Skadelig barne"vern" i Sverige og Norge

 av Marianne Haslev Skånland

Situasjonen for barn og foreldre som forfølges av barnevernet er redselsfull i Norge også, og jeg har med interesse fulgt den siste tids debatt i Arbetet Nyheterna.

Debattinnleggene fra Mats KG Johansson er typisk slik vi også dessverre ser i Norge. Johansson doserer oss om prinsipper og rettsordninger, slik de skal fungere og slik han tror de gjør det, mens det fremgår at han intet vet om virkeligheten i sakene. Han minner meg om Røde Kors på besøk i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. De kunne ikke se noe galt med forholdene jødene levet under der, og gjorde intet forsøk på å komme bak fasaden.

De av oss som setter oss inn i barnevernssaker, oppdager snart en påtagelig forskjell mellom lovverkets intensjon og praksisen i barnevernet og domstolene. Mange graverende overgrep lar seg lese direkte ut av dommer og dokumenter. Dessuten er barneverns-ofrenes beretninger i de skandinaviske land omfattende og tilgjengelige for alle som vil åpne øynene. Flere tusen familier har erfart realitetene: at barnevernet og deres "sakkyndige" psykologer/psykiatere baserer seg på uvitenskapelige teoretiseringer, driver en både inkompetent og skadelig praksis, og lyver om barn og familier.

Barnevernet i det "frie" Norge ligner til forveksling kjente diktaturers bruk av polititropper for å disiplinere befolkningen. Situasjonen er blitt at barnevernet fritt setter ut i livet sine "vurderinger" av hvem som skal ha adgang til å ha barn og hvordan familiene skal være, og stadig plasserer barn i foster"hjem" og "behandlings"institusjoner som reelt er barne- og ungdomsfengsler. Under dekke av å være et hjelpeapparat har barnevernet og deres håndlangere med andre ord fått utvikle seg på lignende vis som Robespierres "velferdskomité".

Barn er blitt selvstendige rettssubjekter, i den hensikt at dette skulle styrke deres rettigheter og rettssikkerhet. Resultatet er blitt motsatt: de er nå forsvarsløse overfor en autoritær sosialstat med sosialsektors-kadrer på jakt etter jobber og inntekter, og som derfor konstruerer problemer som ikke finnes og forstørrer dem som finnes.

Galskapen ble total da psyko-sosio-profesjonene samtidig klarte å erobre makt i domstolene og kritikkfri innflytelse over juristers vurderinger og avgjørelser. En vesentlig årsak til at dette har ført til katastrofe, er å finne i gjenopplivingen de siste 30 år av freudiansk og annen uvitenskapelig psykologi. Selv er jeg språkforsker. Jeg har med vantro sett hva disse folkene påstår om språk, språkbruk og barns språkutvikling. Forferdelsen har økt etter som jeg har funnet at de er like inkompetente innen andre fagområder som de også uttaler seg skråsikkert om.

Resultatene er ikke uteblitt. Mange barn som utsettes for denne mishandlingen i offentlig regi, forsøker å kjempe seg fri og flykter tilbake til sine kjære, forfulgt av politi og utsatt for nye deportasjoner. Enda flere familier rapporterer at de er utsatt for fiendtlig og truende pågang fra barnevernet og at det eneste realistiske er å leve omtrent som kristne i Sovjetunionen eller jøder i 30-årenes Tyskland: flykte til utlandet eller prøve å bli usynlige.

Fosterbarn har stor overhyppighet av asosial og kriminell utvikling, spesielt de som har vært under barnevernets "omsorg" lenge. Deres skjebne viser det uriktige i barnevernets påstander om at de hjelper barn som er "ødelagt" av sine familier. Sosialarbeiderne lyver også jevnlig når de hevder at de arbeider for å gjenforene familier som de selv har revet opp. Her i Norge har de så vidt jeg vet ikke kunnet dokumentere en eneste sak der de har tatt initiativ til å føre barn tilbake til familien, uansett hvor fortvilet barnet er. Jeg har heller ikke hørt om slike tilfeller i Sverige, tvert imot.

Det er i denne forbindelse interessant å merke seg den stadige unnskyldningen: alle kan jo gjøre feil, i alle yrker. Ja, men hvis vi andre gjør tilsvarende grove feil og overgrep, og insisterer på å fortsette med dem, må vi stå til ansvar for dem, vi blir oppsagt eller avsatt, må betale erstatning, og kommer i fengsel.

Ofrenes ulykke og myndighetenes overgrep illustreres klart av de fleste dommer, som legger skyld på offeret. I kontrast til disse siterer jeg fra en dom i byretten (= tingsrätten) her, i en straffesak mot en ungdom tiltalt for narkotikabruk og tyveri: "Til straffeutmålingen skal bemerkes: Tiltalte har hatt en svært vanskelig barndom og ungdom. Hun ble av barnevernet overført fra sine foreldre da hun var ni år. Tiltalte ønsket ikke dette. Det må legges til grunn at de ulike tiltakene barnevernet senere har iverksatt dels har vært mislykket, dels har virket direkte destruktivt på hennes personlighetsutvikling."

Når noe fungerer dårlig, melder spørsmålet seg om hva man skal gjøre. Nesten alle Norges politikere finner det lettvint å tro på sosialkontorenes propaganda. De roper derfor på mer barnevern, mer av det samme, slik politikere har for vane. Begrunnelsene varierer med partienes ståsted, men de færreste klarer å se i øynene at sosialarbeidere og deres psykologer lyver systematisk og ustanselig, og at et system og en ideologi som er løgnaktig fra grunnen, må avskaffes.

Forholdet til sosialismen er interessant. Her i Norge vil nå vår sosialdemokratiske regjering øke bruken av fosterhjem, og innføre familierådgivnings- og barneverns-etater i lokalmiljøene. Blant annet vil de installere dem i borettslag. Parallellen til overvåking i diktaturstater, så som "nabolagskomitéene" i Kina og Øst-Tyskland, er slående. Hele den ulykke som det skandinaviske sosialsystemet er blitt, stemmer dessverre godt med de autoritære aspekter ved sosialistisk tenkning. Med innbitt tro på at alt som gjøres av kollektivet – det offentlige – er storartet, mens individuell frihet, selvbestemmelse og variasjon er mistenkelig, har sosialismen ikke markert seg positivt når det gjelder menneskerettigheter. Materialismen forblinder også: man innbiller seg at det er viktigere for et barn å ha slike og sånne materielle forhold enn å ha sin egen familie, og kan ikke forstå at barna lider og lengter i slike gyldne bur. Hvor forvrengt ens virkelighetsoppfatning derved blir, illustreres av det faktum at ordet "kjærlighet" er fraværende fra sosialetatens utredninger og argumentasjon – den virkelige, uerstattelige basis for liv og lykke, den selvsagte kjærlighet som ikke trenger å bevises eller diskuteres, mellom mennesker som hører sammen i en familie.

Men sosialstats-tyranniet kolliderer med det som burde være en annen grunnleggende tanke i sosialismen: kravet om rettferdighet, som betyr varme og godhet for andre og respekt for deres rett til frihet og selvstendighet, særlig når disse andre har mindre makt og posisjon enn en selv.

Sverige nonchalerar umgängesrätten

Tragedier vid tvångsomhändertaganden

Envis förälder riskerar sitt barn

Förvaltningsdomstolarna håller inte måttet

Tillbaka till Artikelindex