Landsomfattande kamp mot barnevernet

En sammanställning av artiklar och inlägg om den i Norge pågående kampen mot barnevernet och dess stödpersonal.
Mars 2004

 

 

Landsomfattande kamp mot barnevernet -

"Disse kan vi ikke anbefalla"

Bærums Kommunes brev

 

 

Ulf Hammern støtter uthenging
Ulf Hammern, som var tiltalt for overgrep mot barn i den såkalte Bjugn-saken, støtter uthenging av ansatte innen barnevern, politi og rettsapparat på internett
Artikel i NRK.no

 

 

Re: Landsomfattande kamp mot barnevernet
Marianne Haslev Skånlands inlägg i Borgerdebat.dk

 

 

Borgerdebat - Landsomfattande kamp mot barnevernet
Inlägg i Borgerdebat.dk

 

 

Media måste avslöja rättsövergrepp
Av Ruby Harrold-Claesson

 

Landsomfattende kamp mot barnevernet
Politi, dommere, advokater, barnevernsansatte hengt ut på Internett
Av Jan Hansen

 

 

Barnevernsansatte uthengt på nettet

Ansatte i barnevernet føler seg krenket og trakassert av et nettsted som driver omfattende overvåking av barnevernsansatte.

Av Anne Sturød og Birgitte Malling

 

 

Innformasjon og Vurderinger av personer knyttet til barn og omsorg

Opplysningene er hentet fra offentlige kilder, internett, SSB, Barnevern, Domstoler, private og foreninger.

 

 

 

 

 

Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett
Av Mona Lygre 
 

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till NKMR:s Huvudsida

 

I N T E R P E L L A S J O N

 

(Vedr.  barnevernets  lovstridige  praksis)

 

 

 

Lovgrunnlaget:

 

I følge St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnevernet – side 5, spalte 2 – har manglende standarder for godt arbeid vært en av svakhetene i barnevernet, og at utviklingen av tjenesten lokalt opp gjennom årene i stor grad har vært bygget opp rundt enkeltmedarbeideres oppfatning av hva som har vært godt barnevern.  Den nye barnevernloven som trådte i kraft 1. januar 1993 mente å avhjelpe noen av disse svakhetene samtidig som den siktet etter økt likebehandling og styrket rettssikkerhet.  

 

Den nye barnevernloven tar sitt utgangspunkt i at vi i vårt samfunn anser at det har selvstendig verdi å vokse opp hos sine biologiske foreldre.  Den bygger derfor på to grunnleggende prinsipper:  det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp.  I St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnevernet, side 18, spalte 1 og 2 heter det derfor:

 

”Enkelte  svært  viktige  prinsipper  er  nedfelt  i  barnevernloven.  Disse  er  ment  å  være  styrende  ved  tolkningen  av  lovens  ulike  inngrepskriterier. Ett  av  disse  er  det  biologiske  prinsipp.  …  Prinsippet  innebærer  at  det  er  lovens  utgangspunkt  at  barn  skal  vokse  opp  hos  sine  biologiske  foreldre  -  også  om  det  er  til dels  alvorlige  mangler  ved  deres  omsorgsevne. (Uthevet av undertegnede)

 

Videre heter det på samme side i spalte 2:

                                                                                                                                            Side 2     

 

 

”Det  biologiske  prinsippet  kommer  bl.a.  til  uttrykk  i  barnevernloven  gjennom  et  annet  viktig  prinsipp  -  det  mildeste  inngreps  prinsipp  -  som  innebærer  at  det  ikke  skal  treffes  mer  inngripende  tiltak  enn  nødvendig.”

 

”Der  hvor  det  fortsatt  er  tvil  etter  at  man  har  veiet  de  ulike  løsninger  mot  hverandre,  gir  ikke  prinsippet  om  hensynet  til  barnets  beste  noe  svar.  I  slike  tilfelle  vil  imidlertid  lovens  øvrige  tolkningsprinsipper  -  det  biologiske  prinsipp  og  det  mildeste  inngreps  prinsipp  -  kunne  være  avgjørende.”  (Uthevet av  undertegnede)

 

I samband med avviklingen av Det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet i perioden 1991 til 1993 bevilget Stortinget ekstramidler for at barnevernet skulle bli i stand til å legge om fra et krisebarnevern (omsorgsovertakelser) til et av forebyggende type (hjelp i hjemmet) slik at barnevernet fra første øyeblikk av skulle kunne praktisere loven etter intensjonen.

 

Samtidig ble barnevernstatistikken og kommunenes innrapporteringsplikt lagt om og utvidet.  Fra 1994 fører Statistisk sentralbyrå (SSB) dessuten oversikter over utviklingen av antall barn med omsorgs- respektive hjelpetiltak i løpet og slutten av året for hver enkelt kommune.  Denne statistikken er meget nøyaktig idet den føres etter navn og personnummer, stemmes av mot Fylkesmennenes lister, og i tilfelle avvik kontaktes kommunene.  I 1994 var det i følge Sosialstatistikk 1994, side 21, spalte 1 bare bydel 0325 Ullern i Oslo som ikke sendte inn årsmelding til SSB.

 

Når Barne- og familiedepartementet undersøker om barnevernet følger opp intensjonene til Stortingets forbruker- og administrasjonskomte, benytter departementet seg i følge St. meld. Nr. 39 (1995-96), side 9 ff i første rekke av tallene for hvor mange barn mellom 0 og 19 år som totalt sett i løpet av året har mottatt frivillige hjelpetiltak eller har blitt tatt under omsorg.

 

 

 

 

                                                                                                                                            Side 3

 

 

Sammenlikning  mellom  utviklingen  på  landsbasis  og  i  Tromsø  kommune:

 

Ser man landet under ett virker det som de kommunale barnevernene stort sett praktiserer loven etter intensjonen.  Antallet frivillige hjelpetiltak øker sterkt samtidig som antallet barn under omsorg har avtatt etter toppen i samband med at barnevernet avviklet køene av mappebarn i 1992.

 

Hele  landet:

 

 

 

 

1991:             Omsorgsovertakelser:  6.965                                                             Hjelpetiltak:  20.493

1992:                                                                                 8.199                                                                           23.840

1993:                                                                                 7.553                                                                           26.280

1994:                                                                                 6.669                                                                           26.956

1995:                                                                                 6.188                                                                           28.185

1996:                                                                                 5.905                                                                           28.592

1997:                                                                                 5.643                                                                           29.584                                                                

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tall fra SSB.  Oppsatt i overensstemmelse med oppsettet til BFD i St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnvernet, side 10.

                                                                                                                                            Side 4

 

 

Tromsø:

 

 

 

 

 

 

1994:             Omsorgsovertakelser:       98                  Hjelpetiltak: 280

1995:                                                                                                    96                                                             328

1996:                                                                                                    107                                                           370

1997:                                                                                                    118                                                           375

1998:                                                                                                    125                                                           Ukjent                                           

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tall fra SSB.  Avviket fra kommunens årsmeldinger skyldes i første rekke feilrapportering fra kommunen.  Bl.a. skal ikke frivillige omsorgstiltak føres under omsorgstiltak, men under hjelpetiltak.  Antallet omsorgsovertakelser for 1998 er stipulert og grunner seg på muntlige opplysninger fra barnevernadministrasjonen, jmf. under samt vedlegg

                                                                                                                                            Side 5

 

 

I følge SSB’s sosialstatistikk for 1996, side 25, spalte 1 viser barnevernstatistikken at det eksisterer store geografiske forskjeller som vanskelig lar seg forklare ved hjelp av ulike oppvekstvilkår.  Det blir derfor misvisende som om man som Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge sammenlikner Tromsø med andre enkeltkommuner. 

 

Det blir heller ikke korrekt slik det fremkommer på side 3 i Evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø, å evaluere barnevernet ut fra en av administrasjonen\kommunen oppsatt overordnet hypotese.  Da vil man automatisk gjøre funn som styrker utgangspunktet.  Den korrekte metoden som departementet i følge St. meld. Nr. 39 (1995-96), side 19, spalte 1 benytter seg av, er å undersøke hvordan barnevernet følger opp forbruker- og administrasjonskomiteens intensjoner.

 

Oppvekstvilkårene i Tromsø skiller seg neppe i nevneverdig grad fra forholdene ellers i landet.  Siden Tromsø både omfatter distrikts- og sentrumsområder, burde det derfor være mest korrekt å sammenlikne Tromsø med landet for øvrig.  Selv når man tar hensyn til demografiske forskjeller, faller ikke en slik sammenlikning ut til Tromsøs fordel:

 

1. I perioden 1994-1997 øker antallet barn med frivillige hjelpetiltak langty sterker enn i landet for øvrig – med så mye som 41,2 % mot 18,0 %.  Tromsø har derimot et dårlig utgangspunkt.  

 

I følge SSB var andelen pr. 1.000 mellom 0 og 17 som pr. 31.12.94 mottok hjelp i hjemmet bare 11,3 mot 14,8 ellers i landet.  Dette underforbruket av hjelpetiltak kan uttrykkes som at barnevernet i 1994 hjalp 50 barn  for  lite.

 

På samme måte kan man argumentere i 1996 og 1997.  Til tross for den prosentvis sterke veksten i antall barn med hjelpetiltak, hjalp barnevernet i Tromsø fortsatt 40 barn  for  lite  i 1996 – 12,9 mot 15,6 – og 52 barn for  lite  i 1997 – 13,1 pr. 1.000 barn ved slutten av året i Tromsø mot 16,5 pr. 1.000 barn i landet for øvrig.

 

 

                                                                                                                                            Side 6

 

 

2. Med totalt 89 barn under omsorg pr. 31.12.94 var andelen pr. 1.000 barn mellom 0 og 17 år under omsorg av barnevernet i Tromsø 6,3, mens andelen var 5,1 i resten av landet.  Det betyr at i forhold til landet for øvrig hadde barnevernet i Tromsø pr. 31.12.94 tatt omsorgen for 17 barn  for  mye.

 

Med totalt 84 barn under omsorg pr. 31.12.96 og 96 pr. 31.12.97 gir samme form for argumentasjon et overforbruk på 15 omsorgsovertakelser i 1996 – 5,6 pr. 1.000 barn ved slutten av året mot 4,6 ellers i landet – og 28 i 1997 – 6,2 pr. 1.000 barn mellom 0 og 17 mot 4,4 barn pr. 1.000 mellom o og 17 og slutten av året i landet for øvrig. 

