Misbruk av "foreldelse"
Av Marianne Haslev Skånland, professor

I saken om mishandling av en rekke barnehjemsbarn (Morgensol-saken) tilbyr Bergen kommune nå ofrene erstatning, men hevder fortsatt å være uten ansvar fordi sakene påstås foreldet.

Hensikten med å ha en lov om foreldelse er å gjøre det mulig endelig en gang å legge konflikter bak seg. Mener jeg f.eks at du urettmessig har satt opp din hytte på min side av grensen, så må jeg gå på med sak innen rimelig tid. Jeg bør ikke kunne holde trussel om rettssak over ditt hode i tiår og dermed gjøre det umulig for deg å disponere fornuftig over din eiendom. Et tilsvarende hensyn tilsier at det offentlige ikke bør kunne vente i mange år etter at de vet at du har kjørt med promille, for så å reise straffesak mot deg på det tidspunkt de finner for godt. I transaksjoner mellom det offentlige og den enkelte hvor resultatene er irreversible, for eksempel ved ekspropriasjon av grunn til å legge motorvei, må det selvsagt settes en frist for å opponere - du kan ikke sitte stille og se på at veien bygges, for så å forlange veien fjernet etter at den er anlagt. Men det er helt klart for de fleste av oss at situasjonen er fullstendig anderledes i den type saker det her er tale om.

Behov for å få avsluttet det gamle og gå videre med sitt nåtidige liv er det enkelt-mennesker som har. For "det offentlige" er det ingen særskilt belastning å måtte svare for sin fortid; det offentlige er kun en administrasjon som skal tjene borgerne. Fellesskapet som det offentlige representerer, er heller ingen sart forsamling som skades av anstendighetskrav fra den enkelte borger. Da er det verre for de individer som lider vanskjebne under kollektivets overgrep, å møte fellesskapets likegyldighet.

I saker av typen Morgensol, hvor det offentlige ulovlig har påført mennesker lidelse, er det ingen grunn til at det offentlige skal kunne påberope seg noen foreldelsesfrist i det hele tatt. At det går år før et offer klarer å reise seg etter mishandling og kreve sine rettigheter, er normalt, især når det var som barn man opplevet mishandlingen. At det også tar årevis å få vekket medmennesker slik at man får nødvendig moralsk og praktisk støtte til å kunne gå makten imot, er en almen erfaring og en som de fleste bør kunne forstå.

Meg bekjent har det offentlige tidligere hevdet å ha vært tilbakeholdende med å påberope seg foreldelse. Det trenger ikke skyldes høy etikk men kan ganske enkelt henge sammen med at det offentlige ikke er vant til å måtte svare for sitt vanstyre. Forgangne generasjoner har resignert og funnet seg i det utrolige fra samfunnets side.

Det er godt å se at dette er i ferd med å endre seg. Riktignok er kampen fortsatt tung. Når f.eks dyslektikere endelig begynner å stevne stat og kommune for mislykket skolegang, har det lett for å henge igjen hos samfunnet en moraliserende holdning: Den som klager på fellesskapet, ansees som en ublu kverulant. Det tas for gitt at samfunnet alltid har handlet både med de beste hensikter og med ukritisabel ekspertise. Hvis et offer antyder at samme type mishandling fortsatt foregår også nå, med stadig nye ofre, og at han går til sak også for å få til en oppvåkning og en endring, må han regne med bastant avvisning. Det offentlige har det med å bagatellisere og ufarliggjøre sine handlinger, og det må erfaringsmessig gå minst 30-50 år før de er blitt tilstrekkelig fjerne for dagens myndigheter til at disse ikke føler seg personlig berørt. Den barnehjemsgranskning som Bergen kommune har satt i gang, ser ut til å følge dette mønsteret. Spesielt påfallende er det at man ikke gransker dagens forhold på barnehjem hvor barn holdes tvangsmessig plassert.

Loven skal tjene alminnelige menneskers liv. Da foreldelsesloven kom i 1979, avløste den en gammel, uklar lov som ikke ga grunnlag for noen entydig praksis. Jeg har hørt rykter om at det under lovdebatten i Stortinget kom innvendinger nettopp fordi loven inneholdt nye uklarheter som åpnet for at stat og kommune kunne begynne å påberope seg foreldelse i stor stil. Det er det som dessverre er blitt utviklingen.

Bergen kommune bør unngå å bruke noe som kan tolkes som prokurator-knep, selv om loven gjør det mulig å drive på. Dertil inneholder lovens §9 (krav på skadeserstatning) et unntak fra foreldelsesfrist som bør komme til anvendelse her, et unntak som gjør det offentliges påberopelse av foreldelse ytterligere tvilsom, og som offentlige aktører med ansvar for vårt sosialvesen burde konfronteres med i sin praksis også i dag: Foreldelsesfristen gjelder ikke ved personskade, dersom "den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade."

Av Frankrikes nye straffelov fremgår at menneskerettighets-brudd som omfatter tortur og umenneskelige handlinger, ikke kan foreldes.Det bør være kjent fra før at menneskerettighets-krenkelser begått under 2. verdenskrig ikke ansees å kunne foreldes. Hvorfor mishandlede barn på Laksevåg skal stilles dårligere, trenger vi åpenbart kommuneadvokater for å forstå.

Overgrep ved barnehjem i Korsfjord - artikler fra Finnmark Dagblad og Aftenposten

Barnehjemmet Morgensol i Bergen
Artikler fra Bergens Tidende

Granskningen av Barnehjemmet Morgensol - Åge Hageviks brev til Justisminister
Av Åge Hagevik

Barnfängelser? I Sverige?
av Siv Westerberg

Kommunen stäms på en miljon
Av Robert Owen

30 år efter omhändertagandet krävs kommunen på skadestånd

Av Ruby Harrold-Claesson

Tillbaka till Artiklar

Misbruk av "barnets beste"

Av Borghild Berning

Tilgangen på og bruk av fag og profesjoner, enkeltvis og sammen, burde være et gode og til hjelp for de mange mennesker som trenger det.

Men dessverre, sånn er det ikke alltid. Et tenkt gode kan misforståes og misbrukes til de grader, og bli til et onde, som rammer mennesker hardt.

Vi opplever ofte at det normative begrepet "barnets beste" rammer brukerne og spesielt de mange hjelpeløse barna.

Lider

Aksjonsgruppen "Barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre" får daglig inn rapport fra mennesker som er i sin ytterste nød, er fortvilet og lider under bruken av begrepet "barnets beste".

Misbruken av "barnets beste" fører til frustrasjon og bedrøvelse, og mange gir opp, de når ikke frem i vanlig saksgang i bruk av lover og rettigheter.

En del mennesker blir så hardt og vondt rammet av systemet, at de tar både sitt og andres liv.

Begrepet "barnets beste" brukes i saksbehandlingen, og brukes da også til å dømme barn og foreldre og familie bort fra hverandre, enda dette er grunnleggende verdier som skal følge og styrke barnet gjennom saksgangen.

I mange urettferdige utredninger slås det fast av sakkyndig, at deres vurdering er det absolutte, og det eneste riktige, og at "dette ene" er best for barnet.

Rettsapparatet følger opp, og barnet står hjelpeløst tilbake. Biologisk tilknytning og naturlover dømmes ut av drift, og barn, foreldre og familie kjenner seg ikke igjen i saksslutningen.

Mange snakker om problemet, men få har ressurser nok til å angripe dette onde. Det store komplekset av utredninger, avgjørelser, kjennelser og dommer, som dekker seg bak sakkyndiges utsagn "barnets beste", er på mange måter ødeleggende.

