• "Far, hvorfor har du forlatt meg"

    av bestyrerens sønn

     

      

 

  • Denne artikkelen er tidligere publisert som leserinnlegg i Finnmark Dagblad onsdag 11. april 2001. Den er gjengitt her med forfatterens vennlige tillatelse.

 

 

  • Oppslagene om de påståtte overgrepene på barnehjemmet i Korsfjorden berører meg på en helt spesiell måte. Jeg er nemlig sønn av det bestyrerparet som regjerte i perioden 1959-1964, og er født året 1960. Mine første fire leveår tilbragte jeg altså i "skrekkens hus". Om dette skrekkens hus har jeg få konkrete minner som ikke samtidig kan forklares som erindringsforskyvning eller også produkt av andres fortellinger med tilhørende muligheter for feilkilder. Den person som er utpekt som overgriper er min far. Med unntak av fysiske og seksuelle overgrep jeg selv aldri har blitt utsatt for fra denne person, har jeg ingensomhelst problemer med å forestille meg at denne person har representert et skrekkregime på barnehjemmet i Korsfjorden. Mitt eget liv er delvis ødelagt av denne person jeg for fremstillingens skyld kaller min far.

    Å skulle sette egne opplevelser og erfaringer inn i en ramme med tanke på å forstå de mer overgripende strukturer som muliggjør at tyranner kan få ødelegge menneskeliv med systemets velsignelse, blir i overkant av hva et enkelt leserbrev kan formidle. Noen temaer kan imidlertid antydes ved hjelp av fortellinger.

    For å unngå den sosiologistiske snusfornufts fallgruber tror jeg det er like greitt å hente frem fra bevisstheten. Minner kan være selektive, men enkelte minners styrke kan ikke undervurderes ! Jeg vil starte med et minne fra min barndom, deretter ett fra fra min ungdom, til slutt vil jeg uttrykke en slags religiøsitet.

    En sen kveld da jeg var omlag 8-9 år stod jeg opp fordi jeg ikke fikk sove. At jeg lå lenge våken før jeg sovnet var ikke noe spesielt. Denne kvelden stod jeg opp fordi jeg visste at min far satt og arbeidet i dagligstuen vegg-i-vegg med soverommet. Min far var en meget opptatt mann og måtte strengt tatt ikke forstyrres. Han arbeidet mye overtid og reiste rundt i fylket for å undersøke oppvekstforholdene i potensielle foster- og adoptivhjem. Min far var barnevernskonsulent og en vel ansett samfunnsborger. Det er mangt og meget et barn kan ønske å spørre sitt faderlige opphav om. Denne kvelden var spesiell fordi min far var hjemme til en forandring. Jeg stod opp og gikk inn i naborommet hvor min far ikke måtte forstyrres. Minnet er over tredve år gammelt og kan være gjenstand for erindringsforskyvning og andre mulige feilkilder. Men minnet er sterkt, og det sitter, selv om ordlyden kan ha vært en annen enn gjengivelsen her:

    Men pappa, hva med de foreldrene som bare får barn ?

    Jeg hadde forstått såpass av min fars arbeide at en viktig del av hans innsats gikk ut på å finne ut om de foreldrene som ville være foster- og eller adoptivforeldre passet for oppgaven; skikkethet er den betegnelsen som ofte benyttes i forvaltning og rettsapparat. Min far ble mørk, for ikke å si svart i blikket, og sendte meg rett i seng. Strengt tatt sa han ingenting; han svarte ikke sin vitebegjærlige og nysjerrige sønn som kanhende på sitt vis så opp til sin far som hadde slik en ansvarsfull jobb med å finne ut om foreldre passet til å få være foreldre.

