| 
VÅR HISTORIE OM BARNEVERNETS OVERGREP PÅ VÅR FAMILIE.
Av Dung Svalland, Kristiansand, Norge
|
|
Jeg heter Dung Svalland, født år 1959 i Saigon, Vietnam. Jeg kom til Norge den 04.08.1983 som båtflyktning og har bodd i Kristiansand siden, med ett par perioder i andre land.
I 1987 ble jeg en kristen.
I 1989 giftet jeg meg med Harald Svalland og 6 år etterpå – 1995 - fikk vi vårt første barn en gutt.
Like før jul 1995 fikk vi brev fra Barneverne...t som ville bruke barnevernlovens §4.12 mot oss.
Det hele var basert på et anonymt brev – såkalt bekymringsmelding - som inneholdt følgende løgnaktige påstander:
“Vi hadde vrangforestillinger. Min mann Harald er voldelig og kunne ikke holde på en vanlig jobb. Samt at jeg bare er en vietnameser”.
Barnevernet henla imidlertid saken etter å ha “pratet” med oss. Jeg kunne i ettertid lese at her var det diktet opp flere løgner.
I 1998 fikk vi vår sønn nummer 2.
Påfølgende år 1999, meldte helsesøster Kari Horrisland oss til Barnevernet fordi vår eldste sønn (4 år) ikke kunne snakke. Han kunne faktisk 3 ord : mamma, pappa og navnet på broren.
Høsten 2000 ble vi så pålagt å sende vår eldste sønn til barnehagen og aksepterte i tillegg en pedagog (spion) i hjemmet vårt, som skulle lære vår sønn nummer 2 å snakke.
Vi skjønte ikke at vi gjorde en grov feil når vi sa ja til dette presset. Barnevernet hadde alt leid inn psykolog Kersti Ståhl som konkluderte med Barnevernlovens §4.12, men det ble ikke slik fordi det kanskje ikke var ledig kapasitet.
Februar 2001 begynte vår sønn nummer 2 også i barnehagen sammen med sin bror. I slutten av året tok jeg ham ut av barnehagen igjen. Det resulterte i reaksjon fra Barnevernet som engasjerte advokat Sven J. Stray i saken. Min mann kjente litt til advokat Sven J. Stray fra menigheten de begge tilhørte, og dette før min tid.
Barnevernet truet nå med Fylkesnemnda og vi ga etter. Det resulterte i at vi måtte sende vår sønn nr. 2 og vår lille jente (født 2000) til barnehagen i 6 mnd i 2002.
I 2005 ble den eldste sønnen plaget av en eller to i samme klassen. Han ble slått av en gutt i klassen med en stokk av en gren (5 cm i diameter) bl.a.
Min mann ringte til rektoren og klaget over dette voldelige forholdet i skolen. Vi besluttet å holde gutten hjemme ett par dager og krevde at skolen måtte ordne opp i denne saken. Men skolen gjorde absolutt ingenting.
Det fikk som følger at vi måtte holde barnet vårt hjemme mange ganger grunnet tilsvarende angrep han ble utsatt for fra klassen, og dette pågikk av alle ting rett foran ansiktet til læreren.
Til sammen resulterte dette i 64 dagers fravær fra skolen, inkludert 30 dager vi søkte ekstra grunnet reise til min familie i Frankrike. Er det ikke slik at problemet med mobbing er satt på den politiske dagsorden og skal bekjempes, også i skolen?
I 2006 svarte så skolen på vår henvendelse - om hjelp til å få slutt på denne mobbingen - med å anmelde oss til Barnevernet. Sommeren samme året besluttet Barnevernet seg for å ta barna våre.
Januar 2007 reiste jeg og barna til Vietnam. Harald meldte flytting rett etter.
Mai 2008 kom jeg tilbake med barna siden Harald insisterte på at vi skulle hjem.
Den 19.12.2008 stormet politiet med beredskapstropp med våpen huset vårt. De tvang oss å gå til bilen deres, tok barna og kjørte oss vekk til politistasjonen. Etter å ha kroppvisitert oss ble vi kastet på glattcelle hver for oss i ca 4 timer før de avhørte oss og slapp oss hjem. Hva har samfunnet ved sitt barnevern og politi oppnådd ved en slik oppførsel overfor en barnefamilie? Ref. Norges Grunnlov §102.
Den 26.12. 2008 fikk vi lov å besøke barna på politistasjonen i Kristiansand i en time.
Den 05.01.2009 reiste vi til institusjonen Furukollen i Arendal og hentet dem.
Den 27.01.2009 ble jeg arrestert i Danmark og tidlig ca kl.01.00 den 28.01.2009 ankom jeg og barna Kristiansand med båten. Mens vi gikk ned landgangen skrek de to små hele tiden. En ansatt på båten kommenterte: "Så forferdelig å høre" mens vi gikk forbi der han jobbet. Likevel hevder Barnevernet hele tiden at våre barn ikke ville hjem.
Den 29.10.2009 falt dommen fra Fylkesnemnda: Barna forblir under Barnevernet inntil 18 år med 6 samvær à 3 timer og får aldri mer lov å komme hjem. Barnevernet fastholder sin beslutning i brev av 01.11.2010.
Gjennom hele prosessen skjønte vi nå at Barnevernet lyver bare og ikke bare dem men omtrent hele det offentlige leverer livsløgner og media er sensurert og selvfølgelig er det et spill som serveres av Barnevernet og co og vår tidligere advokat Sven J. Stray i retten.
Sakkyndig Kristian Gundersen, Krossen skole i Kristiansand løy samt alle beredskaphjemmene Wenche Vintland, Sigurd Kvelland, Siren Nesland løy i retten, i tillegg til alle de tre dommerne. Da brukte Barnevernet det tidligere anonyme brevet mot oss like før rettsaken. Vi fikk vite at det var svigerinnen til Harald, Anne M. Svalland som sto bak det hevngjerrige brevet.
Barnevernet anklaget oss bl. a. fordi vi ikke ville være med på karusellen, at vi dyrket vår egen mat, og at våre barn som da var 10, 8 og 5 år ikke var sosiale.
Vi er nå igang med å kreve tilbakeføring av barna, samtidig som vi kunngjør og opplyser om saken på alle plasser vi får tilgang til, om Barnevernets overgrep.
Jeg får heller ikke lov av Barnevernet å snakke mitt morsmål som jeg gjorde når barna var hjemme hos oss, ellers vil samværet med barna avsluttes med en gang, og det fikk jeg beskjed om fra sjefen i politiet i Randesund i Kristiansand.
Kaller man dette her for frihet? Skal man feire 17. mai? 1.mai?
Norsk mor flydde til Spania - Bortførte egne barn
En sammanställning av artiklar
Atskillelse
barn og foreldre – det fortidde traume?
Sverre Kvilhaug