 

3.      3.     Ser man perioden 1994 til 1997 under ett og gløtter til tallene for 1998, ser man at i strid med lovens intensjon er spriket mellom utviklingen på landsbasis og i Tromsø tiltagende om man betrakter underforbruket av hjelpetiltak fra 50 barn i 1994 til 52 barn i 1997, og overforbruket av omsorgstiltak fra 17 barn i 1994 til 28 barn i 1997.  Da den nye barnevernlovens formål nettopp er å forebygge omsorgsovertakelser, er det tiltagende overforbruket av omsorgstiltak det mest alvorlige.

 

4. Siden det i første rekke er i mishandling\omsorgssviktsakene lovens omsorgs-overtakelseskriterier oppfylles, blir det store overforbruket av omsorgstiltak i tiden før 31.3.96 spesielt betenkelig med tanke på den henleggelsespraksisen som beskrives på side 30 i evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø kommune:

 

”Våre  data  viser  at  det  særlig  var  meldinger  kategorisert  som  ”mishandling\omsorgssvikt”  som  ble henlagt  etter  undersøkelse.  Henleggelse  av  slike  saker  forekom  i  så  stor  grad,  at  en  med  statistisk  sikkerhet  kan  si  at  saker  som  kategoriseres  som  omsorgssvikt\mishandling  henlegges.”

 

 

Anslag  over  under-  og  overforbruket  i  løpet  av  året  1998:

 

Barnevernstatistikken for 1998 er ennå ikke klar, men utgår man fra at den positive trenden på

                                                                                                                                            Side 7             

 

 

landsbasis holder i seg, og benytter kvotene for 1997, blir det på grunnlag av muntlige opplysninger fra barnevernadministrasjonen i oppvekstkomiteens møte 1.12.98, mulig å anslå

Det totale under- og overforbruket av hjelpe- respektive omsorgstiltak i 1998.  Det har dessverre ikke vært mulig å oppdrive mer eksakte opplysninger fordi administrasjonen ikke har besvart noen av undertegnedes skriftelige henvendelser, jmf. vedlegg. 

 

Antallet barn som ble tatt under omsorg av barnevernet i løpet av 1997, lå 19,2 % høyere enn antallet barn under omsorg ved slutten av året.  For Tromsø sin del innebærer det et totalt overforbruk i 1997 på 37 omsorgstiltak eller 45,7 %.

 

1.12.98 opplyste barnevernadministrasjonen at antallet barn under omsorg var 140.  Da antallet under omsorg i løpet av året 1997 var 130 inklusive 12 frivillige tiltak, vil det være naturlig å anta at tallet 140 refererer seg til antallet omsorgstiltak i løpet av året inklusive frivillige plasseringer.  Antar man at 3 av de 10 nye var frivillige, får man et sannsynlig overforbruk på 44 omsorgstiltak i 1998 eller så mye som 54,3 %.

 

Da selve rettsbehandlingen er meget belastende for de private partene og derfor i største mulig grad bør unngås, bør det i denne sammenhengen nevnes at det totale overforbruket av omsorgstiltak omtrent tilsvares av det totale antallet rettssaker i de tre årene 1995, -96 og –97; totalt 39 pr. år.

 

På samme måte mottok 34,9 % flere barn hjelpetiltak i løpet av året 1997 enn ved slutten av året.  Argumenterer man på samme måte i forhold til hjelpetiltak som i forhold til omsorgstiltak, får man at barnevernet i 1997 hjalp 86 barn for lite, og at antallet sannsynligvis var ennå høyere i 1998.  Det spesielt tragiske med dette underforbruket er at man siden risikerer å finne igjen nettopp disse barna i statistikken over barn med omsorgstiltak.  Akkurat det Stortingskomiteen ønsker å forhindre.

 

 

 

 

                                                                                                                                            Side 8

 

 

Konklusjon:

 

Klart  i  strid  med  lovens  intensjon  har  barnevernet  i  Tromsø  kommune  et  stort  og  tiltagende  overforbruk  av omsorgstiltak  og  et sannsynlig  og  tiltagende  underforbruk  av  hjelpetiltak.

 

 

Merkostnader  i  samband  med  overforbruket  av  omsorgsovertakelser:

 

Omsorgstiltak er i følge SSB’s Sosialstatistikk 1996, side 23, spalte 1 tiltak hjemlet i bvl. §§ 4-12, 4-24 og 4-26 og omfatter beredskapshjem, fosterhjem (utenom familien eller familieplassering), forsterket fosterhjem, barne-\ungdomshjem, bo-\arbeidskollektiv, rusmiddelinstitusjon, barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon, psykiatrisk institusjon eller annet omsorgstiltak utenfor hjemmet. 

 

I følge side 39, spalte 1 varierte kostnadene pr, institusjonsplass sterkt fra i gjennomsnitt 412.000 kr. pr. år og plass i institusjoner for foreldre og barn (mødrehjem) til de dyreste institusjonsplassene som i 1996 kostet 892.000 kr. pr. år.  Gjennomsnittet for en plass i barneverninstitusjon i 1996 var 724.000 kr. pr. år og plass.  I april 1996 betalte kommunene en egenandel på 120.000 kr. pr. år for en fosterhjemsplass, mens fylkeskommunen dekket de overskytende utgiftene til for eksempel forsterkning.  Mesteparten av plasseringsutgiftene går til å lønne personale og fosterforeldre.

 

I følge kommunens årsmelding for 1997 gikk 69 % av et klientbudsjett i underkant av 29 mill. 1997-kroner til å dekke utgiftene for 118 + 12 frivillige omsorgstiltak i løpet av året.  Det gir et gjennomsnitt pr. plass og barn i løpet av året på kr. 152.670.  Til sammenlikning var kommunens utgifter pr. barn med hjelpetiltak i løpet av året (7,2 mill. kr. + 12 frivillige = 9.0 mill. kr.) 34.308 kr., jmf. under ressurssituasjonen.

 

Med et overforbruk i 1997 på totalt 37 barn i løpet av året, utgjør det en merutgift for kommunen og fylkeskommunen i størrelsesordenen 5,6 mill. kr.  Trekker man fra kostnadene

                                                                                                                                            Side 9

 

 

ved å hjelpe disse barna mens de ennå bor hjemme – for eksempel 80.000 respektive 35.000 kr. pr. barn – kostet overforbruket i 1997 kommunen og fylkeskommunen et sted mellom 2,6 til 4,3 mill. kr., og i 1998 et sted mellom 3,2 – 5,2 mill. kr.  Midler som i overenstemmelse med lovens intensjon kunne vært brukt til å hjelpe flere barn, sikre helsesøstertjenesten og spesialundervisningen i grunnskolen.

 

Ingenting er mer ressurskrevende enn å forberede sak for retten.  I tillegg til merutgiftene i forbindelse med selve plasseringen, kommer derfor utgiftene i forbindelse med selve rettssaken.

 

I St. meld. Nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte 1:

 

”Det  kan  få  dramatiske  følger  for  et  barn  og  for  barnets  familie  dersom  barneverntjenesten  ikke  griper  inn,  eller  griper  inn  for   sent,  og  det  kan  få  like  dramatiske  følger  hvis  barneverntjenesten  griper  inn  for tidlig,  griper  inn  på  gale  premisser  eller  på  gal  måte.  (Uthevet av undertegnede)

 

 

og videre på side 15, spalte 1:

 

”Klager  og  henvendelser  som  fagmyndigheten  på  fylkesplan  mottar,  viser  at  mange  av  de  p0rivate  tiltakene  benytter  tilnærminger  i  arbeidet  som  ikke  kan  forsvares,  verken  faglig  eller  etisk.”  (Uthevevinger av undertegnede)

 

Å plassere et barn utenfor hjemmet er derfor ingen garanti for at barnet i følge Inst. O. Nr. 80 (1991-92), side 13, spalte 2 sikres stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.  Ikke sjelden sier for eksempel fosterforeldrene opp avtalen slik at barnet må flytte.

 

 

 

 

                                                                                                                                          Side 10

 

 

Konklusjon:

 

Foruten  menneskelige  lidelser  representerer  barneverntjenestens  overforbruk  av  omsorgstiltak  store  merutgifter  for  så vel  kommunen  som  fylkeskommunen.

 

 

Tilbakeførsleer:

 

I overensstemmelse med det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp heter det i Inst. O. Nr. 80 (1991-1992, side 6, spalte 2, enstemmig:

 

                      ”I  de  fleste  barnevernsaker  er  målet  tilbakeføring  til  familien,  … ”

 

og videre på side 25, spalte 2, enstemmig:

 

”Komiteen  vil  også  understreke  barneverntjenestens  plikt  til  å  følge  opp  foreldrenes  utvikling,  og  hjelpe  disse  til  å  bli  i  stand  til  igjen  å  overta  omsorgen  for  barnet.  Plassering  utenfor  hjemmet  bør  i  utgangspunktet  ha  som  mål  tilbakeføring  til  hjemmet.”

 

og på side 20, spalte 1, flertall:

 

”Hvis  det  er  klart  at  barnet  vil  opplev  en  tilbakeflytting  som  vanskelig,  må  dette  kunne  motvirkes  gjennom  et  planlagt  arbeid  i  en  overgangstid.”  (Uthevinger av undertegnede)

 

I oppvekstkomiteens møte 1.12.98 kom det klart fram fra barnevernadministrasjonen at etaten ikke var klar over at loven la visse føringer på hvor stor andel av de plasserte barna Stortingets forbruker- og administrasjonskomitee anså burde tilbakeføres, og at barnevernet har plikt (dvs. unnlatelser er tjenesteforsømmelse) til å følge opp foreldre i den hensikt å sette dem i stand til igjen å overta omsorgen for barna sine.

                                                                                                                                          Side 11

 

 

Konklusjon:

 

Noe  av  grunnen  til  overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  skyldes  at  barnevernet forsømmer  sine  oppfølgingsplikter  overfor  barnas  biologiske  foreldre.

 

 

Ressurssituasjonen:

 

I Kommunelovens formålsparagraf; § 1 heter det:

 

”Formålet  med  denne  lov  er  å  legge  forholdene  til  rette  for  et  funksjonsdyktig  kommunalt  og  fylkeskommunalt  folkestyre,  og  for  en  rasjonell  og  effektiv  forvaltning  av  de  kommunale  og  fylkeskommunale  fellesinteresser  innenfor  rammen  av  det  nasjonale  fellesskap  og  med  sikte  på  en  bærekraftig  utvikling.” (Uthevet av undertegnede)

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det derfor på side 5, spalte 1:

 

”Barnevernlovgivningen  må  sikre  en  effektiv  barneverntjeneste  til  barnas  beste …” (Uthevet av undertegnede)

 

Barnevernvakta ved Oslo politikammer og barnevernet i Larvik kommune er eksempler på barnevern som har lagt ned mye tid og ressurser på å sette seg inn i loven, og utviklet metoder og rutiner som er i overensstemmelse med den.  Driften av disse to etatene kan derfor gi en pekepinn om hvordan man oppnår et effektivt barnevern til barnas beste.

