Farsøs kommunaldirektør fyres efter
tvangsfjernelsessag

Artikel i BorgerDebat.dk

Kommunaldirektøren i Farsø Kommune igennem 17 år, Henning Olsen, blev i går bedt om at søge sin afsked. Vil han ikke det, agter økonomiudvalget at få kommunalbestyrelsen til at indlede en afskedigelsessag.
Tidligere er afdelingslederen i Familieafdelingen blevet fyret, samtlige medarbejdere har sagt op og den institution, der tidligere modtog henviste familier er gået konkurs.

Ifølge Nordjyske Stiftstidende var det et enigt økonomiudvalg, der i går besluttede at nu også at sige farvel til kommunaldirektøren, der de seneste år har haft en central rolle i en række opsigtsvækkende sager.

Dermed trækker familieafdelingen nu kommunaldirektøren med sig i faldet efter den seneste sag, hvor Farsø Kommune måtte sende to børn fra Ullits hjem igen fem dage efter en fejlagtig tvangsanbringelse sidste efterår. Sammen med en kritisk rapport fra Kommunernes Revision førte episoden til, at afdelingens leder og hele personalet blev fyret.

Medarbejderne svarede igen. De følte sig klemt i en magtkamp mellem kommunaldirektør Henning Olsen og kommunalbestyrelsesmedlem Kirsten Moesgaard, der også er advokat for forældre, som har fået tvangsfjernet børn af Farsø Kommune.

Som vi tidligere har fortalt her på siden fortalte medarbejderne derefter, hvordan kommunaldirektør Henning Olsen havde sagt til dem, at de selv kunne bestemme deres løn, hvis de fik Kirsten Moesgaard ned med nakken. For at genskabe et godt arbejdsklima bad borgmester Kommunernes Landsforening om at undersøge, hvad der var blevet sagt, og hvad der ikke var blevet sagt.

I går modtog kommunen så den fortrolige rapport fra Kommunernes Landsforening. Den er tilsyneladende ikke specielt belastende for Henning Olsen, og finder ikke grundlag for at reagere tjenstligt i forhold til kommunaldirektøren.

Men det er nu sket alligevel.

Familieinstitution gik konkurs. Kommunen sendte ikke flere klienter
Artikel i Borgerdebat.dk

Borgerdebat.dk

Tillbaka till Artiklar

Far tiltalt - mor og barnevernet slipper unna

Mandag den 26 mars 2001 skal tobarnsfaren Per Kristensen fra Halsnøy, møte i Sunnhordland herredsrett og forsvare seg i straffesaken som er reist mot ham. Han er tiltalt for å ha forsøkt å rette opp en rettsstridig situasjon.

Av Herman J Berge, jur. cand, Oslo

En barnefordelingssak
Siktelsen og hele historien er noe nær fantastisk. Det hele har sitt utgangspunkt i en barnefordelingssak (altså ikke en barnevernsak) hvor barnevernet helt på egen hånd har bistått en utlending med i den dypeste hemmelighet å røve to norske statsborgere ut av Norge. Den kommunale bistanden har vært både av planmessig art, så vel som økonomisk og fysisk. Mor til barna er av dansk opprinnelse.

Barneloven §43 er helt klar; barna kan ikke flyttes ut av landet, dersom det er en pågående sak for retten, eller det er enighet mellom foreldrene, eller at man har en rettskraftig avgjørelse på at utflytteren har foreldreretten alene.

Opptakten
Da den danske kvinnen rettet en henvendelse til Kvinnherad kommune om hjelp til barnebortføring til en annen stat, sa kommunen seg villig til å delta for å sørge for at ingen ble skadet! I tillegg sa kommunen seg villig til å finansiere aksjonen dersom politiet ikke hadde midler.

Det lokale lensmannskontor ønsket ikke å støtte aksjonen. Heller ikke Politimesteren i Hordaland ønsket å bistå aktivt. Fylkesnemda for sosiale saker i Hordaland og Sogn og fjordane fant ikke å kunne godkjenne bortføringsvedtaket gjort av det lokale barnevernet. Både Sunnhordland namsrett og Justisdepartementet sa i etterhånd at bortføringen og aksjonen var ulovlig. Kvinnherads lokale barnevern bøyde dog ikke av, og satte i gang på egen hånd.

Da barnevernet til tross for denne massive motsand likevel satte i gang med den rettsstridige aksjonen, kan man spekulere i om barnevernet mottok betaling av kvinnen eller ble påvirket på annen måte. Noen juridisk saklig grunn for denne rettsstridige handling forelå jo ikke.

Barnebortføringen slik den er beskrevet nedenfor, er straffbar og rammer både kvinnen og kommunens ansatte jf bl.a. strl §§ 123, 216, og 223.

Enhver må bare legge seg flat og innrømme at vi har ville tilstander når en utlending bare kan ringe til den offentlige forvaltningen, som skal sikre og beskytte egne borgere, og be om bistand til en rettsstridig handling. Når en av kommunens medarbeidere i den ulovlige aksjonen, vitnet (i lagmannsretten) at hun var klar over at handlingen var straffbar, må en bare ta av seg hatten for kommunen. Vi gjør oss forhåpninger om at kommunen innser ironien.

Den kommunale aksjonsgruppen
Om morgenen den 12 mai 1998 hadde Per Kristensen allerede dratt på jobb. Klokken 0900 denne morgenen troppet tre damer opp utenfor Kristensens eiendom på Halsnøy - alle var fra det lokale barnevernet. Barnevernsleder, Kari Ersvær, hadde fått låne bilen til sin samboer, Nils Tore Oppsanger. Det er usikkert om han visste at bilen skulle benyttes til en straffbar handling. Regien for bortføringen stod saksbehandler Oddny S.Vågen for.

Aksjonen
Da barna intetanende kom ut av boligen, på vei til skolen, slo aksjonsgruppen fra Kvinnherad kommune til. Av barnevernets egen rapport går det frem at moren og en medskyldig bekjent sto på lur og ventet på at barna skulle komme ut, mens kommunens representanter i barnebortføringen satt i bilen og ventet. I det Kristensens eldste sønn kommer ut, griper moren rundt ham og tvinger ham inn i bilen. Gutten gjør stor motsand både utenfor og i bilen, jf barnevernets egen rapport: "Gutane gjorde sterk motstand i bilen…dei skreik sparka og slo". Eldstemann blir nå holdt fanget av barnevernet i bilen, mens moren og en medskyldig går på jakt etter yngstemann. Kommunens aksjonsgruppe utførte samme handling da minstemann kom ut.

Flukten
Nå bar ferden mot et avsidesliggende ferjeleie på sydspissen av øya, hvor bebyggelsen er meget sparsom. Her er det liten trafikk, og kommunen som hadde planlagt forbrytelsen satset nok på at sjansen var mindre for å bli oppdaget ved å benytte denne reiseruten.

Avslørt
I mellomtiden hadde en kamerat av guttene oppdaget hva som skjedde. Han hadde straks gitt beskjed videre til guttenes bestemor, som straks ringte guttenes far. Per Kristensen reiste med en gang hjem. I et forsøk på å forhindre at barna nå skulle miste sin far, tok han kontakt først med det lokale lensmannskontor, dernest med politimesteren i Hordaland via sin advokat. Til tross for at Kristensen også hadde klart å lokalisere hvor den rettsstridige kommunale aksjonsgruppen befant seg - om bord i MF Skånevik i overfart til Utbjoa - så nektet politiet å gripe inn.

Ute av landet
Den kommunale aksjonsgruppen fra Kvinnherad dro videre til Sola flyplass, og sørget således for at den utenlandske statsborgeren lykkes med å frarøve den norske stat for to borgere.

Tilbakeføringen - rettsstridig
Noe over ett år senere, august 1999, reiser Per Kristensen ned til Danmark i et forsøk på å rette opp i den langvarige rettsstridige situasjonen. Han henter barna hjem til Norge. Nå derimot avsier lagmannsretten en kjennelse på at barna skal tilbake til den tidligere rettskraftig ulovlig erklærte bosituasjon i Danmark. Tross Per Kristensens forsøk på å anke avgjørelsen, følger namsretten i Sunnhordland opp lagmannsrettens midlertidige kjennelse og fatter vedtak på at barna skal bli tatt med makt og føres ut av landet.

Vil ikke reise fra far - går i skjul
Begge barna setter seg sterkt til motverge mot å bli tilbakeført til Danmark. Dette ble så sterk kost for politiet og barnevernsmedarbeideren som var på stedet for å utføre tvangstiltaket, at de måtte gi opp. Da Per Kristensen får telefon om at namsmannen har fått beskjed fra høyere hold at tvangsgjennomføringen skal utføres uansett maktbruk, er det i rent nødverge overfor barna at han går i skjul. Han har da fått vite at både namsretten så vel som barnevernet ønsker å opprettholde den rettsstridige situasjonen. Man ønsker altså å sende begge de norske statsborgerne ut av landet igjen før saken er endelig avgjort, dette i strid med barneloven § 43 siste ledd.

Da Kristensen, tett oppunder jul 1999, møtte opp i Gulating lagmannsrett i barnefordelingssaken som pågikk, ble han arrestert, fratatt alle dokumenter og puttet på glattcelle. Det symbiotiske bergenspolitiet fulgte opp det normale mønster ved straks å tipse sin egen avis, Bergens Tidende, om at man nå hadde vært veldig flinke med å finne den lenge ettersøkte barnefaren.

På toppen av det hele blir det altså reist tiltale mot Per Kristensen for barnebortføring. Det er denne tiltalen Kristensen og hans advokat, Morten Kjensli, nå skal forsvare seg mot.

Anmeldelse rotet bort - forholdet foreldet
Per Kristensen anmeldte både barnas mor samt barnevernet for den rettsstridige aksjonen. Anmeldelsen mot kvinnen ble rotet bort i det lokale lensmannskontoret - senere henlagt som intet straffbart forhold bevist - mens anmeldelsen mot kommunen ble avvist av Statsadvokaten i Hordaland med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf strpl §224, første ledd.

Riksadvokaten henla Kristensens klage over denne beslutningen ved å greit konkludere med at forholdet syntes lovstridig, men at det straffbare forholdet tross dette nå var blitt foreldet.

Med hjemmel i straffeprosesslovens kap 28 har Kristensen søkt å reise privat straffesak mot barnevernmedarbeiderne. Tiltalebeslutningen benevnes i slike tilfeller for "stevning". Stevningen skal inneholde bl.a. tiltaltes navn og bopel. Kommunen nekter å utlevere adressen grunnet i taushetsplikten. I og med at Kristensen ikke har klart å oppdrive adressen til barnevernmedarbeiderne, mener kommunens advokat at den private straffesaken må avvises da stevningen således er mangelfull; den mangler altså adressen på de tiltalte. Kjempetriks!

For den som har mulighet, vil det være vel verdt å benytte sjansen å følge saken som starter førstkommende mandag i Sunnhordland Herredsrett. Det er ikke usannsynlig at påtalemyndighetene kan ha flere juridiske overraskelser å by på. Tiltalebeslutningen er for øvrig undertegnet av den ikke helt ukjente Randi Gabrielsen, statsadvokaten som ved en juridisk vri nærmest ble sittende med ansvaret for SEFO's etterforskning av seg selv.