Bruken av sakkyndige er en tvilsom affære i rettsvesenet. FNs Barnekonvensjon om barns rettigheter ble ratifisert av Norge i 1991, og er ennå ikke kommet inn i det norske lovverket, men rettighetene har forrang i tvist med norsk lovgivning. I konvensjonen fokuseres det sterkt på barnas rettigheter, og departement og Storting arbeider nå med å få barnets rettigheter på plass i lovverket.

Barnets rettigheter må inn i lovverket som retningsgivende for barnets beste, også til bruk for de sakkyndige.

I høringen på Stortinget for en tid siden om barns rettigheter, ble sakkyndige personer hudflettet av de mange som stod frem som sannhetsvitner og fortalte om hvordan sakkyndige hadde ødelagt livet deres.

Begrepet "barnets beste" er for sakkyndige alfa og omega, og slår i hjel lov og rett.

Sakkyndige bruker "barnets beste" på en spesiell måte, alt etter hva de til enhver tid finner nødvendig for å oppnå gehør, og for å understreke betydningen av det de mener, skriver og sier.

Det absolutte

De slår på den måten fast at det de står for, er det absolutte riktige, det de sier er barnets beste.

Heldigvis er ikke alle utsagn fra psykologer og sakkyndige nedbrytende, men Aksjonsgruppen krever at når verdenssamfunnet har fastsatt barnets rettigheter, så må også rettighetene etterleves.

Når sakkyndige bruker "barnets beste" så må dette konkretiseres, det må sies noe om hva dette beste er, hvilken betydning det har for barnet.

Er tiltak til barnets beste må det defineres videre hva dette innebærer for barnets rettigheter i følge barnets lov og rett.

Vi opplever at dommerne legger seg flate for sakkyndige, og følger opp i rettssystemet med avgjørelser som viderefører det normative begrepet "barnets beste", uten å spesifisere, og uten å bruke barnets rettigheter og de grunnleggende verdier for barnet.

Brukere reagerer ut fra naturlige biologiske forhold, men når ikke frem i barnefordelings- og barnevernssaker. De blir dypt skuffet over de sosiologisk luftige argumentene som legges frem av saksbehandlere. Loven kommer ikke til sin rett, det er de sakkyndige som rår.

Vi opplevert ofte at de sakkyndige sier at nå har barnet vært så lenge hos den ene forelderen, eller i omsorgshjemmet, at nå må dette forholdet bare fortsette. Er dette †il barnets beste?

De verdier og den nærhet barnet har til sin biologiske mor og far, og familie på begge sider, blir ikke tatt hensyn til i utredninger. Barn vokser opp uten å kjenne sin virkelige familie.

Jeg har lest rapporter der den sakkyndige stiller foreldre og familier opp mot hverandre, det søkes etter en "frisk" og en "syk" familie.

En må vel si at det finnes både "gode" og "dårlige" psykologer, men det som er så skremmende, er at dommeren legger seg flat for sakkyndige, uten selv å vurdere.

Begrave

For å få bort dette ondet, mener Aksjonsgruppen at det aller beste er å begrave sakkyndiges begrep "barnets beste".

Sakkyndiges arbeidsprosesser må lovreguleres med straffeparagrafer, ansvarlighet må håndheves i rettsprosessen. FNs Barnekonvensjon om barnets rettigheter skal nå inn i Tvisteloven og Barneloven.

Barnets rettigheter, biologisk forankring og menneskelige verdier må bli allmenngyldige og til bruk i rettsvesenet. Uttrykket "barnets beste" må ikke brukes uten at dette utsagnet er forankret i barnets rettigheter.

Psykologers synsing og tro må det bli slutt på. Det skader rettssikkerheten.

Barnets bästa ...
Av Margareta Palm & Margit Eliasson

Mormorsupprorets hälsning till NKMR:s årsmöte 2002
 
Barnevernet i Norge - Befringutvalget.
Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste
Av Sverre Kvilhaug
 
At Skille Træet fra Roden
Af Ivan C. Gerling
 
Vad innebär umgängessabotage för de barn som hindras träffa sin far?
Av Per Mindus

"Barn får lida för socialtjänstens okänslighet"
Av Anita Ankarcrona
 
Vad är släktingplacering? Debattinlägg på Join-Hands.com
Av "Doug"

Søskendegensyn efter 2½ år
Artikel i DR Regioner

Tillbaka till Artiklar

Mere om fremmedgørelses syndromet

Forældrefremmedgørelse udøves også af myndigheder, psykologer, advokater o.a. (25-11-2001)

Af Erling Fundal

I Foreningen Far har vi i forbindelse med planlægning af en konference om forældre -fremmedgørelse mest tænkt på forældre som udøvende. Det er mest fordi, den amerikanske psykolog Richard A. Gardener har sporet os ind på den vej. Men ved nærmere eftertanke har jeg fundet, at mange andre personer udøver forældrefremmedgørelse i forbindelse med samværsafgørelser, tvangsfjernelser m.v. Der er mange eksempler fra den daglige rådgivning i Foreningen Far.

Det er fx lykkedes moderen at forhindre samvær mellem far og barn det sidste 1½ år. Fra statsamtets afgørelse lyder det fx således: "Da faderen ikke har haft samvær med barnet det sidste 1½ år, må barnet antages at opfatte ham som en fremmed, og statsamtet har derfor besluttet, at samværet skal foregå overvåget".

Det kunne også være psykologen, der har skrevet det samme i forbindelse med en børnesagkyndig rådgivning, og som derefter gengives i statsamtets afgørelse.

Hvis man nu sammenligner med den situation, at barnet skal starte i institution, så er der ingen forældre eller myndighed, der tvivler på, at det nok skal lykkes at få barnet til at vænne sig til de mange fremmede mennesker på dette sted - også selv om barnet i begyndelsen græder hver dag, når det skal afleveres. Barnet afleveres senere i sit liv til flere andre fremmede (lærere, fridtispædagoger o.m.a).

Før i tiden var det ikke sjældent, at sømænd rejste oversøisk 1½-2 år, for derefter at være hjemme i en længere periode. Når de kom hjem til deres børn, var der ingen, der betragtede dem som fremmede, og sømandsbørnene kunne lige som alle andre børn præcist aflæse, at det var deres far, der kom hjem, og de græd ikke.

Advokater skriver såmænd det samme i deres sprog, når deres (kvindelige) klienter henvender sig til dem, for at få hindret samvær mellem børn og far. Eventuelt smører de lidt mere på med oplysninger om vold, umådeholdent alkoholforbrug og andet.

Fædre af fremmed herkomst eller en anden religion bliver udsat for en endnu kraftigere fremmedgørelse, der for øvrigt af dem opleves som skjult racisme. Jeg kender et tilfælde, hvor faderen af pædagoger på Glostrup Observationshjem blev beskrevet som havende vanskeligheder med at indse sit 1 års barns behov, fordi han talte til det på sit eget modersmål, der ikke var dansk.

Ved samfundets anbringelse af børnene uden for deres hjem, bliver virkeligheden for forældrene for det meste, at de kun får et meget begrænset samvær med deres børn, fx 2 timer hver 4 uge, i heldige fald 2 timer om ugen. De bliver fremmedgjort. Begrundelsen for det begrænsede samvær er for det meste, at børnene er under behandling, hvor forældrene, hvis der er for meget samvær, forstyrrer forløbet. Det gælder også i de fleste tilfælde, når børnene bliver anbragt hos plejefamilier.

Før i tiden holdt man forældrene væk fra børnehospitalerne, når børnene blev indlagt, med det resultat, at alt for mange børn fik traumer og udviklede adskillelsesangst. Disse begrænsninger i forældrenes omsorg for deres børn er heldigvis væk på dette område, men altså ikke når børnene fjernes eller for samværsforældre.

