Sv: TIL INTERNETTANSVARLIG LINN KRISTIN HAAVALDSEN.

Hvilken hensikt tjener all denne sensureringen? Jo, den er diktaturets kjennetegn.

Av Marianne Haslev Skånland, professor

De som eventuelt ser dette innlegget, bør utvilsomt kopiere det med én gang, før det forsvinner. Forøvrig skal jeg sørge for å få lagt det ut på et sensurfritt nettforum eller to.

Jo, det er ingen tvil om at mitt innlegg er blitt fjernet av en eller annen i DT. Jeg har selv ringt dem opp for å få en forklaring, men uten å få snakke med noen. I redaksjonen gav man nærmest uttrykk for at man ikke visste hva DTs nett-debatt var og slett ikke hadde kjennskap til at det befant seg noen moderator der. Jeg ser at man også fjerner en god del andre innlegg og merker dem som "slettet". For alt jeg vet, kan disse ha inneholdt bannord og trusler, hva vet jeg? Men min egen beskjedne erfaring med nett-debatten på DT bringer heller tankene i retning av at man lar folk uttale seg med ufarlig synsing om klippfisk og kanin, men hvis noen forsøker å komme med virkelige opplysninger om farlige utviklinger som våre myndigheter trer ned over hodet på oss, da skal det bort.

Også et innlegg jeg skrev i en annen tråd samme kveld ble slettet uten spor! Dette var bare et moro-innlegg i en vasete tråd hvor folk anbefalte hverandre å søke jobb som "online psykologer" for hverandre, og hvor jeg skrev noe sånt som at nei, jobber hvor man kan utfolde sitt tulliball er fullt besatt med fagutdannete folk fra høyskoler og universiteter, så der er det knapt plass til sunn fornuft, ikke engang til folkelig ufornuft. – Hvordan dette nokså harmløse tøyset kan utfordre noen er ubegripelig for meg, men det kan jo ikke unnlate å gi meg vann på mølla når jeg (og tallrike andre faktisk) prøver å vekke folk til å forstå at vi lenge har gått på den veien, skritt for skritt, som fører inn i et fullstendig diktatur.

Jeg skriver under mitt rette navn, så det må rimeligvis være nettopp navnet som har fått en moderator på tuppa. Jeg visste ikke at jeg var så berømt. Men Drammens Tidende får lete i sin stab etter folk utdannet innen sosialsektoren. Det er vel kjent at avis-redaksjoner ansetter tett med journalister utdannet som soionomer, barnevernspedagoger, kanskje pyskelusker også?, til å skrive om "samfunnsstoff". Og at disse titusener er blitt aldeles opphisset over at det er et halvt dusin av oss som taler Roma midt imot og ikke holder kjeft om hva deres fremstilling av velferd virkelig dekker over, det er jo oppmuntrende for oss. Hehe, utrolig hvor lite som skal til for å gjøre dem opphisset, alle disse som messer om hvor storartet barnevernet er og at nå skal det bli enda mere storartet omfattende. Hvis virksomheten virkelig er så bra, ville man neppe ha noe å frykte fra vår bruk av ytringsfriheten. Men alle fremstøtene for å sette munnkurv på oss (der er knapt en eneste av oss som ikke har opplevet dem) taler jo igjen sitt tydelige språk om det som vi som driver opplysningsarbeid om sosialsektoren og spesielt barnevernet vet fra før: Den vanlige presse vil ikke støtte de forfulgte familiene, pressen vil være populære hos myndighetene og er direkte redd for represalier. Hvis en journalist en gang iblant skriver en realistisk artikkel om barnevernets overgrep, blir vedkommende flyttet til en annen by og satt til å skrive om strikkeoppskrifter (joda, jeg har opptil flere konkrete eksempler).

Det er derfor internet er sånn en velsignelse. Og vi er langt fra avhengige av disse debattsidene besteborgerlige aviser driver. Vi lager våre egne nettsteder. Bare søk på nettet, for eksempel på våre navn. Ikke så rart kanskje, at Pressens Faglige Utvalg og andre presse-sammenstimlinger prøver å sensurere også nettet? Men de vil aldri lykkes. De kan tromme sammen så mange møter de vil hvor de gjør botsøvelser og sier at de ikke skulle skrevet om Svanhild Jensen-saken. De av oss som kjenner saken, og alle de andre sakene som er akkurat likedan, vet at de tvert imot skulle gå inn i det reelle innholdet av alle sakene, ikke hele tiden bevege seg lettvint på overflaten og tro at det ikke er mulig å finne ut hva som er sant når det kommer motstridende opplysninger.

Forøvrig var det jeg som for noen år siden tok kontakt med DT om Thomas Quick-saken vedrørende Therese Johannessen og satte DT i forbindelse med Astrid Holgerson i Stockholm (topp-klasse vitnespsykolog som har vært sakkyndig i over 250 saker, blant annet Palme-saken). Hun fikk utmerket frem i DT at alle drapssakene mot Quick er oppspinn. (Nå langt om lenge begynner også tidligere Quick-dommer å bli presentert som gale i Sverige.) DT var visst den gangen glad for å kunne intervjue henne, de brakte flere store oppslag. INNTIL da Drammens-politiet visst fikk gjennomslag i redaksjonen. Da kom det først en opplysning om at Lasse Quigstad hadde skrevet brev til Drammenspolitiet og rost dem for å være Norges beste politi, og dernest kom det en sint leder som sa at i og med dommen VISSTE vi nå hva som var skjedd og nå skulle alle kritiske røster forstumme.

Denne gangen skriver jeg dette innlegget inn på et eget manus som jeg lagrer selv. Jeg gjorde ikke det med mitt fjernede lille innlegg forleden; det var da så ubetydelig. Men jeg husker at det inneholdt et par punkter:

1. Otto har rett, og alle som i likhet med ham har rett om barnevernets overgrep blir jevnlig betegnet som uvitende, "barnefaglig" inkompetente, useriøse, paranoide, forstyrret i en eller annen forstand. Otto bør derfor ikke være lei seg men bare føle seg beæret over å bli stemplet av denne Måltrosten.

2. Nei, sammenligninger med DDR og Sovjet er ikke søkte og de kommer ikke fra folk som intet vet. Jeg har hørt dem i over 10 år, fra barnevernets ofre, og det er de selv som spontant kommer med slike sammenligninger når de opplever hvordan barnevernet i virkeligheten handler overfor dem og deres barn.

En detalj til: Til vedkommende som finner noe mystisk ved at stortings-representantens identitet er skjult: Det er regelmessig BARNEVERNET som skjuler ofrenes identitet. De truer familien til taushet. Jeg har ikke trufffet et eneste barnevernsoffer som ikke har opplevet at ALT de gjør og sier forsøkes brukt mot dem. Blant annet heter det, hvis de går ut i aviser eller på annen måte gjør sin sak kjent, at de "setter sine egne behov foran barnets", at de "ikke forstår barnets behov", at det er så "sensitivt" for barnet at saken blir kjent - også når det gjelder helt små barn. Nei, for en 3 måneder gammel baby er det ikke negativt at dets foreldre gjør alt de kan for å beholde barnet eller få det tilbake. Barn i fosterhjem blir regelmessig hjernevasket til å forakte og hate sine foreldre, det er så. Men de fleste av dem er mest ulykkelige fordi de blir ledet til å tro at foreldrene ikke har brydd seg nok om dem til å gjøre alt for å ha dem hos seg. Barna vet ikke hvor urimelige eller umulige de er, de tingene barnevernet hevder foreldrene må gjøre for å være "gode foreldre". Men når barna en gang blir store, har man ihvertfall muligheten til å vise det alle saksdokumenter og oppslag som viser hvordan man som forelder er blitt hindret av barnevernet fra å gi sine barn den selvsagte rett til å være sammen. Jeg har sett flere eksempler på hvordan det hjelper tidligere fosterbarn å få se hvordan foreldrene er blitt mishandlet og skadet men aldri er holdt opp å elske sine barn.

