OPRÅB FRA MASKINRUMMET !
av Ivan C. Gerling

Selv om mange forskere og socialarbejdere langsomt og nødtvungent har indset at der er problemer i den måde vi tvangsfjerner eller ude-anbringer børn, er der stadig alt for mange der nægter at gribe fat om nældens rod.  Man arbejder på at få etableret "bedre samarbejde med familien" eller "forbedre kvaliteten i sagsbehandlingen" eller "forbedre forhold i plejefamilier og institutioner".  Man viger bort fra at debattere berettigelsen af disse indgreb mod familien og henviser vagt til at der jo altid er sager med grov vold eller sex overgreb, hvor man er nød til at fjerne barnet - og at man da skal gøre hvad man kan for bedre forløb i disse sager.

At arbejde på at forbedre kvaliteten af udeanbringelser og tvangsfjernelser i de få tilfælde, hvor der enten ikke er andre muligheder eller ikke er bedre alternativer - er som at male skibets mastetop mens vandet flyder ind i maskinrummet fra et kæmpe hul i bunden. Det vi først og fremmest har brug for, er at få sat en stopper for alle de ondskabsfulde og uberettigede fjernelser vi gang på gang hører om både her og andre steder på nettet.  Når det er gjort så vil der blive frigjort så mange ressourcer at vi alle sammen kan krave op og male toppen på flagstangen eller pudse flaget.

Må barna vernes mot barnevernet?

Tillbaka till Artiklar

Hvor var professor Thuen ?

Om professoral omnipotens og "the Parental Alienation Syndrome" (PAS)

Av Ole Texmo, free-lancer

I Dagbladets Magasinet 09.11.02 side 53-55  demonstreres en form for omnipotens man kanhende må være psykolog for ikke å oppdage. Gjennomgangsfigur i oppslaget om Foreldrefiendtlighet er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Frode Thuen. Om dette oraklet av en psykologiprofessor heter det: Han har forsket mye på skilsmisser, og er av dem som kan mest om foreldrefiendtlighetssyndrom her i landet (s53). Sannhetsgehalten i utsagnet bestrides herved.

Dagbladets journalist og professoren selv bør snarest oppgi referanser til Thuens forskning med relevans for problemstillinger knyttet til barnefordeling generelt og spesielt, i særlig grad samværssabotasje, og til the Parental Alienation Syndrome (PAS) spesielt. "Foreldrefiendtliggjøringssyndrom" er forøvrig mer presist da betegnelsen som prosessbegrep betraktet kommer mer til sin rett. Norske fagfolk er lite interessert i de dynamiske sidene av barnefordelingstvister; Status Quo teller mest. Typisk er Thuens påstand om at "Har syndromet først utviklet seg, er det høyst usikkert om man kan gjøre noe, og hva som er riktig å gjøre" .

Den observante leser vil merke seg skillet mellom Skilsmisse og Barnefordeling; det gjør ikke alltid psykologer eller journalister. At Thuen skryter på seg ekspertstatus om et fenomen det ikke er publisert noen norske fagartikler om, er jeg tilbøyelig til å betegne omnipotens. Thuen kjenner slett og rett ingen grenser for hva han kan uttale seg om, men vifter han med sin professortittel, åpner pressen sine spalter for psykologen som er avbildet over en hel side i Magasinet (s54).

For de som aldri har møtt Thuen og opplevd hans nedlatenhet overfor klienterfaringer, hans kunnskapsforakt, kynisme for ikke å si opportunisme når han snur kappen etter vinden og fanger opp et fenomen (PAS) som begynner å få brukbar internasjonal oppmerksomhet, kan oppslaget kanhende virke tillitvekkende. De av oss som har fulgt Thuen og hans kolleger på ypperste psykologhold de siste 8-10 årene, i den perioden hvor barnefordeling og andre Barnelovspørsmål har stått på dagsorden omtrent hver dag, er ikke like overbevist om Thuens ekspertise.

28.09.02 publiserte Dagbladet Thuens kronikk Barn som hater sin far eller mor. Kronikken er befengt med antagelser som svekker inntrykket av den faglighet Thuen påberoper seg ved å benytte sin tittel. Forklaringen ligger formodentlig på et psykologisk plan. Thuen og hans kolleger har hittil fnyst foraktfullt hver gang oppdaterte foreldre har trukket frem PAS som mulig relevant fenomenbeskrivelse. Heller enn å gi en akademisk og pedagogisk opplysende fremstilling av PAS-dynamikken, kriterier for identifisering av diagnostiske kjennetegn, eller hvordan terapeutiske tiltak kan tilrettelegges, hevder Thuen:

Heller ikke forsøk med tradisjonell psykologisk behandling har vist seg å ha særlig effekt. Noen fagfolk har pekt på at det eneste som nytter, er å overføre barnet til den utstøtte forelderen. Dette er sannsynligvis ikke en realistisk løsning når problemene først har fått anledning til å utvikle seg..

Ved at Thuen og hans kolleger i årevis lar PAS-tilfeller passere oppstår den umulighetssituasjon systemlojale psykologisk sakkyndige vet at rettsapparatet vil legge til grunn utfra sin prinsippløse oppfatning av Status Quo og legitimering gjennom tvangsfullbyrdelseslovens umulighetskriterium. Et grotesk tilfelle fra Høyesteretts praksis er dommen inntatt i Norsk Rettstidende 1997 side 797. Her ble 8 års samværssabotasje og indusert PAS premiert takket være bestillingsverk utført av systemlojal sakkyndig, spesialist i klinisk psykologi Bjørn Reidar Karlsen. Et av barna som utviklet sykelig hat til den fraværende forelderen ble senere kriminell og rusbelastet og havnet på barnevernsinstitusjon på sperret adresse, noe den utstøtte forelderen (faren) fikk rede på ved en tilfeldighet. Det kgl. norske Høieste Rett er dog vel neppe oppdatert på utviklingen i saken man enstemning avgjorde i favør av den forelderen som var ansvarlig for foreldrefiendtliggjøringen. Etterprøving og oppdatering på klienterfaringer har aldri vært norske fagfolks styrke.