Velfungerende bedsteforældre kan opleve at sagsbehandlerne fremmedgør dem overfor deres børnebørn, der er anbragt uden for forældrenes hjem, dvs forbyder dem eller hindrer dem i at få kontakt med dem på plejestedet, eller fx lade dem få dem med på ferie.

Jeg har selvfølgelig lige så lidt som andre rådgivere i Foreningen Far kunnet lade være med at spekulere på grunden til denne adfærd hos myndigheder, advokater psykologer og mødre/fædre. Umiddelbart synes der ikke at være nogen bag ved liggende enkel forklaring, men jeg begynder at ane et bagved liggende fælles mønster.

Mødres/fædres adfærd synes ret så indlysende at stamme fra et ønske om i en tilstand af uforsonlighed at ville fjerne den anden forældre fra den fremtidige tilværelse. Værre er det at forstå adfærden hos myndigheder og faglige personer. Hos nogle, fx ved statsamterne, ser det ud til at være en ubevidst støtte til den, "der menes at eje børnene", en slags misforstået loyalitet overfor den fremmedgørende forældre, blandet med en afsmitning fra egne holdninger og fornemmelser som privatperson i samme situation. Hvis der er tale om tvangsfjernelse eller anbringelser, har disse personer (alle puslepeuterne) nu som superforældre overtaget børnene, har fået et "ejendomsforhold til dem", og er derfor flyttet ind i samme psykiske tilstand som den uforsonlige forældre = fremmedgørende adfærd.

Hvis man skal tale om, hvad der er værst for børnene, er det nok, når puslepeuterne fremmedgør forældrene, fordi børnene derved helt eller næsten helt mister kærligheden i deres liv og kun har kontakt til ofte hyppigt skiftende behandlere. Hvis det lykkes for den ene forældre at fremmedgøre den anden, kan barnet trods alt stadigvæk have tilknytning til een kærlig forældre, selvom der også her er tale om, at psykiske traumer som følge af fremmedgørelsen er reglen snarere end undtagelsen.

Der foregår således mangeartede fremmedgørende adfærd eller tiltag overfor forældre, der af den ene eller anden grund er kommet i søgelyset hos myndighedspersoner og/eller forældre. Afmagtsfølelsen overfor myndigheder og mødre er ofte motivet til at søge råd i Foreningen Far. Foreningen Far læner sig op ad FN-konventionerne om menneskerettigheder, der lægger vægt på at støtte familiens ansvar for børnene. Vi kan godt af og til føle, at vi er meget alene om dette forsvar. Men der er heldigvis enkelte andre organisationer her i landet og i udlandet, vi har fælles fodslag med. Også Nordisk Komité Menneskerettigheder (NKMR) arbejder med samme formål.

Foreningen Far kan med mange medlemmer bedre gå imod overgrebene på familiernes primære ansvar for børnene.

Forældrefremmedgørelse ved samlivsbrud set fra advokatens synsvinkel

Af Lone Refshammer 

Foreningen Far

Tillbaka till Artiklar

Mer om barnevernet

Ruby Harrold-Claesson, jur. kand

Gjengangeren har mycket förtjänstfullt publicerat ett antal kritiska inlägg mot barnevernet i allmänhet och Horten barnevern i synnerhet. Bland dessa inlägg vill jag nämna inläggen gjorda av professor Marianne Haslev Skånland och Tone Rove. Barnevernet har inget med värn/skydd av barn att göra, utan numera måste barn värnas från barnevernet.

Som privatpraktiserande jurist i åtskilliga tvångsomhändertagande mål och som ordf. i NKMR, som ju är en nordisk människorättskommitté med nära samarbete mellan Sverige, Norge, Danmark och Finland, har jag kunnat observera hur svensk socialtjänst och grannländernas barnevern ödelägger barns och deras föräldrars och släktingars liv. T ex har NKMR haft nära insyn i bl. a Adele Johansen-saken, Svanhild Jensen-saken och Anita Lundli-saken, så jag kan tillbakavisa barnevernspedagogens floskler om "samarbeid med foreldre/ungdom" och om "samtykke".

Beträffande "samarbete" kan jag upplysa Gjengangerens läsare om att Hans Corell, fd rättschefen på Utrikesdepartementet och Sveriges advokat i Europadomstolen hotade jur. kand., medicine licentiat Siv Westerberg med yrkesförbud eftersom hon "underblåste" motsättningarna mellan familjen Olsson och socialtjänsten. Corell ville att hon skulle ha uppmanat dem att samarbeta med myndigheterna i stället för att kräva respekt för sina mänskliga rättigheter. Siv Westerberg har därefter vunnit ytterligare åtta mål mot Sverige i Europakommissionen och Europadomstolen.

Samarbetar socialtjänsten/barnevernet med barnen och deras föräldrar? Svaret är nej!

I socionomernas ideologi finns bl. a begrepp som "barnets bästa", för vilket de har tillskansat sig tolkningsföreträde framför föräldrarna och släktingarna, "sjuklig symbios" som är deras föraktfulla nedvärdering av förälderns kärlek till sitt barn, och "psykologiska föräldrar" som är den beteckning som de ger de vuxna som de själva tvingar barnet att ty sig till. I sin utbildning, som stadfästs av ideologin, har socionomerna inte fått lära sig att barnen bäst tillgodogör sig hjälpen där de etiska banden finns, dvs i sina egna familjer. Så, i stället för att ge barnen och deras familjer det stöd som de sociala myndigheterna anser att barnen behöver - vilket förnämligast skulle ske genom att ge föräldrarna de nödvändiga medlen för att hjälpa dem att hålla sina familjer intakta - tvångsomhändertar socialen barnen och placerar dem bland vilt främmande människor och ofta i undermåliga fosterhem, långt från deras nära och kära.

Pengarullningen i barnomhändertagandeindustrin är svindlande. I Sverige kostar tvångsomhändertagandena och fosterhemsplaceringarna över fyra miljarder kronor per år. I ett fall placerade Nybro kommun en förståndshandikappade ynglingen i fosterhem i Sävsjö till en kostnad av 10 000 kr/dygn dvs 3,65 miljoner kronor/år - för att vårda ett barn. Nyligen fick jag kännedom om ett fall i Bräcke där ett barn är placerat på en institution till en kostnad av 10 400 kr/dygn. Och så talas det om "barnets bästa" men det är snarare "fosterföräldrarnas bästa" som är viktigast i denna handel med andras barn.

Andra otäcka inslag som jag har bevittnat är att socialtjänsten/barnevernet hotar föräldrar som öppet kritiserat deras behandling av de drabbade barnfamiljerna antingen med tvångsomhändertagande av deras barn eller genom att öppna utredningar om dem och utsätta dem för trakasserier. Så använder socialtjänsten i Sverige skattebetalarnas medel och jag har kommit att förstå att det inte är någon skillnad i Norge.

Mer om barnevernet
Av Ruby Harrold-Claesson

Apropos barnevern
En serie artiklar och inlägg i Gjengångaren i anledning av problemen i Horten barnevern

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

Menneskerettighetene ved norske domstoler

Av Anders Ryssdal

Norge er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og dommer avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (EMD). Konvensjonen pålegger Norge å medvirke til å fremme de felleseuropeiske verdier EMK beskytter. Spørsmålet her er hvordan beskyttelsen er gjennomført i norsk rett.

Hvordan har forholdet utviklet seg mellom norsk lovgivning og norske domstoler på den ene side og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg? Advokat dr. juris Anders Ryssdal, som representerte Bergens Tidende i den sak hvor en norsk høyesterettsdom fra 1994 ble satt til side i fjor, vurderer situasjonen i dagens kronikk.