Tilbake til mitt spørsmål i overskriften: Sensur tjener undertrykkende makthavere, og det er den meget effektiv til. Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 sikrer oss nettopp ytringsfrihet overfor egen stats myndigheter, og praktiseringen av artikkel 10 ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er blitt ganske bra. Det foreligger blant annet 3 avslørende dommer mot Norge for krenking av ytringsfriheten. Norske jurister og myndigheter forstår stort sett ikke bæret av dette og gidder ikke å orientere seg. Det samme gjelder den vanlige presse! Det får bli opp til godtfolk selv å sørge for det.

Marianne Haslev Skånland

Omsorg om sin avkomma

Av Ruby Harrold-Claesson

Omsorg om sin avkomma

Av Ruby Harrold-Claesson

TIL INTERNETTANSVARLIG LINN KRISTIN HAAVALDSEN
Av Livingstone

Sv: TIL INTERNETTANSVARLIG LINN KRISTIN HAAVALDSEN

Av Linn Kristin Haavaldsen

Sv: TIL INTERNETTANSVARLIG LINN KRISTIN HAAVALDSEN.

Hvilken hensikt tjener all denne sensureringen? Jo, den er diktaturets kjennetegn.

Av Marianne Haslev Skånland

Tillbaka till Artiklar

HVA ER GALT MED NORSK BARNEVERN?
 

Flere er delaktig i legalisert handel med barn i Norge. Vår serie i 10 deler gir deg god innsikt i forhold du ikke trodde kunne skje.

Familier har gått i oppløsning. Barn og unge er blitt ødelagt for livet. Barn og foreldre er blitt tvunget til p flykte fra sitt hjemland. På flere kirkegårder rundt omkring i Norge ligger ofre etter barnevernets hensynsløse herjninger. Disse må stoppas nå!

Serien er skrevet av frilansskribenten Ole Texmo for Samfunnsmagasinet, sfm.no, 17.11.2007 - -.

INDEKS: HVA ER GALT MED NORSK BARNEVERN?
Innledning av frilansjournalist Jan Hansen
En serie i 10 deler av frilansskribent Ole Texmo som kaster lys over flere uakseptable forhold. Den gir samtidig leserne en innsikt i hvordan samfunnets ansvarlige legitimerer barnehandel i regi av barnevernet. Også om dem som tjener seg rik på slik virksomhet.

Samfunnsmagasinet, sfm.no - 17.11.2007

Del 1 - Hva er galt med barnevernet? Innledning: Inngrep og overgrep
Av Ole Texmo
Barnevernsaker kalles i media ofte de vanskeligste sakene å dekke. Hvorfor, er ikke alltid like klart. Kanskje handler det om mangel på kunnskap om barnevernets virksomhet. Men viktigst handler det om et system som beskytter sin virksomhet ved å skyve angivelig hensyn til barna og taushetsplikten foran seg for å dekke over egne feilvurderinger. Derfor kan det være vanskelig å nå inn til kjernen av hva en del saker handler om, hva jeg kaller forholdet mellom makt og omsorg. Et barnevern basert på grunnleggende omsorg og respekt for den biologiske kjernefamilien som samfunnets viktigste byggestein er noe annet og mer akseptabelt enn det vi har nå: et barnevern hvor makt, myndighet og prestisje går foran reelle omsorgshensyn.

Samfunnsmagasinet, sfm.no - 18.11.2007

Del 2 - Det biologiske prinsipp barnevernets største hatobjekt
Av Ole Texmo
Retten til familieliv skal være beskyttet gjennom den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 8 som også ivaretar retten til privatliv. Det er i særlig grad beskyttelse mot faren for offentlige inngrep og overgrep som berettiger denne bestemmelsen. Privatlivets fred og respekten for familiebånd mellom foreldre og barn er ingen selvfølge. I bunn og grunn er det fornuftig og logisk følgeriktig at respekten for familien som samfunnets grunnleggende enhet og byggestein har sentral plass i lovgivningen som regulerer forholdet mellom familien og det offentlige. Men som vi skal se er ikke norsk lov uttrykkelig på dette punkt, og toneangivende fagfolks holdninger viser også et helt annet menneskesyn.

Samfunnsmagasinet, sfm.no - 26.11.2007

Del 3 - Mellom barnevernlov, barnelov og straffelov

Av Ole Texmo

La oss starte med et eksempel tatt ikke helt ut av luften: Mor og far får samlivsproblemer, tidsklemme, krangling og gjensidige beskyldninger om sjalusi og utroskap: de vanlige greiene. Konfliktnivået er såkalt høyt, men det er i utgangspunktet ingen egentlig vold eller omsorgssvikt å snakke om. Et turbulent samliv med brudd som resultat for to personer som ikke finner ut hvorfor og hvordan de ikke passer sammen. Barna er uskyldige tredjeparter som i utgangspunktet ikke diskriminerer mellom foreldrene. I vårt eksempel er foreldrene ikke mer uforlikte enn at de burde kunne bli enige om en tillempet likedelt omsorgsordning.

Samfunnsmagasinet, sfm.no - 02.12.2007

Del 4 - Bruk av sakkyndige
Av Ole Texmo
Norges offentlige utredning (NOU) 2006:9 har tittelen: Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker. Rapporter er ikke det eneste sakkyndige produserer, men det er rapportene (også kalt erklæringer eller utredninger) man kan etterprøve, både mot sakens relevante fakta, og mot metodekrav. Med en ny NOU og oppmerksomhet rundt bruken av sakkyndige skulle man tro at saker og ting kom på begrep. Men allerede innledningsvis i NOUen viser svakhetene seg, bl.a. ved at behovet for sakkyndige ikke kan dokumenteres. Ulike roller og vilkår for oppnevnelse knyttes ikke til hvordan påstått kunnskapsbehov og rettssikkerhetskrav eventuelt henger sammen.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 10.12.2007

Del 5 - Enkeltsakskunnskap

Av Ole Texmo

Hvor ofte har vi ikke hørt og lest myndigheter og politikere si: ”vi kan ikke gå inn i enkeltsaker”. Som om hensikten var å kreve at myndigheter og personer uten formell kompetanse og partsstatus skulle gripe direkte inn. Politikere og byråkrater som velger denne avvergestrategien signaliserer i realiteten at de ikke vil vite om visse saker. Dermed unngår de også å skaffe seg kunnskaper om hvordan systemet fungerer for foreldre og barn. I krav og forventninger om engasjement ligger også muligheten for at myndigheter og politikere som gir lovene kan lære av erfaring. Samtidig ser vi at politikere stadig vekk griper inn overfor rett og forvaltning når det passer deres populistiske hensikter. Konsekvente har de aldri vært.

