Om å møte sin psykolog

Av Nils Christie, professor

 

 

 

 

 

 

 

 

En kvinne står tiltalt for å ha drept et barn. Kvinnen blir observert av oppnevnte sakkyndige. En av dem er psykologen Kirsten Rasmussen. Her er noen glimt av hva pressen gjengir fra psykologens omtale av kvinnen hun har møtt:

 

Hun har en nærmest kronisk tomhets­følelse, har hatt mange intense og ustabile forhold og har et svært svingende stemningsleie. …

Vi har mistanke om at flere av hennes sykehusopphold kan skyldes simuleringer, men har ikke nok dokumentasjon for å stille noen sikker diagnose(Aftenposten 28-10).

 

Hvor raskt kan det skifte fra godt humør til sinne, spør aktor.

- På den tida det tar å kaste mynt og krone, svarer professor Kirsten Rasmussen (Dagbladet 28-10).

 

Rettspsykiaterne mener kvinnen har en emosjonelt ustabil personlighets­forstyrrelse av såkalt borderlinetype (Dagsavisen 28-10).

 

En teknisk ekspert kan si: Fingeravtrykk på kniven og fotavtrykk i sneen viser at den mistenkte var der. Det er konkrete spor mot konkrete handlinger. Er man under mistanke, får man finne seg i at slikt sies. Men å si, som ledd i en bevisbedømmelse, at et menneske er av en bestemt type; er borderline, er en med svingende stemningsleie, er en som skifter fra lyse toner til sinne på et sekund, - og mye, mye mer? Dypt krenkende karakteri­stikker som denne kvinne skal bære med seg inn i fremtiden. Er det slikt psykologer vil og skal være med på?

 

Og hva er grunnlaget for påstandene? Det dreier seg om påtvungete møter mellom en antatt sakkyndig og et menneske som står under mistanke om å ha begått en forferdelig handling, og som også, uansett skyld, er i sorg og fortvilelse over barnets død og alt som fulgte. Jeg kjenner ikke Kirsten Rasmussen, men holder det ikke som helt usannsynlig at jeg ville være både tilbakeholden, inadekvat og negativ overfor henne i møter av denne karakter. Det kunne jeg også - i pressede situasjoner - ha vært overfor andre myndighets­personer som Rasmussen trolig ville ha snakket med for å finne ut hvordan jeg nå egentlig er.

 

                                  *        *        *

 

Vi må tilbake til gamlemetoden. Dommere må ta ansvaret selv. De må ikke gjemme seg bak den tro at psykologer og psykiatere kan fortelle dem hvorledes mennesker er. Dommeren må selv finne ut av om tiltalte lyver, og ikke søke ansvarsfrihet bakom ukontrollerbare ekspertutsagn.

 

                                  *        *        *

 

Det går i bølger, dette her. I en periode stod rettspsykiatrien sterkt. Handlinger skulle kunne forklares ved gjernings­personers særtrekk. Men så skiftet det. Knut Hamsun kom med sitt bidrag ved boken "På gjengrodde stier", - en bok han skrev etter å være rettspsykiatrisk observert og diagnostisert. Litt dumt med en "varig svekket" som skrev så godt. Rettspsykiatriske forutsigelser om fremtidig kriminalitet viste seg også å være skrøpelige, behandlingsresultatene likeså. Tidsånden spillte nok også med. Sosiale forhold kom i sentrum for forståelsen av lovbrudd.

 

Men nå er vi inne i en ny bølge. "Farlighet" er et nygammelt moteord. Og nå er også psykopatene gjenoppstått. Det passer godt til vår tid, individualismens tid. Inne i deg ligger forutsetningene for ditt liv, det gode liv og det onde. Som hjelpemiddel for å finne om du er en psykopat, er det satt opp en sjekkliste over uønskede atferdsformer. Skårer du over 30 poeng, eller 18 på en annen liste, da er du psykopat. Du bør ikke ha hatt mange kortvarige forhold, det teller med i poengsummen. Parasittisk livsstil er også på listen. Fallskjerminnehavere bør passe seg.

 

                                  *        *        *

 

Jeg skriver dette før dom er falt i saken mot kvinnen tiltalt for å drept et barn. Om hun finnes skyldig, får hun en ekstra bør med seg inn i soningen. Psykologens dom. Men om hun nå ikke finnes skyldig, så er hun fortsatt dømt av psykologen.

 

Tankene går til Stockholm, til drapet på utenriksminister Anna Lindh. Man fant hurtig en antatt gjerningsmann. Alt passet; bilde og personlighetstype. Opplysningene om den skrekkelige mannen veltet ut; seksuell legning, generell upålitelighet, politiske ekstrem­tendenser. Venner, politi og atferds­forståsegpåere lekket som siler.

 

Og så var det altså ikke ham.

 

 

Forsvareren som gråt

Av Nils Christie

 

Rettens tjenere – eller domstolenes?

Av Nils Christie

 

Tillbaka till Stemorsaken

 

Nils Christies Bibliografi 1952 - 1999

 

Tillbaka till Artiklar