Gå til Per Kristensens hjemmeside og les hva pressen har skrevet om saken: http://home.online.no/~fjordkos/index.cfm Disse sidene er foreløpig ikke kompatible med Netscape. Dette vil bli rettet opp om ikke lenge.

Les oppdaterte rettsreferat fra Bergens Tidende:
26.03.01 http://www.bergens-tidende.no/vis.html?id=131101
27.03.01 http://www.bergens-tidende.no/vis.html?id=131190
28.03.01 http://www.bergens-tidende.no/vis.html?id=131366
29.03.01 http://www.bergens-tidende.no/vis.html?id=131541

Se også artikler fra Haugesunds Avis:

Saken avsluttet 29.03.01
Saken er herved avsluttet i Sunnhordland herredsrett. Nå er det opp til dommeren å enten gi en rimelig og rettferdig dom, eller motsatt; å høre på aktoratet, barnevernet og politiet som tilkjennegir en lovforståelse som vil gi ville tilstander, tilstander hvor lov og rett ikke har noen funksjon.

Fristad kommundel får allvarlig kritik av länstyrelsen

Rettsnorge.no

Tillbaka till Artiklar

Familievold – et unyansert begrep

Av Ole Texmo, free-lancer

I et VG-innlegg 29.10.04 (s57) repeterer redaktør Ellen Arnstad i bladet Henne de fleste mytene om påstått vold begått av menn mot kvinner. Redaktør Arnstad viser til en landsdekkende undersøkelse Henne har gjort i samarbeid med MMI, men gjør ikke nærmere rede for representativitet eller andre metodiske kriterier.

Mangel på empiri

At så mange som 30 000 kviner i alderen 20-50 år skal ha blitt voldtatt og at hver sjette kvinne i samme aldersgruppe skal ha vært utsatt for vold, høres ille ut, slik ingressen øverst på helsidesinnlegget formidler. Men hvor mye substans er det i slike tallfestinger? Så lenge redaktør Arnstad ikke evner å redegjøre for undersøkelsens metodiske forutsetninger, f.eks mulige kildefeil, og heller ikke later til å være særlig kildekritisk motivert overfor sine påberopelser, enten det er Amnesty International, en svensk kvinnelig politiker, eller en norsk mannsforsker, må hun finne seg i å bli mistenkt for å ha andre ærender enn å ville fokusere på et angivelig stort samfunnsproblem. Redaktør Arnstads forsøk på å sannsynliggjøre store forekomster av vold begått av menn mot kvinner svikter på et avgjørende punkt: der finnes intet som helst empirisk-statistisk grunnlag for å estimere omfanget av vold.

Tvilsomt begrep

Dermed ikke sagt at vold begått av menn mot kvinner (og barn) ikke forekommer: ett tilfelle er ett for mye; hundre er hundre for mye; tusen er tusen for mye, etc. Redaktør Arnstad følger opp en trend som er gitt legitimitet gjennom Kvinnevoldutvalget (NOU 2003:31) som i sin tur har hentet sitt ”mandat” fra Familiemeldingen (stort.meld. nr 29, 2002-03) hvor familievold defineres som vold begått av menn mot kvinner og barn. Amnesty og profeministene blant mannsforskerne har været denne tendens i lang tid og får nå uttelling for sin karrierebevissthet. Etableringen av Kompetansesenter for voldsofferarbeide ved Høyskolen i Oslo har hatt samme feministiske tilnærming. I beste fall er familievoldbegrepet unyansert; i værste fall kjønnsdiskriminerende. Samtidig gir begrepskonstruksjonen mulighet for å usynliggjøre systemvold begått mot fedre (og barn), samt legaliserte overgrep mot kjernefamilien begått av barnevern og domstol. Familievoldbegrepet representerer en legitimitetskrise innen politi, domstol, akademia og offentlig forvaltning hvor statsfeministenes værnede bedrifter er lokalisert.

”Mørketallene er store”

Redaktør Arnstad skriver: ”30 000 kvinner i alderen 20-50 er blitt voldtatt, men anmeldelsene er få”. Slik konstrueres myter. Man skaper høye tall, uten å gjøre rede for alminnelige regler for definisjoner og metodisk etterprøving. Jevnført med kriminalstatistikkene åpenbares det store misforholdet mellom de store tallene og antallet anmeldelser, siktelser, tiltaler og domfellelser. Mannsforskeren Jørgen Lorentzen som redaktør Arnstad viser til, bruker sin posisjon til å fremme liknende høye tall som at ” 100 000 menn mishandler sine koner og samboere”. Tallet er tatt rett ut av luften og mangler selvsagt empirisk grunnlag. Man ser bort fra at en del av de anmeldelsene som blir inngitt er falske, forutsetter at ingenkvinner lyver om overgrep, og når ikke alle anmeldelser som blir inngitt fører til fellende dom, trekkes konklusjonen før man rekker å tenke. Grunnleggende slutningsfeil fordobles og mørketallene vokser seg store.

Falske påstander

Forestillingen om store mørketall skaper forventninger som bidrar til å hausse opp stemningen. Ensidigheten i familievoldbegrepet skaper en trend som legitimerer amnesti når kvinner fremmer tvilsomt funderte overgrepsanklager. Typisk er barnefordelingssaker hvor mødre som ikke ønsker at kompetente fedre skal opprettholde fullverdig kontakt med barna, tyr til falske påstander om incest og kvinnevold. ”Ekte menn” lar seg ikke så lett skremme, men en del ekte menn som i egenskap av fedre har tatt sin del av barneomsorgen og vel så det, opplever ikke sjelden å bli forsøkt nøytralisert som potensielle konkurrenter til kvinners enerett til barna. Feministisk fordumming av forvaltning og akademia har ført til at det ikke forskes seriøst og kjønnsnøytralt på dynamikken i denne type saker hvor trussel- og fiendebildene er opphengt på de samme rasjonaler som mørketallsmagien.

Foreldreansvar til besvær

Medias hovedfokus er på menn som slår, voldtar og for øvrig er så farlige og uansvarlige at de ikke bør ha automatisk del i foreldreansvaret. 01.11.04 meldes på NRK i forbindelse med en konkret sak, at man nå vil foreslå at fedre som dreper mødrene til sine barn, ikke skal få beholde foreldreansvaret. NRK og Aftenposten melder at forslaget er ute på høring. Enkel utført kildekritikk viser at forslaget fra en interdepartemental gruppe som har vurdert ”Tiltak for å beskytte barn mot overgrep” (rapport 16.02.04, s45) er langt mindre dramatisk enn NRK og Aftenposten utlegger. Høringsfristen gikk for øvrig ut 02.07.04. En juridisk likestilling av mødre og fedre, jf kravet om automatisk felles foreldreansvar for menn man i utgangspunktet ikke forutsetter vil drepe mødrene til sine barn, vil kan hende fjerne mye av konfliktgrunnlaget og dermed også trussel- og fiendebildene. Fullverdige foreldre behandler man med respekt. Fokus på menn/fedre som overgripere dekker over det forhold at fedre ikke får automatisk del i foreldreansvaret uten å være gift med mor.

De egentlige tabuer

For ulike myndigheter og media er unnlatelsessynder viktige drivkrefter for å opprettholde overgrepshysteriet. Media har også kommersielle hensyn å ta når behovene til den kjøpekraftige delen av markedet bestående av velutdannede kvinner mellom 20-50 år skal imøtekommes. Med likeverd som barnelovens hovednorm, vil en del hysterikere og tragedieparasitter bli arbeidsløse. Psykologer, advokater, mediefolk, kriminologer og sosiologer som surfer på hysteribølgen risikerer at deres fag mister sin hittil sterkt overdrevne betydning. Mistenkeliggjøringen av menn/fedre antar tidvis slike dimensjoner at man må kreve belegg for fiendebildene. For noen av hysterikerne er det ingen vei tilbake: de ”100 000 menn” mannsforsker Lorentzen uimotsagt får legge ut om, bedriver ikke lenger triviell hustruvold: nå er volden blitt alvorlig, og begås daglig <sic>. Forekomsten av kildekritisk kollaps og fordobling av tankefeil er nok større tabuer enn de redaktør Arnstad bekymrer seg for.

Kvinnomisshandlare måste ibland frias
Av Anna Christensen

Tillbaka till Artiklar

Familiens Børneråd (Forældrenes Børnekommission).

Af Majken Frost, teol. Cand, Horsens

I 1976 mødtes en række forældre og besluttede at nedsætte sig som Forældrenes Børnekommission.

Anledningen hertil var daværende socialminister Eva Gredals nedsættelse af en Børnekommission, der skulle iagttage danske børns forhold og rådgive herom. Samtlige medlemmer af den socialministerielle Børnekommission var udpeget p.g.a. deres faglige og ansættelsesmæssige status, - ingen var udpeget på grund af konkret forældreskab. En protest mod denne ”ekspert”-sammensætning af socialministerens Børnekommission blev afvist af dennes formand – og derfor nedsatte ovenstående forældre deres selvstændige kommission. Også som en protest mod den stadig mere udbredte offentlige ærbødighed overfor adfærdsvidenskaberne.

Forældrenes Børnekommission fik ganske megen presse og medlemmerne havde en flittig foredragsvirksomhed. En stor støttekreds dannedes efterhånden, og tvangsfjernelsernes uhyggelige aktualitet – forstærket af Bistandslovens paragraf om ”Hjælpeforanstaltninger uden samtykke” -mødte Kommissionen gennem mange henvendelser fra ulykkelige forældre, hvis retsløshed var åbenlys. Vi (kommmissionens medlemmer) fungerede ofte som bisiddere i disse sager – og det lykkedes at bremse enkelte af dem.

Men først og fremmest udgav Forældrenes Børnekommission en stribe bøger og pjecer, (se nedenfor), hvori man påpegede netop familiens retsløshed, hvis den kom i myndighedernes søgelys, ligesom der her blev foretaget et opgør med især psykologiens principper og tiltag.

I 1997 fremsattes i Folketinget lovforslag om ophævelse af  forældres ”Revselsret”. Denne ret, der af partierne bag lovforslaget konsekvent blev omtalt som ”retten til at banke sine børn”, er jo udtryk for familiens frihed og integritet og dens mandat til at opdrage egne børn.

Siden nedsættelsen af Forældrenes Børnekommission var en ny generation vokset frem, der fortsatte kommissionens arbejde, nu under navnet Familiens Børneråd (idet regeringen som afløser af den socialministerielle Børnekommission havde nedsat et Børneråd – af samme ensidige karakter som forgængeren).

Familiens Børneråd protesterede voldsomt mod lovforslaget om ophævelse af Revselsretten og indkaldte til en høring på Christiansborg. De påviste den totalitære tankegang, der lå bag forslaget – at staten skal diktere forældre en bestemt opdragelse. Partierne i Folketinget var splittede og ”fritstillede” deres medlemmer i stillingtagen til lovforslaget. (if. Grundlover er folketingsmedlemmer alene forpligtet på deres samvittighed, så ”fritstillingen” afslørede et uhyggeligt og lovstridigt partityranni).

Lovforslaget blev dog vedtaget med en stemmes overvægt og trods bred folkelig modstand.

Efter dets vedtagelse udsendte socialministeriet sammen med ”Red Barnet” og ”Børns vilkår” pjecen ”Nej til bank”, der bl.a.uddeltes til skolerne og i enkelte tilfælde til skolebørnene selv.