Samfunnsmagasinet, sfm.no - 16.12.2007

Del 6 - Juss og psykologi en livsfaflig kombinasjon

Av Ole Texmo

De fagene som har størst innflytelse og betydning for barnevernets virksomhet er Juss og Psykologi. Dette gjelder på alle nivåer – i teori og praksis. Det er juristene som lager lovene; det er deres tenkning som i hovedsak gjennomsyrer retts- og forvaltningspraksis, som danner mønster for forståelse og regulering av konflikter. Jussen har som fag betraktet sine klare begrensninger, noe juristenes egne organer delvis vedkjenner seg. Derfor anliter de seg på psykologer. Som om denne profesjonen besitter den nødvendige menneskekunnskap som skal til for å fatte forsvarlige beslutninger samt følge opp og undersøke hvordan praksis virker. Å fraskrive seg ansvar er en viktig del av den juridiske ekspertise.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 07.01.2008

Del 7 - Hva skjedde med barna?
Av Ole Texmo

Det er flere grunner til at familier kommer i kontakt med barnevernet. Grovt kan man skille mellom tilfeller hvor familier selv tar kontakt og tilfeller hvor barnevernet, oftest på grunnlag av bekymringsmeldinger formidlet anonymt eller via angiversamfunnet som har utviklet seg, bestemmer seg for å se nærmere på forholdene i hjemmet. For alle typer tilfeller kan man spørre seg: Fikk barna hjelp? Enkelte nyanseringer er imidlertid på sin plass, bl.a. om det var reelt behov for barnevernets assistanse og inngrep. Sier man i utgangspunktet at familien selv er den nærmeste til å vurdere behov for hjelp fra fagfolk, kan vi ta for oss slike eksempler først. Dette gjelder f.eks. de såkalte ”syndrombarna”.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 14.01.2008

Del 8 - Fylkesnemnd, rett og rettssikkerhet

Av Ole Texmo

En bærende ide i denne artikkelserien er at problemene barnevernets virksomhet fører med seg ikke nødvendigvis skyldes udugelige foreldre, men heller kan identifiseres som produkter av barnevernets egen sviktende kompetanse, vurderingsevne og holdninger. Manglende respekt for den biologiske kjernefamilie gjenfinnes på alle plan, likeledes mangelfull evne og vilje til å dokumentere hvordan og hvorfor barnevernets prioriteringer er til barnets beste. Mediene er systemvennlige og stiller ikke spørsmål ved rett og forvaltningspraksis, langt mindre systembetingelser som saksadgang og prøvelsesrett. Det mangler metodisk etterprøvbar kunnskap. Ankemulighetene i rettsapparatet er begrenset i nyrevidert lov.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 21.01.2008

Del 9 - Media og motmakt når angiversamfunnet slår tilbake
Av Ole Texmo
NRKs helsemagasin PULS sendes mandager i beste sendetid. 21.01.08 kom følgende intro fra programleder Helene Sandvig til et innslag om barnevernets tilkortkommenhet: ”Barnevernet er en etat som har fått mye kjeft. I kveld skal vi fortelle en annen historie. Den skal handle om barn som trenger hjelp fra barnevernet, men som ikke får det”. Enkelt språk; enkel kjensgjerning. Men stemmer denne fremstillingen med virkeligheten? Stemmer fremstillingen med omfang, vinkling og fokus på barnevernets virksomhet fra medias side? Fra NRK, den mektigste aktøren med de mest virkningsfulle virkemidler til rådighet, spres det prime time en type usannhet medias egen ensidighet er den første til å dokumentere.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 04.02.2008



Del 10 - Norge og folkeretten
 Av Ole Texmo
Norge har ratifisert flere internasjonale konvensjoner og senere gjort dem til norsk lov gjennom såkalte inkorporasjoner. Dermed er Norge forpliktet av både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om barnets rettigheter som gjennom vedtak av 1999 og 2003 har rang av overordnet lovgivning. Men i hvilken grad blir de folkerettslige prinsippene Norge later til å ville ha som sine egne lovregler bindende i praksis? Hvilken funksjon har de og hvordan blir de etterlevd? Er konvensjonene mer enn bare fine ord på et papir, forfattet av jurister som er eksperter på ansvarsunndragelse, vedtatt av politikere som vet hva som tar seg pent ut?
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 11.02.2008

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

Hva er barnevernets hjelpetiltak verdt?

Av Nina Elin Hauge, mormor

Moss 3. oktober 2004.

Når er hjelpetiltak på sin plass? Og – har barnevernet egentlig hjelpetiltak som kan være til nytte for dem som trenger støtte? Følgende sak må forstås som en fallitterklæring for et land med et velutbygd sosialsystem.

På St. Olav Hospital 1. oktober 2004

Uke 40 utløp med en grotesk omsorgsovertakelse. Den nyfødte gutten ble revet bort fra sine foreldre, fra det eneste som kunne skape følelse av trygghet i en fremmed verden. Allerede mens mor og barn befant seg på fødestuen aksjonerte barnevernet. Mens politiet holdt vakt, for å forhindre mulige protester. Tilbake på fødestuen lå en sønderknust nybakt mor og gråt.

Det hele utspant seg på St. Olav Hospital i Trondheim fredag 1. oktober. Da familiens venn og støtte ankom sykehuset, ble han nektet adgang til fødestuen av bryske politimenn. Ivrige barnvernsarbeidere hadde imidlertid full adgang. Det var ingenting som tydet på at sykehuset vernet og verget mor og barn mot vilkårlig innblanding og andre illgjerninger.

Familien var tilhørende Midtre-Gauldal kommune, en kommune som hadde initiert aksjonen mot familien. En kommune som ikke så seg i stand til å hjelpe en ressurssvak mor med sitt første barn. En kommune som ikke var villig til å se de ressursene som foreldrene sammen var i besittelse av, deres kjærlighet og vilje til å ta vare på en etterlengtet liten gutt.

Barnevernets propaganda

Barnevernet elsker å fortelle om de fantastiske hjelpetiltakene de rår over: mødrehjem, avlastningshjem, barnehage osv. Dette er gjerne tiltak som fjerner barnet fra sitt naturlige hjem store deler av tiden, og man kan selvfølgelig spørre seg hvorvidt dette er hensiktsmessig. Er barnevernets intensjon noe annet enn å yte virksom hjelp? Forbedres barns omsorgssituasjon seg vesentlig ved slike tiltak? For flere ”frivillige” hjelpetiltak kan det synes som om kontroll og overvåking er barnevernets største intensjon. Kan det være at ”barnets beste” er vikarierende motiver for å føre kontroll med folk?

Når skal hjelpetiltak brukes?

Når friske foreldre mottar avlastning til sine barn betalt av barnevernet, og når foreldre med normalinntekt får dekket barnehageutgifter av barnevernet, ja, da kan man undre seg over ressursbruken og hva som kan være myndighetenes bakenforliggende motivasjon.

For de fleste av oss virker det naturlig at en ressurssvak mor som føder sitt lille barn får nyte godt av samfunnets hjelpetjeneste. Kvinnen som ble mor sist fredag får imidlertid ikke anledning til å prøve seg som mor. Hun får ikke lov til å amme sitt nyfødte barn. Barnevernet er ikke villig til å hjelpe foreldrene og barnet, i den grad de trenger hjelp, slik at de kan få være sammen under trygge og gode forhold.

Dette er brudd på Europakonvensjonens artikkel 12: enhver voksen har rett til å gifte seg og til å stifte familie. Myndighetene er ikke gitt anledning til å gripe inn og ta barn fra foreldre, med mindre barnet er blitt utsatt for overgrep og grov mishandling. Den nyfødte gutten som ble revet bort fra sin mor sist fredag har selvfølgelig ikke blitt utsatt verken for vold eller vanskjøtsel.

Hvis man mener at et foreldrepar mangler de nødvendige ressurser til å ta seg av et barn, ja, da er staten forpliktet til å tre støttende til. Det er imidlertid ikke det de gjør i denne saken. 

Hva er hjelpetiltakene verdt?

Å rive et barn vekk fra sin mor umiddelbart etter at det er født må sees på som intet mindre enn en fallitterklæring for en sosialstat. Det signaliserer at man virkelig ikke har noe som helst å bidra med som kan gi barnet både trygghet, morskjærlighet og morens livsnødvendig melk.

Barnevernloven kapittel 4 om særlige tiltak vektlegger at man, ved bruk av bestemmelsene i dette kapittelet, skal legge avgjørende vekt på å finne de tiltakene som kan være til det beste for barnet. Til det beste for det enkelt barn i sin unike situasjon. Ingen vil vel benekte at det for et nyfødt barn er av største viktighet å få amme sin mor. Hvordan kan da barnevernet forsvare å frarøve et barn en slik nødvendighet? Hvilken lovhjemmel gir dem anledning til å påføre et nyfødt barn et slikt tap, et slikt traume?

