| 
Trenger barnevernet en havari-kommisjon?
Av Harry Ulich, Bergen.
|
Sosialdemokratiets barneomsorgs-ideologer har i noen BT-innlegg endelig følt behov for å prøve å få dempet den sterke kritikk som er reist mot Barnevernets unaturlige og vilkårlige virksomhet. Særlig gjelder dette de mange "enkeltstående tilfeller" som kamufleres bak den taushetsplikt som skal beskytte klienten. Kritikken er særlig rettet mot de tragiske konsekvenser dette har hatt for barnet, foreldrene og det biologiske familienett i sin helhet.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anke fremmet i Adele Johansen-saken, har den internasjonale menneskerettighetsdomstol i Strasbourg gitt vår såkalte sosialdemokratiske rettsstat og dets leiesoldater en kraftig korreks i henhold til normal demokratisk kultur og etikk.
På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at høyesterettsjustitiarius velger å fraskrive seg sitt ansvar ved å hevde at dette er en dom mot Barnevernet, ikke mot rettsapparatet. Barnevernsetatens øverste leder, barne- og familieminister Grete Berget, som generelt vegrer seg mot å ta lederansvar, har tidligere hevdet at "Barnevernet gjør aldri feil". Senere sa hun: "Det var leit å få en slik dom mot seg."
Denne "kultur" preger også psykolog og forsker Oddmar Iversens BT-kronikk 17.9.96. Den subjektive argumentasjonsteknikk og manipulering i etatens statistikker er avslørende når honorerte samarbeidspartnere og egne kolleger brukes som dokumentasjon. Til overmål brukes ydmykede barnevernsofre som gisler i den statistiske dokumentasjon. Vi vet at foreldre som er rammet i en barnevernssak, håper at de kan oppnå Barnevernets gunst ved å avgi de svar som behager Barnevernet. Viljesterke foreldre som opptrer opposisjonelt overfor Barnevernet, kommer ofte svekket ut, da dette oppfattes som manglende samarbeidsvilje og selvinnsikt, som i sin tur brukes mot foreldrene til å stemple dem som uegnede som "omsorgspersoner" for sine egne barn. Endog forekommer det at en slik situasjon provoseres frem hos foreldrene, slik at saken avsluttes med at "terrenget" tilpasses "kartet".
Videre må det ryddes opp i den tendensiøse nedvurdering av Åge Simonsens BT-kronikk av 10. august 96. I sin håndbok for barnevernsklienter og klientutvalgs-medlemmer beklager han at han i sin fortid som Sosialistisk Venstreparti-politiker mente/trodde at Barnevernet tok for få barn. I ettertid, som partipolitisk uavhengig, er han kommet til den motsatte konklusjon. At Simonsens erfaring og kompetanse har ført til at Fremskrittspartiet har satt ham inn som klientutvalgs-medlem, gjør ham ikke nødvendigvis til "partifelle" med fordekte motiver, slik som Oddmar Iversen av en eller annen grunn ønsker at vi skal oppfatte det.
Det må være et blindspor å splitte "barnevern" og "foreldrevern" til to adskilte og uforenlige begreper, selv om den korporative stat betrakter barna som sine. Vanlige folk ønsker et barnevern istedenfor et "barnefjern". Primært vil vi at barnets biologiske og naturlige nettverk skal hjelpes til å ta forsvarlig omsorg, før barnet med bruk av enorme økonomiske ressurser overføres til fremmede med tvang.
Det er på dette punkt vår forvaltning har fått en klar internasjonal advarsel. Som vi må påse at ingen ignorerer.
Konklusjon:
Vi må bli spart for at debatten blir kneblet med påstander som "Dette er et enkeltstående tilfelle som ikke kan diskuteres. I de fleste saker gjør jo Barnevernet en god jobb." Barnevernsmyndighetene må i likhet med Luftfartsverket få nedsatt en nøytral "havarikommisjon" som tar katastrofene på alvor, selv om de fleste "landinger" - i luftfarten, da - er vellykket.