Familiens Børneråd har dog fortsat sin virksomhed. Udover at det – som de ”gamle” – har ydet hjælp og vejledning til betrængte familier – gik F.B. igen på barrikaderne, da Bistandsloven i l999 afløstes af ”Serviceloven”, if. hvilken adgangen for De sociale Udvalg til at foretage tvangsfjernelser blev endnu nemmere. I indlæg og interviews i pressen gjorde Familiens Børneråd igen opmærksom på den psykologiske ekspertises uhyggelige magt, men også Serviceloven blev vedtaget.

I 2001 gjaldt det forslaget om en ny ”Børnelov”, hvori det biologiske forældreskab blev fremhævet som absolut gældende, - dvs. at den ældgamle ”Pater est”-regel, if. hvilken en mand ved ægteskab  tilkendes faderskabet til et kommende barn, udgik. If. Børneloven skulle der tilkendes  ”søgsmålsret for 3-person”. Hvad der i praksis betyder, at en mand, der hævder at være den biologiske far til et barn født i en kvindes ægteskab med en anden, kan forlange sit ret pådømt.

Familiens Børneråd påpegede det skræmmende ved en sådan søgsmålsret – det indebar bl.a. som et perspektiv en afvist og hævngerrig mands mulighed for at ødelægge et ægteskab og familieliv og ophævede ægteskabets hidtil lovhjemlede beskyttende status.

Heller ikke her havde Familiens Børneråd held til at hindre loven – F.B. må, som den slags private protestorganisationer, kæmpe en ulige kamp mod offentligt støttede organisationer, der nyder godt af en udstrakt offentlig finansiering af pjecer og anden reklame.

Men der er ikke tvivl om, at både Forældrenes Børnekommission og Familiens Børneråd har været med til at ændre indstillingen i Danmark. I 2001 afløstes den socialdemokratiske regering af en borgerlig, og -68 generationens magtstilling er under langsom afvikling.

Både i børneinstitutioner og i skoler har den psykologisk/pædagogiske ensidighed afsløret sin afmagt, - og i en opsigtsvækkende TV-udsendelse i august 2003 afsløredes den lemfældighed og magtbrynde, der ofte ligger bag f.eks. tvangsfjernelser af børn.

Institutionsopvæksten, som i dag er virkeligheden for de allerfleste danske børn, har ikke bevirket lykkelige og harmoniske børn, - tværtimod. Og folkeskolen, der i 30 år har lagt vægten på børnenes personlig udvikling, har nærmest spillet fallit. (Internationale undersøgelser har vist, at danske børns kundskabsniveau er katastrofalt ringe).

Den - igen private - kommission, der i 2002 nedsatte sig under navnet Kommissionen til forsvar for kundskaber, har fået stor både medieomtale og opbakning overalt i landet – og i sin åbningstale i oktober 2003 blæste statsministeren til kamp mod ”rundkredspædagogikken” og fremhævede skolens opgave som kundskabsskole. Samtidig har socialministeren fremsat forslag om, at den nære familie som det første og vigtigste netværk skal inddrages, når en tvangsfjernelse er ved at trække op.

Adresser: Elisabeth K. Jensen, Holmelundsvej 4, 8382 Hinnerup. DK.

                  Formand for ”Familiens Børneråd”                                              

                  Agnete Raahauge, Manziusvej 17, 2900 Hellerup. DK.

                  Formand for ”Kommissionen til forsvar for kundskaber”.

Bøger udgivet af Forældrenes Børnekommission:

                  Vore børn er vore børn. 1977

                   Frihed eller lighed – et opgør med U-90. 1978

                   Hvad et barn har brug for. 1979.

                   Nej til børnepolitik. 1981

                   Hvor ægteskabet skal stå. (Stig Vendelkjærs forlag) 1985.

                   Ægteskabets afskaffelse – en lovgivningsmæssig gyser. 1986.

Tranbjerg-sagen
Af Majken Frost

Tranbjerg-sagen - dens såkaldte afslutning.

Af Majken Frost

Rapporter

Tillbaka till Artiklar

Familierne til anbragte børn

Av Kirsten Skovbo

Ifølge den ny "Barnets Reform" står der åbenbart smalhals på spisesedlen!

Hvorfor? Mig bekendt har det endnu ALDRIG kostet kommunerne en eneste krone at lade anbragte børn få samvær med deres biologiske familie.

Hvad er årsagen til at politikerne konstant beklager sig over hvor dyrt det er for landet med alle de anbringelser af børn udenfor hjemmet, imens de samtidigt UNDLADER at lytte til os, der igennem 10-20 år har klaget vor store nød om sporadisk eller intet samvær med vore anbragte børn/børnebørn !

I årevis har man istedet sendt børnene, der ellers skulle være garanteret ro og forudsigelige rammer, når kommunerne anbringer dem, ud til fremmede aflastnings plejefamilier i weekender og ferier, når den "rigtige" plejefamilie holder fri fra plejebarnet! Det koster yderligere mange penge!

Hvad gemmer sig egentlig bag alle de forskellige udmeldinger, hvor vi borgere ikke kan andet end føle os ført bag lyset! Det har mig bekendt ALTID i de senste år været en sagsbehandlers fornemste opgave, at sørge for at anbragte børn OGSÅ bevarer kontakten med deres egen slægt! For at de unge ikke en dag skal stå som: "Palle alene i verden", når systemet ikke mere opbevarer dem!

Blod är tjockare än vatten
Av Hans Hjortsjö

Barn - Foreldres eiendom !
Av Tor Langbach

Må barna vernes mot barnevernet?
Av Åge Simonsen

Barnevernets metoder
Av Åge Simonsen

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern
Av Marianne Haslev Skånland

Familjens roll större i Europa
Av Henrik Stenbäck

Kommunen skänkte bort vårt barnbarn
Av Katarina Lagerwall

LVU behöver ändras från grunden
Av Bo Ammer

Där lagen slutar tar tyranniet vid ...
Av Peter Klevius

Tillbaka till Artiklar

Faller tvangsfjernede barn til ro?
En serie innlegg fra Borgerdebat.dk

Farmors stædighed belønnet

Indsendt af Frede J. 03 december 2002 kl. 10:03:17:
fra IP-adressen: 212.10.168.130
--
Rønne kommune skulle bruge halvandet år til at finde ud af at to tvangsfjernede søskende måtte se hinanden.
http://www.dr.dk/nsapi.dr/regioner/zreg_newsitem.asp?thread=141531&bcat=700&ecat=799&keepcat=n

***


Søsken adskilles for å "falle til ro"

Indsendt af Marianne 03 december 2002 kl. 18:43:47:
fra IP-adressen: 129.177.211.28

Som svar på: Farmors stædighed belønnet indsendt af Frede J. 03 december 2002 kl. 10:03:17:
--
Nok en gang ser vi en ukritisk godtagelse av argumentet om at barn som lever under tvang ikke skal få treffe sin familie fordi de skal falle til ro hos foster-personene.

Det er for det første et klart bevis på at det IKKE er naturlig og godt for barn å berøves sin familie; man må TVINGE dem til isolasjon. Deres fengsel er for dem et mindreverdig sted å leve, fordi de uansett materielle forutsetninger og såkalt kjærlighet og omsorg ikke har det ene nødvendige.

For det andre er det like klart at slik adskillelse IKKE fører til at barnet faller til ro av tilfredshet og lykke. Det er snarere det samme som å berøve barnet alt som betyr noe for det og TVINGE det til å ta til takke med det lille det kan få - alternativet er å ikke engang ha tak over hodet eller mat i munnen.

Det hele minner meg litt om å sette mennesker i konsentrasjonsleir og så hevde at de har knyttet seg så sterkt til sin brakke og sine fangevoktere at det kunne virke forstyrrende om de fikk komme ut og tilbake til sine kjære.

***


Re: Søsken adskilles for å "falle til ro"

Indsendt af Ivan 03 december 2002 kl. 21:44:48:
fra IP-adressen: 132.192.20.60

Som svar på: Søsken adskilles for å "falle til ro" indsendt af Marianne 03 december 2002 kl. 18:43:47:
--
Den "falden til ro" som er så frygtelig populær blandt systemets bødler og fangevogtere er i virkeligheden en vaskeægte klinisk depression. Den gør børnene nemmere at "håndtere", men er i virkeligheden blot et tegn på at man har formået at skade barnet dybt og alvorligt.

Netop fordi en adskillelse fra moderen betyder fare (eller den visse død), er der et biologisk indbygget instinkt der ses hos stort set alle pattedyr. De kan, skal, vil og bør børn ALDRIG akseptere en adskillelse fra deres biologiske mor. At reagere på adskillelsen ved at blive urolig og stresset er en biologisk indbygget forsvarsmekanisme der dels skaber en ekstra vagtsomhed overfor fare, dels forsøger at nedbringe længden af den (farlige) adskillelses periode.

Først når vi har knækket barnet vil det "falde til ro". Men på det tidspunkt har vi frarøvet det troen på at der findes en tryg og forudsigelig verden med en pålidelig voksen der kan opfylde dets fundamentale behov. Endnu værre bliver det når vi overtaler moderen til at gå i ledtog med bødlerne og "frivilligt" overlade barnet til denne unaturlige skæbne. Det fremhæves ofte hvordan barnet "falder til ro" langt hurtigere når forældrene samarbejder. Sandheden er at barnet langt hurtigere knækkes og drives ind i en klinisk depression hvis dets skæbne er at bliver forstødt af sin mor.

Intet under at socialindustrien undviger at stille sig selv spørgsmålet: "hvad sker der 20 år senere". Hver gang man har gjordt dette på sund videnskabelig vis har man nemlig fået et svar som man ikke kan lide. Faktum er at man ødelagde barnet ved at fratage det sin familie (med eller uden familiens tilladelse). Man påførte det en livsødelæggende depression og smadrede dets selvtillid, og bragte det derved i høj risciko for stof/alkohol misbrug og selvmord. Men efter et selvmord er de jo så dejligt "faldet til ro", ikke sandt ?

***


Re: Søsken adskilles for å "falle til ro"

Indsendt af Farmor 03 december 2002 kl. 22:23:07:
fra IP-adressen: 195.249.246.196

Som svar på: Re: Søsken adskilles for å "falle til ro" indsendt af Ivan 03 december 2002 kl. 21:44:48:
--
Det er præcis sandheden du skriver her. Det kan ikke siges bedre.
Jeg tvivler på at de ansvarlige myndigheder ikke ved det. Og jeg fatter ikke at alle tilsyneladende leger med, som om de ikke har øjne og ører selv.
Det er så sandt når du skriver at barnet knækkes hurtigere når forældrene samarbejder.
Det er en alvorlig tilstand det lille barn sættes i, og jo yngre det er jo sværere depression kan det blive til. Men selv børn oppe i 8-10-årsalderen kan få varige men af et ufrivilligt ophold uden for hjemmet.

***


Re: Søsken adskilles for å "falle til ro"Netop derfor...

Indsendt af Kirsten Skovbo 04 december 2002 kl. 13:47:33:
fra IP-adressen: 212.10.10.30

Som svar på: Re: Søsken adskilles for å "falle til ro" indsendt af Farmor 03 december 2002 kl. 22:23:07:
--

Kære alle!