Tilslutning til internasjonale konvensjoner og oppfølging av vedtak fra ansvarlige institusjoner er utøvelse av statsmyndighet på høyeste nivå. Etter Grunnloven ligger denne myndighet hos Stortinget. I dag er det utenkelig for et europeisk demokrati ikke å være tilsluttet EMK. Konvensjonsstatene må også arbeide aktivt for å implementere EMK i nasjonal rett. Norge har vært folkerettslig bundet siden 1953, men konvensjonen er først gjort til norsk lov i 1999. I gjennomføringsloven fastslås at norsk rett skal vike ved konflikt med EMK.

Selv om EMKs formelle forrang er klar, ser vi at gjennomføringen av EMK i det praktiske rettsliv kan støte på problemer. Norske dommere tar normalt ikke utgangspunkt i EMK når de tar stilling til en sak. EMK-rettslige argumenter tones tvert om ofte ned dersom tradisjonell norsk rett er utfordret. EMKs gjennomslagskraft kan svekkes av de tolkningsteknikker som her anvendes. Spørsmålet er om den linje som hittil har vært fulgt i viktige avgjørelser, er en fremtidsrettet måte å møte den nye tids utfordringer på.

I 1994 oppstilte Høyesterett et lite realistisk krav om "klarhet" før EMK, og dommer fra EMD, kan korrigere norsk rett.

Klarhetsprinsippet ble oppstilt i en kjennelse der Høyesterett tillot omfattende bruk av forklaringer opptatt av Prisdirektoratet under trussel om straff som bevis i en senere straffesak. At slik omfattende bruk ville være i strid med selvinkrimineringsforbudet (EMK art. 6), var det gode holdepunkter for. Likevel kom Høyesterett til at norske regler måtte gå foran EMK så lenge det ikke var absolutt klart hvordan art 6. skulle anvendes. Senere kom EMD til motsatt resultat i lignende saker om selvinkriminering fra andre land. Erfaringene med klarhetsprinsippet var altså fra første stund ikke vellykkede. Likevel ble prinsippet lenge fastholdt av Høyesterett.

I 2000 avsa Høyesterett en ny viktig avgjørelse i plenum. Høyesterett fant at behandlingstiden i en sak om tilleggsskatt (jf. EMK art. 6) hadde vært for lang, men ikke at bruk av både straff og tilleggsskatt krenket forbudet mot dobbelt forfølgning (Protokoll 7 art. 4). I sine generelle merknader forsøker Høyesterett å nedtone klarhetsprinsippet. For praktiske formål lever prinsippet likevel videre: Høyesterett uttalte nemlig klar motstand mot at norske domstoler selv skulle gå i spissen for å bygge ut norske borgeres rettsvern etter EMK. Passiv tilpasning var å foretrekke, fordi en såkalt dynamisk fortolkning kunne frata staten rettslige styringsinstrumenter.

Det er flere problemer ved Høyesteretts tilnærming her: For det første kan det ikke forventes at det skal foreligge en fullt ut dekkende tidligere dom fra EMD når en ny sak om EMK kommer for norske domstoler. Tvert om vil EMDs dommer (bortsett fra de få saker som gjelder Norge) knytte seg til sosiale forhold og rettsregler fra andre land. Det er alltid mulig å "distinguish the case" slik at EMK taper fordi de dommer som påberopes, ikke er "sammenlignbare".

For det andre unnlot Høyesterett å problematisere sin drøftelse av dobbeltstraff i forhold til de verdier EMK skal ivareta. I plenumsdommen ble derimot betydningen av norske verdioppfatninger sterkt fremhevet. Det er vanskelig å forstå Høyesteretts bemerkninger på dette punkt dersom man ser hen til EMKs fortale, som fremhever det felleseuropeiske verdigrunnlag og siktemål med konvensjonen. En felleseuropeisk verdiforankret tolkningsstil er også ubetinget nødvendig dersom norske domstoler skal overkomme de vanskeligheter et "klarhetskrav" alltid vil skape.

Et tredje problem er at domstolene, selv når det foreligger et brudd på EMK, ikke lar dette få særlige konsekvenser. I en ny dom fra 2001 ble Justisdepartementet i Høyesterett dømt for å ha innhentet personopplysninger i strid med norsk lov og forbudet mot krenkelse av privatlivets fred i EMK art. 8. Likevel ble det ansett lovlig å bruke opplysningene i en ansettelsessak. Saksøker ble heller ikke tilkjent oppreisning (kun beskjedne saksomkostninger).

Svekket gjennomføring av EMK i nasjonale domstoler kan gi klare skadevirkninger.

Den alvorligste innvending er at en "vente og se"-holdning vil medføre at norske borgere ikke i tide får tilgang til sine rettigheter på den måte Stortinget har forutsatt.

Videre vil en sendrektig tilpasningslinje føre til at borgerne ser seg nødt til å bringe saker inn for internasjonale domstoler for å ivareta sine menneskerettigheter. Dersom borgeren vinner frem, har norske domstoler begått folkerettsbrudd.

Endelig fører motvillighet til at man går glipp av viktig felleseuropeisk inspirasjon til utviklingen av norsk rett:

EMDs praksis reflekterer et rikere erfaringstilfang enn noen nasjonal praksis. EMDs jurisdiksjon favner i dag 800 millioner mennesker. EMD er også påpasselig med å forankre sine dommer i de verdier EMK skal fremme. Klagesaker som er fremført til EMD fra et stort og heterogent rettssamfunn, speiler en bredere virkelighet, og vil raskere rette søkelyset mot nye behov, enn de saker som bare norske domstoler har til bedømmelse.

Som eksempler på norske tolkningsresultater som speilte et smalt nasjonalt informasjonsgrunnlag som tiden var inne til å legge til side, kan nevnes de tre ytringsfrihetssakene (art. 10) fra 1999 og 2000. Norske domstoler dømte de private parter etter gjeldende norsk injurielovgivning. I Strasbourg ble resultatet i alle saker at den norske stat tapte. Enkelte har senere vært opptatt av å forsvare Høyesterett og de tradisjonelle norske rettsoppfatninger som ble satt til side. Dette blir klare feilspor. Spørsmålet er heller om EMDs dommer er bedre tilpasset vår tid, slik at vi har fått verdifulle tilskudd til norsk rett. Alle tre saker angikk informasjonsprosesser av grunnleggende betydning for et demokratisk samfunns virkemåte.

Den første dom knyttet seg til avisomtale av en rapport om selfangstmetoder utarbeidet for departementet. Dokumentet var unntatt offentlighet, men kom likevel en journalist i hende. Rapporten inneholdt kritisk omtale av selfangstmetoder, og en rekke selfangere ble tilkjent erstatning og oppreisning for gjengivelsen av rapporten i Bladet Tromsø. I Strasbourg ble EMK anvendt for å verne offentlighetens interesse i å få kjennskap til rapporten.

Neste sak gjaldt debatten mellom bl.a. medlemmer av Norsk Politiforbund og professor Bratholm om forekomsten av politivold. Diskusjonen var meget opphetet. Høyesterett fant at enkeltutsagn var så krenkende overfor professor Bratholm at han ble tilkjent oppreisning fra polititjenestemennene. EMD la derimot til grunn at den som deltar i en offentlig diskusjon, må finne seg i at ikke alle kan beherske den samme presise uttrykksform. EMD la større vekt på å verne deltagelsen i debatten om politivold.

Det synes lite tvilsomt at EMD la til grunn den mest realistiske virkelighetsoppfatning. Det er få lesere eller TV-seere som i ettertid kan gjengi enkeltutsagn i en løpende debatt. De inntrykk som fester seg, er adskillig mer grovsorterte, og avleirer seg i helhetsoppfatninger som dannes gjennom flere innlegg. Enkeltstående språklige overtramp må forstås mot denne bakgrunn og aksepteres.