18-19.10.02 ble det arrangert en stor internasjonal tverrfaglig konferanse om PAS i Frankfurt < www.pas-konferenz.de >. Kun to norske fagfolk med relativt fersk kjennskap til PAS deltok. Thuen nevner ikke konferansen i sin kronikk og viste seg heller ikke i Frankfurt. Hadde han prioritert å skaffe seg kunnskaper om PAS, kunne han risikert å måtte dementere vesentlige deler av sin kronikk, ikke minst de formidable misforståelser om gjensidig hjernevask han har funnet det oppurtunt å bygge på for å understøtte antagelsen om at "foreldre som ikke kan samarbeide" representerer hovedproblemet.

Uten belegg skriver Thuen i kronikken: Heldigvis er det grunn til å tro at tilstanden er relativt sjelden. ( ..) det er trolig svært få foreldre som ønsker at ens barn virkelig skal begynne å hate sin biologiske mor eller far." Det stigmatiserende "foreldre som ikke klarer å samarbeide"-momentet trekkes frem, uten at betingelser for samarbeide nevnes. Strategien er typisk for psykologer som ikke tør si rett ut at de ikke anerkjenner foreldre på likeverdig grunnlag. Slik undergraves en anstendig faglig tilnærming til forståelsen av hvorfor og hvordan konflikter oppstår og samarbeide umuliggjøres.

Av gjenkjennbare manifestasjoner nevner Thuen kun 3. Opphavsmannen til betegnelsen PAS, den amerikanske barnepsykiater Richard A. Gardner lister vanligvis opp 8, hvor vektleggingen på barnet og bostedsforelderens refleksive støtte til nedsvertingskampanjen mot den utsøtte fraværende forelderen er sentralt. Thuen viser at han ikke er på høyden akademisk. Forklaringen ligger formodentlig også her på et psykologisk plan: Fagfolkenes ansvarsprojisering er et ikke-tema; kun lekfolk ligger under for forsvarsmekanismer. Opptattheten av å stigmatisere foreldrene "som ikke kan samarbeide" er en måte å dekke over egen kunskapssvikt om barnelovssytemets virkemåte. På ett punkt har imidlertid Thuen rett: forsøk med tradisjonell psykologisk behandling har ikke vist seg å ha særlig effekt. 

Konvensjonell terapi er i likhet med konvensjonell eneforeldertekning gått ut på dato. Frankfurt-konferansen var en milepel mht spredning av kunnskap og anerkjennelse av PAS som fenomenbeskrivelse og diagnose. Hvor var professor Thuen ?

Föräldra Alienations Syndrom: Hur det upptäcks och vad man kan göra åt det. Av J. Michael Bone och Michael R Walsh.

Farlig eller farliggjord mamma? Av Lena Hellblom Sjögren

Münchhausen by Proxy - Gal mor eller gal diagnose. Av Sören Friis Smith

Tillbaka till Artiklar

Till Artikelarkiv

Om foreldrevern og barnevern

Av Anne Aarskog, Tromsø

Onsdag 2. oktober har tidligere meddommer i fylkesnemnda for sosiale saker, Roar Holtborg, et meget avslørende innlegg i Nordlys. Her uttrykker han klart hvilke holdninger som kommer til uttrykk i nemnda. Det han derimot ikke kan være klar over, er at disse er i strid med barnevernsloven.

Holtborg skriver at barnevernet driver med barnevern, ikke foreldrevern. I henhold til den nye barnevernsloven eksisterer det derimot ikke noe slikt motsetningsforhold. Lovens grunnprinsipp er nemlig at man hjelper barna best ved å hjelpe foreldrene. Dette kommer bl.a. til uttrykk i stortingsmelding nr. 39 (1995-96) om barnevernet ved det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp. Som Holtborgs innlegg viser, har barnevernsystemet i Troms og Finnmark ennå ikke akseptert denne tilnærmingsmåten.

Offentlige tjenestemenn
Barnevernsarbeidere er offentlige tjenestemenn. De avgjør ikke selv hvordan de skal drive barnevern. Det er det Stortinget som gjør. Det er derfor ikke opp til barnevernsarbeiderne å forstå loven på noen annen måte enn den som følger av loven selv, dens forarbeider, komitéinnstilling, stortingsmeldinger eller andre departementale skriv. Av alle disse rettskildene fremkommer det klart at barnevernet ikke bare bør, men skal hjelpe nettopp foreldrene. Det er plikt, eller med andre ord tjenesteforsømmelse ikke å hjelpe dem.

På samme måte som Holtborg har undertegnede vært meddommer i fylkesnemnda for sosiale saker. I motsetning til Holtborg reagerte derimot undertegnede sterkt på de holdningene som kom til uttrykk i nemnda og den måten saksbehandlingen foregikk på. Av den grunn foretok undertegnede en nærmere undersøkelse av utviklingen innenfor barnevernet i Tromsø sammenliknet med landet for øvrig. Den undersøkelsen viste klart at barnevernet i Tromsø hadde utviklet en lovstridig praksis. I strid med lovens intensjon og i motsetning til resten av landet hadde man en sterk økning i antallet omsorgsovertakelser.

Vil ikke hjelpe foreldre
Noe av grunnen var nettopp at barnevernet, som Holtborg skriver, reagerer for sent med å sette inn tiltak. Grunnen til det er nettopp at barnevernet ikke vil drive det de kaller foreldrevern; de vil ikke hjelpe foreldre. Når nettverket rundt foreldrene er for svakt, skal ikke barna tas under omsorg. Da er det barnevernet som skal fungere som ekstraressurs.
Undersøkelsen til undertegnede ble blant annet oversendt Justisdepartementet. I samråd med departementet ga departementet dommerkollegiet i Troms og Finnmark ekstraopplæring i barnevernslov. Siden Barne- og familiedepartementet ikke som Justisdepartementet ville sette inn tiltak, ble saken dessuten tatt opp i Stortingets spørretime.