Lige akkurat derfor "valgte" min datter i sin tid for snart 31Ž2 år siden at "fravælge" at kæmpe imod det sammenspiste system, der også overfor hendes spædbarn skulle give det lang tids ro.....Samtidig med at hun IKKE så sit kære barn modtog hun de frygteligste fotos af sin oppustede datter (var blevet overfodret med kunstig modermælk istedet for mors egen brystmælk), hvor øjnene talte sit tydelige sprog. Der var et forvrænget grin på munden imens to store tomme øjne stirrede frem for sig uden at se hverken fotograf eller sin omverden. Dette vakte unødig sorg, idet min datter og jeg tydeligt kunne se, hvordan barnet allerede havde taget stor sjælelig skade.

Det kom senere frem, at da pædagogerne skulle tage fotografiet havde de været nødt til at kilde hende!!!

Christinas hjerte brast hver gang, de få gange hun nåede at se sit barn, inden det var total ødelagt. Hun sagde til mig, at hun følte, at det var somom det var HENDE som mor, der svigtede sit lille barn ved at "holde en gulerod op for hendes næse" (altså bare komme i kort tid og så forlade hende igen). Dette valgte hun en overgang så helt at undlade at se barnet, fordi hun følte stor skyld, uden at have skyld, for ingen i systemet ville høre noget som helst om hvilket enormt justitsmord de havde begået.

Plejemoderen til barnet har op til flere gange selv uforvarende kommet til at fortælle mig i telefonen, at barnet er tilbage i udvikling.

Det er gået hende som det går de mange andre børn, der brutalt fjernes og gemmes bort, at de får sådant et chok, at de brat sættes i stå i deres udvikling, så vor salig bisidder Thomas plejer at give det råd til forældre, der omsider får deres "barn" tilbage, når det er fyldt atten eller 23 år: "Behandl dit barn (den unge) somom han/hun stadig er den alder, de var da de blev tvansfjernet. For deres følelsesliv er blevet ødelagt allerede dengang. Og uden følelser - intet liv. Han har ret.

Kirsten

***


Re: Søsken adskilles for å "falle til ro"

Indsendt af Frede J. 03 december 2002 kl. 23:06:50:
fra IP-adressen: 212.10.0.240

Som svar på: Re: Søsken adskilles for å "falle til ro" indsendt af Farmor 03 december 2002 kl. 22:23:07:
--
Jeg var selv med som bisidder ved et overvåget samvær, mor og dreng 3 år og pige 5 år. Da samværdet på en time var ovre og børnene skulle med taxaen til institutionen kunne børnene overhovedet ikke forstå at mor skulle gå fra dem. De følte sig svigtet af mor. De skreg og græd, men ingen kunne gøre dem begribelig at det ikke var mor der svigtede, men de ansatte der havde stjålet børnene væk fra mor.

Frede J.

***


Re: Søsken adskilles for å "falle til ro"

Indsendt af Henning Rostgård Smith 04 december 2002 kl. 09:01:21:
fra IP-adressen: 80.160.115.36

Som svar på: Re: Søsken adskilles for å "falle til ro" indsendt af Frede J. 03 december 2002 kl. 23:06:50:
--
Vores børn Hans og Hanne var tvangsfjernet fra de var ca. 5 mdr. og ca. 2 år frem. Jeg kan kun bekræfte at det er utroligt hårt at tage afsked med sine børn uden at kunne fortælle dem at vi var tvunget til det efter samvær. De føler sig forrådte og med god grund. I en tvangsadskillelsesfase oplever de at far og mor bliver mere og mere ustabile og plejeforældrene bliver mere og mere stabile. Det hele er et kynisk spil iværksat af systemet for at tvinge jage børnene over i plejefamilien, få børnene til over tid at opfatte plejefamilien som deres familie og det vækker meget stærke følelser frem i forældrene. De bliver et af to onder. Enten hårde og sammenbidte eller også helt apatiske. På et tidspunkt har vi Hans hjemme på samvær hver uge i 2 timer. Det medfører at Hans stadig kan kende os hver lørdag når han kommer på besøg og leger forholdsvis ubekymret fra start af besøget. På et senere tidspunkt ændrer man samværet til hver 14' dag. Det gør en kæmpe forskel. Hans kan ikke kende os mere. Ufatteligt. At se sin egen søn kikke på en som en vildt fremmed. Det vækker bitterhed og uforsonlighed i en. Det går 5 - ti minutter før Hans igen kender far. Det siger sig selv at det var tilsigtet fra systemets side. Det fortæller deres lærebøger dem. Heller ikke så mærkeligt at de skriver i deres indstilling at Hans har brug for et mangeårigt ophold ved plejefamilien for at få sin tilknytning i orden. Vi var totalt uenig i tvangsfjernelsen. Jeg har dengang beskrevet et sådant hjemmesamvær som kan læses nedenunder:

Vores samvær med Hans.

Lørdag den 25.11.2000. Hans.
Inger kommer med Hans kl. 10.00 - 14.00 til samvær hjemme. Det er 14 dage siden Hans sidst var hjemme (Normalt hver uge) og det kan mærkes på ham. Det virker som om han ikke kan huske eller genkende os de første 2 - 4 minutter. Først da jeg sætter mig på hug og taler til ham, husker han noget og vil gerne op til mig. Der går nogle minutter hvor han bare nyder at hænge på mig. Så finder vi legesagerne frem og især bilerne og køretøjer generelt har hans store interesse. Inger havde sagt at Hans ikke havde sovet på turen til os.

Efter ca. et kvarter er Hans tøet op og leger som sædvanligt. Det bliver også til en tur ned på legepladsen inden frokost. På legepladsen er det især gyngen og rutschebanen der interesserer. Hans kan nu selv gå op af trapperne og selv komme ned og sidde og glide ned. Det skulle prøves mindst 4 - 5 gange inden det var tid at komme ind igen. Hans spiste ikke særlig meget. Han var meget glad for italiensk salat og ville helst spise det uden brød og pålæg. Efter at have spist ville Hans rundt i hele lejligheden. Han skulle op i sin seng og lige prøve at ligge "putte" som han siger. Så skulle han op igen og så over i mors og fars seng, også kun et minut eller 2. Dernæst ville han op i Hannes seng ganske kortvarigt. Det virker som om han kan huske noget, huske at det en overgang var Hans'es seng. På et senere tidspunkt kommer han ind på værelset og får øje på en mekanisk spilledåse som Hans og Hanne fik i dåbsgave. Den er han egentlig vokset fra, men den kan han huske og den skal undersøges og prøves igen.

Hans er blevet virkelig god til at sige trapper og at gå op og ned af trappen ved at støtte sig til gelænderet. Da klokken er blevet ca. 13.55 vil han gerne være oppe hos mig på arm og det er han så i ca. 5 - 7 minutter, så sover han og vi placerer Hans i lænestolen.. 5 minutter senere kommer Inger for at hente Hans og køre ham tilbage til plejefamilien. Hans sover godt og vågner ikke. Inger og Hans tager af sted. 14 dage mellem besøgene er afgjort for længe. Hans lange hukommelse virker meget god, men hans korte hukommelse (14 dage) skal altså først vækkes. Når Hans er syg og derfor springer en uge over i samværet med os kan vi helt afgjort mærke det. Henning

Henning Rostgård Smith.

Blod är tjockare än vatten. Av Hans Hjortsjö.

Barn Foreldres eiendom. Av Tore Langbach

 Nu skiljer man på Jens och Johan. "Det är för barnens bästa" Av Charlotte Palmefors

Anförande av riksdagsmannen Thomas Julin

Hvad er familiesammenføring for noget? Af Anna Jensen

En 13-årig piges oppfatelse av sin egen tvangsfjernelse

Tonjes brev til barnevernet. Af Tonje selv

Frans Lovasz berättelse

En bön för Sofia och hennes son. Av Erik Woxborg 

Fosterbarn och deras syskon - Artikel i BRÅ-tidningen Apropå 3/1997
Av Margareta Edling

Psykiska övergrepp när barnens rätt skulle tas till vara
Av Astrid Holgerson

Sibling Ties Are Worth Preserving. By Diane Riggs

Tillbaka till Artikelindex

Kjenner-familien: Etter ti års kamp mot barnevernet er marerittet over for Gerd June Kjenner, hennes samboer og seks barn.

Tre artikler fra Bergensavisen.no

Får beholde barna etter 10 års kamp mot barnevernet 
Av Eivind Pettersen

Etter ti års kamp mot barnevernet er marerittet over for Gerd June Kjenner, hennes samboer og seks barn.

Barnevernet har opptrådt krenkende
Av Eivind Pettersen

Advokat Harald Grape mener barnevernet i ti år har utsatt Gerd June Kjenner for et ødeleggende press på sviktende grunnlag.

En stor utfordring

Av Eivind Pettersen

Sjefen for helse- og sosialtjenesten i Masfjorden forsikrer at kommunen nå arbeider for å tilrettelegge den hjelpen Kjenner-familien har krav på.

Tillbaka till Artiklar

Et redningsarbeide i den kristne kjærlighets tjeneste - et lite innblikk i omstreifermisjonens barneredning

Av Joar Tranøy

Revisjonistisk perspektiv

I hundrevis av år hadde taterne før vårt århundre vært kastet i tukthus og tvangsarbeidshus. På begynnelsen av 1900tallet skjer noe nytt. Foruten en satsing på omskolering av voksne tatere satses det på redning av barna. I motsetning til Eilert Sundt mente misjonen at hovedvekten i arbeidet måtte legges på tiltak til beste for barna. Mottoet var:"Berger du barna, berger du slekten!" Planen var "genial" i følge budskapet i et tilbakeblikk av misjonens leder i 1931:" Den gang var dette noget nytt. Men nu vil alle si at det selvfølgelig var det ene rette. Walnum var ikke blind for de medfødte dårlige egenskaper hos omstreiferne, og han fremholdt gang på gang at det ikke nyttet å løfte dem for høit op. Men han hadde en lys tro på kristendommens kraft og betydningen av en god opdragelse. Derfor gjaldt det å plante disse villskudd over i den rette jordbunn, i rette miljø, så tidlig som mulig, før barnesjelen var berørt av reiselivets nedtrykkende makter."(1)

Hvilke konsekvenser fikk den nye humanismen for det reisende folket?  Hvordan var sammenhengen mellom hjelp og kontroll når det gjaldt barneredningstiltakene? Perspektiver gir ulike svar på forholdet mellom humanisme og sosial kontroll. Det såkalte progressive rasjonalistiske perspektiv beskriver framskrittet som en utvikling av menneskeånden, hvor, selv om det kan påvises både framgang og tilbakegang, vil det likevel alltid  være en tydelig tendens, nemlig framskrittet - det vil si at det blir bedre og bedre og mer og mer utviklet.  En slik historisk tilnærming vil tildekke motsigelser i sitt materiale - som for eksempel mellom hjelp og kontroll. En slik progressiv rasjonalisme er utbredt innen tradisjonelle historieverker, der utviklingen er framstilt som drevet  av rasjonelle aktører med formålet framskritt. Det stilles ikke spørsmål om hva slags framskritt og for hvem. Omtale av omstreifermisjonens virksomhet i tre kirkehistoriske verker viser åpenbare tildekking er av motsigelser der  historien er harmonisk - renset for konflikter og maktbruk.