Den siste dom gjaldt Bergens Tidendes kritiske omtale av en plastisk kirurg. Dekningen var basert på konkrete innspill fra et stort antall misfornøyde pasienter om sterkt sviktende pasientoppfølging. Da saken kom for Høyesterett, ble saken avgjort ut fra om det var noe å bebreide kirurgen i snever medisinsk faglig forstand. Dette hadde ikke vært temaet for avisomtalen. Det ville dessuten hemme en vital offentlig diskusjon dersom deltagerne måtte holde seg pinlig nøyaktig til yrkesfaglige karakteristikker for å unngå å bli injuriedømt. Også her virket Høyesteretts resultat foreldet i et moderne informasjonssamfunn. EMDs resultat - at kritisk omtale var legitimt - ga publikum bedre tilgang til viktig forbrukerinformasjon samt mulighet til å forebygge helseskader.

Internasjonale domstoler kan aldri alene sikre gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge. For å hindre unødvendige klagesaker mot Norge, og for å gi EMK den av Stortinget tiltenkte plass om rettighetsstandard og inspirasjon, må norske domstoler legge større vekt på de verdier EMK skal fremme. Formålsbestemt tolkning er en anerkjent teknikk ellers, men anvendes så å si ikke ved motstrid mellom norsk rett og EMK. Her må praksis legges om.

En sterkere forankring i verdier vil for det første skape bedre nasjonale avgjørelser og øke respekten for dem ute. Det gjelder også avgjørelser der EMK-rettslig argumentasjon ikke vinner frem, eller der flere konkurrerende rettigheter står mot hverandre. En naken nasjonal forrangslinje vil derimot møte liten forståelse blant dommere fra andre rettskulturer, som ut fra egne erfaringer vet hva de grunnleggende menneskerettigheter virkelig er verd. For det andre vil antatte konflikter mellom EMK og norsk rett ofte bortfalle. Norske myndigheter har normalt ikke ment å bruke styrings- og sanksjonsmidler som står i et anstrengt forhold til menneskerettighetene.

Dersom norske domstoler i stedet glir inn i en praksis der menneskerettighetene blir kraftløse, annenrangs argumenter, er dette ikke bare et juridisk, men også et politisk problem.

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

Medienes rolle i straffesaker

Av Tor Langbach, byrettsdommer, Trondheim

I kjølvannet av vårens store rettssaker har vi fått en diskusjon om domstolenes uavhengighet. Det eneste de kan gjøre, er å vise i praksis - og i medienes søkelys - at de er objektive.

Diskusjonen om medienes rolle i store straffesaker er blitt reist før, under og etter Orderud- og Baneheia-sakene. At politi og påtalemyndighet bør ha et strammere regime med hensyn til informasjonsflyten, og at forsvareres taushetsplikt med videre bør utredes, reiser særlige spørsmål som jeg skal la ligge her. Det er imidlertid gjort et poeng av faren for at retten kan la seg påvirke av medienes dekning. Det er dessuten fremhevet som negativt at alvorlige straffesaker gjøres til underholdning og "folkeforlystelse". Dette bør ifølge enkelte lede til inngrep i forhold til mediene. Dette er to klare blindspor i en ellers viktig debatt.

Ofte reises spørsmålet om det er slik at dommere lar seg påvirke av medienes omtale.

Det er et relevant spørsmål, og det må være et helt riktig utgangspunkt å mene at dommere kan bli påvirket av medieomtalen av en sak. Selv om dommere bevisst forsøker å holde ute de inntrykk man har fått via medier, er det alltid en fare for ubevisst påvirkning. Det er ikke lett å vite hva som egentlig skaper de synspunkter og holdninger man har. At retten i samsvar med straffeprosesslovens paragraf 305 bare skal bygge på de bevis som er ført under hovedforhandlingen, er naturligvis ingen reell mental sperre i forhold til ubevisst påvirkning av andre forhold. Fagdommere er ikke ufeilbarlige i forhold til slikt, men faren for påvirkning er rimeligvis klart større når det gjelder legdommere.

Motforestillinger
Det er likevel nødvendig å bringe inn tre motforestillinger.

Den ene er det helt spesielle ved å være i dommerrollen i en hovedforhandling. Å sitte der, vitende om at man har ansvaret for å treffe en avgjørelse i en svært alvorlig sak, skaper en helt annen holdning til hva som skjer enn om man følger saken i andre roller. Det som skjer i retten, er noe dommerne skal forholde seg til for å avgjøre saken, og ikke for å produsere salgbare medieoppslag eller skrive en leseverdig kommentarspalte. Dette gir en helt annen ramme for å ta inn over seg det som foregår under hovedforhandlingen.

Den andre er forskjellen i "kvalitet" på opplevelsen av hva som skjer. Retten ser og hører de mennesker saken gjelder i virkelighetens verden, på en måte som er særdeles mer konkret enn de sjablonpregede bilder mediene har skapt av de samme personene. Opplevelsen av forklaringer og andre bevis er av en helt annen karakter enn det å lese om saken i en avis eller se den dekket på TV. Hva aviser måtte skrive om tiltaltes og vitners troverdighet, blir derfor heller irrelevant for rettens arbeid.

Den tredje motforestillingen burde gi seg selv: Faren for at dommere blir påvirket, er en risiko vi alle må leve med. En slik fare kan i et demokratisk samfunn ikke gi grunnlag for å legge begrensninger på mediers virksomhet. Noen begrensninger bør diskuteres nærmere, men ut fra andre begrunnelser. De begrensinger som kan være aktuelle, vil være uten praktisk betydning i forhold til påvirkningsfaren.

Omtalen i mediene
At enkelte straffesaker vekker stor interesse blant folk, er helt naturlig. At mediene bruker store ressurser og mye plass og tid til å dekke slike saker, er forståelig. At dette ikke bare har utspring i et behov for å oppfylle en samfunnsmessig informasjonsplikt, men naturligvis også styres av klare markedsmekanismer, kan det vanskelig gjøres noe med. Og det er heller ikke ønskelig, hvis vi vil ha en fri presse. Det domstolene kan gjøre for at tilliten til vår objektivitet ikke svekkes, er å vise i praksis - og i medienes skarpe søkelys - at vi er objektive. Troen på objektive domstoler styrkes ikke ved å begrense omtalen av hva vi gjør.

Orderud-sakens ni uker ville uten medienes massive tilstedeværelse vært en mindre personlig belastning, også for de profesjonelle deltagere. Men vi kan ikke velge når mediene skal se på hva vi driver med. Mye kan også sies om kvaliteten på medienes dekning og på "eksperters" kommentarer. Men dommere kan like lite som andre velge sine kritikere. Og disse kritikerne må naturligvis få ytre seg om det domstolene gjør, både mens vi gjør det og etterpå, uten å skulle avvente en fremtidig endelig dom i saken.

En fordel
For domstolenes del burde en mer fyldig dekning av det vi driver med, være en fordel. Det avsies mange straffedommer hvor det i straffeskjerpende retning legges vekt på almenpreventive hensyn, uten at vi gjør noe for at den almenheten vi gjerne vil påvirke, blir kjent med dommen. Domstolene har på den annen side stort sett gått fri for kritisk journalistikk, selv om vi beveger oss i et minefelt av problemstillinger knyttet til verdier, holdninger og arbeidsmetoder. Skal det være rom for den kritiske journalistikken, må den ukritiske følge med på kjøpet. I det hele må dommere og rettsapparat regne med en mer nærgående og pågående presse. Men det vil stille andre krav til oss enn tidligere - krav vi må ha et aktivt og positivt forhold til.