 

 

Den  generelle  ressurssituasjonen:

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det på side 15, spalte 2, enstemmig:

 

                                                                                                                                          Side 12

 

 

”Manglende  ressurstilgang  på  tiltakssiden,  må  ikke  få  som  konsekvens  at  barn  flyttes  ut  av  hjemmet.” (Uthevet av undertegnede)

 

Arbeidsmengden i barnevernet bestemmes av antallet nye meldinger pr. år.  I årene 1993 til 1996 opplevde i følge barnevernets årsmeldinger Larvik kommune en sterk økning i antallet meldinger fra 315 i 1993 til 541 i 1996 med et gjennomsnitt av 408 meldinger pr. år.  I følge årsmeldingene mottok barnevernet i Tromsø i perioden 1993 til 1996 gjennomsnittlig 215 meldinger pr. år.

 

Larvik kommune har en barnebefolkning på rundt 10.000.  I følge årsmeldingene og den forebyggende planen for barneverntjenesten i Larvik brukte barnevernet i Larvik ennenfor den tertiærforebyggende tiltaksdelen – mottak, utredning, oppfølging, tilsyn og administrasjon – 18 årsverk i 1993. 

 

I følge side 17 og 89 i evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø, brukte barnevernet i Tromsø innenfor den tertiærforebyggende tiltaksdelen 29 årsverk.  Det gir 17,5 meldinger pr. ansatt i Larvik i 1993 mot 7,3 for Tromsøs del.

 

Avhengig av i hvilken grad oppgitte årsverk bare omfatter den tertiærforebyggende delen fremkommer liknende misforhold om man på grunnlag av opplysningen på side 16 i kommunens evalueringsrapport og SSB’s barnevernstatistikk gjør samme slags utrekninger for Bergen og Trondheim.  Bergen hadde 10,3 meldinger pr. ansatt og Trondheim 5,6.  Til sammenlikning håndterte 13 ansatte ved Barnevernvakta ved Oslo politikammer totalt 5.127 henvendelser eller 398 henvendelser pr. ansatt og år, og ved incestgruppa ved Oslo politikammer etterforsket hver ansatt 30 straffesaker som gikk til retten.

 

Beregningene viser at produktiviteten generelt sett er lav i barnevernet, og spesielt lav i Tromsø.  Ser man til den faktiske arbeidsmengden, synes det ikke som barneverntjenesten i Tromsø mangler personalressurser.

 

 

                                                                                                                                          Side 13

 

 

Brutto brukte barnevernet i Larvik kommune i 1996 i underkant av 20 mill. kr.  Med totalt 252 barnevernbarn hvorav 44 under omsorg, gir det et gjennomsnittlig forbruk på 78.136 kr. pr. barn og år, mens gjennomsnittet i Tromsø i 1996 var 93.924 kr.  Overforbruket av omsorgstiltak kan dermed ikke sies å skyldes generell ressursmangel. 

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  skyldes  ikke  generell  ressursmangel.  Barnverntjenesten  i  Tromsø  har  tilstrekkelig  med  ressurser  til  å  unngå  utilsiktete  flyttinger.

 

 

Oppfølging  av  departementale  føringer:

 

På side 7 i Sosialdepartementets rundskriv ”Effektiviseringstiltak i barnevernet” heter det:

 

”Styrking  av  barnevernets  arbeide  med  å  finne  tiltak  for  barn,  og  å  følge  opp  tiltak  som  er  igangsatt,  er  derfor  like  viktig  som  øking  av  innsatsen  på  undersøkelsesområdet.  Dersom  det  ikke  er  tilstrekkelige  ressurser  til  oppfølgende  tiltak,  vil  undersøkelser  lett  innebære  spilt  møye  og  i  noen  sammenheng  gjøre  galt  verre.  (Uthevet av undertegnede)

 

og:

 

”En  balansert  styrking  av  begge  de  nevnte  sider  er  derfor  avgjørende  for  å  få  til   et  målrettet  arbeid  innen  barnevernet.”

 

I samband med avviklingen av det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet bevilget Stortinget ekstramidler for å sette barneverntjenesten i stand til å legge om fra et krisebarnevern (omsorgsovertakelser) til et av forebyggende type (hjelpetiltak i hjemmet), og gjennomført en balansert styrking.

                                                                                                                                          Side 14

 

 

Uten en økning i antallet nye meldinger – 219 i 1992 og 200 i 1997 – økte personalressursene i følge kommunens årsmeldinger fra 15,2 årsverk i 1992 til 29,7 i 1997.  Når så bare 25 % av det totale klientbudsjettet på ca. 29 mill. kr. i 1997 ble brukt til forebygging, tyder mye på at barnevernet i Tromsø ikke har fulgt opp departementets råd om å gjennomføre en balansert styrking.  Som en konsekvens har galt blitt verre.

 

Helt siden loven trådte i kraft i 1993 har barneverntjenesten i Tromsø slitt med alvorlige tidsfristbrudd, henleggelser av alvorlige meldinger og et stort overforbruk av omsorgsovertakelser.  Til tross for tilgjengelige ressurser synes det som ganske sikkert at barnevernet i Tromsø ikke har ytt barn og foreldre den hjelpen de etter loven har vært berettiget til.

 

 

Konklusjon:

 

Som  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  ikke  har  fulgt  opp  departementale føringer,  har  barn  og  foreldre  ikke  fått  den  hjelpen  de  etter  loven  er  berettiget  til.

 

 

Fordeling  av  ressursene:

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92), side 13, spalte 2 enstemmig, heter det:

 

”Komiteen  vil  også  understreke  intensjonen  i  barnevernloven  om  at  hjelp  primært  skal  gis  i  hjemmet,  og  at  flytting  skal  være  det  alternativ  man  vurderer  når  hjelpetiltak  ikke  er  tilstrekkelig.  Dette  betyr  at  barnevernet  må  prioritere  sterkere  å  bruke  tid  og  ressurser  på  å  følge  opp  foreldre  og  hjemmesituasjonen,  med  sikte  på  å  sette  foreldre  i  stand  til  å  skape  et  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.”  (Uthevet av undertegnede)

 

 

                                                                                                                                          Side 15 

 

 

Fordelingen  av  tidsressursen:

 

På side 39 i kommunens evalueringsrapport fremkommer det at bare 17,5 % av de ansattes tid ble brukt til personlige møter med klienten, mens 41,8 % ble brukt til skriving og lesing.  Under henvisning til bvl. § 4-3 vedr. undersøkelsens omfang og hensynet til privatlivets fred, overforbruket av omsorgstiltak og lovpålegget om i sterkere grad å prioritere oppfølgingsarbeid, synes fordelingen av tidsressursen å være i strid med så vel bvl. §§ 4-3, hjelpeparagrafen 4-4 samt 4-16.

 

Som det femkommer av Tromsø kommunes årsmelding for 1995 gikk 36 % av tidsbruken av en stilling i registreringsperioden på 11 uker med til å forberede sak for fylkesnemnda.  Siden ingenting er mer tidkrevende enn å forberede rettssaker, ville en annen fordeling av tidsressursen mer i overensstemmelse med loven, sannsynligvis bidratt til å forhindre en del omsorgsovertakelser.

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  blant  annet  være  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  ikke  har  fulgt  opp  intensjonene  til  Stortingets  forbruker-  og  administrasjonskomitee  om  i  sterkere  grad  å  prioritere  og  bruke  tid  på  å  følge  opp  foreldre  med  sikte  på  å  sette  dem  i  stand  til  å  skape  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.

 

 

Fordeling  av  realressursene:

 

I 1997 gikk 69 % av klientbudsjettet med til å dekke plasseringsutgiftene til 118 + 12 frivillige omsorgstiltak, mens bare 25 % eller ca. 7 mill. kr. ble brukt til forebygging.  Siden omsorgstiltakene er de mest kostnadskrevende, ville en annen fordeling av realressursene mer

 

                                                                                                                                          Side 16

 

 

i overensstemmelse med loven, sannsynligvis bidratt til å forhindre en del omsorgs-overtakelser.

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  blant  annet  være  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  ikke  har  fulgt  opp  føringene  til  Stortingets  forbruker-  og  administrasjonskomitee  om  i  sterkere  grad  å  prioritere  og  bruke  ressurser  på  å  følge  opp  foreldre  med  sikte  på  å  sette  dem  i  stand  til  å  skape  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.

 

 

Totalt  ressursbehov:

 

I følge kommunens egne årsmeldinger for 1993 og 1994 var barnevernet i Tromsø rimelig fornøyd med ressurstilførslen i 1993.  Etaten mottok da 186 meldinger, hadde totalt 280 barnevernbarn i løpet av året og et bruttobudsjett på 25,5 mill. 1993-kroner eller et gjennomsnittlig forbruk pr. barn på 91.071 1994.kroner. 

 

I Larvik kommune forbrukte hvert barnevernbarn i løpet av året 1996 78.138 kr.  For Tromsøs del ville en tilsvarende ressursinnsats i 1997 betydd et bruttobudsjett inklusive flyktninger på rundt 29 mill. kr. i stede for de 40 etaten faktisk forbrukte.  Siden antallet omsorgsovertakelser har økt i stede for avtatt, har overforbruket til barnevernet sannsynligvis økt i 1998.

 

 

Konklusjon:

 

Foruten  menneskelige  lidelser  påfører  den  ineffektive  driften  av  barneverntjenesten  i  Tromsø,  kommunen  og  fylkeskommunen  helt  unødvendige  utgifter  i  millionklassen.

                                                                                                                                          Side 17

 

 

Rom  for  å  hjelpe  ytterligere  familier:

 

Foruten en sterk økning i antallet meldinger i perioden 1994 til 1996 fra 328 til 541, skiller barnevernet i Larvik kommune seg fra andre barnevern ved den lave andelen barn med tiltak – 14,9 mot 20,2 – i resten av landet.  Andelen i Asker kommune var 13,9.  Fordi begge disse barnevernene har høy grad av tillit i befolkningen og hos politiet, kommer de tidlig inn i sakene slik at det i mange tilfeller er tilstrekkelig å gi veiledning.  Siden veiledning ikke føres som tiltak, hjelper barnevernene i Larvik og Asker langt flere familier enn det som fremkommer av statistikken.

 

I 1996 gav Barnevernvakta ved Oslo politikammer i overensstemmelse med det mildeste inngreps prinsipp, råd og veiledning i 776 saker av totalt 4.386 eller i rundt 17,5 % av sakene.  Av Tromsø kommunes årsmelding for 1993 fremkommer det derimot at barnevernet i Tromsø bare klassifiserte 6 % av sakene som rådgivningssaker.