1.     Magnus Eriksen, "Kirkehistorie" (4. opplag  Oslo1947).

  "Presten Eilert Sundt (1817-75) tok seg av omstreiferne.(..) Sundt reiste omkring i landet og gransket omstreifernes levesett.  Han skrev flere bøker om dem og  gjorde meget for å bedre deres kår.   Arbeidet hans ble ført videre av presten Jakob Walnum.  Han grunnet Omstreifermisjonen (1897).  Den har opprettet barnehjem hvor omstreiferbarn oppdras til gode og nyttige mennesker.  For de voksne har den grunnet arbeidskolonier.  Der får hver familie sitt eget hus med et hagestykke til."  (Eriksen 1947, s. 9.)

2.  Ingvald B. Carlsen - "Brødrene Hersleb og Jakob Walnum" (s. 17, Kritiania,1925) beskriver den nye giv  overfor omstreiferne som del av: "Den vaaknende interesse for sociale spørsmaal hos de styrende og blandt menigmann bidrog til aa skape forstaaelse og offervilje for det nye som trengte sig frem".

3.  Norvegia Sacra (s. 212-213, Kristiania, 1921):

  "Jakob Walnums plan gikk også ut på å hjelpe de voksne.  På Svanviken i Nord-Møre blev i 1908 oprettet en arbeiderkoloni for omstreiferfamilier.  De kommer frivillig og bor der i sitt lille hus i 5 år for å venne sig til et regelmessig areidsliv.  Mannen  arbeider på det store gårdsbruk og får fast daglønn, hustruen steller hjemmet og får undervisning i hus-stell, og barna går på koloniens skole."

Et revisjonistisk perspektiv som denne framstillingen bygger på  er en kritikk av den progressive rasjonalismen ("framskrittsmodellen").  "Revisjonisme" er en retning innen sosialhistorie og sosiologi som kan oppfattes som et  paradigme med det til felles at den såkalte progressive rasjonalismen eller den tradisjonelle framskrittsmodellen omvurderes.

Sosial kontroll er   sentralt innen revisjonismen.  Den avviser den progressive rasjonalismen som "forklarer" historiske forandringer ut fra et "progressivt skjema" med moralsk visjon som den bærende historiske drivkraft.  Enkeltpersoners uttalte hensikter legges til grunn som del av historisk utvikling og det  fokuserers på positive forandringer som utvikling fra barbarisme til opplysning og brutalitet til humanisme.  Revisjonismeretningen benekter ikke slike positive forandringer, men stiller spørsmål om den entydige gyldighet ved slike overganger/forandringer.  Problemstillingen rettes i stedet mot den helhet idealene er en del av.  Uttalte ideelle formål avvises.  Istedenfor rettes søkelys på forholdet mellom intensjoner og konsekvenser, hvor reformer bestemmes ut fra sitt virke i den sosiale, økonomiske og politiske kontekst i tidsperioden ( Cohen og Scull, s. 2, 1983).

Vergerådsloven                                              

Misjonen hadde hjemler for maktbruk og inngrep gjennom Vergerådsloven av 1896-"Behandlingen av vanvyrdede og forsømte Børn", 6. juni 1896. Diffuse moralske begreper som "sædelig Fordærvelse" (§ 1a) og"sædelig forkommet" (§1b) kunne anvendes til å frata taterfamilier deres barn med henvisning til antakelse om sedelig forfall. Minst 1500 barn ble i perioden 1900-1970 ble for det meste på dette grunnlag fjernet fra sine reisendes foreldre og tvangsplassert i barnehjem og fosterhjem (2). Om lag 3/4 av disse barna ble fjernet med hjemmel i Vergerådsloven fram til 1953 (3). Misjonens leder kommenterte utviklingen i 1935:" Med denne lov i hånden kan samfunnet når som helst sette en stopper for det forkastelige reiseliv, hvor barna er dømt til å bli omstreifere." (4). I følge Tove Stang Dahl markerte vergerådsloven nye ideologiske prinsipper omkring statens ansvar og tro på lover som kontrolltiltak. Klientmassen ble utvidet fordi behandlingsspekteret ble videre med en sosialpolitisk begrunnelse. Vergerådene tok av seg fattigstyrenes og straffedomstolenes barn og benyttet kjente tiltak som oppdragelsesanstalt og bortsetting i fosterhjem (5).Vergerådet var samfunnets moralske autoritet der presten representerte det moralske aspekt ved loven.

 Vergerådene fikk karakter av å være neddempet domstol som overtok fengselsvesenets ansvar for "slemme" eller kriminelle barn. Alternativet til straff var behandling i oppdragelsesanstalt. Lovens bakgrunn var i stor grad spørsmålet om offentlig behandling av forkomne og vanvyrdede barn. Det var delvis knyttet til de praktiske behovene som ble uttrykt i økt ungdomskriminalitet. Frykten var basert på urbaniseringen og de problemene man antok at dette kunne føre med seg. Samtidig var det innenfor rettsvesenet et behov for å få barn ut av fengslene. Foruten vergerådsloven hadde misjonen et grep om foreldrene ved interneringen på Svanviken arbeidskoloni. Barna ble brukt som maktmiddel, da de kunne fratas sine foreldre om familien forsøkte å reise fra arbeidskolonien (6).

 Barn av omstreiferslekter ble i skolepliktig alder plassert på skolehjem . Grunnlaget var  hvis de var antatt"så sedelig fordervet" at de i vanlig skole ville øve dårlig innflytelse på andre barn.Tove Stang Dahl viser  i sin undersøkelse at skolehjemmene stod som lovens viktigste fremstøt. Hun sier det slik:" Det var disse som skulle gi vergerådsbarna den nødevendige oppdragelsen om andre midler slo feil, og det var disse som representerte essensen i det offentlige banevernet: at staten har ansvaret for vanskelige og vanskeligstilte barns oppdragelse." (7)

Det er ikke funnet talloppgaver som viser hvor mange barn av reisende som ble plassert på skolehjem. De fleste anbringelser må antas å ha passert misjonen. Misjonens årsberetninger for barnehjemmene innholder kun spredte og ufullstendige tallopplysninger. Opplysninger for enkelte år finnes. De kan tyde på at et lite mindretall ble utskrevet fra barnehjem til skolehjem (8). Langt fra alle anbringelser av "omstreiferbarn" til skolehjem hadde basis i barnehjem. Fosterhjemsbarn og barn boende hos sine reisende foreldre var trolig også viktig del av rekrutteringsgrunnlaget.

Plankegjerdesaken

Materiale fra Forsorgskontoret, Socialdepartementet (9),  viser at misjonen var pådriver i samfunnsvernets barneredning. Misjonens leder, Walnum, gikk inn for at foreldrene ikke skulle ha angrefrist. I et brev til Kirkedepartementet i 1899 (10) krever han at"foreldrene maa erklære sig villig til at lade børnene forblive der, uden at de griber forstyrrende i børnenes opdragelse." I et seinere brev samme år, krevde Walnum at staten måtte betale for barna:" Jeg tillader mig derfor paa hovedkomiteens vegne at forespørge om Kirkedepartementet er villigt til at bidrage af" fantefondet for omstreiferbørn", der optages paa barnehjemmet." (11)

Gjennombruddet for tvangspolitikken ble sannsynlig "plankegjerdesaken" i 1903. Saken var at foreldre tok barna sine ut fra Lillegården barnehjem. Omtale i lokalpresse, Porsgrund Dagblad og Gremar, Porsgrund Blad skapte et press om å hindre foreldre å besøke sine barn. Foreldrene ble framstilt som utspekulerte egoister av pressen: " Med Sukkertøi

og Løfter om alt mulig godt blev de to Barn, som er i 2 og 4 aarsalderen, lokket til at forlade sit Hjem for atter at betræde den frygtelige Bane, hvorfra gode Mennesker havde reddet dem(...) Gjennem Amtmanden blev Politiet i Porsgrund sendt og straks efter sad det fæle Taterpar paa Politikammerset og blev forhørt. De overøste sine Barn med Kjærtegn, lovede at være snille mod dem og søgte at dupere  Politiet med en Syndflod af Taarer(...) Disse farlige Folk kan let volde en Ulykke herude. Men den kan afvæges ved at der opføres et Plankegjærde omkring Gaarden, saa Betjeningen, naar det finds fornøden, kan nægte slike Gjæster Adgang." (12).

Misjonen fulgte ikke opp. Walnum var imot å sette opp plankegjerde (13). Han rettet en henstilling til Kirkedepartementet. I den ble misjonens arbeid presisert å være:" Et frivillig barmhjertighedsarbeide. Som saadant er det bygget paa frivillig tilslutning fra omstreifernes side. Alle de 66 børnene der som er paa våre barnehjem er optatt paa anmodning af omstreiferne selv. Der øves intet paatrykk fra vor side for at faa dem til at forstaa, hvad overvindelse det vil koste dem at afstaa børnene, forat de skal være fuldt paa det rene med at det maa ske frivilligt, og forat de ikke bagefter skal angre det." (14)

Mange foreldre så kanskje at de ikke greide omsorgen alene uten hjelp. Men det var kanskje ønske om midlertidig avlasting og ikke permanent avståelse av sine barn disse foreldre ønsket?

Tvangen var en lite klok strategi for misjonen. Det gjaldt å bygge opp en viss tilitt til reisende. På den måten kunne omskoleringsarbeidet bli mer effektivt. Denne linjen ligger også under i Walnums henstilling til departementet:" Lovlig adgang til at tilbageholde børnene er der formentlig ikke hvis foreldrene alligevel angrer at de har afstaat sine børn. Men selv om der var lovlig adgang til det, ønsker vi ikke at benytte os af den. Thi hvad der stemmer omstreiferne gunstigst for vort arbeid er netop dette, at det er frivilligt og at vi bygger paa tillid til dem." (14).

Tvangen ble i stedet foreslått lurt inn bakvegen. Walnum anbefalte at vergerådene selv måtte avgjøre om barnet skulle avståes fra foreldrene. Det var liten tvil om at viljen i vergerådene til å ta barna fra foreldre var der: " At børnene bør tages fra foreldrene er utvilsomt. Men de nødvendige tvangsforanstaltninger bør tages af vergeraadet og ikke af os." (14).

 Sammenblanding av hjelp og tvang var problematisk.

 Frivilligheten viste seg å være begrenset allerede i utgangspunktet.  Restriksjonene var der. Det gjaldt særlig foreldrenes mulighet til kontakt med barna sine:" De foreldre der har børn paa barnehjemmene faar lov til inden rimelige grænser  at besøge børnene, men aldrig, uden at bestyrerinden eller en af de voksne er tilstede. I alminnelighed tillader vi at forældrene faar se børnene 1 a 2 ganger om aaret. Viser de et mindre godt forhold, forlenger vi fristen. I enkelte tilfælder har vi nedlagt forbud mod at moderen besøger børnene." Noe seinere samme år presenterte misjonen sine synspunkter i sitt medlemsblad" Fra Landeveien." Synspunktene var " et forslag til landets værgeraad.": " Smaakredse af pleiehjem." Budskapet var: Vergerådene måtte skjerpe seg!: " Loven kalder værgeraadene til at skride ind, hvorsomhelst  omstreiferne færdes. Det er ikke, først naar forældrene slaar sig til ro at detenkelte værgeraad faar pligt ligeoverfor børnene. Det har den samme opgave, om forældrenes ophold paa stedet kun er kort." Det ble etterlyst en samlet plan for samarbeid mellom vergeråd med" at udsætte børn i pleiehjem."

