Ytringsfrihet og rettssikkerhet

Av Marianne Haslev Skånland, professor

 

 
Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen og fd andre ledere i NKMR. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.

Dette indlegg ble tidligere publisert i Østlendingen.no den 17. september 2004.

 

  

 

 

Robert Aasen har helt rett i sitt innlegg om ytringsfrihet den 11.9.04. De påtenkte begrensninger som Ap og SV har tenkt seg, og saktens andre partier også, kommer med sikkerhet til å være slik at det skal begrense befolkningens mulighet til å kritisere og bekjempe overgrep fra det offentlige. Hovedpoenget med ytringsfrihet er ikke at jeg fritt skal kunne debattere hummer og kanari, nei det er å kunne informere offentligheten når folk blir mishandlet av maktapparatet. Ytringsfrihet må til ikke bare for å sikre demokrati gjennom at alle får komme til orde, den er vel så viktig for å gjøre det mulig for samfunnets medlemmer å nyte elementær rettssikkerhet, selv om de er i minoritet. Det er skjønne paradeord at staten og våre valgte politikere gjør dette for oss; virkeligheten er atskillig annerledes. Men det norske folk er egentlig meget myndighets-underdanige, bare overgått av svenskene. Vi er som samfunnsmedlemmer neppe særlig mer våkne overfor farene ved frihetsbegrensninger enn hva politikerne ser ut til å være. Og det meste av pressen babler kun om sin "Vær varsom"-plakat, uten å forstå at i mange typer saker er det ikke offentlig omtale som skader enkeltmennesker, det er tvert imot manglende omtale som stiller dem hjelpeløse overfor maktapparatet. Imidlertid burde flere av sensurentusiastene sette seg inn i hvordan det tross alt ser ut til å være gått riktig vei ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (MED) i Strasbourg. Der er flere land, blant annet Norge, blitt dømt for krenkelser av Menneskerettskonvensjonens (EMKs) Artikkel 10, i vår autoritære iver etter hemmeligholdelse og munnkurv. Det er på høy tid å skrike opp, slik Robert Aasen gjør.

Vi må forstå at når Norge har skrevet under på Menneskerettskonvensjonen, så har vi også skrevet under på at vi ikke har adgang til å holde det gående med, enda mindre å introdusere, lovgivning som krenker EMK. Man kan ikke holde seg med underordnet lovgivning som står i strid med overordnet; det burde i det minste være kjent i politiske kretser som arbeider med lovgivning stadig vekk. En human stat beflitter seg også på å gi borgerne flere rettigheter enn akkurat det minimum EMK krever, ikke færre. At det ikke er slik her hos oss, og at norske politikere i det hele tatt vil forsøke seg med å innskrenke ytringsfriheten og se om de kan komme unna med det, taler sitt tydelige språk. Det gjør det alarmerende tydelig at våre rettigheter ikke vinnes med godsnakk og ettergivenhet og 17. mai-taler. Vi må regne med å måtte kjempe for å bevare dem, hele tiden.

 

 

Ytringsfrihet og rettssikkerhet

Marianne Haslev Skånland

 

NKMR:s SÖK-Tjänst och yttrandefriheten

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter