Norske Amnesty,
barnehjem og annet barnevern
Av Marianne Haslev
Skånland, Bergen
Marianne Haslev Skånland
er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i
samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt
interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for
sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og
samfunnsliv. |
Amnesty har nylig hatt jubileum. Da så vi et utmerket tv-intervju med en norsk
Amnesty-leder som uttalte at den verste forbryteren mot menneskerettigheter
faktisk ikke er internasjonal terrorisme men statene selv. Det har han rett i.
Hva skal så til for å forsvare seg mot egne myndigheters overgrep? Først og
fremst offentliggjøring, og det er Amnesty godt posisjonert for å få til. Amnestys
avdelinger tar seg ikke av forholdene i eget land. Men har de laget regler for
seg selv som hindrer at de informerer avdelinger i naboland, og hjelper dem i
etterforskning av sakene? Eller er Amnesty blitt så glad i å sole seg i
myndigheters velvilje at de dilter med og synes alt er såre vel her hjemme?
En ny, 300 siders rapport viser omfattende vanskjøtsel og mishandling på
barnehjem i Bergen mellom 1954 og 1980. Jeg kan fortelle Amnesty at
regelrett forbrytersk behandling har fortsatt uavbrutt også etter 1980,
over hele landet.
*
For noen måneder siden var jeg i fylkesnevnden på Lillehammer som
sakkyndig vitne for en gutt, tatt av barnevernet da han var 5 år på uriktige
premisser, og så holdt fanget i 11 år trass i at foreldrene forlengst hadde
fått oppreisning i retten for de opprinnelige, falske påstandene. Det var med
nød og neppe vi fikk gutten fri.
Under fangenskapet, de siste 6 årene på institusjon, har han ikke bare vært
frihetsberøvet, men også vært holdt under tvang, observasjon og registrering av
en art som er klart ulovlig hvis den anvendes overfor dømte fengselsfanger.
Hans forbrytelse har vært at han ville hjem til sin mor i Hordaland.
Mens han ble holdt på institusjonen, var han naturligvis så ulykkelig at han
ikke kunne stille opp med interesse eller konsentrasjon for skolearbeid.
"Ekstra" tiltak ble satt inn, uten positive resultater. Allikevel
tillater barnevernet seg å ville holde på ham fortsatt for at han skal fullføre
ungdomsskolen (hva en slik innholdsløs skolegang skal være godt for i livet
videre, tier man om). Barnevernets psykolog går lenger: Han vil overhode ikke
at gutten skal slippes løs, og hevder at han må ha barnevernets "faste
rammer" (les "tvang") for ikke å bli en garvet kriminell.
Hvis denne påstanden hadde noe for seg som prognose, skulle man tro alle i de
politisk korrekte sosial- og barnefaglige kretser som hevder at
menneskers utvikling er et mekanisk produkt av deres miljø, ville skrike opp om
HVEM det er som gjennom sin "omsorg" i 11 år har utviklet en hardnet
kriminell ungdom uten skole-kunnskaper. Men nei.
Derimot kan jeg fortelle at gutten i de 3 månedene hjemme hos sin egen mor, og
med sine søsken (også de berøvet det meste av sin barndom og ungdom av
barnevernet) i nabolaget, har forbedret sine skole-karakterer betydelig, som
vanlig elev uten ekstra lærer eller voktereav noe slag.
*
Har Amnesty hørt om slike saker?
Og har Amnesty hørt om justisminister Dørum som vil at befolkningen skal
overvåkes og avlyttes hvor som helst og over alt - altså slik som det hele
tiden skjer med de barn barnevernet har i sin makt - med den begrunnelse at det
er verre for oss å bli utsatt for organisert kriminalitet? Hvilken organiserte
kriminalitet kan måle seg med den myndighetene bemyndiger barnevernet til å
utøve?
Den 10.11.1999 skrev 15-årige svenske Charlott et brev til det norske Amnesty
og bad om hjelp ("Charlotts brev till
Norska Amnesty - En 15-årig flickas rop på hjälp" av Charlott
Johansson). Hun var, i en av de mange falske incest-sakene som
myndighetene tryller frem, stengt inne på et "hjem" for narkomane og
kriminelle tenåringer. Selv er hun ingen av delene. Ville hun bevege seg
utenfor huset, måtte en vokter være med og passe på at hun ikke flyktet. Det
het seg at sånn måtte det være den første tiden, inntil hun hadde vennet seg
til stedet.
Hun fikk selvfølgelig intet svar fra Amnesty i Oslo.
Nylig er jeg blitt informert om et norsk barneverns-barn hvor moren, skjønt med
mye strev, har fått det engelske Amnesty til å innse at barnets sak angår dem,
og å adoptere ham som samvittighetsfange. Det var da alltids et fremskritt.
Kommer noen i den norske avdelingen av Amnesty til å lære noe av saken?
Flere skandinaver som er forfulgt av barnevernet har fortalt om avvisning fra
Amnesty. Jeg har merket meg denne Amnestys feighet i barnevernsspørsmål. Når
Amnestys bøssebærere ber meg om penger, er mitt svar: Nei, jeg har mer enn nok
med å prøve å hjelpe norske forfulgte barn som Amnesty ikke vører.
**********
Ødelagt
på barnehjem
Av: Hanne Christine Borø
Dommer
- Tvangsfjernelser sker i strid med grundloven
Af Dorrit Saietz
Tonjes brev til
barnevernet
Av Tonje selv
Tortyr utan redskap
Av Gudrun Larsson
Gottsundafallet
- Varför åtalar inte JO?
Av Brita Sundberg Weitman
GENERALKLAUSULSSTATEN
Advokat Lennart Hanes inlaga till Kammarrätten i Stockholm
Kidnappning
en tortyr som skapar otrygghet
Barn omhändertas under mycket kränkande och traumatiska förhållanden
Av Ruby Harrold-Claesson
Norsk
retts-apparat og presse - eksemplifisert gjennom Herman Berges artikkel om
Riis-saken
Av Marianne Haslev Skånland
Enskilda
svaga mot statens övergrepp
Av Tore Wiwen-Nilsson, Gunnar Strömmer