En slik samordning ble ikke til. Kirkedepartementet fulgte opp året etter med et rundskriv 2. juli 1904. Rundskrivet til vergerådene innskjerpet nødvendigheten av å benytte anbringelse i barnehjem og fosterhjem. Misjonens seinere leder, Ingvald B. Carlsen, uttalte følgende om denne praksis i en utredning til Socialdepartementet i 1922: " at der ikke bare maa tas hensyn til om foreldrene har et hjem, men ogsaa hvordan dette hjem er. Finder et vergeraad, at forholdene i forældres hjem er saa daarlige, at barna bør fjernes derfra og det saa (efter departemetets egen opfatning) beslutter dem anbragt i et av vore barnehjem, da maa det være en selvfølge, at der ydes underholdningsbidrag av det offentlige for disse barn som for de øvrige. Bestemmelsen om at forældrene til barna paa vore barnehjem skal være "omstreifere i egentlig forstand"(ikke fastboende) er i realiteten ophævet for længst ved de omstendigheter som livet selv har skapt." (15)

Misjonens makt i barnevernet

Misjonen var også med i utformingen av det generelle barnevernet i Norge. Allerede under forberedelsene til iverksettelsen av vergerådsloven deltok misjonens leder Jakob Walnum i en spesiell komite utnevnt av Kirkedepartentet. Denne komiteen  samarbeidet også med justiskomiteen og komiteen for sosiale spørsmål. Disse komiteene la sammen fram planene for statens første skolehjem (16).I 1911 ble også generalsekretær Jakob Walnum leder for en sammenslutning av de ulike barneredningsforeninger. Tiltaket ble nedlagt i forbindelse med 1.verdenskrig (17).

Misjonens profesjonsmakt ble styrket i 1914 da organisasjonen fikk i oppdrag fra Kirkedepartementet å administrere vergerådenes bosettelse av omstreiferbarn som det offentlige skulle betale oppholdsutgifter for. Misjonen hadde i praksis overtatt alt ansvar for barnet og dets oppfostring etter beslutning i et vergeråd om bortsetting av barnet. Ansvaret for barn av omstreiferslekt var overdratt fra vergerådene til misjonen. Det nære samarbeid mellom misjon og stat kom til uttrykk også i flere rundskriv. Et eksempel er rundskrivet til stiftsdireksjonene fra " Det Kongelige Departement for Sociale Saker " av 13. mai 1919 (18). Rundskrivet henviste til misjonen som rette instans ved internering av arbeidsføre omstreifere og ved inngrep overfor omstreiferbarn for åredde dem fra livet på landevegen:" Navnlig hvor vedkommende foreldre stiller seg uvillig overfor arbeidsanvisning og hjelp til bosetttelse og ikke vil opgi sitt omstreiferliv, kan der være grunn for et fattigstyre til å henvende sig til vergerådet, forat dette kan gripe inn og om mulig redde iallfall barna fra livet på landeveien." Foreningen til Motarbeidelse af Omstreifervæsenet", vil være vergerådene behjelpelig med bortsettelsen." (19).

Nedleggelsen av barneredningssammenslutningen  fra 1911 hindret ikke at misjonen vant nye posisjoner. Norges Barnevernsråd-fellesrådet for barne-og ungdomsforeninger ble dannet i 1923, av reprentanter for de fleste landsforeninger (20). Formannen i dette mektigste barnevernsorgan, Norges Barnevernsråd, var misjonens leder Ingvald B. Carlsen, fra 1923 til 1935. Norges Barnevernsråd var premissleverandør for behandlingspraksisen. Mange rundsskriv og instrukser ble sendt til vergeråd og formannskap i det ganske land. Hensikten var samordning og enhet. Et av skrivene til formann Carlsen oppfordret formannskapene til å opprette pleiebarnskontor som "skulle anbringe barn for fattigstyrer og vergeråd i gode private hjem og føre forsvarlig tilsyn med dem." (12) Dette skulle "drives i forståelse med Kirkedepartementet og Socialdepartementet og under full offentlig kontroll." Barnevernsrådet samlet interesser og tok intiativet i en rekke saker. Gjennom nordisk samarbeid fanget organisasjonen opp nye ideer omkring vergerådsarbeidet og barneforsorgen som siden ble omformet til krav i den norske debatten (21).

Eksemplet Strinda vergeråd

Strinda vergeråd tok 149 barn fra sine foreldre i perioden 1916-1938 (22). Av disse var 82 barn fra såkalt omstreiferslekt. Antallet er oppsiktsvekkende høyt sett på bakgrunn av at det den gang fantes over 500 vergeråd. Hver kommune skulle ha et vergeråd i følge Vergerådslovens paragraf 6. Strinda kommune var blant landets største med hensyn til areal og folketall. Dessuten var vergerådet der bygd opp av en av misjonens pionerer, fengselsprest og stortingsrepresentant Anders Hval (Høire), som var medlem av omstreifermisjonens hovedstyre og leder for misjonens "Nordenfjeldske komite" med sete i Trondhjem.

Pioneren Hval var også formann i Strinda vergeråd. Sin etterfølger fikk han i fengselspresten Alfred Hauge også medlem av omstreifermisjonen. Det relativt store omfang av inngrep overfor familier fra det reisende folk kan i stor grad forklares som et resultat av et nært samarbeid mellom en lokal moralsk entreprise og misjonen sentralt der lokale representanter befant seg på begge nivå. Kildene er tilstrekkelig til å belyse denne politikken med to mindre, men klare eksempler. Det første referer til en familie som ble fratatt sine to barn en gutt på 8 år og en jente på 5 år. Gutten ble tatt først. Hans rømning fra fosterforeldrene 8/1-1917 ble straffet med at familien måtte gi fra seg sin lille datter. I et telegram til Strinda vergeråd 16/1-1917 meddelte misjonens generalsekretær Jacob Walnum at gutten hadde fått plass på oppdragelsesanstalten Toftes Gave. Walnum tilføyde forøvrig: " Toftes Gave kan nu skaffe plass til Tore Olsen om et par maaneder. Skal vi beslutte Nils Olsens datter anbragt i privat hjem? Skal jeg søke plads til henne?" (23). Den lokalkjente sokneprest og misjonsmedspiller Aulie henvendte seg til Strinda vergeråd: " Er Nils Olsens besluttet bortsatt og hvoledes?(24).

Først 9. mars kom nye utspill i saken. Walnum hadde da funnet "en utmerket familie i Bø i Telemarken." Walnum hadde strategien klar. Det gjaldt å holde foreldrene til den lille jenta unna: " Jeg maa bestemt fraraade at foreldrene faar følge barnet. Politiets assistance er vist nødvendig, naar barnet sakl frataa foreldrene. Jeg forutsetter, at foreldremyndigheten fratas foreldrene. Jeg maa ogsaa henstille til værgeradet, at foreldrene ikke gjøres kjent med, hvor barnet anbringes, da de er yderst brysomme mot dem der faar barnet." (25).

I følge brev fra Strindens Værgeraad- Trondhjem 22.mars 1917 til Vergeraadet i Nedre Stjørdalen, falt beslutningen om bortsettelse den 12.mars:"Omstreifer Nils Olsens barn Lise Olsen 5 aar gammel er av nærværende vergraad under 12.d.m. besluttet bortsat i en hæderlig og paalitelig familie."

Bortplasseringen skjedde ikke uten problemer. Walnum dro selv til Nedre Stjørdalen for å påse foreldrenes skikkethet. Anbringelsen ble vurdert som "ganske uforsvarligt":"Det er efter mitt skjønn ganske uforsvarligt at Nils Olsens datter er anbragt paa denne maate." (26) Grunnen var at fosterforeldrene var i slekt med barnets biologiske foreldre. Walnum advarte vergerådet:"Jeg maa hvis Værgeraadet ikke træffer en ordning med barnets anbringelse, frasige mig enhver befatning med saken, saaledes ogsaa med utbetaling av godtgjørelse."

6 dager  seinere telegraferte Walnums kone fra Kristiania. Det var funnet plass til lille Lise på et av misjonens barnehjem (27). Mottakeren av telegrammet, sorenskriver Knudtzon, viseformannen i Strinden værgeraad, handlet raskt. Allerede dagen etter ble det gitt beskjed til vergrådet i Nedre Stjørdalen:" Ved at meddele foranstaande tillater jeg mig at anmode værgeraadet om snarest inden nævnte 5. mai førstkommende, at foranstalte Lise Olsen bragt til nævnte barnehjem. Med hensyn her henholder jeg mig til min skrivelse af 12. mars sidste, og bemærker saaledes, at det antagelig vil være formodent at faa politiets assistanse til at tage børnene fra foreldrene. Foreldrene bedes ikke gjort bekjendte med hvorhen barnet bringes, likesom de ikke maa følge barnet. Regning over reiseutgiftene bliver at sende foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet Hr. Pasor Walnum, Heggeli, Kristiania." (28).

Noe anderledes var brevet som Lises far skrev 29. april 1917 til Strinden Værgeraad. Fortvilelsen og desperasjonen kom klart til uttrykk:" Jeg hører at min lille datter Lise skal flyttes igjen. Men alt hva de gjør saa maa de ha plads for hende her inærheden- for nu er min kone omtrent sinnsvag- for nu har de gjort hende husvild igjen.(...) Vi er vel forældre for vores barn vi ogsaa. Vie er vel ikke dyr. De berøver vores barn som de berøver en fugl i rede. Saa hvis de har barhjertighed saa gjør da det bæste." (29).

Dagen etter skrev misjonens generalsekretær(helt uvitende om brevet fra Lises far) et brev til "Strindens vergeraad", der han gjentok at ingen i Lises familie fikk være med henne på reisen til barnehjemmet:" Jeg maa gjenta min anmodning om,  at Nils olsens familie eller nogen av slegten faar følge barnet." (30).

Lise ble sendt til barnehjemmet 1.juni. 12.juli skrev hennes far til misjonens generalsekretær:" Jeg tillader mig herved at skrive til dig og faa vide hvor min lille datter Lise er. Naar jeg har skrevet til barneværnet og da hun ikke var der og dem sagte at jeg skulde skrive til dig.(...) For min kone er næsten sinnsvag, da hun mistet sin lille Lise. Min kone gaar og graater hver dag. Saa nu vil jeg bede Herr Walnum om at han gir mig adressen hvor hun er."

Walnum svarte Lises far:" Jeg tillader mig oversende hoslagte brev fra Nils Olsen. Jeg har i dag skrevet til ham og sagt, at det er værgeraadet, han har at henvende sig til om det. Jeg vil ikke undlate at gjøre opmerksom paa, at Nils Olsen er yderst plagsom med breve til forpleiere. Det bedste er som Kristiania værgeraad i mange tilfælde gjør, ikke at la foreldrene faa barnenes adresse (31).

