Om psykisk tortur og umenneskelig behandling i et norsk fengsel julen 2010
Av Gry Scholz Nærø, Bergen, Norge

 

En pårørende har bedt meg spre den følgende historen, som her gjengis i sin helhet under - uredigert:

"På Ullersmo fengsel sitter nå en dypt ulykkelig og psykisk desperat mann som nektes å gi sin mor en verdig avslutning på livet.

Mannen er utsatt for et justismord, og hans nåværende advokat går så langt som å si at forrige advokat gjorde en slett jobb og at rettssaken var en farse. Han fikk ikke anket saken sin til lagmannsretten – de avslo uten begrunnelse – og saken er nå oversendt gjenopptakelseskommisjonen. Han skal uansett løslates den 7. januar (2/3 soning).

Hans mor døde tidlig på natten den 16. desember, og han søkte den 17. desember om fremskutt løslatelse for å ordne alt det praktiske rundt hans mors død.

Denne søknaden ønsket ikke fengselsledelsen å behandle innen rimelig tid, noe som gjorde at mannen den 19. desember fikk et psykisk sammenbrudd og ble høyrøstet. Han er sin mors eneste arving og den som var ment og skulle ta hånd om begravelsen.

Han var på avdeling Kroksrud. Fordi han klaget høylydt over at han ikke fikk ordnet sin mors død, ble han straks besluttet flyttet over til Ullersmo igjen på grunn av ”uakseptabel atferd”. Han ønsket i den forbindelse å gå frivillig ut i bilen, uten håndjern. Dette var ikke godt nok for tjenestemenn med markeringsbehov, så de la ham i bakken og utsatte ham for grov vold. Han hadde store blåmerker på armene, ryggen, beina, et dypt sår i albuen, sår etter håndjern, kul i panna og de brakk nesten ankelen hans.

Den 20. desember ble han kjørt til legevakta. Fulgt av fire betjenter, sittende i rullestol og med håndjern på, tok de røntgen av ankelen. Han går fremdeles på krykker og kan ikke belaste foten.

Han var tidligere innvilget permisjon julaften, men denne permisjonen omgjorde Ullersmo fengsel med begrunnelsen at han var så oppsatt på å gi sin mor en verdig avslutning at det var stor fare for at han ikke ville returnere etter permisjonen. De mener altså at han ville reise hjem på permisjon, arrangere begravelse med politiet i hælene, humpende rundt på krykker og ute av stand til å kjøre bil selv. Det blir interessant å se hvilke grunner de anfører for å nekte ham fremskutt permisjon!

Jeg besøkte ham julaften og møtte en knust mann. Aldri har jeg sett ham så uflidd, så psykisk nedkjørt. Han har alltid vært full av liv, men denne livslysten har Ullersmo fengsel på en utmerket måte klart å frarøve ham.

Han ba om psykisk bistand da han den 19. desember ble satt i varetekt, hvor han fremdeles sitter. (Jeg minner Ullersmo fengsel om reglene for bruk av isolasjon.) Han har ikke mottatt noen form for psykisk hjelp til å komme gjennom den umenneskelige påkjenningen det er å ikke få gitt sin mor en verdig avslutning på livet.

Ullersmo fengsel sier de har funnet et smutthull i loven som gir avdøde rett til å ligge lenger på sykehusets kjølelager enn de lovpålagte åtte dager. Jeg lurer på hvor det smutthullet er. Hvem er ansvarlig når mannen selv holdes tilbake? Fengselsledelsen mener han kan ordne begravelse og alt det som ellers følger med dødsfallet fra fengselet, men dette er for det første svært vanskelig og for det andre betyr det at han må fortelle hele sin familie at han sitter fengslet. Eller har fengselsledelsen selv tilegnet seg liket, slik at kvinnen nå er gitt en anonym fattigmannsbegravelse uten at vi er informerte om det? En avslutning på livet som kvinnen ikke selv ønsket, for hun hadde nemlig spesifikke ønsker for hvordan dette skulle foregå.

Kvinnen har ligget på kjølelager siden 16. desember. Dette grenser til brudd på straffelovens § 143 fra fengselsledelsens side! Her foreligger også brudd på straffelovens §§ 117, 117a, 102 (e, f, h, j, k), 139, 103, FN’s torturkonvensjon art 1, 2, 4, 11 og 16, LOV 1999-05-21 nr 30: Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett - EMK art 3, 8 og 14, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art 10, 11 og 12, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller art 2, 7, 9, 10, 23 og 26, og det er også grunn til å minne om de grove motsetningene mellom Innst. O. nr. 87 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) og praksis ved Ullersmo fengsel.

Jeg tror at Ullersmo fengsel ikke ønsker å sende en skadet mann ut av fengsel fordi det tar seg dårlig ut for dem. Jeg tror at de forstår at dette er svært inhuman behandling av en fange, men at de forsøker å dysse ned saken. Jeg minner fengselsledelsen om det ufravikelige kravet om at kriminalomsorgen skal drives etter prinsipper om humanitet."


Tillbaka till Artiklar