Sex-krigens tragedie

Kronikk av Alex Iversen, Medieviter

Det siste halvårets norske sex-krig har gitt oss resultater som Stortingets vedtak om å beholde den særnorske "pornosladden", innføringen av en uaktsom voldtektsparagraf i straffeloven, og barneombud Trond Waages advarsel til unge jenter om ikke å kle seg for utfordrende.

Medieviter Alex Iversen hevder at disse fenomenene er resultat av den samme nypuritanske og seksualfiendtlige ideologi og er preget av moralsk panikk.

Det erotiske har fortsatt evnen til å skape offentlig forargelse, sosial panikk, og akutt moralsk forvirring, hele 30 år etter den seksuelle revolusjonen. Seksualiteten er blitt en av samfunnsdebattens viktigste frontlinjer, der intense personlige, politiske og kulturelle konflikter kontinuerlig utspiller seg. Disse basketakene over seksualmoral og erotisk atferd har mye til felles med tidligere tiders religiøse konflikter, de har en kolossal symbolverdi, de er ofte dypt irrasjonelle, og samfunnet projiserer i mange tilfeller sine mest eventyrlige drømmer og verste mareritt inn i dem.

Utvalgte høydepunkter fra den seksuelle krigsfronten det siste halve året er Stortingets behandling av Seksuallovbruddutvalgets innstilling, innføringen av en uaktsom voldtektsparagraf i straffeloven, sjokkbølgene i kjølvannet av den svenske antiporno-dokumentaren Shocking Truth, og barneombud Trond Waages advarsel til unge jenter om ikke å vise for mye av navlen i sommervarmen. Sett under ett forteller dette en sørgelig historie.

Det forteller om en kultur som er kronisk ambivalent i forhold til sex. Det forteller om ryggesløse politikere som er ute av stand til å tenke prinsipielt om seksuelle spørsmål. Og det bekrefter litteraturforskeren Eivind Tjønnelands påstand fra tidligere i sommer om at en nypuritansk landeplage har hjemsøkt nasjonen (Dagbladet 3.7.00).

At vestlige kulturer har et ambivalent forhold til sex er selvfølgelig ikke noe nytt. Det er en etterlevning fra den kristne kulturarven, som alltid har behandlet sex som noe syndefullt, destruktivt og stygt. I dag lever imidlertid seksualfiendtlige forestillinger sitt eget liv, uavhengig av det religiøse opphavet.

Debatter om sex er nesten alltid normative, og i de fleste tilfeller defineres bare en liten del av menneskers seksuelle potensial som verneverdig, normal, naturlig og politisk korrekt. En imaginær linje skiller denne "gode" og "normale" seksualiteten fra andre seksuelle aktiviteter som, avhengig av hvor fordømmelsen kommer fra, defineres som djevelens verk, patologisk, farlig eller politisk forkastelig.

Når seksualmoralske og seksualpolitiske konflikter ofte gir seg så intenst angstfylte og melodramatiske utslag, kommer det av at den imaginære linjen som skiller den autoriserte seksualiteten fra den demoniserte seksualiteten oppfattes som en siste skanse mellom orden og kaos, mellom sivilisasjon og barbari. Hvis dette bolverket mot ondskap og mørke kollapser, forestiller man seg at de mest redselsfulle ting kommer til ramme oss alle - spesielt barna! Dette er i prinsippet enhver moralsk panikks indre drivkraft og dynamikk.

En slik seksualmoralsk dominoteori finner vi hos mange kristne som ikke liker at homser ligger med hverandre, men den finnes også i rikt monn hos feminister som misliker pornografiske bilder. Under Shocking Truth-debatten i vinter uttalte for eksempel den kjente antipornoaktivisten Mona Høiness til Dagbladet: "Får vi en liberalisering (av pornoloven) blir Norge oversvømt av dyreporno, sadistisk porno, barneporno og snuff-filmer. Det ligger nemlig i pornobrukerens natur at han alltid skal ha noe nytt og grovere." (17.2.00). Med andre ord: Softcore fører til hardcore, hardcore fører til barneporno og dyresex, som igjen fører til snuff-film og overgrep mot kvinner og barn i den virkelige verden.