Det er betimelig å spørre om heller ikke barnevernet tror at deres hjelpetiltak er til nytte for dem som de mener trenger støtte med foreldreoppgavene?

Overgrep

Statlig mishandling, overgrep og forfølgelse er dekkende begreper for barnevernets aksjon mot den lille familien sist fredag. Praksisen som har fått lov til å utvikle seg i de nordiske landene strider mot de humanistiske verdiene som vektlegges i lovgivning, FNs verdenserklæring og Europakonvensjonen. Praksisen viser imidlertid tilbake til en ideologi som verken respekterer familiebånd eller den enkelte families selvstendige rett til selv å definere og velge sin måte å leve på.

Hva har den nybakte moren på St. Olav Hospital gjort seg skyldig i som skal straffes så hardt? Hun har jo ikke engang fått lov til å bevise at hun er en god nok mor for sitt barn. Å aksjonere som barnevernet her har gjort, å dømme en liten familie til å leve atskilt uten ”lov og dom” strider dertil mot Europakonvensjonen artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang.     

Avslørende

Slik barnevernstjenesten har håndtert denne saken avslører de sin inkompetanse og hjelpeløshet. Det er ren og skjær propaganda de bedriver når de skryter av sine storartede tiltak. Når deres ”faglighet” og dyrt kjøpte tiltak blir etterspurt, så faller de sammen og smuldrer bort. Virkelig hjelpende tiltak fins ikke, og de som kunne dra nytte av hjelp blir utsatt for grov mishandling.

Det er en politisk oppgave å se til at overgrepene stanser. Alle barnevernets tiltak og metoder må granskes!
At barnevernet har misbrukt sin makt og umiddelbart må fratas slike muligheter er blitt overtydelig - for alle som vil se. 

Bestialske metoder mot borgere i Midtre-Gauldal kommune
Av Noralf Aunan

De feige system-profitørene
Av Marianne Skånland

Barnevernskritikerne viser vei
Av Nina Elin Hauge

Tillbaka till Artiklar

Hva er "barnets beste" ?  

av Ole Texmo, frilancer

Uttrykket "barnets beste" brukes i flere sammenhenger uten nærmere presisering, verken som begrep, norm eller prinsipp. Når utsagn om "barnets beste" brukes, har man ikke sjelden å gjøre med Ideologi: som falsk bevissthet.

"Barnets beste" som rettslig standard

I juridisk forstand er "barnets beste" en rettslig standard, åpen og gjenstand for tilfeldig (dommer) skjønn. Uttrykket er sentralt både i Barnevernloven hvor det betegner en minstestandard for omsorg, mens uttrykket i Barnelovsammenheng betyr alt og ingenting. I Barneloven forekommer uttrykksmåten i en kontekst hvor bruken er knyttet til avgjørelsen, jf Bl §§ 34, 3.ledd og 44,3.ledd  hvor det heter: " Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet"

I Barnevernsaker er foreldres motpart det offentlige med sin psykoekspertise og forvaltningsjuss. I Barnelovsaker er foreldrene motparter, barna uskyldige tredjeparter uten ansvar for konflikten.

Systemhensyn

Men det er ikke riktig å kun klandre foreldrene som spilles ut mot hverandre av et logisk inkonsistent lovverk med ditto systemkodeks. Barneloven er kilde til konflikt delvis grunnet mangelen på presisjon i formuleringen av det overordnende hensyn som balanserer forholdet mellom barnets og foreldrenes interesser. Man har ikke lykkes med å skape en normerende lov og rettspraksis som forebygger konflikt. Barnelovutvalgets (BU) utredning (NOU 1977:35) var radikal i sin likestillingstanke, men evnet heller ikke mer:

" Etter utvalgets mening bør det ikke sies noe nærmere i loven om hva som er best for barnet. Hvert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering. Generelle regler på dette punkt kunne ved ukritisk anvendelse lett føre til avgjørelser i strid med det enkelte barns beste" 

Mulighet for overgrep i lovens navn legitimeres ved at man unnlater å fortelle hvilket menneske- og kunnskapssyn som ligger i bunnen av lovgivningen. Er det eneforelderdogmet som gjelder; at barn har kun en "psykologisk forelder"; at dette i regelen er mor, men at det ikke trenger være biologisk mor (eller far) ?

Form og innhold

BU valgte å ikke innholdsbestemme "barnets beste" under henvisning til faren for misbruk. Uttrykket benyttes som om innholdet var kjent og anerkjent som konsensus i fagmiljøer. Føringer legges på utvalgsarbeide, domstolsbehandling og familiepolitiske prioriteringer uten at man ønsker å si hva som er "barnets beste", eller hva "barnets beste" er. Innholdsløsheten glir ofte over i rendyrket formalisme og et juristeri som i beste fall virker absurd, i værste fall menneskefiendtlig. Når BU ikke ville oppstille (G)enerelle regler  (...) , kan forbeholdet tilsynelatende virke fornuftig. Men har man skapt levelige tilstander ved ikke å oppstille noe som helst normerende ? At "barnets beste" blir gjenstand for misbruk tør være hevet over tvil. Juristene er de store synderne. Politikere henger seg på uten tanke på om det de sier henger på greip. Ukritisk bruk fører til selvreferanser, slik en tidligere statsråd demonstrerte: " Je trur dæ som e bæst for onga e bæst for onga je, dæ e dæ je trur ".  (se Sax 1/2000)

"Barnets beste" som falsk bevissthet

En rettslig standard kan fungere som legitimering av systemhensyn når påberopelse skjer uten annen kvalifisering enn henvisning til hjemmel ( Bl. §§ 34 og 44 om Foreldreansvar og Samvær). Misbruket BU ville forhindre ved ikke å innholdsbestemme "barnets beste", forebygges neppe ved omforening og forskyvning, med eller uten lovlogisk forankring, jf ny terminologi "bosted" til fortrengsel for "omsorg"  Når myndigheter på ulike nivåer ikke har villet bestemme "barnets beste" har man egentlig ingenting å forholde seg til. Mistanken om ideologi vekkes. Standarden egner seg ypperlig som tilrettelegger av mulighet for misbruk, nettopp ved at systemhensyn, skjult morspresumpsjon eller statsfeminisme usynliggjøres. Man kan også dekke over at det sjelden kvalifiseres at (H)vert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering.  Inntrykk skapes at det enkelte barn i den enkelte sak tilgodesees, men i den konkrete avgjørelse henvises det oftest til en floskellignende størrelse.

Dømmekraften

Skal man unngå ukritisk bruk må man anvende en dømmekraft hvor tankens bevegelser reflekterer forholdet mellom det enkelte og det almene; mellom det kjente og det ukjente. Spørsmålet er "hva er hva?", dvs hva er det kjente respektive det ukjente i forhold til det enkelte og det almene. Antar man at "barnets beste" er ukjent unngår man tilsynelatende å risikere noe, men man har heller ingen garanti for at man gjør det riktige, dvs det som er best for det enkelte barn. Antar man at det er kjent behøver man ikke dømme deretter da man uansett må kvalifisere det enkelte i forhold til det almene. Ved kritisk bruk kan hensyn til det enkelte barn i den enkelte sak ivaretaes uansett om det konkrete tilfelle ved juridisk-rettslig subsumsjon innordnes en regel, gitt at lovverket hjemler hoved- og unntaksregler, med tilhørende vilkårsbestemmelser.

"Back to Basic"

Fjern "barnets beste" slik at grunnleggende barnerettslige interesser må uttrykkes konkret, f.eks som: 1. Retten til sin egen historie. 2. Retten til å kunne opprettholde likeverdig og kontinuerlig kontakt med begge biologiske foreldre. 3. Retten til å bli tatt på alvor når avgjørelser på foreldrekonfliktnivå som angår barna skal taes. Samtidig avklares hvilket utgangspunkt som muliggjør en vettug grenseoppgang mellom barnets og foreldrenes interesser.

