| 
Sjokktall
om vold i skolen!
Hvem står for dagens oppdragelse av barn og ungdom?
Av Jan Hansen, Frilansjournalist (NJ)
|
|
Dagbladets nettutgave presenterte tirsdag 11/10
en artikkel med hovedfokus på vold i skolene. Leder i Utdanningsforbundet,
Helga Hjetland, mener mørketallene er store. Ja, det er mulig at så også kan
være tilfelle. Men hva er egentlig de bakenforliggende årsakene, og hvem har
den egentlige skylden for utviklingen vi nå både ser og hører om så godt som
daglig? For å kunne komme videre og til bunns i problemet vold mot både lærere
og elever på skolene, må vi være voksne nok til å se på en del faktorer og
fakta i den forbindelse.
Den frie barneoppdragelsen som våre kjære nabo i øst (Sverige) engang i tiden
innførte, smittet omsider også over på vårt norske samfunn. Alle vet jo i dag
hvordan Pippi Langstrømpe levde i de idylliske skogene i Småland. Egentlig en
artig og varm serie av Astrid Lindgren, men heller ikke så lite farlig på flere
måter. En hendelse med vår egen og den gang, en ganske så eksperiments- og
eventyrlysten 5 åring, har vi som forelde sterkt i minne. Kunne Pippi fly,
ja så kunne selvsagt hun gjøre det samme. Hun ville prøve seg men ble
heldigvis stoppet. Hun fikk ikke se flere Pippi episoder etter hendelsen
som inntraff.
Fakta viser i dag at den frie barneoppdragelsen, har gitt både svenske
foreldre, lærere, pedagoger, domstoler, politi og påtalemyndigheter litt av en
hodepine. Svært mange svenske foreldre, bannlyser i dag alt som heter fri
barneoppdragelse. I dag har de med egne øyner selv fått se hva mye av
dette viss vasset, egentlig har ført til på flere områder. Men at
”ekspertene” bak teorien, ideologien og eksperimentet "fri barneoppdragelse",
noen gang vil komme til å innrømme at de selv tok grundig feil den gang
de selv, framsto som talsmenn og talskvinner og forherliget det hele, vil
nok aldri komme til å skje.
La det i utgangspunktet være helt klart at det er barnas foreldre og nærmeste
foresatt, som har hovedansvaret for deres oppdragelse, både i hjemmet og
utenfor skolens område. På skolene er det derimot lærerne/pedagogenes
primæroppgave å påse at barn og unge, får den undervisningen som loven tilsier
at de også har krav på. Videre har lærerne/pedagogene også et ansvar for å sørge for tilstrekkelig
assistanse og støtte for de av elevene, som måtte trenge ekstra undervisning,
spesielle og individuelle hjelpetiltak. Men samtidig må også lærerne/pedagogene
i tillegg, ha visse muligheter (alburom) til å kunne gripe inn, og
kunne irettesette elever som viser en klanderverdig og utilbørlig
oppførsel.
Det er ikke lærerne/pedagogenes ansvar å oppdra barn og unge. Likevel har de et
medansvar, likeledes en moralsk plikt til å sørge for at elever med allerede
god oppførsel hjemmefra, ikke får denne forringet på skolen, nettopp grunnet
elever som kan komme fra hjem hvor det eventuelt kan være både så som så med
selve barneoppdragelsen. La meg i denne forbindelse driste meg til å si at
mange av ”bråkmakerne” på norske skoler, er faktisk også barn og unge som
egentlig barnevernet har hovedansvaret for – også oppdragelsen. Og akkurat på
dette området, kan det ganske sikkert ligge store mørketall. Tall som en
virkelig burde satt et nærmere søkelys på.
Like
viktig er det å få etablert og opprettholdt (vedlikeholdt) et nært og godt
samarbeide mellom skole og hjem, de eller den som sitter med hovedansvaret for
barnas daglige omsorg. Et åpent og godt samarbeide mellom skole, foreldre eller
andre foresatte, vil utvilsomt medføre at forringelsen av barnas oppdragelse
minimeres. Og når dette er sagt, så må heller ikke våre politikere lage lover
som egentlig er helt på trynet. Jeg velger å bruke et slikt folkelig akseptert
uttrykk i nettopp denne forbindelse. Dette for at mitt budskapet skal nå fram
til dem det så absolutt bør nå fram til. At man i dag har fått en lov som
tilsier at man knapt nok ikke kan ta i et barn for å irettesette dette, uten å
risikere både politianmeldelse og fengselsstraff, viser med all tydelig hvem
som egentlig skylder en litt IQ.
