STATEN ER EN DÅRLIG MOR

 Av Gry Scholz Nærø

”Barnevernet er ondskap satt i system. De har ødelagt meg og min familie. Mamma orket til slutt ikke mer. Hun tok livet av seg.”
 ”Per” (19) forteller atter en trist historie om livet som barnevernsbarn (intervju april 2010), i forbindelse med mitt pågående bokprosjekt om dagens barnevern – arbeidstittel: ”Rettsløs. Rettsstatens fallitt: Om barnevernets makt – familiens avmakt.”
 Nylig fokuserte BT igjen berettiget på forholdene for den stadige økende andelen barn og unge som er / har vært under barnevernets omsorg: ”Jeg skal vise at det går bedre med meg når barnevernet ikke bestemmer over meg, sier ”Jonas” (18) til BT 28. 6. Han er ”sint og bitter på barnevernet.”
”Jonas” og ”Per” er ikke alene. Dessverre er det så alt for mange i samme situasjon. Nå som før. ”Barnevernet er stedet Gud glemte” sier en barnevernspedagog som tidligere jobbet i det kommunale barnevernet. Til hun ikke orket mer av en praksis – ”ukultur” – som brøt med alt hun hadde lært - hva som er til barnets beste, (intervju mars 2010).

”Autoritært, hjerteløst, nedlatende, lite kompetent og lite opptatt av barnet. Foreldre og barns rettssikkerhet er en illusjon. Om 10-15 år kommer vi til å skamme oss like mye over dagens barnevernssaker, som vi gjør over behandlingen sigøynerne i sin tid fikk. Da vil det vrenge seg i flere mager enn i min. Dagens barnevern viser rett og slett en total mangel på respekt for mennesker som sliter," er advokat Venil Thiis nådeløse dom, (Adressa.no 10.12.2001).

Som nestleder i Nordiske Komiteen for Menneskerettigheter (NKMR) - en ideell interesseorganisasjon som jobber for barnefamilier som på ulike måter er / har vært i kontakt med barnevernet - mottar jeg daglig fortvilte henvendelser fra ungdommer, foreldre, besteforeldre o.a som ber om hjelp. Noe de ikke finner hos offentlige myndigheter, ikke minst kommunale – som jo har lovpålagte og yrkesetiske plikter til å hjelpe, selvsagt ikke skade.

Som før opplever barnevernsbarn overgrep, krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, menneskeverdet – ja, offentlig omsorgssvikt. Selvsagt får noen hjelp, men det kan aldri legitimere at majoriteten erfarer det stikk motsatte. Resultatet er ødelagte liv, som i verste fall går tapt så alt for tidlig. En samlet vurdering av materialet i mitt bokprosjekt gir entydig konklusjon: Staten er en svært dårlig mor. Systemsvikten er like fundamental som den er eskalerende og langvarig.  Medias, ikke minst BTs og TV2s oppslag om barnevernet styrker konklusjonen. Det samme gjør bred internasjonal forskning og statistikk. Det er like uforståelig som uakseptabelt at dette ignoreres av både politikerne og etaten selv.  I tiår etter tiår har barnevernet fritt fått utvikle seg til en "stat i staten," preget av "lovløse tilstander," maktmisbruk, overgrep. Barnevernet er mildt sagt på ville veier. Ingen tar ansvar. Ingen vet. Ingen vil vite. Ingen gjør noe. Slik kan vi selvsagt ikke ha det. Det godt dokumenterte langvarige, skrikende behovet for endringer må omsider taes på alvor. Ikke minst å etterleve menneskerettighetene i eget land. ”J’accuse!” tordnet Émile Zola. Det samme gjør jeg. Og etterlyser reell vilje til handling hos våre folkevalgte lokalt og nasjonalt NÅ. Det bør opprettes en Havarikommisjon.  En uavhengig granskning, full gjennomgang av barnevernets praksis med sikte på å foreta organisatoriske og juridiske endringer, der en av flere er autorisasjon av barnevernsansatte. Vi som medmennesker kan ikke akseptere flere tragedier, slike ødelagte liv som BT avdekker i den opprørende ”Jonas-saken.” Måtte det bli den siste.