Barnets beste eller verste? Av Sverre Kvilhaug

Barnevernet og "barnets beste". Av Sverre Kvilhaug

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

Horten barnevern
Horten: Utgiftene til barnevernet har økt med hele 66 prosent på to år.

- Utgiftene til barnevernet har nærmest eksplodert de siste to årene. Jeg har ingen forklaring på dette, sier økonomisjef Morten Svagård.

med innholdet:

Barnevern til 25 mill.
En samling av artikler og kommentarer fra Barnas Rett
 


Tar ikke Horten kommune effektivt tak i barnevernet allikevel?
Av Marianne Haslev Skånland


*

Fosterbarn som god butikk
Av Siv Westerberg
 
Manglende hjelp og utmattende undersøkelser
Av Nina Elin Hauge
 
De lyver bestandig
Marianne Haslev Skånland slakter det norske barnevernet

Rett informasjon?
Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid.
Av Joar Tranøy

Dyrt och hjärtlöst. Utdrag ur Olof Kilstedts brev till Tidaholms kommunstyrelse
Hur tar samhället hand om barnen?

 
Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug
 
"HØRING FOR HVEM?" BARNETS TARV
Af Kirsten Skovbo
 
Eget ansvar vid brott mot mänskliga rättigheter
Av Ruby Harrold-Claesson 

Tillbaka till Artiklar

Høring om tvangsadoption. København d. 22.januar 2003

Av Majken Frost, Teol. Cand.

Onsdag d. 22. januar 2003 afholdtes på Christiansborg i København høring om tvangsadoptioner.

Bag indkaldelsen til høringen stod Folketingets par. 71-tilsyn, Retsudvalg og Socialudvalg.

Inviterede var en del folketingsmedlemer samt repræsentanter for de fleste danske institutioner og organisationer vedr. børns vilkår.

Tilstede ved høringen var Majken Frost, NKMR – til høringen dog inviteret i sin egenskab af medlem af ”Familiens Børneråd”.

Baggrunden for høringen var, at Folketingets Retsudvalg forbereder drøftelse i foråret af adgang til bortadoption uden forældresamtykke af børn af f.eks. forældre med svært misbrug eller af forældre i andre situationer, som gør det umuligt for dem af tage vare om deres børn.

Høringspanelet bestod af Dorrit Sylvest Nielsen (Civildirektoratet), Lise Gundersby (Det norske Barne- og Familiedepartement), Mette Hartlev (Kbhvns. Universitet), Eva Caspersen (Aalborg kommune), Charlotte Guldberg (Skodsborg Observations- og behandlingshjem) og Peter Grevsen (Børnesagens Fællesråd). 

I debatten efter panelets orienterende indlæg manede både DSN og MH til besindighed med hensyn til lempelse i loven, der i dag ikke hjemler mulighed for tvangsbortadoptioner, som dog i 4 tilfælde indenfor de sidste 10 år har fundet sted efter særlig dispensation. Tvangsadoption ville dels stride mod grunlovssikrede rettigheder og dels volde svære både juridiske og personlige problemer for de involverede.

LG redegjorde i sit panelindlæg for tvangsadoptioner i Norge, som if. børneloven af l953 og senere børnelove er mulige – og som har fundet sted i Norge (4 i 1994, 16 i 1996 og 15 i 2002).

EC støttede i både panelindlæg og i debatten en udvidet adgang til tvangsadoption, - der blev altfor ofte focuseret på forældrenes rettigheder i stedet for barnets tarv.

CG fastholdt i både panelindlæg og i debatten, at det er uhyre væsentligt at fastholde og udbygge kontakt mellem et anbragt barn og dets forældre, - og anså en udvidet opbygning af små børnehjem for en god løsning på det problem, som har rejst spørgsmålet om tv.adopterioner: plejefamiliers ønske om at adoptere plejebørnene og den usikkerhed, de har med hensyn til barnets forbliven i plejefamilien.

PG fremhævede, at den biol. familie var barnets sted, og at dette skulle fastholdes i lovgivningen.

Blandt de inviterede støttede ganske mange folketingsmedlemmer en udvidet mulighed for tv.adoption. Af  hensyn til ”barnets tarv”. (MH gjorde hertil opmærksom på begrebets elasticitet).

Der var dog også i salen foruroligelse over en lovfæstet mulighed for tvangsadoption.

Majken Frost gjorde opmærksom på adfærdsvidenskabernes stadig større indflydelse i de sociale forvaltningers afgørelser og på, at tv.adoptioner var og er en yndet foranstaltning i totalitære stater og nævnede de mange forsøg på genforening af børn og forældre i bl.a. det tidligere DDR. MF nævnede sine erfaringer som bisidder for tvangsfjernelsestruede forældre og den uhyggelige magtforskel mellem forældre og det offentlige -  og sine erfaringer som kirkebogsførende præst, hos hvem mange voksne adopterede henvender sig for at finde frem til forældrene.

Ligeså anførte MF den næsten indbyggede konflikt mellem plejefamilier og forældre til et anbragt barn. Hun støttede CG tanke om små børnehjem, når en situation er så umulig, at en anbringelse må finde sted – ligeså dennes fremhævelse af vigtigheden af den stadige kontakt med forældrene.

Der er endnu ingen dato for Retsudvalgets drøftelse af tvangsadopteringer.

MF vil søge foretræde for retsudvalget for uddybelse af afvisningen af lempelse i den nuværende lovgivning.

NKMR:s remissyttrande till Justitiedepartementet över SOU 2000:77 - Omhändertagen.

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Rapporter

Tillbaka till Huvudsidan

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern

Av Marianne Haslev Skånland, Bergen

desember 2000

* * *

Etikk i yrkesutøvelsen er viktig i enhver profesjon, faktisk en del av selve det å utføre profesjonelt arbeid. Hvilke etiske mål synes folk som arbeider i sosialsektoren at deres profesjon skal ha?

Først noen eksempler:

1. Norge

En middelaldrende dame, som hadde oppdratt sine egne barn og delvis sine barnebarn, som var lærer av yrke, og med verdifull erfaring fra flere yrkesområder og livsområder, søkte en stilling i barnevernet. Under stillings-intervjuet var det særlig ett spørsmål sosialsjefen var interessert i å få svar på: Ville hun være "lojal mot systemet"?

Søkeren var meget forbauset, og da hun forsto at sosialkontoret for alvor mente at det var etaten selv og ikke klientene som hadde krav på lojalitet, trakk hun sin søknad tilbake.

2. Norge

En psykolog, hvis arbeid ligger delvis i å utdanne sosialarbeidere, er blant de ytterst få som forsøker å åpne sine studenters øyne for hvordan realitetene oppleves av mennesker som utsettes for forskjellig slags "hjelp" fra vår velferdsstat. Hun legger frem detaljert dokumentasjon om konkrete saker der norske myndigheter påfører familier svære prøvelser, foretar gale vurderinger og utøver makt-overgrep, og viser hvilke resultater dette har for barna og deres foreldre.

Utdannings-institusjonen hvor denne psykologen arbeider har sagt til henne at siden hun ikke er lojal mot deres system, ønsker de å bli kvitt henne. De kommer sannsynligvis til å lykkes.

3. England

Sosialarbeiderne i Liverpool-området gikk ut i streik for å få høyere lønn. Da de senere kom tilbake på jobb, hadde befolkningen de skulle tjene oppdaget at man alt i alt hadde hatt det bedre uten sosialarbeiderne. Folk som trengte hjelp hadde hjulpet hverandre, og hadde funnet at slik gjensidig, beskjeden hjelp og støtte hadde gitt mer lykke og tilfredshet enn mistenksomhet, dirigering og overvåking.