    Min far arbeidet i syv år som barnevernkonsulent og fikk temmelig sikkert gode skussmål fra sine overordnede og kolleger. Da man ønsket å starte opp med sosialarbeiderutdannelse i landsdelen ble min far headhuntet til høyskolen som stipendiat med hovedoppgave å tilrettelegge utdanningen av sosionomer. Karrieremessig et aldri så lite løft. For karrieristens familie en blandet fornøyelse da vi fikk mer tid sammen med egoisten og hustyrannen enn sunt var. Disse ord er delvis etterrasjonalitet. Dengang så jeg opp til min far, eller jeg valgte å se opp til ham - som overlevelsesstrategi. På barnehjemmet i Korsfjorden hvor min fars karriere startet bestemte han som bestyrer at alle barna måtte kalle ham 'far'. Denne titulering var kan hende en tradisjon som ikke måtte brytes. For mitt vedkommende vil jeg hevde at her ble den første urett mot meg begått: også jeg måtte kalle ham far; det mer personlig-private pappa var forbudt. Samtidig ble det begått urett mot de barna som måtte kalle en mannsperson de kan hende ikke utsto for far.

    Min fars opptatthet av sosionomutdanningen og hvilke kvalifikasjoner sosialarbeidere burde ha ble også en del av familiesfæren. Tyranner har en egen evne til å involvere sine omgivelser for seg og sitt. Kun deres eget er verdt noe. Andre menneskers interesser og behov kommer strengt tatt ikke engang i andre rekke. Selv egne familiemedlemmer betraktes som midler og ikke som mål i seg selv. Status relativt til andre (makt)meneskers vurdering er hva som teller; selvstendighet, uavhengighet og egenverdi er fyord som røper mangel på sosial intelligens. Et minne fra ungdomstiden, da jeg formodentlig var enda mer våken og ved bevissthet enn ved 8-9 årsalder, kommer opp med full styrke. Min far hadde med dårlig skjult stolthet fortalt om da han selv som sosionomstudent deltok på datidens (midt på 60-tallet) psykodramaslager: sensitivitetstrening. Ikke alle studenter bestod testen. Noen ganger måtte kursene avbrytes fordi konfrontasjon med personlige problemer ble for sterkt for enkelte. Sensitivitetstreningen skulle angivelig oppøve evnen til kontakt med eget følelsesliv for dermed å sette sosialarbeideren bedre i stand til å møte klientens behov for forståelse. Av min fars reaksjon dengang han triumferende fortalte hvordan han selv bestod testen med glans mens andre ikke lykkedes, forstod jeg på et-eller-annet bevissthetsnivå at noe var galt. Det jeg her skriver er ikke etterrasjonalisering. Jeg har konkrete minner om tanker som svirret rundt i mitt tenåringshode; tanker som ikke alltid levnet mitt eget faderlige opphav like mye ære. Hans måte å triumfere over de som ikke lykkedes røpet ham strengt tatt. Jeg har tillatt meg å spekulere i om ikke sensistivitetstreningen egentlig var iscenesatt for å luke vekk de sensitive, de følsomme som kunne tenkes å ville ta klientens parti overfor systemmakten. Jeg er stygt redd min spekulasjon på dette punkt har noe for seg. Det forhold at min egen far hustyrannen, av de som hadde ansvaret for utdanningen av sosionomer dengang kunne anses som skikket mht sensitivitet spesielt og mer generelt til å vurdere menneskers omsorgskompetanse, forteller meg at dømmekraften må ha vært fraværende eller også at selve utdanningen som et produkt av samfunnssystemet var og er syk tvers gjennom.

    Påske er visstnok tiden for refleksjon. Vi har alle våre lidelseshistorier. Kun få av oss kan regne med å nå opp til kunstens sfærer, men vi kan lindres med visdomsord, hvem de nå måtte komme fra. Et i tid kortere men ikke mindre sterkt minne har ligget i bevisstheten en stund og ventet på anledning. For ca fem år siden sendte man i fjernsynet et program om en kunstner som skulle stå for noe utsmykning i en stor og kjent kirke et sted i utlandet. Jeg husker ikke navn, verken på kirken eller kunstneren, men derimot kunstnerens kommentar til det utsagn jeg også har valgt som tittel på dette leserbrev:

    Et slikt utsagn trenger ingen katedral !

     

    Naturperle ble barnas verste mareritt

    Anmelder foreldede overgrep mot barn

    Tillbaka till Artiklar

     

     

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter