To møter med norsk barnevern

Av Åse Hellenes Rødøy

Barnevern er igjen satt på dagsorden gjennom et Brennpunkt-program. Det er omtrent et år siden nå at jeg møtte barnevernet i to forskjellige sammenhenger. Det var så sterke opplevelser at det har tatt tid å bearbeide dem, men tida er inne til å fortelle om det. Det første møtet var på et kurs med representanter for familieenheten ved Namdal Sykehus. De presenterte holdninger og synspunkter på barnevern i familier med psykisk sykdom.

Jeg merket meg følgende: - Det hendte ytterst sjelden (om det i det hele tatt forekom) at det ble nødvendig med omsorgsovertakelse i deres arbeid. - De to mest livgivende blikk i verden er blikket mellom mor og barn eller mellom far og barn i stellesituasjonen og blikket mellom to elskende. Derfor er det et stort forandringspotensiale i svangerskapstida og ved et barns ankomst. - Når det gjelder et barns utviklingspotensiale, viser forskning at 50% er genetisk betinga, 10% er betinga av det felles liv i familien og 40% er betinga av hva øvrig nettverk/samfunnet bidrar til.

Ut ifra dette hadde de til grunnholdning å ta vare på barnet i familien og styrke den ved å lete etter foreldrenes ressurser og glede seg over de små skritt til forbedring. Dernest arbeidet de med å styrke familiens nettverk slik at familien kunne ha den nødvendige støtten rundt oppdragelsesoppgaven.

Ei stund etter dette, ble jeg for første gang innkalt til en sak i fylkesnemnda. Det ble en rystende opplevelse. Jeg møtte et barnevern og et saksbehandlingsapparat med helt andre grunnholdninger enn jeg hadde hørt om på kurset. Siden jeg var nykomling og uerfaren, fikk jeg litt "skolering", orientering om barnevernsloven og taushetsplikten. Paragraf 4-1 om særlige tiltak og hensynet til barnets beste, ble framheva som den viktigste ledetråd når vi skulle vurdere saken. Formålsparagrafen ble ikke nevnt.

Så starta gjennomgåelsen av saken. Det tegnet seg snart et bilde av en småbarns-familie som jeg kjente med veldig igjen i og jeg tenkte med meg sjøl at det kunne like gjerne vært meg som hadde sitti der om jeg hadde hatt uflaks og fått besøk etter ei dårlig natt. De hadde riktignok en vanskeligere bakgrunn enn jeg hadde, men etter det jeg hadde hørt på kurset, så var det håp for alle, om en bare ble møtt på rette måten.

Enten vitnene var kalt inn av anklageren eller forsvareren, oppfattet jeg at de snakket positivt om foreldrenes muligheter til å ta vare på barna med støtte fra nettverk og barnehage. Så i første pause, da nemnda skulle møtes på bakrommet, var jeg overbevist om at dette var en grei sak der omsorgsovertakelse ikke kunne komme på tale. Der tok jeg grundig feil. Innstillingen til de rutinerte fagpersonene og medlemmene av nemnda forøvrig sjokkerte meg. De mente at barna måtte beskyttes mot sine egne foreldre og gikk fra første stund inn for full omsorgsovertakelse.

Under den videre presentasjonen av saken fikk jeg et klart bilde av et barnevern som hadde forbrutt seg mot barnevernsloven på punkt etter punkt i sin framgangsmåte mot familien over flere år. I mine øyne burde barnevernsfolka vært satt på tiltalebenken, og det sa jeg fra om. Til en viss grad sa de andre medlemmene seg enig i det, men det hadde ikke vi noen rett til å uttale oss om. Vi skulle bare svare på spørsmålet om vilkåret for omsorgsovertakelse var til stede.

Hva kunne jeg gjøre? Skulle jeg bryte taushetsplikten og gå ut med mine sjokkerende oppdagelser? Jeg fikk tak i straffeloven og fant ut hvilke konsekvenser det i så fall ville få for meg. Jeg sa også fra til de andre i nemnda hvordan jeg opplevde sakens utvikling. To ganger tok lederen meg med på enerom og formante meg til å ikke bryte taushetsplikten og være med til saken var ferdig. Jeg skulle få skrive dissensen i vedtaket sjøl.

Etter to dagers saksbehandling fikk vi reise hjem og så skulle vi samles til vedtaksmøte ei ukes tid etter. Jeg brukte tida til å lese lovbøker og snakke med fagfolk som jeg hadde tiltro til for å finne en utvei for familien. Brøt jeg taushetsplikten når jeg snakket i runde vendinger om det jeg hadde hørt? Hvem skal taushetsplikten beskytte? undret jeg. Jeg syntes tydelig at loven sa at det var dem som saken gjaldt, men her var det jo det elendige arbeidet til barnevernsfolk og fagfolk som ble skjermet av taushetsplikten.

Hva ble enden på saken? Alle tre barna ble tatt fra foreldrene like før jul i fjor. De ble skilt fra hverandre og satt i to forskjellige fosterhjem. Faren ville gi dem julegaver, men ble nekta av barnevernet. Foreldrene fikk minimal samværsrett.

Nå spør jeg: - Er det riktig å tenke til de grader på "barnas beste" at det er helt i orden at de voksne går til grunne? - Hvem gransker barnevernets arbeid og passer på at de arbeider etter hovedintensjonen i loven? Den sier at formålet med loven er å sikre at barn og unge som som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. -Hva kreves det av personlige egenskaper for en som skal hjelpe folk i vanskeligheter? Må en ikke ha evnen til å møte folk med en positiv og støttende grunnholdning som ikke gjør det ydmykende for folk å ta imot ei utstrakt hand? -Hvor stor makt har egentlig lederen av barnevernet i en kommune dersom det ikke er valgt ei barnevernsnemnd? Tenk om en person i en slik stilling er psykopat? Eller tenk om en slik person har personlig uvilje mot noen som trenger hjelp? Eller kanskje det er et dypt ulykkelig menneske som sjøl er blitt tråkka på gjennom livet og derfor har behov for å vise makt? I følge §2-1, er det ikke nødvendig for kommunen å ha et folkevalgt organ til å delta i slike saker, og da har barnevernets administrasjon uinnskrenket makt. Det var tilfelle i den saken jeg deltok i.

Dersom noen som leser dette er i en slik posisjon at de har mulighet til å granske slike forhold som jeg har beskrevet, vil jeg på det sterkeste oppmuntre til det: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg stiller også gjerne opp med flere innspill.


Åse Hellenes Rødøy 7742 Yttervåg

To møter med norsk barnevern
Av Åse Hellenes Rødøy

Till tolkningen av barnets bästa
Av Tryggve Emstedt
 
Angreppen på Familjen
Av Lennart Hane
 
Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug, advokat
 
- De snakker ALDRI sant!
Hun har vært vitne i en rekke rettssaker og sier hun kjenner problemene fra innsiden. Marianne Haslev Skånland slakter det norske barnevernet.
Av Per Rødahl
 
Flere barnevernsbarn krever erstatning
Av Bente Bakken
 
Fallet Frank i Lerum - För barnens bästa?
Av Ruby Harrold-Claesson

Tillbaka till Artiklar