 

Siden alvorlighetsgraden sannsynligvis generelt sett er høyere ved en akuttetat enn ellers i barnevernet, skulle det selv innenfor trange rammer være mulig å hjelpe langt flere familier enn det som i dag er tilfellet. 

 

Legger man fordelingen til Larvik til grunn, hadde Tromsø et overforbruk av tiltak på slutten av året 1997 på totalt 68 barn – 14,9 i Larvik mot 19,3 pr. 1.000 barn i Tromsø.  Det betyr et overforbruk på ca. 5 mill. kr.  Trekkes disse fra den behovprøvde ramma på 29 mill. kr., ligger overforbruket i 1997 sannsynligvis på mellom 11 og 16 mill. kr.  For 1998 er det sannsynligvis ennå høyere.

 

 

Konklusjon:

 

Større  satsing  på  foreldreveiledning  i  tråd  med  det  mildeste  inngreps  prinsipp,  ville  sette  barnevernet  i  stand  til  å  hjelpe  langt  flere  familier  enn det  som  i  dag  er  tilfellet.

                                                                                                                                          Side 18

 

 

Konklusjon:

 

Som  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  har  unnlatt  å  allokere  de tilgjengelige  ressursene  med  sikte  på  å  oppfylle  lovens  intensjon,  hadde  etaten  i  1997  et  overforbruk  i  størrelsesordenen  1  til  16  millioner  kroner.

 

Siden  overforbruket  av  omsorgstiltak  har  fortsatt  å  øke  i  stede  for  å  avta,  ligger  det  totale  overforbruket  i  1998  sannsynligvis  ennå  høyere.

 

Som  en  konsekvens  av  overforbruket  har  kommunen  blitt  tvunget  til  å  styre  ned  på  viktige  tiltak  for  barn  og  unge  -  noe  som  knappest  er  i  overensstemmelse  med  lovens  intensjon.

 

 

Klientbehandling:

 

I følge St. meld. Nr. 53 (1991-1993) Om seksuelle overgrep mot barn, side 13, spalte 1 og 2, kan hjelpeapparatets atferd fungere problemøkende (traumatisk)  eller problemløsende (terapeutisk).  I St. meld. Nr. 39 (1995-1996) heter det på side 17, spalte 1:

 

”Barnevernloven må  derfor  sikre  en  balanse  mellom  barnets  rett  til  beskyttelse  fra  sine  nærmeste  på  den  ene  siden,  og  barn  og  familiens  rett  til  beskyttelse  mot  urettmessige  inngrep  fra  det  offentliges  side  på  den  andre  siden.”  (Utheving av undertegnede)

 

For å sikre at barnevernet fungerer terapeutisk med lavt konfliktnivå heter det derfor på side 5, spalte 2 i Inst. O. Nr. 80 (1991-92), enstemmig:

 

”Komiteen  legger  vekt  på  at  de  tiltak  som  blir  iverksatt  av  barneverntjenesten skal  være  til  beste  for  barnet  og så  langt  det  er  mulig  oppfattes  som  rimelig  av  de  impliserte  partene.”  (Utheving av undertegnede)

                                                                                                                                          Side 19

 

 

Videre heter det på side 13, spalte 2, enstemmig:

 

”I  tillegg  vil  komiteen  understreke  at  barnets  eget  ønske  i  forbindelse  med  tiltak  må  tillegges  stor  vekt  ved  vurdering  av  hvilke  løsninger  som  skal  velges.”  (Utheving av undertegnede)

 

Utviklingen i resten av landet viser at langt de fleste barenverntjenestene greier å forebygge alvorlige konflikter.  I Tromsø er derimot situasjonen annerledes.  Det høye antallet rettssaker – 39 pr. år – opplysninger fra barnevernet om at det ofte råder uenighet mellom de private og de offentlige partene samt opplysninger om at foreldre ofte nekter å møte, og at de ansatte utsettes for tilbakeslag, tyder på høyt konfliktnivå og utstrakt bruk av rettsapparatet.

 

Samfunnets tvangsmidler får derimot ikke bli en lettvintløsning man tyr til i stede for å hjelpe.  I ”Saksbehandling i barnevernet” heter det derfor på side 15:

 

”I  det  hele  tatt  må  nemndas  medlemmer  og  funksjonærer  alltid  opptre  slik  overfor  klientene  at  disse  forstår  at  nemnda  er  et  hjelpende  og  ikke  et  refsende  eller  straffende  organ.  Dette  kan  i  enkelte  tilfeller  kreve  både  selvbeherskelse  og  evne  til  å  se  en  sak  fra  partenes  side.”  (Utheving av undertegnede)

 

I brev fra Fylkesmannen i Troms til Barne- og familiedepartementet av 10.6.97 heter det på side 2:

 

”Det  blir  fra  flere  hold  hevdet  at  mange  adoptivforeldre  som  søker  hjelp  ikke  har  fått  riktig  hjelp  og  at  mange  opplever  at  de  blir  avvist  og  mistrodd.  I  noen  tilfeller  er  problemene  blitt  bagatellisert,”

 

Siden Tromsø kommune er storprodusenten i Troms av omsorgsovertakelser, anses Fylkesmannens beskrivelse av klientbehandlingen å være relevant for Tromsø.  Den er i god overensstemmelse med alle de klagene undertegnede har mottatt opp gjennom årene på barneverntjenesten i Tromsø.

                                                                                                                                          Side 20

 

 

Konklusjon:

 

Noe  av  årsaken  til  overforbruket  av  omsorgstiltak  i  Tromsø  synes  å  være  at  kommunens  barneverntjeneste har  en  tendens  til  å  fungere  problemskapende  (traumatisk)  i  stede  for  problemløsende  (terapeutisk).

 

 

Rettsbehandling:

 

I samband med at undertegnede tjenestegjorde som meddommer i fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark, ble det i vitners nærvær uttalt at Tromsø kommune godt kunne ha litt mange omsorgsovertakelser.  På samme måte ble det i herredsretten uttalt at Tromsø kommune godt kunne ha 300 omsorgsovertakelser.  Det synes derfor som dommerkollegiet i Troms mangler kompetanse på barnevernlov, og ikke har oppfattet Stortingets ønske om en reduksjon i antallet omsorgstiltak.

 

 

Konklusjon:

 

Manglende  kompetanse  på  barnevernlov  hos  dommerkollegiet  i  Troms  og  dermed  for  lave  terskler  for  å  ta  barn  under  omsorg,  kan  være  en  av  årsakene  til  at  Tromsø  kommune  har  et  overforbruk  i  størrelsesordenen  40  til  45  omsorgsovertakelser.  Påstanden  styrkes  av  brev  av  10.6.97  fra  Fylkesmannen  i  Troms  til  BFD  vedr.  utenlandsadopterte  barn.

 

 

Tvil  vedr.  gyldigheten  av  barnevernets  vedtak:

 

I overensstemmelse med det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp heter det på side 6, spalte 2 i Inst. O. Nr. 80 (1991-92), enstemmig:

 

                                                                                                                                          Side 21

 

 

”Komiteen  er  av  den  oppfatningen  at  det  er  viktig  at  de  tiltak  barnevernet  må  igangsette  for  barnets  del  ikke  utformes  på  en  måte  som  unødvendig  bryter  bånd  mellom  barn  og  biologiske  foreldre.”  (Uthevet av undertegnede)

 

Til tross for at undertegnede gjentatte ganger i leserinnlegg, brev til administrasjonen og innlegg i kommunestyret og oppvekstkomiteen har innskjerpet lovens tolkningsprinsipper, fremkom det i oppvekstkomiteemøte 1.12.98 at barnevernadministrasjonen mente noe av grunnen til det høye antallet omsorgsovertakelser i Tromsø – oppgitt til 140 i 1998 – kunne være det gode samarbeidet mellom barneverntjenesten og kommuneadvokaten.

 

Det synes derfor som det har oppstått såkalte misforståtte lojaliteter i barnevernsystemet i Tromsø, og at disse har blitt til skade for barn og foreldre.

 

I ”Saksbehandling i barnevernet” heter det på side 45:

 

”Som ugyldighetsgrunn nevnes feil ved saksbehandlingen eller lovanvendelsen, eller at det er lagt til grunn feilaktige opplysninger om saksforholdet.  Som eksempel på annen ugyldighetsgrunn nevnes i lovens motiver for eksempel at vedtaket er i strid med forskrifter eller at det er tatt utenforliggende eller ulovlige hensyn.”  (Utheving av undertegnede)

 

På side 1 heter det dessuten:

 

”Fra  et  rettsikkerhetssynspunkt  er  særlig  viktig  at  saksbehandlingsreglene  følges  nøye  ved  behandlingen  av  barnevernsaker.”  (Utheving av undertegnede)

 

Dette prinsippet har blitt stadfestet av Høyesterett.  Følges ikke saksbehandlingsreglene, kan vedtakenes kjennes ugyldige.  Da samarbeidet mellom kommunens barneverntjenste og kommuneadvokaten i unødvendig grad har bidratt til å bryte bånd mellom barn og biologiske forelder, kan det være tilfellet i Tromsø.

 

                                                                                                                                          Side 22

 

 

Konklusjon:

 

Noe  av  grunnen  til  det  store  overforbruket  av  omsorgsovertakelser,  synes  å  være  at  det  har  oppkommet  såkalte  misforståtte  lojaliteter  i  barnevernsystemet  i  Tromsø.  I  stede  for  å  være  lojal  overfor  loven,  er  man  lojal  overfor  for eksempel  kollegaer.

 

 

Lovens  tillitskrav:

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det på side 5, spalte 1, enstemmig:

 

”Barnevernlovgivningen  må  sikre  en  effektiv  barneverntjeneste  til  barnas  beste,  og  være  utformet  og  praktisert  på  en  måte  som  har  tillit  i  befolkningen.”

 

I følge Berit Otnes i ”Sosial- og barneverntjenesten”, side 68, spalte 1 kan negative oppfatninger av barnevernet få konsekvenser ved at foreldre med problemer lar være å be om hjelp fra barnevernet av frykt for at barnevernet skal ta barna fra dem.  En slik utvikling vil være spesielt uheldig siden det på side 110, spalte 2 i Ot.prp. nr. 4 (1991-1992) heter:

 

”Etter  første  ledd  bokstav  b  kan  det  treffes  vedtak  om  ansvarsovertakelse  når  foreldrene  ikke  sørger  for  at  syke,  funksjonshemmede  eller  andre  spesielt  hjelpetrengende  barn  får  dekket  sitt  særlige  behov  for  behandling  og  opplæring.  Uttrykket  ”spesielt  hjelpetrengende”  tar  sikte  på  barn  som  på  grunn  av  påkjenninger  det  har  vært  utsatt  for  i  familien  eller  miljøet,  har  et  særlig  behov  for  trygghet  og stimulering.”