Barnevernet liker dårlig at noen titter dem i kortene. Etaten vil helst legge på lokket. Deres syn er som oftest at det er de som er fagfolk, og at vanlige borgere ikke forstår seg på arbeidet deres. Derfor skal de bare holde seg unna. I henhold til barnevernet egner ikke barnevernssaker seg for media.

Stortingets syn
Stortingets syn er derimot et annet. I stortingsmelding nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte to: «Det er samtidig viktig å erkjenne at åpenhet og stadig fokusering på barneverntjenestens arbeid er nødvendig for å sikre at barneverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot de alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning».

Reaksjonene på Kvænangen-saken er et klart signal om at det innenfor barnevernsystemet i Troms og Finnmark har utviklet seg en kultur som ikke bare er i strid med loven, men dessuten med alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning. Da er det myndighetene som må endre seg.

Om foreldrevern og barnevern

Av Anne Aarskog

Tillbaka till Artiklar

OM ET FOSTERBARN I EN ADVENTSTID.

EN SANN HISTORIE OM ET FOSTERBARN I EN ADVENTS-OG JULETID....
Av Gry Scholz Nærø, Norges representant og nestleder i NKMR

Det er med tårer og dyp smerte jeg, med mammaens tillatelse, og som representant for NKMR videreformidler noe av hvordan et fosterbarn har det i en advents- og juletid også i år.

I følge SSB var ca "44 200 barn og unge under tiltak frå barnevernet i løpet av 2008. Det er 3,6 prosent fleire enn året før.... Det var i alt vel 11 760 nye barn i barnevernet i 2008....Av dei fire største byane er det Bergen som har flest barn med tiltak i høve til barnebefolkninga, " (SSB 1. september 2009).
Norge har den tvilsomme ære av å ligge på verdenstoppen i plasseringer utenfor hjemmet. (Kilde: FN)


EN "JULEHISTORIE" OM BARNETRO, ENGLER, AFTENBØNN, JESUS ETC
”Mamma jeg får ikke lov å be aftenbønnen min mer. Du vet xx og xx (navnet på fosterforeldrene) liker ikke at jeg tror på Jesus. Ikke får jeg ha det fine englebildet fra deg over sengen mer heller. Det er ingen vits å bry seg om Jesus og engler og bønner mer, xx (navnet på fostermor) blir bare så sint,” fortalte gutten trist og resignert før jul i fjor.

Dette barnet (11 år) hadde funnet trøst nettopp i sine bønner og i det gamle englebildet han hadde over sengen sin lenge, lenge. Det var ett av de gamle der en engel med langt lyst hår (som sin mamma) passer på en liten lyshåret gutt (som sønnen også er) som plukker blomster til mamma på kanten av et stup. Gutten på bildet hadde englevakt, noe mammaen ønsket og selvsagt fortsatt ønsker hennes gutt generelt skulle / skal ha i en vanskelig tid i fosterhjem. Til jul og bursdager pleide han å få sølv- eller gullkors som halssmykker av både mamma og andre i biologisk familie. De måtte gi ham det flere ganger pga smykkene alltid ble borte, og fordi han var så glad i det lille sølv/gullkorset og var tilsvarende lei seg da de forsvant.
”Å huff, han er bare så rotete og mister alt” sa fosterforeldrene. Den lille gutten kunne fortelle en helt annen historie, lenge etterpå. Han fikk ikke lov å bære sitt kors av fosterforeldrene….

Til advent ga mamma ham også adventskalendre med bl.a. engler, til jul fikk han alltid englefigurer, ikke nisser, pga det var englene han ønsket seg og brydde seg om. Senere viste seg at alt dette ble beslaglagt av fosterhjemmet med barnevernets velsignelse. (Det gjaldt og gjelder for øvrig fortsatt alle gaver, alle foto og all post i sin alminnelighet. Ingenting skulle og skal minne ham om hans biologiske familie, var og er det brutale budskapet barnet og familien fikk, med fostermor i spissen, Fosterbarnet kan faktisk i prinsippet sies være tvangsadoptert, men det er en annen del av saken. Men tvangsfjernet fra Jesus, engler, sin barnetro er han i utvilsomt…).

Før mammaen var informert om ovennevnte, var de to (med barnevernets tilsynsfører på slep som alltid) en tur i Rosenkrantz tårnet i Bergen i fjor sommer. Der er det et flere hundre år gammelt kappell med steinalter- intet annet. ”Her kan du be om noe du ønsker og som er viktig for deg,” sa mamma.
Hun ble overrasket over at sønnen straks grav alvorlig falt på kne på steingulvet foran alteret med foldete hender og ba sin bønn i minst fem minutter, hvis ikke mer, helt upåaktet av alle turistene som passerte samtidig. Gutten var fortsatt svært alvorlig da han var ferdig med sin bønn / bønner som åpenbart var av stor betydning for ham. ”Jeg kan ikke fortelle deg hva jeg ba om, sa han, for da går det ikke i oppfyllelse.”

Fosterforeldrene er ikke kristne, ikke gutten biologiske familie heller, bortsett fra hans nå avdøde morfar. Men det lille barnet fant trøst, støtte og glede i sin barnetro, noe hans familie selvsagt støttet ham i. En barnetro som så brutalt har så lenge blitt og fortsatt blir nektet ham av fosterhjemmet med barnevernets velsignelse. Også denne advent og jul 2009.

Dette er hvordan minst ett barnvernsbarn har det i Norge i den tiden barn flest gleder seg mest til hele året…. Men denne gutten har for lengst resignert og har ikke en gang en ønskeliste til jul. Ei heller får han treffe sin familie i julehøytiden.

DEN VERSTE ÅRSTIDEN FOR TI-TUSENER AV NORSKE FAMILER
Historien her er fortalt i kortversjon i en årstid som er den verste for alle barnvernsofre. La dette barnet være representativ for de mange titusener som er rammet av det norske barnevernet også i 2009. Det må være lov å håpe det blir det siste.