Det andre eksempel gjaldt en familie som ble fratatt fire av fem barn (32). Grunnlaget for inngrepet var naboklager som meddelte at" Barn forsømmes idet foreldrene er henfallen til drikk." Vergerådsprotiokollen opplyser videre: " Familiens dårlige forhold er det stadigt samtaleemne blandt naboene." (33). Den sentrale informantene som vitnet mot taterfamilien var en gjenganger. Det var en skolelærer  som hadde vitnet i flere tilsvarende saker. Like etter beslutningen tryglet barnas far om å få beholde barna mot at han og hele familien underkastet seg omskolering på Svanviken arbeidskoloni. Familiefaren kunne selv ikke skrive. Brevet ble derfor ført i penn av en representant for Strinda vergeråd: " Til pastor Lyngstad, Oslo-

Undertegnede, Karl Jensen og hustru Eva Jensen er begge villige til å søke om å få komme til Svanviken koloni. Da jeg herefter akter å føre et bedre liv, og mere leve og arbeide for min familie, håper jeg av hjertet at jeg må få anledning til å reise dit. Jeg er villig til å avlegge avholdsløfte." (34) Bønnen ble avvist. De fire barna ble hentet og alle satt i barnehjem. I følge vergerådsprotokollen gikk"skilsmissen nokså rolig for seg(...) bortsett fra at man tagg og bad om at hun måtte få tilbage den minste piken" (2 år) Barna ble skilt fra hverandre og satt i forskjellige barnehjem. Ved et av barnehjemmene ble det bråk. En uke etter anbringelsen fikk vergerådet opplysning om at"barnas mor og tante er brysomme med sine stadige besøk og trakasserier der." (35) Barnet, det yngste, ble straks overflyttet til et annet barnehjem (36).

Vergerådet og misjonen var ikke fornøyd med sitt omsorgsarbeid. Det viste seg at de gode hjelperne hadde oversett at familien Jensen hadde et barn til, en 15-årig jente. Staks etter denne oppdagelsen ble alle gode krefter satt i sving for å bortplassere dette femte barn til familien Jensen. Misjonens generalsekretær skrev til Strinda vergeråd:" Jeg synes det er uendelig trist at den 15 år gamle datter av Karl Jensen skal være på landeveien sammen med foreldrene, særlig fordi jeg har hørt at hun skal være en snild pike. Å anbringe en så stor pike i internat, anser jeg for å være meget vanskelig. Hun kan ikke bli optatt på noen av våre barnehjem, og jeg vet heller ikke noe sted som kunde passe for henne. Det eneste var om der kunde skaffes et godt privat hjem for henne, hvor hun kunde gjøre litt arbeid og på den måte komme i ordnede forhold. Kunde vergerådet skaffe et sådant, og vergerådet mener at hun bør anbringes der, er misjonen villig til å utrede utgiften." (37)

Misjonens generalsekretær fikk svar av vergerådet:"Som før meddelt var det vergeraadets beslutning at alle Karl Jensens barn skulde fjernes fra hjemmet. Men da Trine Jensen allerede var inntegnet til konfirmandtforberedelse, føiedes til følgende i forhandlingsprotokollen:" Beslutningen vil foreløpig bli satt i kraft bare for de 4 mindste."

Vergerådet reserverte seg av økonomiske grunner:" Bortsettelsen av de 4 yngste blev for dyr. Jeg kviet mig da for aa paaføre "misjonen" flere utlegg for familen Jensen."

Misjonens eget verk eller samfunnets normalisering?

Misjonens vurdering var først og fremst forlengelse av samfunnets syn på taterne preget av negativ attribusjon, der myter, fordommer og stereotyper var avgjørende. Isolerte enkeltopplysninger fikk ekstra stor vekt. Det var opplysninger som i seg selv ikke kvalifiserte for påvist omsorgssvikt hos foreldre, men som ble stemplet som "sedelig fordervet" i en negativ seleksjonsprosess med storsamfunnets moralske stereotyper som referanse. Eksempler på slik negativ stempling var: "banning", "ugudelig", "pyntesyk", "asocial", "arbeissky" og "rotløs".

Taternes synlige anderledeshet gjennom utseende og livsførsel forklarer lite samfunnets kontroll av de. Heller ikke påvisning av autoritære trekk ved misjonens ideologi forklarer karakteren og omfanget av barneredningen. Det avvikssosiologiske perspektivet der moralske entreprenører Becker (1963)- det vil si mennesker og maktinstanser som kraft av sin makt skaper moralske regler for bestemte avvik er  som forklaring utilstrekkelig.

Samfunnsvitenskapelig teori kan ikke være mer enn opplysende elementer i en historisk analyse. Det var ikke først og fremst taternes egenart som utløste misjonens massive inngrep. Det finnes ikke holdepunkter for at misjonen var spesielt ledet av en aggressiv  anti- utgruppe ideologi, hvor utgrupper var gjenstand for en ekstrem svart- hvit oppfatning. Både på lokalt og sentalt maktnivå var det samfunnsmessige krefter som gikk lenger i aggresjon mot tatere enn misjonen. Misjonens tiltak om å gjøre tatere bofaste ble direkte motarbeidet av enkelte norske kommuner (Tranøy 1990). Forslaget om å forby tatere å eie og" føre med seg hest her i landet" fikk opprinnelig ikke misjonens støtte (Tranøy 1990). Forbudet ble vedtatt av Stortinget i 1951.

Taterne var i utgangspunktet en utstøtt gruppe i storsamfunnet. Barneredningsinngrepene kan ikke alene forklares med særegne trekk ved misjonen. Misjonen var tildelt mandat fra staten om å utslette taternes kultur (Tranøy 1988).  Barneredningsvirksomheten bør forstås mot  denne historiske bakgrunn, der taternes kultur var provoserende for makthaverne. Deres kultur var de utstøttes kultur. En måte å redde sitt menneskeverd på, siden de ikke ville eller kunne tilpasse seg storsamfunnet(Marvik 1983). Sosialantropologen Ellen Marvik sier det slik:"Mange  av dem betraktet sitt eget, frie liv på landevegen som langt mer attraktivt enn å skulle slite som bønder flest"(Marvik,side 15,1987). I en tid da det var viktig med arbeidets disiplin(kapitalismens gjennombruddsfase i det norske samfunnet  i begynnelsen av dette århundre), og hvor samfunnet så smått var i en begynnende utvikling fra Gemeischafts ordnete struktur, var det viktig å motarbeide en kultur som lett kunne fange opp eller trekke til seg løse eksistenser. Framveksten av moderne statsmakt gjorde det nødvendig å erstatte lokale myndigheter med en ny type disiplin overfor undersåttene.

 Misjonens styrke som maktinstans var at organisasjonen i navnet representerte omsorg bygget på kristne idealer. Misjonen var ifølge generalsekretæren  "et frivillig kjærlighedsarbeide med støtte af det offentlige" hvor drivkraften var "offervilighedens magt" med "kristendommens milde hjertelag og hjælpsomme haand".  (Aftenposten 3. september 1922)(38). Men den ble mer enn det. Det ble et samfunnsmessig ledd i framveksten av moderne statsmakt og dens utbredelse av ulike former for sosial kontroll.

Noter

(1)Ingvald B. Carlsen. Tre-årsberetning 1927-1930. Den norske omstreifermisjon, side 15, Oslo 1931.

(2) Uttalelse fra Generalssekretær Odvar Bjørnstad,sitat Hanisch,side 39, 1976

(3)Det er ikke funnet talloppgaver i misjonens årsberetninger som viser antall anbringelser pr. år. Men generalsekretær Olav Bjørnstad anmerket i årsberetning for 1953 at det pr. februar 1953 i alt var tatt 1100 barn. Disse var plassert i barnehjem og fosterhjem.

Det kan ikke dokumenteres umiddelbar nedgang i slike anbringelser med den nye barneversloven av 1953.

3 årsberetning for perioden 1956-1959, avgitt ved generalforsamling 18.-20. september 1959, viser at det ble tatt i alt 100 barn i perioden 1953-1959. Divers tall for 1960 og 1970 årene viser svakt synkende tendens. Årsberetningen for 1963 uttaler ekempelvis:"Det er stadig fullt belegg ved de hjem og institusjoner misjonen har i gang. Ved barnehjem er det stor pågang om plass. det kan til tider være vanskelig å få plassert alle de barn vi må ta hånd om."

I perioden 1966-1969 ble det tatt 63 barn.

Misjonen hadde hånd om 180 barn i 1963 mot ca.200 barn i 1971.

Misjonen fant barnevernsloven av 1953 meget anvendelig:" For det alminnelige barnevern har den nye barnevernslov betydd overmåte meget. Jeg er av hjertet enig i de prinsipper den bygger på. De mange som gjennom nytter hver given anledning til å kritisere våre myndigheter for at de er med å undergrave hjemmets og familiens betydnig som samfunnsbyggende faktorer, de bør se litt nærmere på denne nye lov som faktisk er grunnlaget for all offentlig barneforsorg i dette land. Lovens intensjoner er å styrke hjemmet og familien og her går den så langt at det i vårt spesielle arbeid ingen ganger kan bli vanskelig å få gjort noe effektivt."(Side 2, uttalelse 3 årsberetning , Misjonens fremtidige arbeid,1959).

Pakke 31 Styrende organer. Årsberetning for Norsk  Misjon blant hjemløse 1958-1974.

(4) Uttalelse sitat fra "På Hjemveien", side 75, 1935.

Vergerådslovens bestemelser var opplagt rettet mot omstreiferne. Det kommer ogå klart fram i en redegjørelse av misjonen i 1951:" Uten tvil kommer en stor del av landets omstreiferbarn inn under Lov om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896. Dette gjelder i første rekke dem som reiser med sine barn, men også i stor utstrekning de som mer eller mindre tilfeldig er blitt fastboende. om barnet ikke er så gammelt at det kan ha begått noen straffbar handling, eller det ikke kan påvises konkrete tegn på at det er vanvyrdet, mishandlet eller sedelig forkommet, vil dog forholdet i de aller fleste tilfeller rammes av lovens ord, at de"må befryktes å bli sædelig fordervet"(§1b), eller at det p. g.a."andre mislige forhold fremstiller sig som nødvendig å bortsette det for å redde det fra sædelig undergang.(sic) Mange skolepliktige omstreiferbarn får dessuten ikke den skoleundervisning som er påbudt ved lov"

(5)Tove Stang Dahl har utførlig redegjort for dette systemet i" Barnevern og samfunnsvern" Oslo Pax 1978.

(6)Misjonens tidligere generalsekretær O. Lyngstad har belyst disse trussler i boken " Landevegens folk" Oslo 1947.

                        (7) Dahl,Tove Stang Barnevern og samfunnsvern. Oslo: Pax 1978

                        side 177.

                        (8)For eksempel barnehjemmet Askviknes utskrev 14 i perioden 1.juli                           1923-1.juli 1924. en ble sendt til skolehjem og en til                                                          åndssvakehjem(Klæbu). I 19421-1942 ble 11 utskrevet, derav fire til                           skolehjem(Bærum og Toftes Gave).

(9) Forsorgskontoret, Socialdepartementet. 70.21-70.2.13. 1899-1960. Pakke 9.

(10) Jakob Walnum Opdal 8.juli 1899 brev til Kirkedepartementet  Mottatt 12/7-1899.

(11) Jakob Walnum Bergen 22.september 1899, brev til Kirkedepartementet. Mottatt 25/9-1899.

(12) Porsgrund Dagblad 3/6- 1903

(13)Vedtak: Andet fellesmøte Bergen 1903. Styreprotokoll og misjonens organisasjonsblad "Landeveien" nr.7 1903.

(14) Ingvald B. Carlsen Kristiania 22/12-1922

(15)Mer om denne utviklingen se avslutningen(spesielt side 171) i Tove Stang Dahls bok"Barnevern og samfunnsvern" Oslo: Pax 1978.

(16) Etter det første "nordiske fællesmøte for barnevern" i københavn 1906, ble det tatt intiativ til å danne komite med oppdrag å lage oversikt over alt barvernsarbeid i Norge. Etter dette ble det holdt møte av norske "barnevenner" som i 1911 dannet sammenslutnigen som Walnum ble leder for.