Dommervett

NKMR:s SÖK-tjänst och yttrandefriheten

Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan

Mannsforakt eller menneskerett

Av Margrethe Skeie

Det ble merkelig stille i Norge tirsdag den 11. februar 2003. Denne dagen da den norske statsmakten var oppe til doms foran Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Domstolen gjorde det klart at den norske Staten klart hadde krenket Ulf Hammerns rettigheter som menneske da Norges Høyesterett hadde avsagt en dom for at man kunne fortsette å betrakte Ulf Hammern som en seksualforbryter – uten hensyn til at anklagene mot ham ikke kunne bevises.

Denne vinterdagen gjorde Menneskerettighetsdomstolen det klart at også en norsk mann – til og med en fra Trøndelag – skulle ha de samme rettigheter som andre mennesker. Tidligere hadde både den islandske og den sveitsiske statsmakten vært innklaget for Menneskerettighetsdomstolen i tilsvarende saker. Disse lands regjeringer hadde ikke våget å prosedere sakene for Domstolen. Det var for opplagt at Staten ville komme til å tape. Men i den norske statsmakten var motet så mye større og forstanden så mye svakere. Nasjonen hadde i tillegg en Justisminister som vant seg sine beste venner ved å slutte opp om kvinnebevegelsens mistenkeliggjøring av menn.

Denne dagen var det mange menn som sendte sine tanker til det som hadde skjedd under Bjugn-saken. Ulf Hammern var blitt mistenkt for å ha begått seksuelle overgrep mot 36 barn. De som kjente ham i hjembygda hadde ristet på hodet. De visste at Hammern var en mann med et godt og åpent forhold til alle barn. Han var også en god far.

Men det var andre personer som så det nyttige i å ødelegge Ulf Hammern. Feminister som bygger sin samfunnsmakt på mannsforakt. De så den klare gevinsten i å antyde at de fleste menn hart et suspekt forhold til barn. Det var da selvsagt at Ulf Hammern ikke var noe unntak.

Andre krefter så også muligheten til å skaffe seg egne gevinster gjennom saken. Barneombudet våket over sin plass på mediehimmelen. Det var da en selvsagt ting at barnas talsmann – den permitterte TV-komikeren – holdt et folkemøte der han fortalte det han visste om saken. Han visste riktignok ikke noe. Det gjorde seg da likevel bra når han repeterte den feministiske mannsforakt.

Det var selvsagt journalister på pletten og gav fyldige referater av disse kloke ord. Annet har da ikke slike åndshøvdinger å gjøre. De som har trådd sine politiske barnesko i AKP(m-l), men senere har funnet at proletariatets sanne interesser hovedsaklig består i at de selv får heve milliongasjer. Den gode dømmekraften hos proletariatets talsmenn vek ikke fra dem i denne skjebnestunden.

Også lensmannsførstebetjenten i bygda så sine gode muligheter. Hans sjef ville drive kritisk etterforskning da anmeldelsen mot Hammern kom. Men var det plass for slikt når bevisene var så opplagte? Skulle lensmannsførstebetjentens egen karriere gå fremover, var nok det eneste riktige å få plassert både Ulf Hammern og hans hustru i varetekt. Det var en selvsagt ting for forhørsretten å slutte seg til en slik begjæring. Retten var særskilt besatt med en kvinnelig dommer med de sikre menneskekunnskapene som alltid har særmerket spesialutnevnte kvinner. Det var ikke en 50-årig mannsgris – disse som vidsynte kvinner gang på gang hadde tatt til orde mot. I varetekt med både Ulf og kona! Man kunne da ikke lukke øynene for de klare spor av en pedofil gruppe.

Etterforskningen gikk dessverre ikke helt som forventet. Den kloke Statsadvokaten, Jan Dahle, ble nødt til å gjøre seg taktiske overlegninger slik han også hadde vært nødt til det i en annen straffesak – den mot Atle Joar Hage. Mot ham hadde man riktignok ikke hatt selv det minste snev av bevis for noe straffbart forhold. Hva kunne man da annet enn å glede seg over at Atle Joar Hage i hvert falle hadde hatt ansvarsfølelse nok til å henge seg før justismordet kunne avdekkes? Man hadde fått drevet ham fra forstanden. Det var slikt som varmet hjertet på en pliktoppfyllende statsadvokat.

Påtalemyndighetens bevisbyrde ble jo ofte drevet aldeles for langt i kampen mot seksualforbryterne. Nå ville Statsadvokaten så gjerne greie å gjøre det godt igjen. Derfor frafalt man tiltalen mot alle Ulf Hammerns medsammensvorne. Ja, selv om bevisene mot dem var overveldende. Man måtte ha en jevnbyrdig kamp. Hva var da mer rimelig enn at en mann alene ble satt til å svare for alle de overgrepene som bygdas menn og kvinner hadde begått mot barna? I påtalemyndigheten var takt og tone noe man hadde gjort til et varemerke. Det sa seg selv at man ikke kunne skremme en hel bygd med å fortelle sannheten om alle de pedofile gruppene som var i bygda.

Man måtte også endre tiltalen slik at det var noen helt andre barn enn de som mistanken opprinnelig var knyttet til, man nå ville føre bevis for at Ulf Hammern hadde forgrepet seg på. Rettssøkende virksomhet kunne være så mangfoldig i et bygdesamfunn som var plaget av en pedofil luring.

Da Statsadvokaten hadde sagt sitt siste ord ved prosedyrens slutt, var det førstelagmannens tur til å tale. Den briljante juristen, Hans Flock, gav en både klok og gjennomtenkt rettsbelæring til juryen. Slik hadde andre måttet gjøre det da man dømte Atle Joar Hage fra livet. Man måtte ikke la seg lure av at Ulf Hammern knapt hadde vært alene med barna. Og enda mindre vekt kunne det ha at det ikke var noen som kunne fortelle om at Ulf Hammern hadde deltatt i noen mistenkelige episoder. Det selv om veggene i barnehagen var tynne som papp. For en pedofil luring er det da ikke noen hindring at man må bryte naturlover når barna skal skjendes. Da førstelagmannen til slutt senket røsten, visste alle at han hadde gjort det som sto i hans makt for å få hjulpet Ulf Hammern den samme veien som Atle Hage.

Kunne en slik førstelagmann være eslet for å sitte andre steder enn i Høyesterett? Men så kom altså likevel juryen tilbake og svarte nei på skyldspørsmålet. Da var det ikke annet å gjøre enn å la Høyesterett rope det ut for all verden: Ulf Hammern er da likevel skyldig – han kunne jo ikke bevise sin egen uskyld! Hva annet var mer rimelig enn å pålegge en slik mann å føre bevisene for sin egen uskyld? Det skulle da være den letteste sak å gjøre etter at påtalemyndigheten gjennom flere år hadde forvrengt og forkludret ethvert tenkelig bevis. Det var da også selvsagt at han selv måtte bære kostnadene ved sin bevisførsel. Styrkeforholdet ble ikke annet enn jevnbyrdig når man påla en barnehageassistent å bevise sannheten i et saksforhold der Statsmakten først hadde brukt sine samlete økonomiske ressurser på å forvrenge den. I hvert fall kunne man håpe på at Ulf Hammern ville vise denne samme taktfølelsen som Atle Joar Hage hadde vist. Å henge seg i stedet for å plage statsmakten med sin misnøye.