Barnevernet er et komplekst saksfelt, med komplisert byråkratisk struktur, som fører til ansvarsfraskrivelse statlig og kommunalt. Få, om noen, har så mye makt til å fatte så inngripende tvangsvedtak i menneskers liv, liten som stor – for ”livstid.” Samtidig er denne maktetaten skremmende lukket for innsyn og kontroll. Kompetansen, kvalitetssikring, kontroll-, klage- og tilsynsordningene i barnevernet er alt for dårlig. Barneombudets siste rapport ”Maktesløst tilsyn. Tilsyns- og klagesystemet i barnevernet” har i så måte en dekkende tittel. Det er et av flere alvorlige forhold som gir grunn til å spørre hvorvidt rettsstatens grunnleggende krav til den enkelte borgers rettsvern og rettssikkerhet er godt nok ivaretatt i denne delen av offentlig forvaltning?

Barnevernet - det kommunale, den statlige fylkesemda, departementet, domstolene, inkl Høyesterett, er på kollisjonskurs med entydig, massiv domspraksis ved Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg, jfr EMK, artikkel 8 ”Retten til privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse,” men også EMKs absoluttartikkel 3 ”Forbud mot tortur, umenneskelig, nedverdigende behandling eller straff”, FNs barnekonvensjon, jfr. menneskerettsloven, 1999, §§ 2, 3. § 3 innebærer at menneskerettighetene har forrang over nasjonal lovgivning, uten at det hittil har endret praksis. Omfanget av tvangsplasseringer utenfor hjemmet øker jevnt. Majoriteten er permanente plasseringer, til barnet er 18 år eller eldre – ofte omtalt som ”snikadopsjon.”  Plassering utenfor hjemmet skal være absolutt siste utvei. I stedet brukes det som første, noe bl.a den eksplosive økningen i akuttvedtak de siste år viser. Hjelpetiltak i hjemmet glimrer med sitt fravær. Så også i ”Jonas-saken.”  I strid med menneskerettighetene og barnevernlovens grunnleggende intensjoner: Det biologiske- og minste inngrepsprinsipp, midlertidigheten i plassering, jfr lovforarbeidene (Ot.prp 44 1991-1992). Nylig vedtatte endringer om tvangsadopsjon som barneverntiltak, og samværspraksis er i strid med menneskerettighetene. EMD har fastslått at samvær så sjelden som noen timer én gang i måneden er brudd på artikkel 8. Norsk praksis er max fire-seks årlige samvær. FNs barnekomité har i en årrekke forgjeves rettet skarp kritikk mot norsk barnevern, og krevd tiltak, også mht den alarmerende selvmordsraten. Blant mye annet spør komiteen om man i norske kommuner i det hele tatt kjenner til barnekonvensjonen?

Årsakene til at Norge fortsatt, etter mer enn 100 år med barnevernlovgivning om det offentliges ansvar - den første i sitt slag faktisk - har et system som alt for ofte skader mer enn det hjelper, er mange. Det fins verken enkle forklaringer eller enkle løsninger. I motsetning til hva etaten selv, politikerne med regjeringen i spissen, stort sett hevder, og i forlengelsen ofte media.. To gjentatte påstander nevnes kort: ”ressursmangel,” og at ”foreldre har for mange rettigheter på bekostning av barnet.” På bakgrunn av bred real- og formal kompetanse tør jeg fastslå at dette er dokumenterbart feil. Men ikke bare det – slik ”farlig lettvint” forenkling gjør galt enda mye verre. Det er umulig å redegjøre for dette - alt det mye og viktige innen barnevern - i en kronikk. Men vi må gjøre noe NÅ! Det haster.

Staten er en dårlig mor

Av Gry Scholz Nærø, Kronikk, Bergens Tidende, bt.no - 05.jul.2010

Barneombudets rapport: Maktesløst tilsyn. Tilsyns- og klagesystemet i barnevernet

Tillbaka till Artiklar