(17)Undertegnet Paal Berg og H. Conradi

(18)Sitat: "Rundskrivelse til stiftsdireksjonene" fra Det kongelige Departement for Sociale Saker, Kristiania den 13.mai 1919.

(19) Intiativtaker var Kirkedepartementet. Rådet var en sammenslutning av organisasjoner som helt eller delvis arbeidet for barn og ungdom. Ved siden av representanter fra Sosialdepartementet, Kirkedepartementet og Oslo kommune, var 30 frivillige organisasjoner medlem i rådet. Fellesrådet ga ut tidsskriftet"Norges barn og ungdom",

Referanse: Barvernsarbeidet i Norge. Offentlige og private tiltak. Oslo 1949.

(20)Skrivet til Carlsen var stillet til formannskapene med føgende innledning: "På vegne av Norges Barvernsråd tillater jeg mig herved å forelegge det ærede formannskap følgende to saker:(..)" Skrivet var utstedt fra misjonens hovedkontor: Holbergsgate 5, Oslo 13.mai 1931.

(21) Grunnlaget for samarbeidet ble lagt ved et møte i 1919, der det ble vedtatt en rekke programpunkt som arbeidet skulle som arbeidet skulle samles om: 1. Samfunnets plikt til å oppnevne formynder for mindreårige skulle fremheves. 2. Arbeidet for barn og unge burde reguleres bedre: Undervisning og fagarbeid skulle bedres.4. arbeidet skulle ta opp degenerasjonsspørsmålet:" Børn, som er i højere Grad sjælelige syge, bør ikke opdrages sammen med sunde, men der bør ordnes særskilt Opdragelse for dem i særlige anstalter eller Anstaltafdelinger, og desuden bør der i hvert Land oprettes et psykiatrisk Børnesygehus og skabes kursus i børnepsykiatri for dem, som deltager i det praktiske børnevernsarbejde. b: Det nordiske samarbejde bør instilles paa at fremme videnskabelig slægtsforsknig som grundlag for Forholdsregler til Forhindring af udartning inden for de nordiske Folkeslag."

Den svenske legen Lund og den norske psykiater Dahlstrøm talte om "mindreverdige anlegg". Disse var vanskelig å forandre med pedagogiske tiltak.

Fra beretning om nordisk møde for børne- og ungdomsværn,1921,side IX-X.

(22) Register, vergerådssaker 1916 -1938

(23) Telegram Kristiania 16/1- 1917 kl.13.30 til sorenskriver Erikson i Strinda Vergeråd

(24) Sokneprest Amlie Selbu 26/1-1917

(25) Jakob Walnum til Strindens Værgeraad, Kristiania 9.mars 1917

(26) Nedre Stjørdalen 21/4-1917 til Strindens Værgeraad,

(27) Telegram til sorenskriver Knudtzon - Strinden Værgeraad, Kristiania den 27/4-1917 kl. 12.40.

(28) Sorenskriver Knudtzon,Strinden Vergeraad 28/4-1917 til Vergeraadet i Nedre Stjørdalen

(29)Vergeraadet i Nedre Stjørdalen Værnes 29/4-1917

(30) Jakob Walnum Kristiania 30/4-1917

(31) Jakob Walnum Kristiania   2/8-1917

(32)Det var faktisk det 149. barnet pr 1938 som var tatt av Strinda vergeråd

(33)I vergerådsprotokollen står det videre at "Familiens dårlige forhold er det stadigt samtaleemne blandt naboene."

(34) Brevet er datert 12.januar 1938 og skrevet i penn av representant for Strinda vergeråd.

(35) 11/3-1938- kopibok for Strinda vergeråd 1921-1939

(36) Det yngste barnet ble straks overflyttet til Eilert Sundts barnehjem i Eidsvoll-ca. 50 mil sør for Trondhjem/Strinda 16/3-1938

(37)Generalsekretær O. Lyngstad, Kristiania 16/9-1938

(38)Liknende karakteristikker er gitt i I. B. Carlsen, Oslo 1925, Oscar Lyngstad, Oslo 1947. Disse kristne idealene kan føres tilbake til hovedpersonen for opprettelsen av omstreifermisjonen, sokneprest Jakob Walnum, som formidlet idealer i kristenånd i sin gjennombruddsartikkel, "Tatersagen", Morgenbladet 16. september 1893.  Walnum karakteriserte arbeidet for omstreiferne som et "redningsarbeid i den kristne kjærlighets tjeneste".  Denne saken skulle være en "Æres-sag for Kristenfolket".

Litteratur

Becker,H.(1963)Outsiders. Studies in the sociology of deviance.The Free Press                New York

Cohen,S og Scull,A.(1983)Social control and the State. Oxford

Marvik,E. (1983)Et merke ble satt på personer og slekter. Om taterne i Norge. Hovedoppgave i sosialantropologi. Universitet i Oslo

Marvik,E.(1987) Temahefte nr. 10- Om "omstreiferne". Sosialdepartementet.

Tranøy,J.(1988) En særomsorg blir til. Magistergradsavhandling. Institutt for kriminologi. Universitetet i Oslo

Tranøy,J. (1990) Lokal og sentral kontroll av tatere i Norge ca. 1900-1940. Rapport. Nordisk Samarbeidsråd for kriminologi. Stockholm

De stulna barnen

Tillbaka till Artiklar

Forening for Bedring av Rettssikkerheten (FBR)

Pressemelding

Dato: 30. mai 2003

Kontaktperson:   Noralf Aunan            tlf. 918 97 700           

Et ødeleggende barnevern med brutale inngrep i norsk økonomi.

All medvirkning barnevernet har hatt ansvaret for, kreves nå dokumentert med overbevisende statistiske resultater. Først og fremst må store deler av den voksne del av barnevernsbehandlede personer, inviteres til å bidra med sine erfaringer både som barn og voksne. Hvor overbevisende omsorg kan dokumenteres når det gjelder norsk barnevern, og kan resultatene forsvare de enorme kostnadene?

Riksrevisjonen har nylig lagt frem en kritisk rapport som slakter norsk barnevern. VG- artikkelen "Barnevernet slaktes" av 3. mars, tar opp mange meget alvorlige lovbrudd fra rapporten fra Riksrevisjonen. Adressen til artikkelen:

      http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=54185

Noe av innholdet: "Vedvarende lovbrudd og elendige rutiner i det offentlige truer rettssikkerheten til barna som fjernes fra mor og far." Videre: "Det er avdekket vesentlige svakheter fra topp til bunn i barnevernet. Både kommunene, fylkene og staten svikter de svakeste, i følge funn som er gjort." Artikkelen fortsetter med det ene lovbruddet etter det andre.

Når det gjelder kostnader vises det til en artikkel i Bergens Tidende den 6. mars: "Kostnader til barnevern tredobla." "Barnevernsutgiftene i Hordaland fylkeskommune er tredobla i løpet av dei siste ti åra." "Rekna i faste prisar har kostnadene auka frå 147 mill. i 1992 til 425 mill. i 2002." "...og prognosen for 2003 er alarmerende, .." Les resten på adr.:

      http://www.bt.no/lokalt/hordaland/article141453

Den 29. mars hadde VG en artikkel fra Vadsø: "- En sosial katastrofe", hvor det fokuseres på forholdene på barnehjemmet Vårsol, som blir karakterisert som "en sosial atombombe" av en advokat. Videre: "Virkningen var totalt ødeleggende for dem som ble rammet, og den har forplantet seg til etterfølgende generasjoner." Resten kan leses på adressen:

      http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=53495

I Trondheim fokuseres det også på uakseptable barnevernsforhold i en artikkel av 18. mai: "Saksøker kommunen for ødelagt barndom" I denne sammenheng omhandler saken flere barn i et omfattende rusmiljø. Hvorfor var det så vanskelig for barnevernet å gripe inn i en slik situasjon? Flere artikler i Adresseavisen finnes i tilknytting til adr.:

      http://www.adressa.no/trondheim/article.jhtml?articleID=424476

Andre foreldre helt uten f.eks. rusproblemer opplever gjerne direkte kidnapping av egne barn. Det kan faktisk også skje uten at en rettslig kjennelse er forkynt. I straffesaker skal det stilles det meget strenge krav til bevis. Hvorfor stilles det ikke tilsvarende krav til bevis og dokumentasjon når det gjelder omsorgsovertakelse av barn?

Det er mange organisasjoner og personer ellers, som er meget kritisk til det meste som foregår i norsk barnevern. Det finnes ingen dokumentasjon som beviser at forholdene er forbedret de siste 50 år heller. Hvor lenge skal vi beholde et barnevern som sløser bort stadig flere milliarder av kroner, og samtidig ødelegger et meget stort antall både barn og voksne?

Et minstekrav må altså være at alt barnevernet foretar seg må kunne dokumentere sin berettigelse. Spesielt må det dokumenteres vesentlige fordeler for ethvert barn barnevernet overtar omsorgen for. En nøytral institusjon må engasjeres for å intervjue et stort antall personer som barnevernet har hatt omsorgen for, og materialet må føre til en statistisk oversikt.

Under barnevernshøringen i Bergen i 2000, slapp noen med skremmende erfaringer fra barnevernet til orde. Hvorfor motarbeidet de fleste politiske partier denne høringen, og hvorfor nektet det politiske miljø å følge opp de som kom med avslørende vitneutsagn? Det er heller ikke truffet noen forbedringstiltak, etter den første og enestående høringen når det gjelder barnevernsforholdene i landet!

Det finnes ellers flere forskningsresultater som viser at barn som vokser opp, selv i problemhjem, kommer minst like bra ut som barnehjems- og fosterhjemsbarn senere i livet. Nye norske forskningsresultater som klart beviser at barnevernets inngripen er av overveldende positiv verdi, imøtesees derfor med meget stor interesse. Inntil de aktuelle forskningsresultater foreligger, skal derfor ingen omsorgsovertakelse kunne skje!

Professor Marianne Haslev Skånland ved UiB presenterer meget interessante synspunkter i en artikkel: 

      http://www.nkmr.org/skal_foreldre_vurderes.htm

På samme internettadressen: 

      http://www.nkmr.org

finnes det forøvrig et utall aktuelle artikler angående barnevern fra hele Norden.

Det er ellers klare meninger om at det ikke er tilfeldig hvilke bånd som knyttes mellom barn og biologiske foreldre. For de som velger å stole på slike kunnskaper og erfaringer, blir således omsorgsovertakelse av barn helt uakseptabelt.

Noralf Aunan

leder av FBR

Pressemeldingen støttes av:

1.   Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre.

      v/formann Borghild Berning tlf.  5272 3545.

2.   Norsk Bistand for Barnevernsofre (NBBo)

      v/Ellinor Nerbø       tlf.  7120 0559

3.   Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter - NKMR - För skydd av Familjers rättigheter i de nordiska länderna

      v/ jur. kand Ruby Harrold-Claesson, Ordf.        tlf.  (+) 46 31 702 03 85

      Ruby Harrold-Claesson takker også for initiativet til pressemeldingen.

4.  Gruppen til familiens selvstendige rett

      v/Mona Lygre - region Bergen    tlf. 5596 0574

Føljebrev til Pressemelding

Et ødeleggende barnevern som også ødelegger norsk økonomi

Pressmeddelanden

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan