Norske Amnesty, barnehjem og annet barnevern
Av Marianne Haslev Skånland, Bergen

Amnesty har nylig hatt jubileum. Da så vi et utmerket tv-intervju med en norsk Amnesty-leder som uttalte at den verste forbryteren mot menneskerettigheter faktisk ikke er internasjonal terrorisme men statene selv. Det har han rett i.

Hva skal så til for å forsvare seg mot egne myndigheters overgrep? Først og fremst offentliggjøring, og det er Amnesty godt posisjonert for å få til. Amnestys avdelinger tar seg ikke av forholdene i eget land. Men har de laget regler for seg selv som hindrer at de informerer avdelinger i naboland, og hjelper dem i etterforskning av sakene? Eller er Amnesty blitt så glad i å sole seg i myndigheters velvilje at de dilter med og synes alt er såre vel her hjemme?

En ny, 300 siders rapport viser omfattende vanskjøtsel og mishandling på barnehjem i Bergen mellom 1954 og 1980.  Jeg kan  fortelle Amnesty at regelrett forbrytersk behandling har  fortsatt uavbrutt også etter 1980, over hele landet.

*

For noen måneder siden var jeg  i fylkesnevnden på Lillehammer som sakkyndig vitne for en gutt, tatt av barnevernet da han var 5 år på uriktige premisser, og så holdt fanget i 11 år trass i at foreldrene forlengst hadde fått oppreisning i retten for de opprinnelige, falske påstandene. Det var med nød og neppe vi fikk gutten fri.

Under fangenskapet, de siste 6 årene på institusjon, har han ikke bare vært frihetsberøvet, men også vært holdt under tvang, observasjon og registrering av en art som er klart ulovlig hvis den anvendes overfor dømte fengselsfanger.

Hans forbrytelse har vært at han ville hjem til sin mor i Hordaland.

Mens han ble holdt på institusjonen, var han naturligvis så ulykkelig at han ikke kunne stille opp med interesse eller konsentrasjon for skolearbeid. "Ekstra" tiltak ble satt inn, uten positive resultater. Allikevel tillater barnevernet seg å ville holde på ham fortsatt for at han skal fullføre ungdomsskolen (hva en slik innholdsløs skolegang skal være godt for i livet videre, tier man om). Barnevernets psykolog går lenger: Han vil overhode ikke at gutten skal slippes løs, og hevder at han må ha barnevernets "faste rammer" (les "tvang") for ikke å bli en garvet kriminell.

Hvis denne påstanden hadde noe for seg som prognose, skulle man tro alle i de politisk korrekte sosial-  og barnefaglige kretser som hevder at menneskers utvikling er et mekanisk produkt av deres miljø, ville skrike opp om HVEM det er som gjennom sin "omsorg" i 11 år har utviklet en hardnet kriminell ungdom uten skole-kunnskaper. Men nei.

Derimot kan jeg fortelle at gutten i de 3 månedene hjemme hos sin egen mor, og med sine søsken (også de berøvet det meste av sin barndom og ungdom av barnevernet) i nabolaget, har forbedret sine skole-karakterer betydelig, som vanlig elev uten ekstra lærer eller voktereav noe slag.

*

Har Amnesty hørt om slike saker?

Og har Amnesty hørt om justisminister Dørum som vil at befolkningen skal overvåkes og avlyttes hvor som helst og over alt - altså slik som det hele tiden skjer med de barn barnevernet har i sin makt - med den begrunnelse at det er verre for oss å bli utsatt for organisert kriminalitet? Hvilken organiserte kriminalitet kan måle seg med den myndighetene bemyndiger barnevernet til å utøve?

Den 10.11.1999 skrev 15-årige svenske Charlott et brev til det norske Amnesty og bad om hjelp ("Charlotts brev till Norska Amnesty - En 15-årig flickas rop på hjälp" av  Charlott Johansson). Hun var, i en av de mange  falske incest-sakene som myndighetene tryller frem, stengt inne på et "hjem" for narkomane og kriminelle tenåringer. Selv er hun ingen av delene. Ville hun bevege seg utenfor huset, måtte en vokter være med og passe på at hun ikke flyktet. Det het seg at sånn måtte det være den første tiden, inntil hun hadde vennet seg til stedet.

Hun fikk selvfølgelig intet svar fra Amnesty i Oslo.

Nylig er jeg blitt informert om et norsk barneverns-barn hvor moren, skjønt med mye strev, har fått det engelske Amnesty til å innse at barnets sak angår dem, og å adoptere ham som samvittighetsfange. Det var da alltids et fremskritt. Kommer noen i den norske avdelingen av Amnesty til å lære noe av saken?

Flere skandinaver som er forfulgt av barnevernet har fortalt om avvisning fra Amnesty. Jeg har merket meg denne Amnestys feighet i barnevernsspørsmål. Når Amnestys bøssebærere ber meg om penger, er mitt svar: Nei, jeg har mer enn nok med å  prøve  å hjelpe norske forfulgte barn som Amnesty ikke vører.



**********


Ødelagt på barnehjem
Av: Hanne Christine Borø
 
Dommer - Tvangsfjernelser sker i strid med grundloven
Af Dorrit Saietz
 
Tonjes brev til barnevernet
Av Tonje selv
 
Tortyr utan redskap
Av Gudrun Larsson
 
Gottsundafallet - Varför åtalar inte JO?
Av Brita Sundberg Weitman

GENERALKLAUSULSSTATEN
Advokat Lennart Hanes inlaga till Kammarrätten i Stockholm
 
Kidnappning en tortyr som skapar otrygghet
Barn omhändertas under mycket kränkande och traumatiska förhållanden
Av Ruby Harrold-Claesson

Norsk retts-apparat og presse - eksemplifisert gjennom Herman Berges artikkel om Riis-saken
Av Marianne Haslev Skånland
 
Enskilda svaga mot statens övergrepp
Av Tore Wiwen-Nilsson, Gunnar Strömmer
 

Tillbaka till Artiklar