 

Fungerer ikke barnevernet tilfredsstillende, kan det bidra til å sette foreldre i en tvangssituasjon.  Av frykt for å miste barna sine, avsår de fra å be om hjelp, og oppfyller dermed en av lovens ansvarsovertakelseskriterier.  Følges derimot loven, vil man få et effektivt barnevern med tillit i befolkningen.

 

                                                                                                                                          Side 23 

 

 

Antallet meldinger pr. 1.000 barn og andelen egenmeldinger kan gi en indikasjon på i hvilken grad barnevernet har befolkningens tillit:

 

1996:

 

                                                                           Larvik                                        Tromsø                                               Landet

 

Meldinger\1.000 barn                                                     58,4                                                           14,7                                                           17,0

Egenmeldinger                                                               ca. 33 %             ca.   13 %                                             27,4 %

 

Av ovenstående fremkommer det at Tromsø kommer dårligst ut.  I St. meld. Nr. 39 (1995-96) heter det på side 32, spalte 2:

 

”Selv  om  undersøkelser  viser  at  tilliten  til  barnevernet  er  økende  til  tross  for  negativ  fokusering  i  media,  vil  imidlertid  den  enkelte  brukers  opplevelse  av  tjenesten  måtte  være  utgangspunkt  for  vurdering  av  tjenestens  kvalitet.  Den  kritikken  som  er   fremkommet  gjennom  fokusering   på  enkeltsaker  kan  derfor  ikke  avskrives  som  uvesentlig.”  (Uthevet av undertegnede)

 

Av notatet i barneverntjenestens egen årsmelding for 1993 og den etterfølgende utviklingen, virker det derimot ikke som den negative mediafokuseringen har påvirket barnevernet i nevneverdig grad:

 

”Barnevernet  har  hatt  en del  mediafokus,  bl.a.  ved  at  foreldre  er  mer  aktiv  på  å  skrive  leserinnlegg  og  store  oppslag  om  enkeltsaker.”  (Uthevet av undertegnede)

 

Hadde derimot kommunens barneverntjeneste tatt kritikken til etterretning, ville tjenesten i dag sannsynligvis hatt en helt annen status i befolkningen.  Et barnevern som tyr til tvang, henlegger alvorlige meldinger, forsømmer sine oppfølgingsplikter og sliter med tidsfristbrudd, kan derimot ikke gjøre regning med å få befolkningens tillit.

                                                                                                                                          Side 24

 

 

I St. meld. Nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte 2:

 

”Det  er  samtidig  viktig  å  erkjenne  at  åpenhet  og  stadig  fokus  på  barneverntjenestens  arbeid  er  nødvendig  for  å  sikre  at  barneverntjenesten  ikke  utvikler  en  kultur  som  strider  mot  de  alminnelige  borgeres  verdi-  og  rettsoppfatning.”  (Uthevet av undertegnede)

 

 

Konklusjon:

 

Barneverntjenestens  manglende  tillit  i  befolkningen  er  et  alvorlig  varsku  om  at  tjenesten  har  kommet  på  kollisjonskurs  med  de  alminnelige  borgernes  verdi-  og  rettsoppfatning.

 

 

Mulktleggelse:

 

I St. meld. Nr. 39 (1996-95) heter det på side 17, spalte 1:

 

”I  barnevernsaker  er  en  i  stor  grad  avhengig  av  skjønn,  og  det  er  derfor  viktig  at  de  ansatte  i  barneverntjenesten  har  tilstrekkelig  kompetanse  til  å  anvende  dette  skjønnet  på  en  tilstrekkelig  god  måte,  og  at  de  har  en  vel  utviklet  etisk  bevissthet  i  forhold  til  arbeide  sitt.”  (Uthevet av undertegnede) 

 

Når barnevern som Bergen og Tromsø blir ilagt maksimumsbot, tyder det på at vedkommende barnevern sliter med alvorlige problemer av etisk og kompetansemessig art.

 

For Tromsø sin del styrkes den påstanden bl.a. av den dokumenterte kjensgjerningen at de alvorlige meldingene metodisk har blitt henlagt, etatens neglisjering av sine oppfølgingsplikter, tjenestens manglende evne til å ta kritikk, og at det gode samarbeidet med kommuneadvokaten har bidratt til unødvendig å bryte bånd mellom barn og biologiske

                                                                                                                                          Side 25

 

 

foreldre.  I dokumentet ”Faglig fellesprofil” har barnevernet i Bergen tatt selvkritikk.  Det har ikke barnevernet i Tromsø.

 

 

Konklusjon:

 

Interne  problemer  av  etisk  og  kompetansemessig  natur  er  sannsynligvis  den  bakenforliggende  årsaken  til  det  store  overforbruket  av  omsorgstiltak,  tidsfristoversittelsene,  feilprioriteringene  og  dermed  også  etatens  manglende  tillit  i  befolkningen.

 

 

Innskjerpelser:

 

Gjennom år har undertegnede mottatt klager på barneverntjenesten i Tromsø.  På grunnlav av bl.a. disse samt diverse dokumenter, har undertegnede i en årrekke i leserinnlegg, brev og møter med administrasjonen samt innlegg i kommunestyret og oppvekstkomiteen innskjerpet loven.  Det har blitt lagt spesiell vekt på:

 

1.      1.     Grunnlovens § 100 vedr. lojalitetsplikten overfor de konstitusjonelle makter og norsk lov

2.      2.     Grunnlovens § 100 vedr. forbudet mor ærekrenkende og injurierende beskyldninger

3.      3.     Fvl. § 17 vedr. utrednings- og informasjonsplikten

4.      4.     Fvl. § 18 vedr. innsynsrett

5.      5.     Bal. § 31 og Bvl. § 6-3 vedr. hensynet til barnets mening

6.      6.     Bal. § 34 vedr. daglig omsorg

7.      7.     Bvl. § 1-1 vedr. lovens formål

8.      8.     Bvl. § 2-1 vedr. kommunens opplæringsansvar

9.      9.     Bvl. § 3-1 vedr. barneverntjenestens forebyggende virksomhet

10.  10.  Bvl. § 4-3 vedr. undersøkelsens omfang og hensynet til privatlivets fred

11.  11.  Bvl. § 4-4 vedr. barnevernets hjelpeplikt

                                                                                                                                    Side 26

 

 

 

12.           Bvl. 4-15 vedr. valg av plasseringssted og mulighet for å ta i bruk familieplasseringer

13. Bvl. § 4-16 vedr. barnevernets oppfølgingsplikt overfor foreldre

14.           Bvl. § 4-19 vedr. barnets rett til samvær

15.           Generelle menneske-, barnretts-, demokrati-, rettsstats- og lovtolkningsprinsipper

 

 

Oversendelser:

 

Da rettssikkerheten i barnevernsaker  angår flere enn kommunestyret i Tromsø, oversendes interpellasjonene til berørte myndigheter:

 

1.      1.     Lederen av fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark

2.      2.     Nord-Troms herredsrett

3.      3.     Troms Senterparti v\fylkestingsrepresentant Ivar Prestbakkmo

4.      4.     Fylkesordføreren i Troms

5.      5.     Fylkesmannen i Troms

6.      6.     Barne- og familiedepartementet

7.      7.     Justisdepartementet

8.      8.     Stortingsrepresentant Tor Nymo

9.      9.     Politisk rådgiver Inger Marie Ytterhorn

 

 

Dokumenter:

 

1.      1.     Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

2.      2.     FN’s barnerettskonvensjon

3.      3.     Grunnlov for kongeriket Norge

4.      4.     Forvaltningsloven

5.      5.     Kommuneloven

6.      6.     Barneloven

                                                                                                                                    Side 27

 

7.             Barnevernloven

8.             Ot.prp. nr. 44 (1991-1992)

9.             Innst. O. Nr. 80 (1991-92)

10.           St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnevernet

11.           St. meld. Nr. 53 (1992-1993) Om seksuelle overgrep mot barn

12.           ”Effektiviseringstiltak i barnevernet”, Sosialdepartementet, 1989

13.           Program for nasjonal utvikling av barnevernet 1991-1993, BFD

14.           Saksbehandling i barnevernet, Sosialdepartementet

15.           Barnevernstatstikk for enkelkommuner 1994-1997, Statistisk sentralbyrå

16.           Sosialstatistikk 1993, -94 og –96, Statistisk sentralbyrå

17.           Sosial- og barneverntjenesten, Berit Otnes, Statistisk sentralbyrå, 1996

18.           Årsmeldinger for barneverntjenesten, Tromsø kommune, 1990-1997

19.           Plan for forebyggende barnevernarbeid, Tromsø kommune, 1992

20.           Regnskap, Tromsø kommune, 1992-1997

21. Evaluering av barneverntjenesten i Tromsø kommune, sluttrapport, Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge

22.           Årsmeldinger for barneverntjenesten, Larvik kommune, 1993-1996

23.           Plan for forebyggende tiltak for barn, Larvik kommune, 1994

24.           Årsmeldinger for barneverntjenesten, Bergen kommune, 1993-1996

25.           Felles fagprofil, Bergen kommune, 1998

26.           Plan for forebyggende barnevernarbeid, Tinn kommune

27.           Årsberetninger, Barnevernvakta i Oslo, Oslo kommune, 1993-1996

28.  28.  Brev av 10.6.97 fra Fylkesmannen i Troms til BFD vedr. fremmedadopterte barn

 

 

Spørsmål til ordføreren:

 

Hva vil ordføreren gjøre for å bidra til at kommunens barneverntjeneste utvikler en praksis som er i overensstemmelse med barnevernloven slik at kommunen settes i stand til å oppfylle dens intensjon?

 

Anne  Aarskog

 

 

Er instituttet med sakkyndige dommere folkerettstridig?
Av Anne Aarskog

 

FASTSETTELSE AV OMSORGSSVIKT
Av Anne Aarskog

 

Tillbaka till Artiklar

 

Kvinne tiltalt for vold mot barnevernet

NKMR uppmärksammar att några kvinnor, mödrar, har blivit åtalade och dömda för våld mot barnevernets personal i samband med att deras barn var föremål för tvångsomhändertagande och bortförande. Det är synnerligen anmärkningsvärt att polis, åklagare och domstolarna åtalar och dömer mödrar, som gör vad alla mödrar i alla djurslag skulle göra, dvs att skydda sin avkomma mot överhängande fara. En lejoninna, en tigrinna eller en älgko skulle förgöra den som kommer för nära hennes avkomma medan man i våra nordiska länder förväntar sig att mödrar - och fäder - utan motstånd skall överlämna sin avkomma till statens/kommunens personal och deras för barnen utvalda och välavlönade fosterföräldrar.