NB! Gutten på bildet har intet med denne sanne historien å gjøre. Det er kun et symbol på den dype fortvilelsen som preger så mange i denne tiden….
La oss alle huske på disse triste skjebnene og julens reelle budskap fremover enten vi er kristne eller ei…..
For er det slik som dette denne gutten – og andre barn skal måtte tvinges til å tåle og å leve med?…
I Norge?…
I vårt århundre?

(Slike holdninger og handlinger får meg til på et vis å tenke på Charles Dickens ”A Christmas Carol”….men uten den gode avslutningen…)


NORGE BRYTER MENNESKERETTIGHETENE
Denne lille fortellingen avdekker flere brudd på menneskerettighetene: deriblant en rekke artikler i FNs barnekonvensjon, bl.a artikkel 14:
1. Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

2. Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.

3. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.


EMK Artikkel 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet,
1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.


FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18.
1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.

2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.

3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.

4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning."

**************

Bergen, første søndag i advent, 29.11.2009

På vegne av et lite barn og hans familie – etter ønske og tillatelse fra familien
Gry Scholz Nærø, Statsviter (PhD) - Journalist (NJ)
Norges representant og nestleder
Nordiske Komiteen for Menneskerettigheter
 

Rebeccas jul. En ond sannsaga för vuxna
Av Ann-Louise Hansson

Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till NKMRs Huvudsida

Enda et overgrep på barnefamilie:
Nyfødt barn tvangsfjernet

Få timer etter at Kirsten Skovbos datter, Christina, hadde født, ble barnet brutalt revet fra foreldrene av politiet.
Kirsten Skovbo fra Århus i Danmark og hennes datter og svigersønn opplevde i går enda et mareritt, da politiet fjernet et nyfødt barn for å bringe det til en institusjon.

Les historien fortalt av Kirsten Skovbo selv:

”Sikke en flot pige
..og sikke en fin hud hun har,” lød den første spontane kommentar fra jordemoder Hjortebjerg, da lille yndige Jeanette lod sig føde på Odense sygehus den 31. august 2004. Og…… ”hvor er du dog hurtigt frisk til at gå rundt", lød det videre til den lykkelige stolte mor efter vel overstået fødsel. Min datter fortalte hende da, at hun også havde levet sundt med de bedste kosttilskud under graviditeten.

Mor og far var ovenud lykkelige, da de ca. 1½ time efter ringede og fortalte mig den glade nyhed. Den lange ventetid var overstået, moderen Christina fik megen ros for at håndtere sin barn, hvor hun, som alle andre babyer, straks blev lagt til at drikke sin første tår, gjorde Christina inderlig godt. For første gang, efter ni ængstende måneder følte det nybagte forældrepar, at de omsider kunne læne sig tilbage i nydelsen af deres barn. Men moderen undrede sig meget over, at de ikke ville lade hende give barnet sit eget medbragte tøj på, men iførte barnet sygehustøj.

Den lille var var meget rolig. Da jeg hørte hendes små klokkeklare veltilfredse knirkelyde første gang i telefonen fløj jeg højt op i luften af bare glæde, og jeg sagde, at jeg ville ankomme til sygehuset med gaver og en stor buket blomster den næste dag. Men det blev aldrig til noget.

For lykken for den lille familie blev kun kort. Sygehuspersonalet stressede dem konstant.  En overjordemoder gik flere gange gik ind i deres værelse og tændte lys, så den lille blev vækket af sin søvn, spurgte hele tiden: ”Har du noget mælk til den lille”! Og ca. kun to timer efter, kort før det trætte par skulle til at lægge sig til at sove med deres bløde varme baby i favnen, blev besked om at de ville få besøg af Assens kommune næste morgen givet!  Man sagde, at de ville komme allerede mellem klokken otte og ti med et tilbud!!!  Parret stivnede.  Hvorfor kunne kommunen ikke lade dem være i fred og ro længere.

KUN CA. TO TIMER EFTER FØDSLEN FIK DE DENNE ANGSTPROVOKERENDE MEDDELELSE!  OG HER VAR DER IKKE TALE OM ET FORÆLDRERPAR, SOM VAR NARKOMANER, MISBRUGERE ELLER PSYKISK SYGE!

Derefter blev den lille baby, kun et halvt døgn gammelt brutalt fjernet, da forældrenes hjem blev stormet af politi og sociale myndigheder, hvor de UDEN nogen som helst FORKLARING bortførte deres lille Jeanette, endnu inden de næsten var nået indenfor deres egen dør i det smukke velholdte hjem i Assens, hvor alt stod vel forberedt til at modtage den lille ny. Med den lille seng og duftende dyne, barnevognen, legetøjet og det hjemmestrikkede babysæt, som naboen havde foræret dem. 

Bortført til en kold institution, hvor hun er ved at græde sig halvt ihjel! Hun savner sin mors bløde krop, brystet at drikke af og sin fars blide stemme.

Brystbetendelse:
Sidst på eftermiddagen ringede jeg til min datter, og hendes mand fortalte da, at hun var lige blevet kørt med Falck og hasteindlagt med høj feber p. g. a. brystbetændelse, fordi hun er blevet afvist om at komme ind på institutionen Sanderumhus for at amme sit spædbarn, som ligger og græder over det dybe savn efter sin mor og efter at få bryst, som det jo gik godt med på sygehuset!!

Christina har jo hele tiden gået i en slags vacum, fordi hende og manden dagligt har forsøgt at ringe til Århus Familecenter Syd for at spørge de to ansvarlige sagsbehandler Tine Mogensen og afdelingsleder Bitten Horwitz om ikke det hele er EN kæmpe stor fejl.  De har både ringet på telefon og mailet til disse to personer i flere dage, UDEN nogensinde at modtage svar.  Og sagsbehandlerens telefonsvarer har i mellemtiden afsløret, at de har siddet og korresponderet flittigt med Assens kommune om det vanvittige overgreb, der helt tydeligt var planlagt længe inden fødslen!!! (Set i bakspejlet hvordan Odense sygehus behandlede ægteparret, har de også været informeret og stået parat til at udføre det "interne samarbejde"!