Denne argumentasjonen er så tøvete at den knapt fortjener seriøs oppmerksomhet, hadde det ikke vært for at den er representativ for noen forestillinger som har vist seg å få svært betenkelige sosiale og politiske konsekvenser. Stortingets vedtak om å kriminalisere uaktsom voldtekt, og å opprettholde dagens strenge pornografilovgivning, er de ferskeste og mest graverende eksemplene.

Stortinget innførte i mai en uaktsom voldtektsparagraf mot Seksuallovbruddsutvalgets anbefaling, og det valgte å opprettholde det som ser ut til å bli et varig vern av "pornosladden", stikk i strid med både Seksuallovbruddsutvalget og Ytringsfrihetskommisjonens forslag, og på tross av at bare 15 av 120 høringsinstanser motsatte seg en liberalisering av pornoloven. Hvorfor? Hva skjedde egentlig under Stortingets behandling av Seksuallovbruddutvalets innstilling?

Det er mye som tyder på at politikerne mistet det seksualpolitiske gangsynet da de fikk den svenskimporterte moralpanikken som ble rørt opp i kjølvannet av antipornofilmen Shocking Truth midt i fleisen under behandlingen av innstillingen.

Filmen og panikken kom som bestilt av dem som var mot liberalisering av pornoloven, og for innføring av uaktsom voldtekt.

Fremst i denne rekken stod Kvinnegruppa Ottar. På sine nettsider beskriver Ottar den nye seksuallovgivningen som en stor seier: "På alle områdene i utvalgets innstilling som kvinnebevegelsen reagerte kraftig på, er protestene og argumentasjonen blitt hørt av de folkevalgte."

Hvis dette stemmer, så har norske politikere latt seg forlede av en demagogisk kraftpropaganda av den mest tvilsomme sort, og de har gitt sin tilslutning til en ideologi som er så negativ til sex at den knapt har sin like i Vatikanstaten. (Dermed ikke sagt, for å komme en mulig misforståelse i forkjøpet, at verken representanter for den katolske geistligheten eller de radikalfeministiske antipornomotstanderne er aseksuelle i sine individuelle liv, det vet jeg ingenting om. Det er de antipornografiske forståelsesrammene som er denne kritikkens anliggende.)

Det kan visst ikke gjentas for ofte at den radikalfeministiske kampen mot pornografien er en av kvinnebevegelsens mest tragiske feilgrep. Ikke fordi pornoindustrien trenger forsvarere, den klarer seg fint på egen hånd, men fordi den antipornografiske retorikken er så gjennomsyret av irrasjonell seksualfiendtlighet at den i snart 20 år har vært med på å undergrave feminismens troverdighet som en radikal kraft i samfunnet. At en marginal gruppe seksualpolitiske ekstremister også ser ut til å ha hatt betydelig innflytelse på utformingen av den nye seksuallovgivningen er ikke bare tragisk - det er et demokratisk problem.

En gang handlet feminisme om at kvinner måtte ta - ofte bokstavelig talt - seksualiteten i egne hender, og frigjøre og myndiggjøre seg selv seksuelt. I dag jubler radikale feminister over innføringen av en paragraf i lovverket som i praksis innebærer at "voksne norske kvinner opphører å være myndige mennesker straks en erotisk situasjon oppstår", for å sitere Kjetil Rolness (Dagbladet 9.8.00).

Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte. Det å umyndiggjøre kvinner under dekke av å beskytte dem, har historisk sett alltid vært mannssamfunnets foretrukne strategi for å trykke kvinner ned. At det i dag er "radikale" feminister som går i spissen for dette formynderiet, er et paradoks av kolossale dimensjoner.