 

 

 

 

Hobøl-kvinne truet barnevern-konsulent

Av: Rune Sævik

Hobøl: En kvinne er dømt for å ha truet en barnevernskonsulent, etter en lang konflikt om omsorgen for sønnen hennes.

Artikkel i Smaalenes Avis, den 15.04.2003

 

 

 

Kvinne tiltalt for vold mot barnevernet
Av: Odd Seljesæter
En kvinne i 30-årene erkjente faktum, men nektet i Salten tingrett straffeskyld for vold mot en barnevernskurator fra Bodø kommune.  

Artikkel i Avisa Nordland, an.no, den 14.10.2003

 

 

 

 

Arg mamma attackerade tjänsteman

Av Ruby Harrold-Claesson

 

Socialarbetare i USA mördad

Newsarticle in the Las Vegas Sun Internet Edition

Översättning: Lorica Claesson

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

 

 

 

Kvalitetsvurdering av barnevernsansatte

Av Rune Fardal, Bergen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Harald Baardseth synes i sitt innlegg å være særdeles historieløs. Han burde husket sin skolelærdom av hva som skjer i befolkningsgrupper der befolkningen føler seg tråkket på og urettferdig behandlet. Det kan pågå en stund, men så blir det et opprør i en eller annen form. Vår moderne virkelighet gjør at vi i dag ikke trenger ta i bruk pil og bue, vi benytter et langt sterkere våpen, nemlig det skrevne ord. At det er kraftig ser vi på barnevernets reaksjon, adferd og opptreden, når de utsettes for kritikk. Da går de umiddelbart i skyttergraven! En slik strategi ville fungert i et totalitært system og har fungert til nå i det vi vel må kalle et autoritært

norsk barnevern. Et barnevern med store problemer til å lytte samt ta inn over seg egne feil og mangler. Og det er feilene vi snakker om. Det er lettere å benytte primitive forsvarsmekanismer som projeksjon. Alle andre har feil, ikke jeg!

 

Den "fienden" i form av kritikk dere nå står ovenfor har for lengst passert det primitive kranglestadiet. Vi har innsett at det ikke er mulig i dagens barnevern å bli hørt. Vi er normale oppegående mennesker og mange av oss har den evnen at vi setter barnevernet sjakk matt på sak.  Det har vi forståelse for at kan oppleves frustrerende, men neppe så frustrerende de foreldre som på sviktende faglig grunnlag mister sine barn i et menings-korrupt barnevern. Mange i barnevernet er nok opptatt av barnas beste, men ikke alle. Og hva er egentlig barnas beste? Barnevernet synes IKKE å ha en klar definisjon på det!

 

Baardseth synes å fremføre en holdning der virkeligheten er svart/hvit. Vi ser at det er mange nyanser og gråtoner. Vi ser at det er mange som gjør en flott innsats og vi bør ta selvkritikk på at vi ikke får frem flere av dem på de internettsider vi legger ut. Kanskje Baardseth kan gi oss noen gode eksempler vi kan benytte? Folk som har hjerte, moral og innsikt på rett plass!

 

Dessverre for  de "gode" individene i hans  medlemsmasse synes det være vanskelig å få deres holdninger frem. Baardseth burde som representant for barnevernets side tatt inn over seg den kritikk som kommer. Det blir foreldre som ikke er enige med barnevernet eller deres psykolog-lakeier fortalt. Foreldre fortelles ofte at de ikke evner å innse sine egne feil og gjøre noe med dem. For de av oss som kjenner barnevernet fra innsiden er det ikke vanskelig å dokumentere at det i den etaten er langt mellom liv og lære.

 

Jeg kan snu den problematikken Baardseth synes å konstruere, rundt og om, sine medlemmers kritikere!  Dere blir ikke hengt ut!  Det kommer ingen grove

beskyldninger!  Derimot gjøres det vurderinger av deres FAGLIGE innsats og den dokumenterer vi at ikke holder mål i mange tilfeller. Det hjelper ikke de 3 familiene som fikk sine liv ødelagt, at barnevernet kan fremvise de 7 andre familiene som det gikk bra med! At lover brytes er det ingen tvil om! At barnevernsansatte lyver dommere rett opp i ansiktet er det ingen tvil om! At de begår grove overgrep mot barn og foreldre er det heller ingen tvil om!

Riksrevisjonen senker barnevernet i sine vurderinger. Barnevernsakene i Bergen er vel heller ikke noe Baardseth snakker høyt om!  Dersom Baardseth vil, kan vi godt legge DEN dokumentasjonen ut på nett! Om folk flest hadde fått sett hvordan de mørke sider av barnevernet driver, så hadde vel jordskjelvmåleren i Bergen slått ut mer en vanlig for våre breddegrader. Det er denne siden av barnevernet vi vil ha vekk!

 

Vi som "stempler" mennesker, vi som "henger" ut barnevernsansatte, vi gjør det i trygg forvisnning om at vi sitter på så mye dokumentasjon at vi bare ser frem til at noen i barnevernsystemet vil prøve vår YTRINGSFRIHET i rettsystemet. Det har haglet med trusler om rettsaker, så langt har vi ikke sett noen, men vi gleder oss som barna til julaften på at de skal komme. Da vet barnevernet at de får et meget stort problem, og det er vel grunnen til at de ikke gjør annet enn det de er vant til, skrike opp når noen nærmer seg sannheten og hoppe i skyttergraven!

 

En liten oppfordring til Baardseth; snu deg rundt, se på dine egne medlemmer, fokuser på å få ut de råtne eplene slik enhver kyndig gartner ville gjort i sin hage. Bruk den makt du har i din organisasjon ikke bare til å kritisere dine kritikere, men like mye få inn en moral og etikk blant de av dine medlemmer som synes å ha glemt disse viktige sider av sin egen personlighet.

 

Så til slutt et spørsmål: Hva vil du si til NN (barnevernsansatt) i din organisasjon som ovenfor 3 dommere sa at samværsforelderen alltid kom for sent til hente og bringesituasjoner, når denne samværsforelderen etterpå la frem for dommerne kviteringer med klokkeslett, fra bensinstasjonen barna ble hentet på, som viste at vedkommende hadde vært  der i tide, ALLE gangene?  Løy ikke ditt medlem da?

 

Slutt å kalle andres utsagn for grove beskyldninger! Det blir de bare når de ikke kan dokumenteres. Vi kan dokumentere våre utsagn. Kan du dokumentere dine? Eller vil du at vi skal offentliggjøre våre?

 

 

 

Innformasjon og Vurderinger av personer knyttet til barn og omsorg

Opplysningene er hentet fra offentlige kilder, internett, SSB, Barnevern, Domstoler, private og foreninger.

 

Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett
Av Mona Lygre 

– Vi ønskjer å bli saksøkt
Av: Linda Regina Bruvik

 

Barnevernsansatte henges ut på nettet
Lise Bye Eide i barnevernet i Stavanger er en av 200 barnevernsansatte som er hengt ut på internett av en nasjonal gruppe som vil endre regelverket for barnevernet.

Av Kari Aasberg

 

Krever omstridte nettsider fjernet

Kommuneadvokaten i Bærum ønsker å sette en stopper for nettsider som svartelister barnevern-ansatte. Flere ansatte skal være berørt.

Mari Hagerup Steffensen

 

Landsomfattande kamp mot barnevernet - "Disse kan vi ikke anbefalla": Bærums Kommunes brev
Av Ruby Harrold-Claesson

 

Norske sakkyndiger og barnevernsansatte går langt tøffere tider i møte.  
De fleste involverte parter vil heretter følge dem med argusøyne.
Av Jan Hansen

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Laila Dåvøy vil gi alle kurs i barneoppdragelse.
Men hvem har egentlig masteroppskriften på god barneoppdragelse?
Av Jan Hansen, Samfunnsmagasinet

 

 

 

 

 

 

 

Innlegg til debatt

Et kurs i barneoppdragelse er kanskje ikke så veldig dumt å ha for dem som eventuelt kan føle å ha behov for et slikt. En behøver derimot ikke være verken psykolog, sakkyndig eller pedagog for å vite at ens egne barn, ofte kan høre mer på andre enn sine egne foreldre i mange tilfeller. Og dette vet også vi som har flere tiårs erfaring bak oss, både med egne og med andres barn. Vår sittende Barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) vil altså etter et avsluttet prøveprosjekt, nå tilby alle foreldre i Norge et slikt kurs.

I forbindelse med et slikt kurstilbud er det svært aktuelt å spørre ministeren om følgende: Hvem har egentlig masteroppskriften på god barneoppdragelse? Og er det noen som egentlig mener at de har monopol på den? Jeg tenker spesielt på barnevernets mange eksperter som til stadighet, finner på å komme med det ene kontroversielle utspillet etter det andre i våre medier. Jeg håper inderlig av den grunn at du derfor ikke vil tilby eventuelle kursinteresserte foreldre, kursledere fra barnevernet. Sistnevnte etat har jo fortsatt store problemer med å lære ganske mange av sine egne ansatte om normal, fornuftig og god barneoppdragelse av andres barn som de selv har tatt hånd om.

Barnevernet synes på tross av dette å få stadig nye og mindreårige kunder. Egentlig burde et slikt kurstilbud som dette i stedet ha vært rettet direkte mot de ansatte i barnevernet, og for lang tid siden. Og hva skal egentlig mange norske foreldre med et slikt kurs i barneoppdragelse til, når barnevernet selv, både ønsker å ta seg av samtlige av barna deres, i tillegg til selve barneoppdragelsen? Jeg bare undrer litt over selve logikken i den forbindelsen!!

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

 

 

Kunnskapen om barnevernet.

Av Margaret Hennum

 

 

 

 

 

Etter kritikken eg retta mot barnevernet i kronikken den 29. mai, har fire tilsette i leiande stillingar i barneverntenesta ytra seg i avisa.  Etter barnevernet sine alvorlege overgrep mot ei eitt år gamal jente vart kjende, ytra ingen i barnevernet seg.

 

Ein av dei fire, leiar for barneverntenesta i Ørsta, Kyrre Grimstad, meiner barnevernet er ope.  Eg er delvis samd med han, døra INN til barnevernet er vidopa, men fungerer som ei sluse; der går ingen veg attende!  Frustrerte helsearbeidarar melder om ei teneste som ikkje fører dialog, men som krev rapportering.  Frustrerte og sterkt prøvde foreldre melder om ei teneste som ikkje fører dialog, men som skriv rapportar. 

 

Grimstad har møtt slike prøvde foreldre, og omtalar dei som hatefulle.