Jeg har f. eks. forsøgt at ringe til den jordemoder, som fødte med min datter, og som endda har skrevet de fine papirer om både hende og barnet, men har ikke kunnet træffe hende før på mandag.

Det hele har udviklet sig til en stor familietragedie, for barnets fars mor, altså farmor har pådraget sig sådan et chok, at hun konstant kaster op og ikke kan holde maden i sig. Hun var bl. a. en af dem, der overhørte den telefonsamtale mellem sin søn og sagsbehandleren Tine Mogensen, som dengang sagde, at selvfølgelig ville de IKKE bare få fjernet barnet, men blive givet en chance til at vise om de var gode omsorgsfulde forældre!!!

NÅR Christina har gået så længe og IKKE taget: "Stop amning piller" er jo NETOP fordi hun og hendes mand har gået og FORVENTET, at de ville få en opringning af Århus familiekontor, så de kunne få enten en relevant forklaring på fjernelsen, eller få  at vide om de skal indskrives sammen med barnet på en familieafdeling - eller allerhelst at få Jeanette bragt tilbage!

Christina er nu sendt hjem med stærke pennicilinpiller og kan derfor ikke amme sit barn, når hun engang får lov til at se hende. 

Publicerad på BorgerDebat den 6 september 2004

JEANETTE, enda et eksperiment? 

Det værste ved det hele, som er dybt dybt traumatisk er, at hendes sundhed nu sættes alvorligt på spil, fordi hun nu er blevet tvunget at befinde sig med megen uro i et meget højt støjniveau, således at dette yderligere gør hende dybt urolig og bange.  Som om det ikke er hårdt nok, at hun skal undvære sin mors milde røst og gode bryst, men hun er også tvunget til at ligge alene i en fremmed seng omgivet af de virkeligt syge skrigebørn, samtidig med at hun blive plejet af mange forskellige personer, deriblandt unge studerende, som man jo kan læse, at stedet tager ind til oplæring!!!

Dvs, at mit barnebarn ígen skal være en forsøgsbaby på en aldeles dårlig institution, ligesom da Carl og Rosa var anbragt på børnehjemmet Chr. den Niende som ligeledes fik konstant skrigende abstinensbabyer indlagt hele tiden.

Det var nok derfor, at Carl ikke blev glad, da jeg forleden fortalte ham i telefonen, at hans mor havde født en lillesøster til ham. Da udbrød Carl: Jeg kan ikke lide babyer - de er klamme! Da jeg spurgte ham hvorfor, lød svaret promte: "Fordi de kravler på mig hele tiden"! Det var jo netop Carls virkelighed, da han ufrivilligt måtte døje under et helt år, hvor han blev totalt svigtet af børnehjemmet Chr. d. Niende. Uden at tage spor henyn til hans behov for alderssvarende udvikling og børnehave, lod de han bare gå og daldre i en utilsvarende spædbørnsgruppe, trods hans fire velfungerende år.

Dette fik katastrofale følger, idet børnehjemmets psykolog og socialrådgiver dermed selv skabte forudsætning for at give ham skudsmålet: Et behandlingskrævende barn, hvilket han aldrig nogensinde har været.  Det betød så, at han blev sendt på et behandlingshjem, istedet for i en god og rolig familiepleje, eller istedet for hjem til mig/os hans nære familie.

Og dette har så igen bevirket, at behandlingshjemmet har sendt Carl til børnepsykiatrisk afdeling for at få ham undersøgt. "Undersøgt for hvad" spurgte jeg vantro Åhavens leder Inger Ladegaard. Svar: "Det var pga. børnehjemmets beskrivelser"!

Ergo, så er der ingen indenfor behandlingsområdet med børn, der tør tænke og handle selvstændigt, når de har med anbragte børn at gøre.  Da jeg netop påpegede, hvor mange af Åhavens pædagoger, samt børnehjemmet Chr. d. Niendes pædagoger, som har lovprist Carls evner og hvor velfungerende han var/er, måtte lederen indrømme at det var rigtigt, at sådan så hun også Carl. Men, hvad så? Ingen gør noget for at rette i hans forvrængede journaler, og - altså må Carl fortsat døje under usande journaler - resten af sit liv.

Mon ikke det er systemets egen dårlige sociale arv, som både han og nu også hans kære lillesøster Jeanette, og også hans anden lillesøster Rosa, konstant bliver udsat for?   Hvordan deres muligheder bliver for selv en dag at skabe en familie, ja det er det store spørgsmålstegn - med så tungt belastende dårlige sagsagter, fremstillet af uduelige og blinde vildledere! Og der er heller ingen retsinstans, som vil gøre noget ved det.

Bagsiden af medaljen
Af Kirsten Skovbo

BorgerDebat

Tillbaka till Artiklar

Ny lov om Statens ansvar i "barnevernssaker"

Av Jorunn Nilsen, Sosionom, Trøgstad.

Staten Norge forsøker å helgardert seg for at foreldre og barn skal få ennå mindre muligheter til å vinne fram i såkalte "oppdiktede""barnevernssaker".

Alle rettsinnstanser i disse "sakene" blir således å betrakte som innhabile.

Fordi domstolene er statelige og betales av staten, tingsretten, lagmannsretten og Høyesterett. Tidligre var Fylkesnemden under Fylkeskommunen men med sekretærfunksjonen i fra Staten.

I "barnevernssaker" vil rettsstaten Norge selvfølgelig forsvare staten.

Dette må det bli slutt på.

Eksempler fra tidligre dommer som da gjelder domsstolenes bedømmelser i saker mot statlige organ som for eks. ved politivold eller drap som utføres av politiet. Her vinner nesten aldri offrene for politivold eller offrenes famile fram, hvorfor? Fordi Statsansatte og domstolene slår ikke hånden av sin arbeidsgiver.