4. England

En mor med fire barn ble brått enke mens barna ennå var svært små. Fordi familiens økonomi var vanskelig, måtte hun be om økonomisk assistanse fra sosialvesenet. Hun ble sjokkert over sosialarbeidernes holdning til henne og hennes familie. Sosialarbeider-sektoren trengte åpenbart personale med en helt annen tenkemåte, og hun bestemte seg til at når barna ble eldre, ville hun selv bli sosialarbeider.

Dette gjennomførte hun, og ble ansatt i en bydel i London. Der ble hun satt på en sak hvor et ungt ektepar, som hadde en baby, var så å si uten inntekter og hadde store vanskeligheter med å klare daglige gjøremål så som å koke mat og vaske babyens klær, siden strømmen ofte ble kuttet når de ikke kunne betale elektrisitets-regningen.

Da vår sosialarbeider begynte å skaffe seg oversikt over ekteparets problemer, oppdaget hun at både mann og kone i praksis var nærmest analfabeter. (I enhver befolkning er det en rekke individer som, uansett hva de får av undervisning, ikke klarer å lære å lese og skrive såpass bra som man trenger å kunne i vårt komplekse samfunn. Dette er vanligvis en funksjonsfeil som skyldes tilstander / defekter i hjernen. Det har ingen direkte korrelasjon med generell intelligens.) Ekteparet hadde derfor ikke klart å ordne opp med utfylling av forskjellige skjemaer for å kunne få en sosialstøtte som de egentlig var klart berettiget til. Vår sosialarbeider hjalp dem gjennom prosedyren og fikk systemet til å fungere regulært for dem. Hun hjalp dem også med å få etterbetalt mer enn tusen pund som de allerede skulle ha fått utbetalt.

Med alt i god funksjon rapporterte vår sosialarbeider tilbake til sitt kontor, med oversikt over hva hun hadde gjort som hadde gitt tilfredsstillende resultat i saken. Men hennes overordnede og hennes kolleger var negative. Hennes måte å arbeide med problemer på var ikke den riktige i sosialt arbeid, fikk hun høre. Hun skulle ha fjernet barnet fra foreldrene fordi de ikke tok seg tilfredsstillende av barnet.

5. Norge

Politiske ledere i et fylke tillyste et åpent diskusjons-møte om den måten barnevernet i fylket utførte sitt arbeid på. Et stort antall mennesker møtte frem; mange av dem fortalte om sine egne saker hvor barnevernet hadde forfulgt dem og deres barn, løyet om dem og til dem, og skilt barna fra foreldrene.

Lederen for fylkesbarnevernet reiste seg. Han sa at politikerne skulle holde seg unna saksområdet. Han selv hadde tatt mer enn 60 barn fra foreldrene; det var det barnevernet var til for, sa han; han aktet å fortsette med det og ville ikke finne seg i innblanding, kontroll eller spørsmål.

* * *

Sosialt arbeid er ensartet verden rundt

Likheten mellom de engelske og de norske episodene jeg har beskrevet ovenfor, er ikke tilfeldig. Slike historier er til kjedsommelighet like i andre land også (jf for eksempel saker beskrevet på mange av nett-stedene som er henvist til på seksjonen "Länkar" på NKMR's internett-side). Utøvere av sosialt arbeid i de fleste land er blitt opplært i samme filosofi av samme slags personer, personer som har lest de samme bøkene og artiklene (noen av dem har jeg lest, og må si at de er ganske gjennomførte i sin mangel på forstand og forståelse). Disse folkene er stadig på jakt etter studier og forslag fra utlandet, og de bryr seg sjelden med å bore under overflaten i noe som helst som lanseres av sosialvesenet i et annet land og som hevdes å gi totalt ny innsikt og løse alle problemer. Vanligvis er det ikke egentlig noe særlig nytt ved det sosialetats-guruer skriver eller refererer til; de er svært så selektive i sitt valg av skriverier og programmer: de velger slikt som skal bekrefte det de allerede tror - eller ønsker å tro. De gjør med andre ord akkurat det man ikke må gjøre hvis man vil drive akseptabelt forskningsarbeid. Ikke desto mindre hevder de at de baserer sin praksis på forskning, eller til og med at de utfører forskning selv.

Troen til disse folkene i sosialsektoren er basert på løse ideer av forskjellig slag, noen av dem et par hundre år gamle, noen fra middelalderen; noen går tilbake to tusen år eller mer, til hjelpeløse spekulasjoner som det på den tiden ikke var mulig å følge opp med skikkelige undersøkelser, fordi man manglet metoder som er nødvendige for å gjennomføre undersøkelser som leder til holdbare resultater, og fordi man likeledes manglet nødvendig basiskunnskap i anatomi, fysiologi, sykdom, og disiplinen statistikk.

Av og til finner man at sosialsektoren siterer, eller til og med hevder å følge anvisningene til, folk som peker ut metoder som virkelig er anderledes. Et eksempel er New Zealanderen Murray Ryburn. Det han skriver, er relativt kritisk til den måten sosialarbeidere gjør barnets familie til fiender på. Han anbefaler å sette familien tilbake i en posisjon der det er familien selv som har myndighet til å bestemme hva som skal foretas med et barn som det er reelle problemer med, og å backe opp familien i deres omsorgs-utøvelse. (En lengre artikkel av Ryburn finnes på norsk i boken Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier fra 1996, redigert av Mona Sandbæk & Gunnar Tveiten; Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 82-446-0290-2.) Ryburn blir berømmet som ideal av mange i det norske sosialvesenet og han står på pensumlister i sosialfag-utdannelse, men i praksis finner sosialarbeidere alltid ut at Ryburns ideer ikke passer i den saken de arbeider med akkurat nå.

Et tv-program for noen måneder siden viste en annen variant - også velkjent: Sosialvesenet i Agder roste en "ny" amerikansk metode for å "behandle" vanskelige tenåringer. Vi så sosialarbeiderne kjøre rundt på jakt etter tenåringer på vidvanke, mens de fra bilen ringte sine kolleger i Amerika på mobil-telefonene sine, for å be om råd og sjekke med amerikanerne at de fulgte den storartede metoden. Det er vel unødvendig å si at metoden besto i å snakke med kreti og pleti om hvor viktig det var å være oppmerksom på ....., å støtte ...., å gjøre en grundig studie av ..., - - - jeg klarte ikke å finne noe nytt; jeg klarte faktisk ikke å oppdage noe spesielt innhold i denne metoden i det hele tatt. Men neste år, fikk vi vite, skal visst sosialarbeidere fra alle deler av Norge til Amerika for å lære den nye metoden.

Hva skjer med en sosialarbeider som føler et dilemma?

Det er naturlig at mennesker som arbeider i sosialsektoren sjelden blir alarmert over hva de selv gjør. De fleste av oss har et positivt syn på eller positiv forventning til et yrke når vi går inn i det, ellers ville vi ikke ha valgt det yrket. Vi går også stort sett ut fra at våre egne handlinger er gode og berettigede, for vi har jo så gode hensikter. Ettersom vi vokser inn i arbeidet vårt, får vi en liste av våre tidligere aktiviteter og handlemåter på vårt rulleblad, en liste som det blir vanskeligere å bryte med jo lenger den har vokst. Hvis vi skulle begynne å behandle saker på en fullstendig annen måte, ville det være det samme som å innrømme at det har vært noe galt i alt vi har gjort tidligere.

La oss ta en sosialarbeider som virkelig er motivert av idealisme og har et oppriktig ønske om å gjøre godt for andre. Hvis denne sosialarbeideren, etter mange år der han har deltatt i barne-deportasjoner, innser at slike deportasjoner ikke redder barn men isteden sender dem ut i en ørken av fare og fortvilelse, da innrømmer han samtidig at hans motiv - å gi hjelp - ikke har ført til noe godt i praksis; isteden har han gjort utilgivelig skade og hans visjon av seg selv som en hjelpende engel er falsk inntil det tragiske.