 

Sunnmørsposten har nyleg hatt brei omtale av den internasjonale konferansen om mor/barn som nyføddavdelinga ved Ålesund sjukehus har halde.  Og i vår las vi om forskninga til dr. Nils Bergman om helsegevinstane til både spedborn og småborn ved naturleg nærleik til mor si.

 

Forskninga fortel oss kvifor det er klokt å handle slik vi instinktivt gjer om forholda ligg til rette for det.  Ei trygg fødande er beste forsikringa for barnet for ein god overgong til dei nye omgjevnadene som fødselen representerer.  Mor og barn er allereide då gamle kjenningar, ein kjenning barnet er avhengig av for å tilpasse seg den nye verda.  Denne kunnskapen fortel meg at den skal vere uvanleg klok som kan forsvare å ta mora frå eit nyfødd barn!  Ein praksis barnevernet stendig meir hallar til, fordi det går betre med desse enn med dei som barnevernet fjernar mora frå seinare.  Anna forskning konkluderer med at forholda i heimen skal vere tilnærma katastrofale om det kan forsvarast å ta foreldra frå barnet.

 

I det strategiske arbeidet for eit opnare barnevern, profilerer barnevernet seg som barnet sin advokat.  Born under 15 år har ikkje advokat; dei har foreldra.  Det ligg i naturen til mennesket, for å overleve som art, å verne om avkomet, setje seg sjølv til sides som fostringa av den vesle krev.  Ja, jamvel risikere eige liv om det er einaste utveg for å berge avkomet.  Korkje pengar, lærdom eller evne til godt ”fagleg skjøn” (Grimstad) gjev større kraft til nytte for barnet. 

 

Difor er det heller ingen som syrgjer slik som den som misser eit barn.  Døyr barnet, er tapet uboteleg, men tida mildnar sorga.  Tek barnevernet barnet, er det ikkje sikkert at åra mildnar.   For du veit at det er ikkje berre du sjølv som har mist, du lyt òg leve med vissa om sorga og saknet som barnet ber; og vissa om at tapet skader barnet ditt.  

 

Eg ville vere svært varsam med å karakterisere dei foreldra som barnevernet har skilt frå borna. 

 

Grimstad legitimerer arbeidet til barnevernet med undersøkingar som viser at det er brukarane som er mest nøgde med tenesta.  Han nemner ikkje at dei som er utsette for tvangsstiltak, ikkje er med i statistikken.  Denne gruppa viser nemleg ein overrepresentasjon når det gjeld sjølvmord, og dei resterande, som kjenner seg som offer, vert tvinga inn i eit årelangt fellesskap med den dei opplever som overgripar, nemleg barnevernet.

 

Mangel på nærleik mellom mor og barn både i spedbarn- og småbarnstida har vorte vanleg, men er like fullt både unormalt og skadeleg.  Idèen om at sjølvrealisering for ei mor skjer vekke frå barnet dei åra barnet treng denne nærleiken, har vore nærast for ei samfunnsnorm og eit samfunnskrav å rekne i årtier.

 

Forskning viser at det stresset denne manglande nærleiken påfører barnet, påverkar utviklinga av hjerna.  Barnet vert urolegare, vert mindre fysisk og psykisk robust, og toler dårlegare stress.  Ja, nærleiken til barnet er jamvel godt for mor.  Er det ikkje dette vi har røynt så inderleg vel, at vi vert både sterkare og meir nøgde om vi er i lag med borna våre?  Men sjølvsagt treng vi hjelp, avlastning og støtte frå både husbondar og samfunnet rundt oss. 

 

Barn av si tid?

Eg undrar meg på korleis ein offentleg etat kan ha fått mynde til å gripe så djupt inn i livet til normalt fungerande familier.

 

Mor og barn si trong til nærleik er nærast for eit tabu å rekne i den offentlege debatten.  Når staten gradvis har kome inn som barnet sin næraste, har ordet nærleik vorte skift ut med pedagogikk.  Og når vi foreldre gradvis har måtta akseptere ein oppvekst for borna våre i institusjonane barnehage og skule, er kanskje ikkje spranget så stort til å sjå på oppvekst i fosterheim som nærast likeverdig med eitt av fleire alternativ.

 

Men vi veit at einast i svært få tilfelle er oppvekst i fosterheim eller institusjon betre enn i familien.  Difor er det så viktig at vi byggjer og tryggjer gode lokalsamfunn og at det finst støtteordningar for heimane.  Og eg trur ikkje at det mynde som barnevernet har fått til over natta å kunne tvangsskilje foreldre og born, kan skape den tilliten og tryggleiken familien treng i møte med hjelparen.

 

Offentleg debatt.

Eit barnevern med makt og vilje til å vere eit trugsmål mot barnet frå det ligg i mors liv, til det som sunn òg triveleg eittåring vert tvangskild frå mor si ved hastevedtak, skal sjølvsagt debatterast i det offentlege romet; sjølv om det er mot barnevernsleiar Grimstad sin bestemte vilje.

 

Ingjerd Wolstad, med lang fartstid i barnevernet, kommenterer kronikken min i eit lesarinnlegg, og retar der opp alle instansane som barnevernet brukar i arbeidet sitt.  Ho synleggjer med dette det enorme apparatet og utgiftene samfunnet har på arbeidet deira.  Dette støttar påstandane mine om at barnevernet har den store målgruppa som Kari Killèn har uttalt;  mellom 25 -50 % av norske born og unge!

 

Eg fekk kjennskap til barnevernet som overgripar gjennom boka til Berit Aarset, ”Maktovergrep og justismord”.  I ettertid har eg fått kjennskap til mange andre sine historier.  Dei er truverdige, og dei liknar historia til Aarset.  Dette eine tilfellet fortel på ingen måte den heile sanninga om barnevernet i Noreg. Men at områdeleiarane Mette Giske og Turid Kvamme gjev si fulle støtte til desse overgrepa. fortel mykje om barnevernet på Sunnmøre.  Og fokuset deira i kjølvatnet av kritikken min, vern om seg sjølve og eiga teneste, treng inga djupare analyse.  Det viser makta si djupfølte varheit for det ho opplever som fokus på eigen person.  Ei varheit som hindrar fokus på arbeidet deira.  Men vi treng denne kunnskapen for å kunne verne born mot liknande statlege overgrep i framtida.

 

For det er på fruktene vi kjenner treet, ikkje på treet sine forsikringar om eiga fortreffelegheit.

 

 

Treng vi vern mot barnevernet?
Av Margaret Hennum, Brandal, helsesyster og pediatrisk sjukepleiar

Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug

Dagens barnevern knuser familiene og reduserer barnas livskvalitet
Av Sverre Kvilhaug

Omsorgsovertakelse er ikke barnevern
Av Sverre Kvilhaug

Barnevern skal hjelpe ikke ødelege
Av Manfred Kumschlies

Fosterbarn som god butik

Av Siv Westerberg

Många omhändertagna barn i motbjudande geschäft
Av Anita Ancarkrona

Tillbaka till Artiklar

 

Løser tvangsadopsjoner noe problem? Tvangsfjernelser av barn i de forskjellige danske kommuner

 

 

 

 

 

 

Kun et sygt samfund

Af Ivan Gerling

Kun et sygt samfund vil gøre det billigere for kommunerne at fratage et barn dets biologiske hjem, familie og rødder, end at rede barnet og dets families fremtid. Vi ved med stor sikkerhed at selve handlingen at fratage et barn dets hjem og biologiske familie er stærkt skadeligt. Vi har tilmed videnskabelige undersøgelser der viser at børn er lige dårligt stillede hvad enten vi fjerner dem eller efterlader dem i hjem med alvorlige sociale problemer. Vi ved også at kommunernes socialbudgetter fattes penge og har tusindvis af eksempler på at de derfor vælger den billige løsning frem for hvad der er bedst for den enkelte borger/klient.

For at sikre uskyldige børn mod uretfærdighed og mishandling fra socialforvaltninger, i stil med det vi ustandseligt ser voksne udsat for, er det derfor helt essentielt at vi har et system hvor det der tjener barnets tarv bedst også er det som er billigst for kommunen. Derfor er det en totalt syg og uacceptabel ide at tillade tvangsadoptioner af tvangsfjernede børn. Tvangsfjernelser er og bør fortsat være den allerdyreste form for ingreb overfor problemer i en familie - for det er nemlig det mest modbydelige, ondskabsfulde og skadelige ingreb man kan gøre mod et barn og dets familie. Derfor bør det reserveres til de allerværste tilfælde og kun fremkomme som den allersidste løsning efter at alle andre (billigere og bedre) løsningsmetoder er blevet afprøvet uden held.

Det nuværende system er langt fra perfekt men på et område har man fået tingene på plads. Kommuner hvis socialforvaltning ikke magter at tjene barnets tarv (d.v.s. hjælpe det i hjemmet og familien frem for at fratage det sit hjem og sin familie), straffes økonomisk. Hvis disse kommuner stejler over deres udgifter bør de ikke gives en økonomisk omvej rundt om barnets tarv (i form af tvangsadoption). Giv dem i stedet for en billet til en studietur til en af de mange kommuner hvor fornuftige forvaltninger har ansat kompetente socialarbejdere der formår at tjene barnets tarv og dermed holde kommunens udanbringelsesbudget under kontrol. Her er et link til at hjælpe dem med at finde ud af hvor studieturen skal gå hen ( !!!! ). http://www.eco.dk/map01/map824.htm

Uhyggeligt at se hvordan kommuner med sammenlignelig befolkning kan have mere end 5 gange forskel i frekvensen af udeanbringelser. Endnu mere uhyggeligt at tænke på alle de børn i de sorte kommuner hvis fremtid er blevet ødelagt fordi man fejlbehandlede deres  sager og mishandlede dem med en unødvendig udeanbringelse

 

 

Mor er den bedste. Af Kirsten Skovbo  

 

Tillbaka till Artiklar

 

Borgerdebat.dk

 

 

 

 

 

 

Krenkelser av menneskerettigheter i Norge.
Föredrag hållet vid NKMR:s Symposium i Göteborg, den 21 augusti 2010

Av Marius Reikerås, advokat

 

 

 

Det er helt åpenbart at den type vedtak som fattes av Fylkesnemda, representerer det mest graverende inngrep som det offentlige kan gjøre mot barn, foreldre og øvrig familie. Spørsmålet er: Er den offentliges behandling av denne type saker forenelig med de grunnelggende rettigheter. Dette er mine spørsmål i den forbindelse:

 

1.  En selvstendig krenkelse av EMK artikkel 34, at barn ikke er tatt inn som selvstendige parter under behandlingen for Fylkesnemnda?

 

Det er helt åpenbart at barn "claiming to be the victim of a violation" har krav på selvstendig partsstatus som er vernet av EMK.