Derfor ble tirsdag den 11. februar 2003 en slik viktig dag for alle rettskafne menn – og særlig de av dem som ikke sitter i Påtalemyndigheten eller i Høyesterett. Med ett var det klart – det mange så lett glemmer: Rettferd er ikke noe man får – det er noe man vinner i kamp. I en annen skjebnetime for landet var det Inger Hagerup som hadde gjort dette klart:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

**

Lenker til:

CHAMBER JUDGMENTS IN THE CASES OF O, HAMMERN, RINGVOLD AND Y v. NORWAY

Press release issued by the Registrar

Katastrofen i Bjugn största rättsskandalen i Norge

av Knut Ahnlund

Usakkyndige psykologer

av Knut Grepstad

Til minne om Atle Joar Hage

Rättsröta i behandlingen av misstänkta för sexualbrott

av Knut Ahnlund

"Vadstrupgård-sagen" - Skandalen Cavlingkomiteen: Insinuationer

af Leif Blædel

Rigmor Perssons brev till Justitiedepartementet: Hur många fäder skall offras på ”incesthysterins altare” innan rättsväsendet ingriper?

Av Rigmor Persson

"Häxprocesser mot män!"

Av Pelle Svensson 

Når mennesket blir rovdyr

av Valerie Kubens

Familjen Lindelöf mot Sverige - Admissibility Decision

Tillbaka till Artiklar

Manglende hjelp og utmattende ”undersøkelser”

Av Nina Elin Hauge

Som kontaktperson for Gruppen til Familiens Selvstendige Rett kommer jeg i kontakt med en rekke ulykkelige mennesker som er totalt utslitte av barnevernets interesse for deres familie. Felles for disse er at det var foreldrene selv som kontaktet etaten i en periode da familien slet f.eks. økonomisk eller helsemessig. Foreldrene forventet å få hjelp i den akutte situasjonen familien befant seg i, slik at de på en enda bedre måte kunne ta vare på barna sine.

Akutt hjelp viste seg imidlertid å være langt utenfor deres rekkevidde. Derimot opplevde foreldrene omfattende "undersøkelse" rundt deres måte å gi barna omsorg på. En slik "undersøkelse" oppleves truende, krenkende, ydmykende og slitsom. Foreldre opplever at barnas skole og barnehage blir kontaktet av barneverntjenesten, og lærere blir forespurt om barnas fungering og foreldrenes evne til å gi barna tilfredsstillende omsorg. Mens barnevernet ”undersøker” kan familiens situasjon bli forverret uten at noen hjelp blir gitt – ofte som en direkte følge av selve ”undersøkelsen” og de belastninger dette er for foreldrene.

La meg komme med et par eksempler:

Østfold 1: en 2-barns mor med samboer kontaktet meg og fortalte om et aggressivt barnevern som stadig besøkte familien – også uanmeldt. Hun fortalte at hun kontaktet barneverntjenesten da hun levde sammen med barnas far. Han var arbeidsledig, og familien hadde i en periode ikke fast sted å bo. De fikk verken økonomisk eller annen hjelp, men beskjed om snarest å finne akseptabelt bosted – ellers ville barna bli tatt fra dem. Det lyktes dem å ordne med dette. Barneverntjenesten fortsatte imidlertid å ”følge dem opp” for eksempel med pålegg om å ha barna i barnehage. Senere var hun blitt alene, og levde nå sammen med en annen mann.

Deres økonomiske situasjon var tilfredsstillende; kvinnen hadde selv en distriktslederstilling. Barnevernets stadige interesse slet imidlertid fryktelig på henne. Deres hjemmebesøk og trusler om ”nemnda” gjorde at hun sov dårlig. Hun var så sliten at hun valgte å bli sykemeldt. ”Det er klart det er krevende å være i full jobb ved siden av det å være småbarnsmor” sa hun ”men det er barnevernet som virkelig sliter meg ut”. Sist jeg hørte fra henne fortalte hun at barneverntjenesten hadde utsatt videre ”undersøkelse” til høsten.

Østfold 2: mor med ett barn ringer meg. Hun er åpenbart sliten og ulykkelig, og forteller denne historien: Da hun var svært syk og innlagt på sykehus overlot hun barnet sitt til sin søster. Hun skulle gjennomgå en større operasjon, og ville bli helt frisk etter en tid. Hennes kontakt med barnet i denne tiden var nær og god. Hennes søster ble imidlertid også akutt syk, og de var tvunget til å søke hjelp hos det lokale barnevernet. Barnet ble flyttet i fosterhjem.

Da kvinnen var frisk igjen ønsket hun barnet sitt tilbakeført, men ble avvist av barneverntjenesten, som mente at barnet hadde det best i fosterhjemmet. Barneverntjenesten ønsket nå å ”undersøke” henne og utrede hennes omsorgsevne, for så å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda. Kvinnen var nå svært ulykkelig, og barnevernet fant henne å være for ”nervøs” til å ha omsorgen for barnet sitt. Kvinnen fikk ikke tilbud om noen form for hjelp. Jeg vet ikke hvordan deres situasjon er i dag. 

Henvendelser til barneverntjenesten gir ofte ingen hjelp. Noen familier får vedtak om ulike hjelpetiltak. Disse kan bestå av tvang til å holde små barn i barnehage (selv om dette er imot foreldrenes oppfatning eller at barna mistrives der), pålegg om å konsultere psykolog – utvalgt av barnevernet selv – som skal skrive rapport til barnevernet, eller ”helgeavlastning” (også om foreldrene ikke har tillit til weekend-familien). Hjemmehjelp og husmorvikar, som kanskje var familiens eneste behov, er aldri en del av hjelpetiltaket(!). For svært mange familier ender henvendelsen til barnevernet langt mer alvorlig: barna blir tatt fra dem med tvang - ofte uten at reell hjelp er forsøkt gitt. Hvem som rammes slik synes å være ganske tilfeldig.

Alle kan forestille seg hvilken sorg det er for foreldre å bli fratatt det kjæreste de har - barna. Man vet også mye om hvilket traume det er for barna å bli fratatt sine foreldre, og hvilke dramatiske konsekvenser det kan få for dem. Likevel får barnevernet lov til å fortsette sin aktivitet med å splitte familier, de får lov til å påføre barn og foreldre slike sorger og skader. Og de vil fortsette med det helt til folket selv, og deres politiske representanter, sier STOPP!.

Til mennesker som vurderer å kontakte barnevernet sier jeg "tør du ta sjansen?" og til dem som forteller om gode erfaringer med barnevernet sier jeg "fortsett med å være takknemlig, for foreldre er fratatt barn på svært magert grunnlag!".

Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett
Av Mona Lygre
 
Bättre stöd till familjer i kris
Av Gitti Takolander
 
Trenger barnevernet en havari-kommisjon?
Av Harry Ulich
 
Skydda oss från Socialen och deras telefonkonsulter
Av Ulla Wall
 
Lagar och domstolsbeslut inget för socialsekreterare
Av Sven-Erik Berg

Väldigt viktigt att skydda barn från omhändertagande
Av Susanna Svensson
 
Borgervern mot barnevernet
Nyhetsnotis i Norsk Telegrambyrå (NTB)
 
Et "kriserammet" barnevern bør nedlegges
Av Marianne Haslev Skånland
 
Handel med børn
Av Jens Erik Olsen
 
Många omhändertagna barn i motbjudande geschäft
Av Anita Ankarcrona
 
Rapport fra 1. Maj mødet i Tangkrogen Århus
Af Kirsten Skovbo
 
Barnevernets metoder
Av Åge Simonsen
 
Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste
Av Sverre Kvilhaug
 
 

Tillbaka till Artiklar

Lukker Laila Dåvøy øynene fullstendig?
Av Rune Nilsson, redaktør

 I BA den 16.11. er Laila Dåvøy forskrekket over hva John Alvheim kan fortelle om virkeligheten i barnevernets aksjoner mot familier.

Hvorfor er hun det? Har hun ikke lest Dokument 8:17 fra 1995-96: "Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise" og stortingsdebatten om dette forslaget? Har hun ikke hørt Alvheim rope varsko de siste 10 årene, blant annet i Stortingets spørretime?