Denne typen sosialarbeider som virkelig våkner opp, er nesten ikke-eksisterende i virkelighetens verden. Reelt sensitive og tenksomme mennesker reagerer vanligvis lenge før de har pådratt seg en uutholdelig byrde av skadelige handlinger som de har tatt del i. Mange skyr unna den typen jobb meget hurtig. (Gjennomtrekken av sosialarbeidere i barnevernet er enorm.) Noen av dem nekter å utføre skadelige ordrer, og får da ofte sparken eller blir tvunget til å si opp. Eller de trekker seg ut av barneverns-profesjonene stille og rolig, for å slippe negative sanksjoner fra sosialvesenet som tidligere arbeidsgiver når de søker annet arbeid. Type 2 - de som er mindre våkne - begraver sin samvittighet, fortsetter, og beholder jobben, mens de gradvis legger igjen på lønnsomhetens alter den følsomheten de opprinnelig hadde. Den tredje typen sosialarbeidere er slike som ikke har hatt andre motiver enn maktlyst og kikker-nysgjerrighet for sitt yrkesvalg. Det er ikke lystelig å tenke seg hvorledes deres sinn kan se ut.

Derfor er sosialarbeid - slik som det i alminnelighet utføres i våre samfunn i dag - en synkemyr. "Systemet" vedlikeholder seg selv, fordi fornuftige mennesker som virkelig kunne utføre arbeid som gir "sosial velferd til barnets beste", slik dette begrepet er ment å være, - slike fornuftige mennesker flykter fra profesjoner og yrker som driver på som våre nåværende sosialetater regelmessig gjør. Folk som er tilfredse med den nåværende tilstand, fortsetter, og gjør seg selv døve, blinde og immune overfor all den informasjon som reell vitenskap kan vise om det uholdbare i deres oppfatninger og om de virkelige resultater av deres handlinger.

Hvorfor handler sosialarbeidere som de gjør?

Noen av oss har sett på nært hold hvordan hele familier ødelegges av fryktelige handlinger utført av folk som representerer deres velferdsstater og deres samfunn - med andre ord deres medborgere - i det som hevdes å være rettsstater med ytringsfrihet. For oss er det nesten ikke til å tro at sosialetatene kan unngå å se realitetene. Hvordan er det mulig?

Faglitteraturen i emnet sosialt arbeid er meget opptatt av sosialarbeiderne selv. Sosialarbeidere læres systematisk opp i å betrakte seg selv som plettfrie og sine motiver som hevet over kritikk. Lærebøkene inneholder endeløse diskusjoner og innskudd om hvordan de må lære å takle sin egen smerte når de tar barn fra foreldre eller utfører noe annet brutalt mot klienter. Når de har gjennomgått sin utdannelse, er sosialarbeiderne trenet i å betrakte seg selv som heltemodige martyrer som tar på seg den tunge byrde det er å handle til barnets beste.

Det er sjelden jeg går inn på en vurdering av hva slags motiver sosialarbeidere virkelig har eller på hva slags mekanismer som har fått enkelt-individene i slike profesjoner til å male seg inn i et hjørne sånn som de har gjort. Min umiddelbare reaksjon er at spørsmålet om hvordan sosialarbeidere tenker og føler, er irrelevant - det brennende spørsmål er jo å vekke almenheten til å få innsikt i hvordan sosialetaten utøver en fryktelig makt over sine ofre og er den langt viktigste årsak til deres livslange tragedier. Det er ofrene, og hvordan de skal få hjelp, som skal være vårt anliggende; vi skal ikke tillate sosialarbeidernes situasjon å komme i fokus for oppmerksomheten.

Men jeg er allikevel kommet til å tenke i noe andre baner om dette. Det er to grunner til det:

For det første: De fleste som kommer i kontakt med sosialvesenet kan ikke forstå det de opplever i hendene på disse folkene. Man venter hjelp, og får skade. Det virker utrolig, og mange fortsetter å tro at det må være en misforståelse og at alt vil bli rettet på hvis man bare redegjør enda grundigere for alle forhold og detaljer i sitt liv og sine problemer og behov. For at mennesker skal forstå hva sosialvesenet virkelig driver med, og beskytte seg bedre mot det, kan det være nødvendig (dessverre) at vi setter oss enda bedre inn i den tankegang og de mekanismer som styrer sosialarbeid og sosialarbeidere, og nødvendig at vi sprer informasjon om dette mer aktivt.

For det andre: Bare gjennom at vi undersøker hele sosialarbeids-systemet så grundig vi kan, har vi mulighet for å se likhetstrekk med andre fenomener i fortid eller nåtid. Dette gir igjen mulighet for øket forståelse av hva det er vi står overfor, og mulighet for å være forberedt på hva som kan hende i fremtiden.

Blant de mest interessante bøker å lese fra denne synsvinkelen er Zygmunt Bauman's Modernity and the Holocaust fra 1989 (norsk utgave: Moderniteten og holocaust, 1997; Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, ISBN 82-90016-82-4). Bauman er en britisk sosiolog av jødisk avstamning, opprinnelig fra Polen. Han kom til Storbritannia før krigen, men er naturligvis særdeles velorientert om jøde-utryddelsen. Hans oppfatning av årsakene til utryddelsen er en annen enn den de fleste har. Han hevder at den ikke var et utslag av opphisset, aggressivt hat eller anti-semittisme alene. Heller ikke var jøde-utryddelsen et brudd med moderne sivilisasjon. Tvert imot, Bauman hevder at jøde-utryddelsen var moderne sivilisasjons ektefødte barn - en naturlig konsekvens av hva moderne siviliserte stater er. To karakteristiske trekk er viktige i denne sammenhengen: Det ene er utviklingen av en avansert teknisk-industriell sektor, som gjør det mulig for myndigheter å "ekspedere" folk i utrolig stor skala. Det andre er de moderne, siviliserte staters enorme og stadig voksende byråkrati. Dette åpner døren for: sterkt å begrense hva hver enkelt ansatt gjør og dermed mørklegge hva den totale aktiviteten består i og resulterer i, pulverisering av ansvaret hos hver enkelt ansatt, å skape avstand mellom de fleste ansatte og deres ofre, og å skape lojalitet mot den mektige arbeidsgiveren som står som garantist for både jobben og samvittigheten.

Hvis Bauman har rett, var jøde-utryddelsen ikke en enestående, ufattelig masse-galskap. Tvert imot var den produktet av krefter og motiver som fremdeles er til stede og som er forbundet med selve livet i moderne samfunn. Er det slik, så kan sånne katastrofer ventes å inntreffe igjen fra tid til annen. De vil sannsynligvis anta noe forskjellige former, være av varierende omfang, og være rettet mot skiftende grupper i befolkningen, men man må regne med at de underliggende krefter fortsatt virker og alltid driver byråkratiet til å søke seg mot hendige mål.

For omtrent 10 år siden sa psykiateren Reidar Larsen til Adele Johansen, som han forsøkte å hjelpe da det norske barnevernet hadde bortført hennes barn: "Dette som vi ser i dag, det er bare begynnelsen. Det kommer til å vokse og bli mye, mye verre."


Må barna vernes mot barnevernet?

Ressurskrisen" i barnevernet

Dagens barnevern knuser familiene og reduserer barnas livskvalitet

Omhändertagande och mänskliga rättigheter

Arbetar socionomerna som kvacksalvare?

Många omhändertagna barn i motbjudande geschäft

Socialtjänsten skapar sina egna offer

Tillbaka till Artikelindex

Har vi sluttet å tenke selv?

Av Rune Fardal, Leder, Landsforeningen for Psykopat Ofre

"Er det en slik verden vi vil ha?" spør Eva Joly i sin bok, med referanse til farene ved enkeltes aksept av storkorrupsjonen. I Vg 13.7.04 skriver Hans Kringstad om fedre og mødre som mottar millioner i oppreisning etter falske incest-anklager fra den andre forelder. I det svenske tidskriftet Ord og Bild 4-5, 2002, skriver sosiologen Ingrid Sahlin om psykopatibegrepets "rennesanse", der hun på en forutinntatt og ensidig måte kritiserer begrepet sønder og sammen!

