hennes metoder er etisk forsvarlige og i enlighet med grunnprinsippene i norsk lov. Mye tyder på at det ikke er tilfelle.

   

  Till Fortsättningen på tvångssteriliseringarna

  Till Tvångssterilisering i går; LVU i dag
  Till Stämpla inte utvecklingsstörda

  Tillbaka till Artikelindex

   

   

   

   

   

   

NEKTES Å BO I NORGE ... av svenskene

Denna Norge historia har rapporterats i norsk press i slutet av april 1998.

Sverige nekter en 19åring å bo i Norge. Han vil ikke klare seg hos oss, frykter svenskene.

I tre måneder har svenske myndigheter derfor forsøkt å få norsk politi til å sende ham over riksgrensen.

19-åringen forlot før jul en barnevernsinstitusjon i Svenljunga kommune, der han var tvangsplassert.

Han er ikke ettersøkt for lovbrudd. Han har passert myndighetsalderen. Og han vil bo sammen med familien sin i Trøndelag, i stedet for på et såkalt skolehjem i Sverige.

- Nei, sier svenskene.

- Jo, sier 19-åringen. Institusjonen er nesten som et fengsel. Mange som bor der har rusproblemer. Det var ikke noe sted for meg.

Tvangsplassering

I Norge har han skaffet seg praksisjobb gjennom arbeidsformidlingen. Men Sverige står på at han skal sendes tilbake til institusjonen, fordi han vil ha det best der.

Svenskene viser til en lite benyttet bestemmelse i lov om utlevering mellom nordiske land når de forlanger å få 19-åringen utlevert.

- Svensk barnevern har adgang til å ta hånd om personer helt til de fyller 21 år, sier individ- og familieomsorgssjef i Svenljunga.

Kommunen mener at 19-åringen ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Det er derfor fattet vedtak om tvangsplassering i regi av barnevernet. Tvangsvedtaket er godkjent av en domstol.

I desember fikk den unge mannen permisjon fra institusjonen. Han dro til Norge for å besøke sin døende far, som var gjestearbeider i Oslo. 19-aringen vendte aldri tilbake etter farens død.

Omtrent samtidig flyttet hele familien hans fra Sverige og hit til landet.

- Min mor og mine fem søsken bor her. Min far er gravlagt her. Jeg har ingenting igjen i Sverige, sier han.

Lever på nåde

Men siden i januar 1998 har svenske myndigheter begjaert mannen utlevert. Man antar at det er uforsvarlig å la ham bo hos familien.

Politimesteren i Uttrøndelag etterkom kravet, og besluttet å sende 19-åringen tilbake over riksgrensen.

- Vi klødde oss en del i hodet. Jeg lette på Lovdata uten a finne tilsvarende saker. Dette er en litt merkelig situasjon, men vi kom til at vilkårene for utlevering var til stede, sier politiinspektor ved Uttrøndelag politikammer.

19-åringen klaget imidlertid utleveringsvedtaket inn for forhørsretten. Og forhørsretten valgte ikke å ta stilling til den svensk-norske nøtten før Barne- og familledepartementet hadde utredet saken.

I departementet ligger den fortsatt til utredning, mens svensken lever på nåde i Norge.

Barnevernet gav opp
Det svenske barnevernet gav opp å få ham utlevert etter en stund, kanskje pga publisiteten.

Webmasters kommentar:

Tvert imot fryktede svenskene at han vil klare seg i Norge!

Till Artiklar