Det hjelper lite at Regjeringen vil fremme forslag om at tidligre barnevernsoffre blir tilkjent 300.000 N.kr for et helt ødelagt liv, så lenge Staten Norge fortsetter å skade og torturere barn ved at de i flere  såkalte "barnevernsinstitusjoner" blir sperret inne over flere uker og måneder dersom barna protesterer og prøver å få kontakt med sin biologisk familie enten ved rømningsforsøk eller ved å snakke om hva de blir utsatt for på skolen. Mange av "barnevernsbarna" får ikke engang vanlig skolegang som jo er lovpålagt i Norge.

Rettsstaten Norge fungerer ikke i det hele tatt. 

Hilsen sosionom

Misbruk av "foreldelse"
Av Marianne Haslev Skånland

RV vil reise lovforslag om a fjerne foreldelsereglerne

Barnevern er hverken vern av barn eller foreldre.

Av Jorunn Nilsen

Tillbaka till Artiklar

NY FAMILIE PÅ FLUKT FRA BARNEVERNET

Av Gry Scholz Nærø

Denne uken måtte atter en familie flykte fra det norske barnevernet. Når dette skrives er foreldre og barn trygt i et land uten utleveringsplikt til Norge.
- Fylkesnemda har igjen begått et klart justismord, sier familiens advokat, som tilrådet flukten.
- Atter et justismord er begått av barnevern og fylkesnemd, sier privat parts advokat, som rådet barnefamilien til å flykte fra Norge før det var for sent....

Nordiske Komiteen for Menneskerettigheter (NKMR) - Norge har forøvrig nært samarbeid med denne advokaten, som har spesialisert seg på barnevernsaker, samt løpende kontakt med familien.
Årsaken til denne flukten vil selvsagt bli rappotert til FN, Strasbourg, Human Rights Watch m.fl. I tillegg til den norske barnevernspraksis generelt etc.

Av hensyn til familien / saken kan jeg dessverre ikke legge ut mer informasjon offentlig her på FB. Annet enn at jeg, som representant for NKMR, har løpende kontakt med barn og foreldre samt deres advokat. Samtlige er forøvrig medlem av NKMR.
Hensett til kildevernet som kreves av meg som journalist, kravet til taushetsplikt som følger av mitt tillitsverv i NKMRs styre, kan jeg uansett ikke oppgi hvem familien er. Kun hvem som er deres advokat, men vedkommendes navn oppgir jeg kun privat. Ber om forståelse for dette.

NÅR SKAL FLUKT FRA BARNEVERNET MM OPPHØRE?
Hvor mange flere slike justismord skal skje i et land som påberoper seg å være en demokratisk rettsstat som respekterer menneskerettighetene?
Hvor mange flere barnevernsflyktinger skal skje? Er ikke tiden for lengst overmoden for at barn og foreldre skal måtte slippen å ty til dette? MÅ ikke offentlige myndigheter omsider ta grep for at slike desperate, tragiske, traumatiske handlinger endelig skal opphøre?

Ordningen med fylkesnemder er overmoden for avvikling. Samt at det omsider MÅ skje en grunnleggende systemendring av barnevernet – etatens lovstridige praksis. Begge deler krever en ny barnevernlov, og at Norge omsider reelt respekterer menneskerettighetene i eget land.

STERK ANMODNING OM UAVHENGIG GRANSKNING AV BARNEVERNET
Mange har forsøkt å få til en uavhengig granskning av barnevernet, men uten hell så langt. Skriftlige anmodning på vegne av mange, deriblant Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter – (NKMR), til bl.a tidligere barneminister Anniken Huitfeld (Ap) ble blankt avvist i hennes svarbrev dater 23.12.2008. Hun påstår at alt er såre vel i barnevernet, til tross for en mengde medieoppslag, spesielt i TV2, tilsier det stikk motsatte. Dette ses på som et siste forsøk på å få til en endring av et skakkjørt system som er overmodent for systemendring både på kommunalt – ikke minst – og på statlig nivå. Norge kan ikke lengre være bekjent av å ha denne ”staten i staten” som uten lovhjemmel, og i klar motstrid til Norges menneskerettslige forpliktelser, ”stjeler” barn. At så mange barnefamilier ikke ser annen utvei enn å desperat flykte fra eget land. Som statsviter mm er jeg personlig dypt rystet over det som fortsatt skjer i eget land anno 2010….

- De stjal landet mitt, sa Max Manus da han ble spurt hvorfor han ville gå inn å kjempe i motstandsbevegelsen under Den annen verdenskrig. I dagens Norge kan man dra parallell til at barn stjeles av offentlige myndigheter. Er det akseptabelt?
En opprørt, fortvilet mormor som opplevde 2. verdenskrig sa til meg for lenge siden: "Har Gestapo igjen inntatt Norges offentlige kontor?" Hverken hun eller øvrige familie får treffe barna som er tvangsplassert av barnevernet, fylkesnemda, domstolen. Det bør tilføyes at selv ikke barneverntjenesten noen gang har anført at barna har vært utsatt for noen form for vold, overgrep o.l. Mammaen var kun utsatt for sykdom i en kort periode og det ble aldri satt inn hjelpetiltak i hjemmet slik loven krever etc etc. Dette er ingen såkalt rettsstat verdig, for å si det mildt...
Mye mer kunne selvsagt vært sagt om både denne og tusenvis av andre saker.... Hvor mange flere liv skal gå tapt og / eller bli ødelagt i regi av norsk barneverns lovstridige praksis??!!

