Til barnas og samfunnets verste

Av Marianne Haslev Skånland

 Jeg kan vanskelig tro at Hans Jacob Stang er så troskyldig som han gjør seg i den problemstilling han presenterer angående barnevernet. Alle vi som har gått inn i barnevernssaker og har holdt foredrag eller skrevet om dem, mottar jo en strøm av nødsskrik og dokumentasjon av hvordan barnevernet går frem. Atskillig dekkes også av avisenes reportasjer og leserbrever. Men HJS er kanskje ikke mer oppmerksom enn Aftenposten i 1930-årene var på utviklingen i Tyskland?

Barneverns-ofrenes beretninger i de skandinaviske land er omfattende. Flerfoldige tusen familier har erfart realitetene: at barnevernet og deres "sakkyndige" psykologer/psykiatere baserer seg på uvitenskapelige teoretiseringer, driver en både inkompetent og skadelig praksis, og produserer løgnaktige påstander om barn og foreldre. Forskjellen mellom barnevernslovens intensjon og praktiseringen av den er påtagelig, og bruken av barnevernet i det "frie" Norge ligner til forveksling kjente diktaturers bruk av polititropper for å disiplinere befolkningen. Situasjonen er blitt at barnevernet fritt setter ut i livet sine "vurderinger" av hvem som skal ha adgang til å ha barn og hvordan familiene vær så god skal være, og stadig plasserer barn i foster"hjem" og "behandlings"institusjoner som reelt er barne- og ungdomsfengsler. Under dekke av å være et hjelpeapparat har barnevernet og deres håndlangere mao. fått utvikle seg på lignende vis som Robespierres "velferdskomité".

Barn er blitt gjort til selvstendige rettssubjekter, i den hensikt at dette skulle styrke deres rettigheter og rettssikkerhet. Resultatet er blitt motsatt: de er nå forsvarsløse overfor en autoritær sosialstat med sosialsektors-kadrer på jakt etter jobber og inntekter. Galskapen ble total da psyko-sosio-profesjonene samtidig klarte å erobre makt i domstolene og kritikkfri innflytelse over juristers vurderinger og avgjørelser.

Resultatene er ikke uteblitt. Mange av barna som utsettes for denne mishandlingen i offentlig regi, forsøker å kjempe seg fri og flykter tilbake til sine kjære, forfulgt av politi og utsatt for nye deportasjoner. Enda flere familier rapporterer at de har vært utsatt for fiendtlig og truende pågang fra barnevernet og at det eneste realistiske er å leve omtrent som kristne i Sovjetunionen eller jøder i 30-årenes Tyskland: flykte til utlandet eller prøve å bli usynlige. Fosterbarn har stor overhyppighet av asosial og kriminell utvikling, spesielt de som har vært under barnevernets "omsorg" lenge. Deres skjebne viser til fulle det uriktige i barnevernets påstander om at de hjelper barn som er "ødelagt" av sine familier.

Ofrenes ulykke og myndighetenes overgrep illustreres klart av den ferske dommen i saken på Hamar, anlagt av en nå kriminell ungdom mot et nedbrytende byråkrati som har holdt ham i konsentrasjonsleir og ødelagt hans liv. Når han har sonet fengselsstraffen, skal han nå holdes som økonomisk slave inntil han har betalt sine plageånder over en halv million kroner.

I kontrast til denne dommen kan jeg sitere fra en annen byrettsdom, i en straffesak mot en ungdom tiltalt for narkotikabruk og tyveri: "Til straffeutmålingen skal bemerkes: Tiltalte har hatt en svært vanskelig barndom og ungdom. Hun ble av barnevernet overført fra sine foreldre da hun var ni år. Tiltalte ønsket ikke dette. Det må legges til grunn at de ulike tiltakene barnevernet senere har iverksatt dels har vært mislykket, dels har virket direkte destruktivt på hennes personlighetsutvikling."

Hvis HJS virkelig ikke kjenner virkeligheten, skyldes det antagelig at folk av gode grunner er forsiktige med å utlevere seg overfor hans yrkesgruppe. Den makt disse yrkenes representanter utøver, fører til at at de lever isolert fra realitetene for de mennesker de pretenderer å hjelpe og "behandle". Spalten "På innsiden" viser da også fra tid til annen symptomer på den kliniske psykologiens bankerott. Gamle dagers Klara Klok lå nok i sunt skjønn, respekt for andre og reelt gode råd ganske langt foran dere fire.

Barnets beste eller verste?

Må barn vernes mot barnevernet?

Omsorgsovertakelse er ikke barnevern

Tillbaka till Artikelindex