Dåvøy mener at Alvheim baserer seg på "et ukjent antall henvendelser med diffust innhold han selv skal ha fått".  "... skal ha fått" ? Hun betviler altså at Alvheim har fått henvendelser og har gått inn i de alvorlige sakene, med overgrep fra barnevernet som slike sakers dokumenter igjen og igjen beskriver?

Da bør  vi  huske at hun selv stadig  får henvendelser fra fortvilete familier, brev som hun alltid avviser med begrunnelsen "vi ber om forståelse for at vi ikke kan gå inn i enkeltsaker". Tror hun Alvheim er av samme kaliber som hun selv? Saksinnholdet i disse brevene er langt fra diffust, det vet jeg av egen kjennskap. Men ettersom Dåvøy ikke setter seg inn i sakene (men allikevel bedyrer i radio at de kommer fra foreldre som ikke forstår noe som helst), så er vel sakene uinteressante for henne  -  også når hun får barnevernet til å telle opp alle foreldre som sier seg fornøyd, f.eks fordi de har fått gratis barnehageplass, eller fordi de ikke tør annet. Svanhild-dommen gjør det jo, endelig, klart at det er farlig å erklære seg uenig med barnevernet hvis de har ens barn i kikkerten.

Laila Dåvøy resonnerer altså slik: Vi skal ikke bry oss om saker hvor det kan være begått justismord,  for det er så mange andre saker som er ok. De påståtte justismordene er derfor diffuse.

Barneministrene de siste 15 årene, og deres departement, som er fullt av barnevernere, har vært temmelig skadelige for en del tusen barn og deres familier. Inntil nå har Svarstad Haugland vel vært den verste, og Dåvøy følger opp.

*

Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Av JOHN ALVHEIM

Alvheim undergraver barnevernet  

Av Laila Dåvøy

Noen debattinnlegg i kjølvannet av rapporten om Bergens barnehjem
Av Endre Dingsør, Rune Fardal, Nina Hauge, Einar Nyaas, Marianne Skånland, og Dagny Hysing-Dahl

Manglende hjelp og utmattende "undersøkelser"

Av Nina Elin Hauge

Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett

Av Mona Lygre

Kjære Frank Aarebrot, barne-profesjonene ljuger

Av Marianne Haslev Skånland

Tillbaka till Artiklar

Litt mer om økonomi i barnevern
Av Marianne Haslev Skånland, professor

Det å sette inn mere penger til hjelp i en sektor gir ikke automatisk bedret velferd. Det gjør det bare hvis bedømmelsen av behovet for hjelp er riktig, og typen av hjelp som finansieres er effektiv.
Det finnes en rekke studier som dokumenterer relativt klart at dette ofte ikke er tilfelle innen barnevern og annet sosialt arbeid. Grunnen er at man har basert seg på forfeilet ideologi istedenfor på reell kunnskap. Tre eksempler:

1. "Sosialomsorgens brustne illusjoner" av Jon Knut Berg fra 1991 (i boken "Velferdskommunen" redigert av professor i historie Anne-Hilde Nagel), tar for seg utviklingen i Oslo på 1960-tallet som kom som resultat av et nytt syn og ny lovgivning vedrørende sosialhjelp. Nå skulle ikke lenger sosialarbeiderne sitte og dele ut penger, de skulle "behandle" klientene.
Det gikk særdeles dårlig. Klientene var normalt hverken sosialt syke eller avvikere. De trengte derfor ingen "behandling". Sosio-tenkningens sykeliggjøring og omtolkning av deres problemer var gal. Dermed økte klientifiseringen istedenfor å avta, dokumentmengden ble formidabel og utgiftene steg til himmels. Berg skriver (side 148): "Sosialomsorgens hovedidé, det å gi sosial behandling, ble vanskelig. For hvordan drive med omfattende terapi med så mange klienter? Og hvordan gi sosial behandling til folk som bare hadde for lite penger, uten at de hadde de forventede tilpasningsproblemene?"

2. Socialstyrelsen i Sverige utgav i 1995 rapporten "Sammanbrott i familjehem" ("familjehem" betyr fosterhjem) (SoS-rapport 1995:9). Brita Sundberg Weitman, tidligere lagmann ved Solna Tingsrätt i Stockholm, skrev om denne studien samt en annen i samme gate (se Fosterbarns rättslöshet) (oversettelsene er mine, MHS):
"I Svenska Dagbladet den 23 mars 1995 leser vi at Socialstyrelsen har latt forskeren Håkan Jönson ved Socialhögskolan i Lund granske 189 plasseringer av barn i fosterhjem. Resultatet, ifølge Svenska Dagbladet: Nesten halvparten av alle fosterhjemsplasseringer avbrytes før planlagt. Enten greier ikke fosterhjemmet barnet eller så rømmer barnet, ofte hjem til sine biologiske foreldre. Det mangler ofte en plan for barnets omsorg.
En del av barna i fosterhjem utsettes for seksuelle overgrep der. En delrapport (en annen rapport) har gransket 86 politianmeldelser. Syv av ti anmeldelser gjaldt fosterfaren. For øvrig var anmeldelsene rettet mot fostersøsken, fosterforeldrenes barn eller andre barn i fosterhjemmet. I annenhvert tilfelle besluttet imidlertid statsadvokaten å nedlegge etterforskningen. Det berodde som regel på at lovbrudd ikke kunne bevises. Tiltale ble det i 32 saker. Av dem ble det fellende dom i 30."
Jönson skriver selv i siste avsnitt: "Alle som profesjonelt arbeider med fosterhjemsplasseringer vet at sammenbrudd er vanlige. Allikevel betraktes de som uhell i arbeidet. Fosterhjemsplasseringer behandles generelt som "idealalternativ" til barnets utilfredsstillende hjem- og livssituasjon. - Den viktige konklusjonen i denne rapporten er at en fosterhjemsplassering må betraktes som et tiltak som med stor sannsynlighet kommer til å bryte sammen. - Det kan jo tenkes at plasseringer av tenåringer må slutte i sammenbrudd, at det ligger i tenåringens utvikling å bryte opp. Det kan også tenkes at et sammenbrudd faktisk er å ha mislykkes alvorlig og at tiltaket som helhet skader mer enn det hjelper."

3. I 1996 kom boken "Fosterbarn som vuxna" av Bo Vinnerljung. I tillegg til å ha utført egne søskenstudier (i familier hvor noen søsken er i fosterhjem mens andre bor hjemme) har han gjennomgått nærmest rubb og rake av daværende undersøkelser i Skandinavia og mere til. På side 78 skriver han: "Alle studier viser likeartede eller dårligere resultater for fosterbarna når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende. Som sammenfatning: Noen variasjoner finns men ingen [studier] har funnet at fosterbarna har klart seg bedre."

Den som har skrevet mest og best om Vinnerljungs avhandling her til lands, er advokat Sverre Kvilhaug i Lindås, se f.eks "Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonalbarnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste".

Både Vinnerljung og Jönson arbeider selv innen eller med tilknytning til sosialvesenet. Vinnerljung har i annen sammenheng uttalt større forhåpninger om at nå går vel alt så mye bedre og at hans egen forskning kan tolkes anderledes. Dette har forårsaket noe av et vepsebol (se To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning). Noe monopol på tolkningen av forskningsdata har imidlertid ikke forskere, heller ikke på sine egne. De to undersøkelsene er godt gjennomført; både Jönson og Vinnerljung oppfyller et krav i all vitenskap: De skiller klart mellom sin undersøkelse og tolkning av resultatene.

Litt mer om økonomi i barnevern

Av Marianne Haslev Skånland

Barnevernets bedømmelser

Av Marianne Haslev Skånland

Apropos barnevern

En serie artiklar och inlägg i Gjengångaren i anledning av problemen i Horten barnevern

Tillbaka Artiklar