At barna er "directly affected" her, er selvsagt helt på det rene.

 

2. Skal Fylkesnemndas vedtak gis automatisk oppsettende virkning etter EMK artikkel 13?

 

EMK artikkel 13 garanterer alle en "effective remedy". Dette har avgjørende betydning i forhold til å gi automatisk oppsettende virkning for Fylkenemndas administrative vedtak.

Strasbourg- domstolen sier følgende i saken mellom Conka og Belgia av 2002, premiss 79:

 

"The Court considers that the notion of an effective remedy under Article 13 requires that the remedy may prevent the execution of measures that are contrary to the Convention and whose effects are potentially irreversible (see, mutatis mutandis, Jabari, cited above, § 50).

Consequently, it is inconsistent with Article 13 for such measures to be executed before the national authorities have examined whether they are compatible with the Convention,"

 

I denne forbindelse er det utvilsomt sikker rett at begrepet "national authorities" er ensbetydende med dosmtolsprøvelse før vedtaket iverksettes.

Regelen er således slik at vedtak om omsorgsovertakelse, som et av de aller mest alvorlige konvensjonsinngrep, ikke kan iverksettes før domstolen har undersøkt hvorvidt inngrepet er forenelig med konvensjonen.

Således er det en krenkelse av EMK artikkel 13 når inngrepet iverksettes før det er undersøkt om det i det hele tatt er forenelig med konvensjonen. Likeledes er det en krenkelse av EMK artikkel 13 at vedtaket ikke automatisk ble gitt oppsettende virkning.

I saken GEBREMEDHIN [GABERAMADHIEN] v. FRANCE (Application no. 25389/05) fra 2007, sier EMD:

"More specifically, in the Čonka judgment (cited above, §§ 79 et seq.), the Court held, in relation to Article 13 taken together with Article 4 of Protocol No. 4 (prohibition of collective expulsion of aliens), that a remedy did not satisfy the requirements of the first of these provisions if it did not have suspensive effect."

Article 13 requires that the person concerned should have access to a remedy with automatic suspensive effect.

 

Samme er altså tilfellet i herværende sak. Så lenge vedtaket ikke er gitt automatisk oppsettende virkning, har saksøkerne ikke hatt en effektiv rett, noe som altså er en krenkelse av EMK artikkel 13.

 

3.         KRENKELSER AV EMK. ARTIKKEL 6?

 

Norge har i lang tid praktisert en ordning slik at et forvaltningsorgan, Fylkesnemnda, har fått statlig kompetanse til å fatte vedtak med den konsekvens at statlig omsorgsovertakelse umiddelbart kan finne sted.

 

Fylkesnemnda avsier vidtgående vedtak som så utvilsomt berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er garantert under EMK artikkel 6 nr 1.

 

EMK artikkel 6 sier:

 

"In the determination of his civil rights and obligations ..., everyone is entitled to a fair ... hearing ... by an independent and impartial tribunal ..."

 

3.1.  Er  fylkesnemnda er "tribunal" etter EMK art 6?

 

Til dette er det å si at fylkesnemnda, som utvilsomt er administrative forvaltningsorganer, ikke fyller kravene til å være et "tribunal" og dermed er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1.

Selv i de enkleste straffesaker, er rettssikkerhetsgarantiene adskillig bedre enn i alvorlige barnevernssaker.

 

For øvrig ligger det en erkjennelse av at Fylkesnemnda ikke er et "tribunal" ved at vedtak er et administrativt begrep som ikke benyttes av domstolene.

 

Omsorgsovertakelse kan aldri finne sted gjennom et vedtak.

 

3.2. Tilfredsstiller Fylkesnemnda kravet til "offentlig høring" etter EMK art. 6 nr.1?

FRAVÆR AV OFFENTLIG HØRING, UTGJØR EN KRENKELSE av EMK art. 6 nr. 1.

 

Det er et faktum at Fylkesnemnda ikke opererer med offentlige høringer og avgjørelsene er heller ikke offentlige.

Spørsmålet er dermed om fraværet av en offentlig høring i forbindelse med Fylkesnemndas saker, utgjør en krenkelse av artikkel 6 para.1.

Artikkel 6 para. 1 av konvensjonen gir i sin relevante deler, som følger:

"I fastsettelsen av sine sivile rettigheter og plikter ..., alle har rett til en offentlig høring ... ..."

 

Det at Fylkesnemnda representerer en lukket høring, er i strid med prinsippet om "public hearing".

 

I den forbindelse minnes om at avholdelse av rettspleien i offentlige fora, utgjør et grunnleggende prinsipp nedfelt i artikkel 6 para 1. Dette offentlige prinsipp, beskytter mot avgjørelser som er tilblivet i hemmelighet uten offentlig gransking, og det er også ett av de midler som gjør at tilliten til domstolene kan opprettholdes. Ved rettferdighet, gjennomsiktighet og publisitet, bidrar rettsstaten til oppnåelse av de mål som er nedfelt i artikkel 6 para. 1, nemlig en rettferdig rettssak, som er et av de grunnleggende prinsippene i ethvert demokratisk samfunn i henhold til konvensjonen

Jeg  vil også vise til det som fremkommer i MILLER v. Sverige (Application no. 55853/00) fra februar 2005:

 

"29. The Court reiterates that in proceedings the right to a "public hearing" under Article 6 § 1 entails an entitlement to an "oral hearing" unless there are exceptional circumstances that justify dispensing with such a hearing"

Således er altså vår påstand at den praksis som Fylkesnemnda utfører med lukkede høringer og avgjørelser, ikke samsvarer med det krav EMK art. 6 nr 1 stiller.

Vi vil vi også be domstolen se på om Fylkesnemnda tilfredsstiller kravene til å være fritt og uavhengig.

 

3. 3.    Er inngrepet  å regne som straff?

 

Grunnlovens § 96 sier at ingen må straffes uten etter lov og dom. Det samme sier Den europeiske menneskerettskonvensjon som benytter begrepet " criminal sanctions" i flere av sine artikler.

 

Jeg vil stille følgende spørsmål:

 

Kan forvaltningsorganer utføre straffeliknede tiltak uten at dette kommer i konflikt med Grunnloven og med våre internasjonale forpliktelser?

 

Eller sagt på en annen måte: Det ville ha vært utenkelig og delegert kompetanse til forvaltningen til å avsi straffedommer.

EMDs etablerte rettspraksis, skisserer tre kriterier, kjent som "Engel kriterier" (etter Engel dommen), som skal fastslå om forholdet utgjør en "criminal sanction".

 

Det første kriteriet er den juridiske klassifiseringen av lovbruddet under nasjonal lovgivning, det andre selve lovbruddets art, og det tredje er alvorlighetsgraden av straffen som vedkommende risikerer å pådra seg.

 

Det andre og tredje kriteriene er alternative og ikke nødvendigvis kumulativ. Dette er imidlertid ikke å utelukke en kumulativ tilnærming der separate analyser av hvert kriterium ikke gjør det mulig og nå en klar konklusjon med hensyn til eksistensen av en " criminal sanction" (se, Jussila v. Finland [GC], no. 73053/01, § § 30-31, ECHR 2006.EMD har gjentatte ganger presisert at den juridiske karakterisering av en dom i henhold til nasjonal lov, ikke er av betydning for hvorvidt EMD klassifiserer et tilfelle som " criminal sanction"

Ellers ville anvendelsen av denne bestemmelsen bli overlatt til skjønn i de kontraherende stater som kan føre til resultater som er uforenlig med det formål og hensikt konvensjonen har.

 

Begrepet "penal procedure" i artikkel 4 protokoll nr. 7 må tolkes i lys av de generelle tilsvarende ordene "straffeanklage" og "straff" i artikkel 6 og 7 i konvensjonen henholdsvis (se Haarvig v. Norge (desember), no. 11187/05, 11. desember 2007; Rosenquist v. Sverige (desember), no. 60619/00, 14. september 2004.Slik jeg ser det, er det tydelig at EMD er lettere tilbøyelig for å tolke noe som straff enn hva norske myndigheter har vært.

 

Saken mellom Nilsson v. Sverige fra 2005, er et godt eksempel på det:

 

Det EMD ser på, er "the severity of the measure", altså alvorligheten av tiltaket. I Nilsson sin sak mot Sverige, var alvorligheten av å bli frarøvet førerkortet for 18 måneder, tilstrekkelig til at EMD mente det var straff.

Basert på det som er gjeldende rett fra EMD, er vår oppfatning at det inngrep som er utført mot oss, er å anse som straff.

 

4.         KRENKELSER AV EMK ARTIKKEL 8

 

4.1.      Inngrepet faller inn under EMK artikkel 8 og er ikke nødvendig i et demokratisk samfunn.

Det essensielle ved artikkel 8, er å beskytte den enkelte mot vilkårlig innblanding av offentlige myndigheter,

Dette innebærer de positive forpliktelser som ligger i en effektiv "respekt" for familieliv 

 I saken mellom B. v. UK (Application no. 9840/82) 8 July 1987 er følgende slått fast i premiss 60 flg:

 

"A. General principles

60.  The mutual enjoyment by parent and child of each other's company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care. It follows - that the Authority's decisions resulting from the procedures at issue amounted to interferences with the applicant's right to respect for her family life.

 

Følgelig er enhver sak som berører omsorgsovertakelse, et inngrep i EMK artikkel 8. Det avgjørende i denne saken, er om inngrepet er tvingende nødvendig i et demokratisk samfunn, jf EMK art 8 nr 2:

Til det er det å si at det åpenbart ikke er tvingende nødvendig. Det er derimot tvingende nødvendig å få barna så raskt som mulig tilbake til sin mor for å hindre forverring av de irreversible skader som allerede har skjedd.

 

4.2.      OMSORGSOVERTAKELSE ER ALLTID ET MIDLERTIDIG INNGREP SOM SKAL AVBRYTES SÅ RASKT SOM MULIG.

 

Det vises til hva prinsipplæren til Den europeiske menneskerettsdomstol sier om dette:

"The Court recall the guiding principle whereby a care order should be regarded as a temporary measure, to be discontinued as soon as circumstances permit, and that any measures implementing temporary care should be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parents and the child (see, in particular, Olsson (no. 1), cited above, pp. 36-37, § 81)

The positive duty to take measures to facilitate family reunification as soon as reasonably feasible will begin to weigh on the competent authorities with progressively increasing force as from the commencement of the period of care, subject always to its being balanced against the duty to consider the best interests of the child."

Den artikkel 8 krenkelse som denne sak representerer må avbrytes så fort som overhode mulig.




Tillbaka till Symposium och Årsmöte 2010

Tillbaka till Huvudsidan