2 av 3 barn tas
ut av sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på
forhånd - en
debatt om politi og presse som sporet av
Av Marianne Haslev Skånland
|
|
I oktober/november 2001 brakte norsk TV2 flere video-opptak som viste
hvordan barn som ikke ville vekk fra sitt bosted, ble hentet av politi og
barnevern, og aviser brakte påfølgende artikler og innlegg.
To av sakene var barnefordelings-saker. I det ene tilfellet ville én av
to brødre etter en ferie hos faren Per Kristensen på Halsnøy på Vestlandet i
Norge ikke dra tilbake til morens bosted i Danmark. Han nektet plent, og ble
hentet med makt av politiet pluss en som visstnok var helsesøster som skulle
ivareta hensynet til barnet. Saken står beskrevet på nett-stedet Rettsnorge,
adresser:
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Barnebortf%F8ring230301.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Kristensen060401.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/191001Rettsstat.htm
Reportasjer kunne videre fortelle at gutten var blitt fraktet til
barne-psykiatrisk klinikk og derefter videresendt til Danmark.
I den andre saken ville to barn ikke returnere til sin mor i Nord-Norge
etter opphold hos faren sørpå.
Den tredje saken var enda langt verre. Det var en barnevernssak, hvor
barnevernet ved hjelp av politi - de var 6-8 mennesker tilsammen - tok fra
foreldrene med makt en 12-årig pike som satte seg til motverge og ropte "Hjelp
meg!", "Nei!", og "Jeg vil ikke!". I reportasjen fikk
man vite at hun var tatt på grunnlag av "mistanke om omsorgssvikt",
derpå var blitt holdt borte i et år, hvoretter hun gjennom rettssak endelig
fikk komme hjem.
*
TV2's reportasjer og diskusjons-programmer begynte bra, ved å fokusere
på måten samfunnet går frem på ved å tvangs-ta barn mot deres vilje.
Befolkningens reaksjoner var sterke. Folk uttalte at de aldri hadde kunnet
forestille seg at det foregikk slik. Daværende barne- og familieminister,
Karita Bekkemellom Orheim (Arbeiderpartiet) fremsto på skjermen som svært
sjokkert og harmfylt, og sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles uansett.
Men ganske snart skeiet debatten nærmest ut. For eksempel hadde verken
Bekkemellom Orheim eller andre "barnefaglige" personer som uttalte
seg i media konkrete forslag til endringer som virkelig kunne satt en stopper
for brutalitetene. De fleste av dem mente at man burde ta slike flyttinger over
en del dager, snakke rolig med barnet, osv. De hadde med andre ord en rørende
tiltro til at barne-ekspertenes snusfornuft er basert på barnets beste og at
barn ganske snart glade og fornøyde vil la seg føre bort til ekspertenes
ideal-tilværelse. Ingen tok alvorlig det faktum at Per Kristensens sønn hadde
uttalt at han ikke ville til Danmark uansett hva autoritetene sa. Tvert imot
uttalte politiet og/eller den medfølgende helsesøster at gutten hadde nektet
plent, og at han derfor måtte tas med makt. En del barne-eksperter var sjokkert
over at gutten ble påført en slik påkjenning at han hadde "måttet"
bringes til barnepsykiatrisk "behandling". Fullstendig taushet om at
internering på barnepsykiatrisk avdeling trolig er det mest skremmende og
skadelige av alt, og at gutten vel ihvertfall ikke der får annen
"behandling" enn den trussel slik internering må være om hva som kan
vederfares ham hvis han ikke bøyer seg og reiser til Danmark. I et intervju med
piken som var blitt tatt med makt fra sine foreldre, var intervjueren kun
opptatt av at piken ikke etterpå var blitt tilbudt psykologhjelp. Igjen spres
altså, propagandamessig, en forestilling om at psykolog-prat gir hjelp og gjør
alt greit, mens det som sannsynligvis trengs i slike tilfeller er oppreisning
for offeret, i form av full publisitet om overgrepene han/hun har vært utsatt
for og avstraffelse av de myndighetspersoner som har forårsaket eller deltatt i
overgrepene.
