Forsvareren som gråt

Av Nils Christie, professor

 

 

 

 

 

 

 

 

I Trondheim er en kvinne dømt for å ha drept et barn. Hun ble funnet skyldig i tingretten, og nå også av juryen i lagmannsretten. Etter endt kakebakst sammen med barnet på kjøkkenet, skulle de sammen ned en trapp for å se video. Etter et fall i trappen havnet kvinnen bevisstløs oppå barnet. Barnet ble kvalt. Kvinnen mener at hun, etter at hun kom til bevissthet, gjorde alt som stod i menneskelig makt for å redde barnet. Retten mener hun med vilje kvalte barnet.

 

Jeg var ikke til stede under sakenes gang, og kan ikke ha noen sikker mening om dommene. Men en uro gnager i sjelen. En uro basert på hva som er kommet fram i media om hovedaktørenes adferd under sakens gang.

 

Allerede under behandlingen i tingretten ble første feilskjær tydelig. En professor i psykologi beskrev kvinnen på måter som klart reduserte hennes muligheter for å bli trodd av retten. Det ble hun da heller ikke. (Jeg skrev om hendelsen i Morgenbladet 7-13 november 03.) Den samme sakkyndige ble også anvendt i neste instans.

 

Forsvareren bad om at tiltalte måtte få slippe å sitte i varetekt inntil saken skulle opp i lagmannsretten (som det ble gjort i Hussein-saken). Bønnen ble avslått, og kvinnen møtte for lagmannsrett 15 kilo tynnere enn ved innsettelse, og i elendig forfatning. En i stor grad selvstyrt elendighet, mente retten, og nektet å utsette saken. Etter hvert ble det åpenbart at hun ikke kunne være til stede, hun satt i retten og ristet og gråt, og saken ble deretter ført uten hennes tilstedeværelse. Senere ble kjent at hun en søndagskveld i denne periode hadde vært tatt med på kino for å se ”Ringenes herre”. Ektemannen sier under eksaminasjon at det var for å forsøke å styrke henne til å kunne møte i retten. Dommeren sier: ”Jeg er sjokkert, for ikke å si rasende. Holdes vi for narr” (Aftenposten 9. februar). I flere referat fra saken får vi vite om høy temperatur under saken. Forsvarer ble stadig avbrutt av dommeren. ”Jeg synes det var en nedlatende behandling”, sa en av dem til NTB.

 

I Adresseavisen for 28 februar finner jeg et innlegg av  Mette Renée Green som saklig nok sier hun står flere av aktørene nær, dog ikke domfelte eller hennes familie. Innsenderen, med teater/drama som hovedfag, var til stede gjennom de to siste dager av saken, og skriver: ”... jeg refererer kun det jeg ved selvsyn observerte. Himling med øynene, sarkastiske smil og tydelig mimikk fremført av enkelte rollefigurer under forsvarers bevisfrem­leggelse og prosedyre, viste tydelig, hva de mente. Sending av lapper og geberder ser unektelig uverdig ut. Forsvarer ble gjentatte ganger avbrutt av dommeren under prosedyren med innspill som ”dette kan du da ikke mene” og ”nå snakker du mot bedre vitende”. Hvilket inntrykk hadde slik oppførsel på for eksempel juryen?”

 

Den dømte gråt da hun ble funnet skyldig. Det gjorde også forsvareren da hun etter domsavsigelsen møtte pressen og ble spurt om hvordan det gikk med klienten som like før var sykehusinnlagt etter et selvmordsforsøk.

 

                                  *        *        *

 

Saken reiser en rekke spørsmål i forbindelse med vår domstolsordning. Jeg nøyer meg med å berøre to av dem:

 

Påtrengende er spørsmålet om de sakkyndiges rolle. Skal psykologer og psykiatere fortsatt få adgang til å uttale seg om tiltaltes troverdighet før skyldspørsmålet er avgjort? Det er uforståelig at vi lar dette skje, - og også at psykologer og psykiatere lar seg bruke til dette. Skal de si noe, bør det bli etter skyldkjennelsen. Og det bør bli en klar praksis at forsvaret stiller med moteksper­tise i slike saker.

 

Og så til forsvareren som gråt. ”En overengasjert forsvarer skaper ikke tiltro”, sier tingrettsdommer Tor Langbach i en kronikk i Adresseavisen 24 februar i forbindelse med saken. Og han sier også at en av forsvarerens oppgaver er ”å nå rettens hjerne og hjerte med argumenter for tiltaltes sak. Hvis en forsvarer oppfører seg slik at retten ikke lytter, hvordan skal forsvarer da kunne lykkes med dette?”

 

Men Langbach blir her for enkel. Hvis forsvaret møter en mur av uforstand, skal det da høflig bøye seg for dette? Hvis dommeren med sitt kroppsspråk og sin prosessledelse i juryens påsyn uavlatelig sier skyldig, skyldig, skyldig, skal forsvareren da lydig følge signalene, dempe sin kritikk av etterforsking, av aktor, - og av dommeren selv? Og så forholdet til den man er der for å forsvare. Overengasjert? Hvis nå klientens liv står på spill? Hvis man mener å vite så mye om den man forsvarer at man ser lidelsen, ser hun brytes ned, ser faren for at hun vil begå selvmord, skal man da fromt bøye seg for dommer og aktors og psykologers karakteristikker?

 

Og når det hele er over og kvinnen man forsvarer er dømt for drap, skal man da rolig og fredelig forlate arenaen?

 

”Justismord!” ropte Olav Hestenes en gang da en skyldkjennelse ble opplest. Ved gjenopptagelse ble mannen frikjent. Dommeren bør vel under vår rettsordning være fjern, kjølig, nøytral. Men forsvareren i en straffesak er der for sin klient. Hvilken vanskjebne å få en forsvarer som ikke viser følelser i en sak med en klient i stor nød. Hvilken elendig rett som ikke skulle gledes over dette.

 

 

 

 

Om å møte sin psykolog

Av Nils Christie

 

Rettens tjenere – eller domstolenes?

Av Nils Christie

 

Tillbaka till Stemorsaken

 

Nils Christies Bibliografi 1952 - 1999

 

Tillbaka till Artiklar