SE OGSÅ HVA ADVOKATER M.FL. MENER:
«Manglende rettssikkerhet inviterer til overgrep»
Om barnevern og rettsikkerhet etter gjeldende barnevernlovgivning (bvl. 1992)
Av: Advokat Fridtjof Feydt og advokat Christine Hamborgstrøm:

«RETTSLØSHET for barn og foreldre: «Det er vår erfaring at den manglende rettssikkerhet nærmest inviterer til at det skjer overgrep også etter den nye loven.... Rettssikkerhetsgarantiene er bedre i biltyverisaker enn i barnesaker, mener kronikkforfatterne, og spør blant annet om en grunn kan være at det dreier seg om samfunnets svakeste.»
http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001990055907&tag=tit&words=rettsl%F8se%3Bbarn%3Bforeldre

”Sakkyndige i barnevernssaker
”Advokatene Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm tar opp sentrale problemstillinger vedrørende bruk av sakkyndige i barnevernssaker i sin kronikk i Dagbladet sist lørdag.
Psykolog Arild Holth følger i denne artikkelen opp en kronikk om barnevern her i Dagbladet 16.10.1999:
”I dag er det barnevernet som oppnevner de sakkyndige. Dette er en ordning som etter mitt skjønn er uheldig. I barnefordelings- og straffesaker som går for rettsvesenet, er det en selvfølge at de sakkyndige oppnevnes av retten, slik at det ikke skal hefte noen som helst tvil om at de sakkyndige er nøytrale og upartiske i saken. Etter at den nye barnevernsloven kom i 1992, ble det vanlig at barnevernet selv oppnevnte sakkyndige. De sakkyndige blir da partsoppnevnt. Bare unntaksvis hender det at fylkesnemnda selv oppnevner sakkyndige.
• • Siden de sakkyndige oppnevnes og betales av barnevernet, kan det med rette reises tvil om hvorvidt de sakkyndige er upartiske i saken, eller «holder med» barnevernet.
http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001990057675&tag=item&words=barnevern

Dette skrev Dagbladet i 1999.11 år senere er ingen ting endret annet enn til det verre.

"Advokat slakter barnevernet
- Autoritært, hjerteløst, nedlatende, lite kompetent og lite opptatt av barnet. Foreldre og barns rettssikkerhet er en illusjon. Advokat Venil Thiis går til frontalangrep på norsk barnevern.
- Om 10-15 år kommer vi til å skamme oss like mye over dagens barnevernssaker, som vi gjør over behandlingen sigøynerne i sin tid fikk. Da vil det vrenge seg i flere mager enn i min. Dagens barnevern viser rett og slett en total mangel på respekt for mennesker som sliter."
http://www.adressa.no/nyheter/article185127.ece

"Venil Thiis slutter som advokat:
- Jeg har fått nok
En av Trondheims mest profilerte advokater, Venil Katharina Thiis, velger å avslutte sin advokatpraksis. I dette intervjuet tar hun et knallhardt oppgjør med rettsapparat og barnevern.
– Den første saken om omsorgsovertakelse som jeg førte i 1992 etter den gamle loven, vant min klient. Nå i november vant jeg igjen– det var min siste sak. Alle sakene i fylkesnemnda mellom disse sakene har jeg tapt. Ikke én gang har det blitt nei til omsorgsovertakelse."
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1224502.ec

”Staten eier barna”
Kronikk av forfatter Elin Brodin, Aftenposten 28.03.2009
”Strasbourg: Norske barnevernsmyndigheter fikk så ørene flagret. Siden har ingenting skjedd…. Barnevernet hevder ofte at de gjør for lite, ikke for mye. Men her dreier det seg om folk som har mer makt enn de kan forvalte….

Rive over båndene.
En helt normal mor i Bergen hadde en livskrise for noen år siden, og barnevernet skulle midlertidig bidra med støtte. De plasserer den yngste, en gutt, i fosterhjem og neglisjerer familiens ønske om hyppig samvær – og da mor er over krisen, nekter de å sørge for tilbakeføring. I praksis samarbeider nå etaten og fosterforeldrene om å rive over båndene mellom mor og sønn. I likhet med Johansen har denne moren kjempet med nebb og klør mot overmakten. Hun nådde til og med frem i retten – men barnevernet ser suverent bort ifra både dommer i Bergen tingtrett, fylkesnemndvedtak og pålegg fra Fylkesmannen i Hordaland. Hvorfor har de anledning til det?”
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3002799.ece

”Store mor ser deg –
Kronikk av forfatter Elin Brodin, BT 25.9.2009
”Så har det skjedd igjen: En families kamp mot barnevernet er over. Det finnes ikke mer håp...

...."NOEN FÅR SELVSAGT hjelp, men det er rent sjansespill. Og slik kan vi ikke ha det. …
Familien jeg nevnte innledningsvis, og spesielt moren, har kjempet i årevis mot falske anklager. Nylig vedtok fylkesnemnda at hun bare får se sønnen to ganger årlig under tilsyn, og at han skal nektes nett-tilgang for å hindre kontakt med slektninger, inkludert sin søster. 12-åringen sitter praktisk talt i fengsel.
Det er også verdt å merke seg at moren ble kritisert for å ha gått til politiet, og for å ha kontaktet den fjerde statsmakt!
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Store-mor-ser-deg-936561.html

Jeg har også opplevd at klienter blir «straffet» av forvaltningen hvis jeg nevner navnet deres i en kronikk - og i neste omgang hører jeg så fra en avisredaksjon at en tekst ikke kan trykkes fordi eksemplene i den er anonymisert ...
Slik blir systemkritikk nærmest umuliggjort..."

 
Gry Scholz Nærø
Admin for :
JA TIL SYSTEMENDRING AV BARNEVERNET gruppe I & II
http://www.facebook.com/?sk=messages&tid=1209333760106#!/group.php?gid=271381683378&ref=ts

Ordningen med Fylkesnemnder må avvikles
Rettsikkerhet og menneskerettigheter i barnevernet er et samfunnsansvar
http://apps.facebook.com/causes/269291/57799561?m=e56504ed

Hvor mange flere barnevernflyktninger skal skje i den angivelige demokratiske rettsstaten Norge? Er det ikke for lengst nok nå? Hvorfor bryr ikke de ansvarlige myndigheter seg om det som rammer så alt for mange barnefamilier? Kan vi som borgere akseptere myndighetenes vedvarende, t.o.m eskalerende praksis?