Hva har så disse tilsynelatende fundamentalt ulike sakene til felles?

Ingen av disse sakene hadde blitt så alvorlige hadde det ikke vært for menneskets iboende maktbegjær og ønske om å berike seg på bekostning av andre. Slike tendenser vinner frem fordi mennesker slutter å tenke selv.

Korrupsjon er bare mulig om noen lar seg korrumpere. Falske incestpåstander er bare mulig om de såkalte fagfolk svikter. Traumene hos psykopatenes ofre blir forverret fordi såkalte fagfolk mangler essensiell kunnskap om psykopatisk adferd. Det blir ikke bedre når begrepet prøves ufarliggjort ved å endre nomenklaturen! Som om virkeligheten endres av den grunn!

Se på de falske incestpåstandenes ofre. Som oftest fedre, men også en del mødre. En skilsmisse er en realitet, en mor fremsetter som maktmiddel at far har forgrepet seg sexuelt på barna. Far havner i fengsel. Straff som fortjent tenker  forståsegpåere, case closed! Påstanden er like vanskelig å motbevise som å stanse et jordskjelv. Omtrent det samme skjer om man bringer psykopatbegrepet på banen i en eller annen sammenheng. Det meste synes avgjort. Realitetene forsvinner, forutinntatthetens subjektivitet tar over!  Tabuer snakker man ikke om, og den som prøver å forsvare seg synker automatisk ned i en umulig hengemyr av fordømmende forutinntatthet.

Men så kommer tvilen, barnet beskriver ingen overgrep og det ene justismordet etter det andre avsløres. Ikke av politi eller rettsystem, men av en pensjonert lagdommer!  Noen av historiens verste justismord avsløres av idealister og klarsynte. Folk som evner å tenke selv og som ikke lar seg dulle inn i enkelte "fagfolks" ofte forutinntatte, bedrevitende og sterkt subjektive påstander. Årsaker som i seg selv avslører deres uvitenhet!  I saker som dette er psykologer og barnevernsansatte yrkesgrupper som ofte går igjen. Tilsynelatende uttaler de seg ut i fra sin faglige tittel.  Allikevel skjer justismord i stadig stigende grad. Å få frem divergerende syn på denne "fagekspertisen" synes nesten uoverkommelig. En fagperson har utalt seg, saueflokken slutter å tenke selv. En far i over nevnte VG artikkel brukte 14 år! - 14 - år tok det å få frem sannheten. Andre fedre får ikke frem sannheten før etter sine selvmord, og noen får den aldri frem.

Sterke krefter i vårt samfunn vil ikke ha frem sannheten, den er truende, avslørende, og farlig for de som ikke evner å tenke selv, men som har latt seg lede av gruppetenkningen.

Man sitter igjen med en vond smak i munnen! De som fremsetter usanne påstander må for å nå frem bli trodd av fagfolk. De må bli trodd av dommere. De må bli trodd av barnevernet. Enkelte synes å ha enerett på den objektive sannhet! Nesten som i en vakumstrøm blir deres påstander sugd opp av enkelte fagfolk som har sluttet å tenke selv. Påstandene passer inn i forutinntatte menneskers syn på motparten ! Det professor Frode Thuen beskriver som gruppetenkningen har tatt over! Man slipper å tenke selv.

En mor påstår til sin psykiater gjennom mange år at far er psykopat, etter at far tok ut skilsmisse. Stakkars mor, forlatt og et offer! Hun får umiddelbart sympati. Ingen tenker selv, kan det være hevn, er det et innspill i en maktkamp? Akkurat som psykopaten får sympati og blir sett på som et offer for den aggressive motpart (det virkelige offer)! Psykiateren slutter å tenke, faller i psykopatens klassiske felle eller sin egen forutinntatte holdning eller mangler kunnskap og lar seg bruke i et sykt spill  som ender med at barna mister kontakt med fedre. Resultatet er det samme. Rettsystemet med sine dommere følger opp og dømmer fedre bort fra sine barna. Nok et justismord! Psykopaten vant, barna tapte og fedre går til grunne! Nøyaktig samme  handling som incestdømte fedre eller mødre urettmessig opplever.

Tragediene blir et faktum når sannheten avsløres, om den avsløres!  Løgnene kommer for en dag, og igjen er enkelte fagfolk inne, men nå på den annen side! Avisene skriver om saken, folk gremmes og så på nytt, case closed! Spørsmålet om hvordan slik kunne skje, forblir ubesvart, de som burde, har slutet å tenke selv.

Igjen på "slagmarken" ligger ekspertveldets ødelagte ofre, mennesker som ble ofre for fagfolk som slutter å tenke selv!  Ingen stilles til ansvar, selv om loven holder sakkyndige personlig ansvarlige for sine vurderinger!  Så kan "dansen" starte på nytt ved neste usanne påstand fra en syk person som aldri burde hatt noe med barn å gjøre i det hele tatt!

Blir løgneren straffet? Får barna sin normale forelder tilbake? Blir noen stilt til ansvar? Sier dommeren unnskyld? Den opprinnelige psykopaten, den udugelige fagpersonen, det udugelige barnevernet….?

Dessverre, men her stanser virkelighetens verden. Ingen behøver ta ansvar, så når nestemann finner det for gått, blir en ny far plutselig incestforbryter! Stort nærmere den perfekte forbrytelse kan man ikke komme, og i noen tilfeller det perfekte mord. Alle vet hvem den skyldige er, men ingen gjør noe!  Risikofritt!

Får konsekvenser må vite, for fagfolk og barnevern! Kanskje det er på tide samfunnet tar et oppgjør med enkelte fagfolk og bedrevitere som synes fanget av gruppetenkning! En tilstand der man slutter å tenke selv og lar seg lede av forutinntatte holdninger. Vi kunne risikere å skille oss ut i massene, noe janteloven ikke tillater!

Der det syke individ vinner, taper alle andre, spesielt barna!

Uskyldig incest dømte har fått 41 millioner
Av Hans Kringstad

Avdød fikk 3,5 mill. etter justismord

Av Hans Kringstad

Mener egen dom var justismord
Av Jørgen Tangnes

Till Minne av Stefan Holmlin

Making a parent dangerous. Pas in Sweden and Norway
Av Lena Hellblom Sjögren

Rättsröta i behandlingen av misstänkta för sexualbrott
Av Knut Ahnlund

Tillbaka till Artiklar

Håpløst om barnevernet
Av Beate Torgersen, fortvilet bestemor

I BA 19. november leste jeg et innlegg som Vigdis Foss har skrevet. Hun går til angrep på Marianne Haslev Skånland.

Mener Foss at barnevernet bare skal få dure i vei akkurat som de vil?

Jeg har et barnebarn som er plassert borte fra familien sin. Vi som besteforeldre har jo ingen ting vi skulle ha sagt.

At barnevernet lyver er noe jeg kan skrive under på. Det er mange som ikke skulle ha jobbet der. Selv vet jeg om personer som har brutt taushetsplikten.

Er tiltak i hjemmet det samme som å sende mor og barn på mødrehjem?

Kritikken mot barnevernet går på enkeltpersoner og ikke hele etaten. Først og fremst må barnevernet lære seg å holde lover og regler. De må også  bli flinkere til å følge opp der de skal, og ikke minst høre på hva slektninger har å si.

*


Trenger barnevernet en havari-kommisjon?
Av Harry Ulich
 

Hvad er familiesammenføring for noget?
Af Anna Jensen
 

De har fyldt os med løgn - Vred mor til 14-årige Niels på flugt
Nyhetsartikel i Ekstrabladet
 

Kvacksalveri och missbruk av lag
Av Bo Ammer
 
Tillbaka till Artiklar