Det er slettens ikke verken ment eller sagt fra min side, at barn skal lynsjes
eller skamslås både gul og blå, dersom de viser dårlig oppførsel. De aller
fleste barn går det dessuten an å snakke til rette med en bestemt røst. Men så
finnes det også en del barn der man fysisk må markere at grenser er overtrådt.
Og med slike barn må man dessuten være enda mer restriktive og meget
konsekvente. Altså! Så langt min venn – men ikke en meter lenger uten
konsekvenser. Barn er dessuten veldig forskjellig også innen en og samme
familie. Ikke prøv å motsi meg på disse punkter. Jeg har flere tiårs erfaringer
fra både egne og andres barn, og på en rekke områder gjeldende barn og unge.
Når dette også er sagt, så vil jeg nå gå inn på et emne og et tema som
ikke minst er like viktig å fokusere på, når det gjelder barn og unges
oppdragelse i dag. Dette kan blir noe tungt å svelge for en stadig mer
pengegrisk film-, medie- og spillebransje.
Gjennom flere tiår har også norske barn og ungdommer fått seg servert såkalte
”artige” og ”underholdene” barne- og ungdomsprogrammer, filmer og spill via
både tv-skjermer, populære spillemaskiner og via hjemme-PC. Programmer, spill
og filmer som egentlig burde inneholde en mer uskyldig humor, slik at avviket i
forhold til barn og unges oppførsel, ikke ble vesentlig forringet ved å se på
underholdning generelt. Ikke alle kan skille mellom film, spill og virkelighet.
Og noen barn og unge vil alltid la seg påvirke i en eller annen grad. Og hva er
det vi som voksne foreldre selv er blitt vitne til, likeledes fått se
gang på gang? Jo. Voldelige spill og såkalte ”artige” barne- og ungdomsserier
og filmer, og med et innhold som kan få selv den mest hardbarkete til å
vri seg rundt mer enn 180 grader.
I såkalte, pr. definisjon, ”artige” spill, barne- og ungdomsfilmer og
programmer, har det inngått og inngår fortsatt, et grovt og ofte særdeles
vulgært språkbruk. Dette lærer barn og ungdom og bruker det selvsagt også
overfor både foreldre, lærere, foresatte, omsorgspersoner og
andre mennesker, dersom de ikke er blitt lært opp til å skille mellom hva
som er underholdning og spill, og hva som er realiteter og virkelighet.
Ikke minst hva som er rett og hva som er galt. Omtalte spill, filmer og
seriene, er ofte fylt med alt fra grov fysisk og psykisk vold og tortur,
intriger mellom barn, unge og foreldre, voldtekt, knivstikking, mord,
skyting, slakting av mennesker på åpen gate, bombeattentater osv. osv. Og dette
definerer en stadig mer kynisk og rå film-, spille- og mediebransje som ”artig”
underholdning. Snakk om å være helt på jordet. La meg få skyte inn at
foreldrene selv, selvsagt har et stort ansvar overfor barn og unge når det
gjelder å begrense tilgangen til såkalt ”artig” underholdning som her beskrevet.
Og la meg nevne at statskanalen NRK i flere sammenheng, slettens ikke
er noe særlig bedre enn andre medier på dette området.
Det er også et stor tankekors at til og med barn og unge som er inntatt på
barnvernetes såkalte oppfostrings- og
beskyttelsesinstitusjoner, faktisk har fri adgang til det aller meste av
slik forbannet søppel som jeg har beskrevet. Og oppførselen fra mange
barnevernsplasserte barn og ungdommer er ofte helt horribel. Men er dette
barnas og de unges egen skyld? Nei – så men om det er. Og noe må jo
være fullstendig galt når disse, til og med kan få skaffet seg både kniver og
skytevåpen når de følger med barnevernets "vaktkorps" på såkalte
oppdagelses- eller kanskje "oppdragelsesreiser" til fjernere
himmelstrøk på skattebetalernes regning. Og så spør ”ekspertene” selv, om
hva som kan være tenkelige årsaker til at barn og ungdom,
egentlig blir så voldelige? Ta av dere de mørke solbrillene. Det
bruker å gi litt klarere og bedre sikt for de aller fleste.
12.10.2005
Skole og
oppdragelse
Av Marianne Haslev Skånland
Norsk lærerlags holdninger til
barneoppdragelse
Av Marianne Haslev Skånland