Driver barnevernet interneringsleire?
Av Ellinor Nerbø

Barnevernsansatte mishandlet og tapet fast - Tre barn og foreldrene forsvant med maskerte menn

Norske Amnesty, barnehjem og annet barnevern
Av Marianne Haslev Skånland, Bergen

Amnesty har nylig hatt jubileum. Da så vi et utmerket tv-intervju med en norsk Amnesty-leder som uttalte at den verste forbryteren mot menneskerettigheter faktisk ikke er internasjonal terrorisme men statene selv. Det har han rett i.

Hva skal så til for å forsvare seg mot egne myndigheters overgrep? Først og fremst offentliggjøring, og det er Amnesty godt posisjonert for å få til. Amnestys avdelinger tar seg ikke av forholdene i eget land. Men har de laget regler for seg selv som hindrer at de informerer avdelinger i naboland, og hjelper dem i etterforskning av sakene? Eller er Amnesty blitt så glad i å sole seg i myndigheters velvilje at de dilter med og synes alt er såre vel her hjemme?

En ny, 300 siders rapport viser omfattende vanskjøtsel og mishandling på barnehjem i Bergen mellom 1954 og 1980.  Jeg kan  fortelle Amnesty at regelrett forbrytersk behandling har  fortsatt uavbrutt også etter 1980, over hele landet.

*

For noen måneder siden var jeg  i fylkesnevnden på Lillehammer som sakkyndig vitne for en gutt, tatt av barnevernet da han var 5 år på uriktige premisser, og så holdt fanget i 11 år trass i at foreldrene forlengst hadde fått oppreisning i retten for de opprinnelige, falske påstandene. Det var med nød og neppe vi fikk gutten fri.

Under fangenskapet, de siste 6 årene på institusjon, har han ikke bare vært frihetsberøvet, men også vært holdt under tvang, observasjon og registrering av en art som er klart ulovlig hvis den anvendes overfor dømte fengselsfanger.

Hans forbrytelse har vært at han ville hjem til sin mor i Hordaland.

Mens han ble holdt på institusjonen, var han naturligvis så ulykkelig at han ikke kunne stille opp med interesse eller konsentrasjon for skolearbeid. "Ekstra" tiltak ble satt inn, uten positive resultater. Allikevel tillater barnevernet seg å ville holde på ham fortsatt for at han skal fullføre ungdomsskolen (hva en slik innholdsløs skolegang skal være godt for i livet videre, tier man om). Barnevernets psykolog går lenger: Han vil overhode ikke at gutten skal slippes løs, og hevder at han må ha barnevernets "faste rammer" (les "tvang") for ikke å bli en garvet kriminell.

Hvis denne påstanden hadde noe for seg som prognose, skulle man tro alle i de politisk korrekte sosial-  og barnefaglige kretser som hevder at menneskers utvikling er et mekanisk produkt av deres miljø, ville skrike opp om HVEM det er som gjennom sin "omsorg" i 11 år har utviklet en hardnet kriminell ungdom uten skole-kunnskaper. Men nei.

Derimot kan jeg fortelle at gutten i de 3 månedene hjemme hos sin egen mor, og med sine søsken (også de berøvet det meste av sin barndom og ungdom av barnevernet) i nabolaget, har forbedret sine skole-karakterer betydelig, som vanlig elev uten ekstra lærer eller voktereav noe slag.

*

Har Amnesty hørt om slike saker?

Og har Amnesty hørt om justisminister Dørum som vil at befolkningen skal overvåkes og avlyttes hvor som helst og over alt - altså slik som det hele tiden skjer med de barn barnevernet har i sin makt - med den begrunnelse at det er verre for oss å bli utsatt for organisert kriminalitet? Hvilken organiserte kriminalitet kan måle seg med den myndighetene bemyndiger barnevernet til å utøve?

Den 10.11.1999 skrev 15-årige svenske Charlott et brev til det norske Amnesty og bad om hjelp ("Charlotts brev till Norska Amnesty - En 15-årig flickas rop på hjälp" av  Charlott Johansson). Hun var, i en av de mange  falske incest-sakene som myndighetene tryller frem, stengt inne på et "hjem" for narkomane og kriminelle tenåringer. Selv er hun ingen av delene. Ville hun bevege seg utenfor huset, måtte en vokter være med og passe på at hun ikke flyktet. Det het seg at sånn måtte det være den første tiden, inntil hun hadde vennet seg til stedet.

Hun fikk selvfølgelig intet svar fra Amnesty i Oslo.

Nylig er jeg blitt informert om et norsk barneverns-barn hvor moren, skjønt med mye strev, har fått det engelske Amnesty til å innse at barnets sak angår dem, og å adoptere ham som samvittighetsfange. Det var da alltids et fremskritt. Kommer noen i den norske avdelingen av Amnesty til å lære noe av saken?

Flere skandinaver som er forfulgt av barnevernet har fortalt om avvisning fra Amnesty. Jeg har merket meg denne Amnestys feighet i barnevernsspørsmål. Når Amnestys bøssebærere ber meg om penger, er mitt svar: Nei, jeg har mer enn nok med å  prøve  å hjelpe norske forfulgte barn som Amnesty ikke vører.



**********


Ødelagt på barnehjem
Av: Hanne Christine Borø
 
Dommer - Tvangsfjernelser sker i strid med grundloven
Af Dorrit Saietz
 
Tonjes brev til barnevernet
Av Tonje selv
 
Tortyr utan redskap
Av Gudrun Larsson
 
Gottsundafallet - Varför åtalar inte JO?
Av Brita Sundberg Weitman

GENERALKLAUSULSSTATEN
Advokat Lennart Hanes inlaga till Kammarrätten i Stockholm
 
Kidnappning en tortyr som skapar otrygghet
Barn omhändertas under mycket kränkande och traumatiska förhållanden
Av Ruby Harrold-Claesson

Norsk retts-apparat og presse - eksemplifisert gjennom Herman Berges artikkel om Riis-saken
Av Marianne Haslev Skånland
 
Enskilda svaga mot statens övergrepp
Av Tore Wiwen-Nilsson, Gunnar Strömmer
 

Tillbaka till Artiklar