| 
Ytringsfrihet og rettssikkerhet
Av Marianne Haslev Skånland, professor
|
|
Robert Aasen har
helt rett i sitt innlegg om ytringsfrihet den 11.9.04. De påtenkte
begrensninger som Ap og SV har tenkt seg, og saktens andre partier også, kommer
med sikkerhet til å være slik at det skal begrense befolkningens mulighet til å
kritisere og bekjempe overgrep fra det offentlige. Hovedpoenget med
ytringsfrihet er ikke at jeg fritt skal kunne debattere hummer og kanari, nei
det er å kunne informere offentligheten når folk blir mishandlet av
maktapparatet. Ytringsfrihet må til ikke bare for å sikre demokrati gjennom at
alle får komme til orde, den er vel så viktig for å gjøre det mulig for
samfunnets medlemmer å nyte elementær rettssikkerhet, selv om de er i
minoritet. Det er skjønne paradeord at staten og våre valgte politikere gjør
dette for oss; virkeligheten er atskillig annerledes. Men det norske folk er
egentlig meget myndighets-underdanige, bare overgått av svenskene. Vi er som
samfunnsmedlemmer neppe særlig mer våkne overfor farene ved
frihetsbegrensninger enn hva politikerne ser ut til å være. Og det meste av
pressen babler kun om sin "Vær varsom"-plakat, uten å forstå at i
mange typer saker er det ikke offentlig omtale som skader enkeltmennesker, det
er tvert imot manglende omtale som stiller dem hjelpeløse overfor maktapparatet.
Imidlertid burde flere av sensurentusiastene sette seg inn i hvordan det tross
alt ser ut til å være gått riktig vei ved Den Europeiske
Menneskerettighetsdomstolen (MED) i Strasbourg. Der er flere land, blant annet
Norge, blitt dømt for krenkelser av Menneskerettskonvensjonens (EMKs) Artikkel
10, i vår autoritære iver etter hemmeligholdelse og munnkurv. Det er på høy tid
å skrike opp, slik Robert Aasen gjør.
Vi må forstå at når Norge har skrevet under på Menneskerettskonvensjonen, så har vi også skrevet under på at vi ikke har adgang til å holde det gående med, enda mindre å introdusere, lovgivning som krenker EMK. Man kan ikke holde seg med underordnet lovgivning som står i strid med overordnet; det burde i det minste være kjent i politiske kretser som arbeider med lovgivning stadig vekk. En human stat beflitter seg også på å gi borgerne flere rettigheter enn akkurat det minimum EMK krever, ikke færre. At det ikke er slik her hos oss, og at norske politikere i det hele tatt vil forsøke seg med å innskrenke ytringsfriheten og se om de kan komme unna med det, taler sitt tydelige språk. Det gjør det alarmerende tydelig at våre rettigheter ikke vinnes med godsnakk og ettergivenhet og 17. mai-taler. Vi må regne med å måtte kjempe for å bevare dem, hele tiden.
Ytringsfrihet og rettssikkerhet
NKMR:s SÖK-Tjänst och yttrandefriheten