Hvor var professor Thuen ?

Om professoral omnipotens og "the Parental Alienation Syndrome" (PAS)

Av Ole Texmo, free-lancer

I Dagbladets Magasinet 09.11.02 side 53-55  demonstreres en form for omnipotens man kanhende må være psykolog for ikke å oppdage. Gjennomgangsfigur i oppslaget om Foreldrefiendtlighet er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Frode Thuen. Om dette oraklet av en psykologiprofessor heter det: Han har forsket mye på skilsmisser, og er av dem som kan mest om foreldrefiendtlighetssyndrom her i landet (s53). Sannhetsgehalten i utsagnet bestrides herved.

Dagbladets journalist og professoren selv bør snarest oppgi referanser til Thuens forskning med relevans for problemstillinger knyttet til barnefordeling generelt og spesielt, i særlig grad samværssabotasje, og til the Parental Alienation Syndrome (PAS) spesielt. "Foreldrefiendtliggjøringssyndrom" er forøvrig mer presist da betegnelsen som prosessbegrep betraktet kommer mer til sin rett. Norske fagfolk er lite interessert i de dynamiske sidene av barnefordelingstvister; Status Quo teller mest. Typisk er Thuens påstand om at "Har syndromet først utviklet seg, er det høyst usikkert om man kan gjøre noe, og hva som er riktig å gjøre" .

Den observante leser vil merke seg skillet mellom Skilsmisse og Barnefordeling; det gjør ikke alltid psykologer eller journalister. At Thuen skryter på seg ekspertstatus om et fenomen det ikke er publisert noen norske fagartikler om, er jeg tilbøyelig til å betegne omnipotens. Thuen kjenner slett og rett ingen grenser for hva han kan uttale seg om, men vifter han med sin professortittel, åpner pressen sine spalter for psykologen som er avbildet over en hel side i Magasinet (s54).

For de som aldri har møtt Thuen og opplevd hans nedlatenhet overfor klienterfaringer, hans kunnskapsforakt, kynisme for ikke å si opportunisme når han snur kappen etter vinden og fanger opp et fenomen (PAS) som begynner å få brukbar internasjonal oppmerksomhet, kan oppslaget kanhende virke tillitvekkende. De av oss som har fulgt Thuen og hans kolleger på ypperste psykologhold de siste 8-10 årene, i den perioden hvor barnefordeling og andre Barnelovspørsmål har stått på dagsorden omtrent hver dag, er ikke like overbevist om Thuens ekspertise.

28.09.02 publiserte Dagbladet Thuens kronikk Barn som hater sin far eller mor. Kronikken er befengt med antagelser som svekker inntrykket av den faglighet Thuen påberoper seg ved å benytte sin tittel. Forklaringen ligger formodentlig på et psykologisk plan. Thuen og hans kolleger har hittil fnyst foraktfullt hver gang oppdaterte foreldre har trukket frem PAS som mulig relevant fenomenbeskrivelse. Heller enn å gi en akademisk og pedagogisk opplysende fremstilling av PAS-dynamikken, kriterier for identifisering av diagnostiske kjennetegn, eller hvordan terapeutiske tiltak kan tilrettelegges, hevder Thuen:

Heller ikke forsøk med tradisjonell psykologisk behandling har vist seg å ha særlig effekt. Noen fagfolk har pekt på at det eneste som nytter, er å overføre barnet til den utstøtte forelderen. Dette er sannsynligvis ikke en realistisk løsning når problemene først har fått anledning til å utvikle seg..

Ved at Thuen og hans kolleger i årevis lar PAS-tilfeller passere oppstår den umulighetssituasjon systemlojale psykologisk sakkyndige vet at rettsapparatet vil legge til grunn utfra sin prinsippløse oppfatning av Status Quo og legitimering gjennom tvangsfullbyrdelseslovens umulighetskriterium. Et grotesk tilfelle fra Høyesteretts praksis er dommen inntatt i Norsk Rettstidende 1997 side 797. Her ble 8 års samværssabotasje og indusert PAS premiert takket være bestillingsverk utført av systemlojal sakkyndig, spesialist i klinisk psykologi Bjørn Reidar Karlsen. Et av barna som utviklet sykelig hat til den fraværende forelderen ble senere kriminell og rusbelastet og havnet på barnevernsinstitusjon på sperret adresse, noe den utstøtte forelderen (faren) fikk rede på ved en tilfeldighet. Det kgl. norske Høieste Rett er dog vel neppe oppdatert på utviklingen i saken man enstemning avgjorde i favør av den forelderen som var ansvarlig for foreldrefiendtliggjøringen. Etterprøving og oppdatering på klienterfaringer har aldri vært norske fagfolks styrke.

18-19.10.02 ble det arrangert en stor internasjonal tverrfaglig konferanse om PAS i Frankfurt < www.pas-konferenz.de >. Kun to norske fagfolk med relativt fersk kjennskap til PAS deltok. Thuen nevner ikke konferansen i sin kronikk og viste seg heller ikke i Frankfurt. Hadde han prioritert å skaffe seg kunnskaper om PAS, kunne han risikert å måtte dementere vesentlige deler av sin kronikk, ikke minst de formidable misforståelser om gjensidig hjernevask han har funnet det oppurtunt å bygge på for å understøtte antagelsen om at "foreldre som ikke kan samarbeide" representerer hovedproblemet.

Uten belegg skriver Thuen i kronikken: Heldigvis er det grunn til å tro at tilstanden er relativt sjelden. ( ..) det er trolig svært få foreldre som ønsker at ens barn virkelig skal begynne å hate sin biologiske mor eller far." Det stigmatiserende "foreldre som ikke klarer å samarbeide"-momentet trekkes frem, uten at betingelser for samarbeide nevnes. Strategien er typisk for psykologer som ikke tør si rett ut at de ikke anerkjenner foreldre på likeverdig grunnlag. Slik undergraves en anstendig faglig tilnærming til forståelsen av hvorfor og hvordan konflikter oppstår og samarbeide umuliggjøres.

Av gjenkjennbare manifestasjoner nevner Thuen kun 3. Opphavsmannen til betegnelsen PAS, den amerikanske barnepsykiater Richard A. Gardner lister vanligvis opp 8, hvor vektleggingen på barnet og bostedsforelderens refleksive støtte til nedsvertingskampanjen mot den utsøtte fraværende forelderen er sentralt. Thuen viser at han ikke er på høyden akademisk. Forklaringen ligger formodentlig også her på et psykologisk plan: Fagfolkenes ansvarsprojisering er et ikke-tema; kun lekfolk ligger under for forsvarsmekanismer. Opptattheten av å stigmatisere foreldrene "som ikke kan samarbeide" er en måte å dekke over egen kunskapssvikt om barnelovssytemets virkemåte. På ett punkt har imidlertid Thuen rett: forsøk med tradisjonell psykologisk behandling har ikke vist seg å ha særlig effekt. 

Konvensjonell terapi er i likhet med konvensjonell eneforeldertekning gått ut på dato. Frankfurt-konferansen var en milepel mht spredning av kunnskap og anerkjennelse av PAS som fenomenbeskrivelse og diagnose. Hvor var professor Thuen ?

Föräldra Alienations Syndrom: Hur det upptäcks och vad man kan göra åt det. Av J. Michael Bone och Michael R Walsh.

Farlig eller farliggjord mamma? Av Lena Hellblom Sjögren

Münchhausen by Proxy - Gal mor eller gal diagnose. Av Sören Friis Smith

Tillbaka till Artiklar

Till Artikelarkiv