Samtidig opplever vi at barnas egen patriark, barneombud Trond Waage, rykker ut og advarer unge jenter mot å vise seg lettkledd i sommersolen. Det kan nemlig lede til seksuelle overgrep, må vite. Dette har ført til kraftige reaksjoner fra kvinnehold, noe annet skulle da også bare mangle. Feminister har i tiår etter tiår - med stor rett - angrepet myten om at det skulle være seksuelt utfordrende kvinners egen feil at de blir utsatt for voldtekt og overgrep. Men hvorfor er det ingen som legger merke til at det implisitte budskapet til Waage og de radikalfeministiske antipornomotstanderne er nøyaktig det samme!? Nemlig at den mannlige seksualiteten er så ukontrollerbar og lett antennelig at kvinners seksualitet ikke kan fremvises offentlig uten at det setter kvinners sikkerhet i overhengende fare.

Er ikke den logiske konsekvensen av Waages utspill og antipornofeministenes argumenter også den samme? Nemlig at kvinner gjøres til formyndere over menns seksuelle atferd, enten det nå handler om å kle seg "anstendig" eller å holde de farlige pornografiske bildene utenfor menns rekkevidde?

At dette langt på vei også er den samme tankegangen som ligger bak både voldtektsmyten (menn er ikke i stand til å styre sitt driftsliv) og den seksuelle dobbeltmoralen (utfordrende kvinner har seg selv å takke hvis de utsettes for overgrep), gjør forvirringen komplett. Det paradoksale spørsmålet vi i dag er nødt til å stille oss er derfor hvordan man tenker seg at kvinner skal kunne holde menns seksualitet under kontroll, når de altså ifølge vårt splitter nye lovverk ikke engang er i stand til å forvalte sin egen? Hvordan dette seksualpolitiske kaoset kan tjene kvinners interesser er det svært vanskelig å forstå.

Den radikalfeministiske antipornobevegelsen fremstiller konsekvent seksualiteten i sitt verst tenkelige lys, det handler alltid om overgrep, voldtekt, incest og faenskap. Kvinner som ønsker å skape balanse i regnskapet med å fortelle om kvinners seksuelle begjær og livsbekreftende seksuelle erfaringer er - for å si det forsiktig - lite velkommen i disse kretsene.

Men hva blir resultatet hvis unge jenter stappes proppfulle av seksuelle elendighetsbeskrivelser, og sosialiseres til for enhver pris holde kjolene nede, buksene oppe og kroppene sine langt utenfor fremmedes rekkevidde? Kan det tenkes at de begynner å oppleve sin egen seksualitet som farlig, og at de begynner å legge alvorlige begrensninger på sin egen seksuelle nysgjerrighet, impulsivitet og livsutfoldelse? Var det feminismens drøm?

I motsetning til hva den radikalfeministiske mytologien til stadighet forteller oss, finnes det ingen påviste sammenhenger mellom seksuelt eksplisitte ord og bilder og overgrep mot kvinner. Derimot er det mye som tyder på at samfunn der toleransen for seksuelle ytringer er minst, også er samfunn der ulikheten mellom menn og kvinner er størst. Dette betyr ikke at en seksualisert populærkultur i seg selv skaper større likhet mellom kjønnene, men det burde være en tankevekker for radikalfeministene at en relativt stor grad av likeverd mellom kjønnene er et karakteristisk trekk ved de fleste samfunn som har et avslappet forhold til seksuelle ytringer.

"Puritanismen er perversjonens fremste arkitekt," hevder John Money, en av verdens ledende sexologer. Puritansk seksualfiendtlighet knytter seksuelle impulser til angst og ydmykende skyldfølelse. Systematiske undersøkelser av seksuelle overgripere har vist at voldtektsmenn er statistisk overrepresenterte i nettopp strengt puritanske, seksualfiendtlige miljøer, og at de generelt har hatt mindre befatning med seksuelle ytringer (pornografi) i oppveksten enn menn som ikke voldtar.

Den feministiske antipornobevegelsen er et klassisk tilfelle av sykdommen som medisin. De må besinne seg - om ikke annet så for barnas skyld.

Sexualhysterin

Rättsröta vid behandlingen av misstänkta för sexualbrott

Tillbaka till Artikelsidan

Tillbaka till Huvudsidan