Politiet hevdet at ettersom vi lever i en rettsstat, måtte de
selvfølgelig sette ut i livet lovlig fattede vedtak. Dette er forøvrig ikke
riktig; man har ansvaret for egne handlinger og kan stilles for retten og
dømmes for brudd på menneskerettighetene, uansett om man handler etter vedtak
ovenfra. I rettssaker mot tidligere øst-tyske grensevakter som har skutt
mennesker som forsøkte å flykte til Vesten, har de anklagede nettopp forsvart
seg med at de bare fulgte ordre. Det er ikke blitt akseptert av de tyske
domstoler, som har dømt dem. - Det bør også regnes som et
svakhetstegn når en leder for politiets tjenestemenn henviser til at vi lever i
en rettsstat. Hvorvidt så er tilfelle, kan ikke "defineres", og slett
ikke tas for gitt til alle tider. Det er noe som må bedømmes løpende, basert på
nettopp vurderinger av hvordan vårt statsapparat og rettssystem oppfører seg.
Eksistensen av slike tvangs-aksjoner mot barn (og av dem er det ikke få)
svekker et lands status av rettsstat.
I en ny debatt på TV2 en ukes tid etter at video-opptakene ble sendt,
var problem-stillingen vridd over til å rette anklage mot foreldre (nær sagt
selvfølgelig): Man mente at det var utilbørlig av foreldrene å påføre sine barn
belastningen av å bli filmet. - Også dette bør regnes som en klar
feil-vurdering. Det er utvilsomt tvert imot en hjelp for barn som utsettes for
samfunnets skremmende overgrep, å oppleve at foreldrene kjemper for dem, blant
annet gjennom å gjøre alt for å få sakens realiteter frem istedenfor å gjemme
dem bak hemmeligholdelsens mystikk. Video-opptakene får frem at barna utsettes
for overgrep fra offentlige instanser som hevder å være talsmenn for deres
interesser. Begrepet "rettferdighet" og dets betydning for særlig
barns opplevelse av tilværelsen og utvikling av et livssyn, synes å være glemt.
*
I slutten av november kan vi så lese på tekst-tv om en ny rapport som
er utarbeidet i regi av to instanser som begge er vel kjent som ivrige
barneverns-tilhengere (der er få eller ingen kritiske ord å høre fra de to
miljøer om noe som helst barnevernet og deres medhjelpere foretar seg):
****
TV2-tekst 26. november 2001:
"To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra
hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen. Det
er et av funnene i en undersøkelse som Norsk Institutt for oppvekst, aldring og
velferd (NOVA) har utført sammen med barnevernets utviklingssenter på Vestlandet,
skriver Dagsavisen."
****
NRK-tekst 26. november 2001:
"To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra
hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen.
Dette skyldes ofte at barnevernet vil unngå konflikt og vegrer seg mot
å hente barna, men så oppstår det akutte situasjoner som gjør det nødvendig.
Normen for barnevernets arbeid er at barn som må omplasseres, skal
informeres på forhånd om hva som skal skje."
****
Det er sannsynlig at denne rapporten kommer nå nettopp på grunn av
oppstusset over video-opptakene i tv og reaksjonene på dem.
Ut fra tekst-tv's formuleringer må man tro at rapporten inneholder
flere fordreininger av virkeligheten.
For det første snakkes det om barn som "må" omplasseres. I
realiteten er det sjelden tilfelle. Juristen Siv Westerberg anslår at ca 90% av
omsorgsovertagelser i Sverige er unødvendige og derfor faktisk uberettigede.
Advokat Sverre Kvilhaug har anslått at omtrent 80% av omsorgsovertagelsene i
Norge er unødvendige og uberettigede. Ettersom barnevernet presenterer sakene
slik som de selv finner for godt, er det vanskelig å gjøre noe helt realistisk
overslag over hvor mange omsorgsovertagelser som i virkeligheten er både
nødvendige og til barns beste, men at et meget betydelig antall er uberettigede
og fører barnet ut i stor ulykke, vet alle som har verdiget dette saksområdet
oppmerksomhet og undersøkt realiteter, likeledes at selve påstandene om at
barnets familie vanskjøtter barnet, er usanne i et meget stort antall saker.
For det andre snakkes det om "omplasseringer". Bruken av
dette ordet søker trolig å ufarliggjøre barnevernets aksjoner. Det høres så
greit ut - å flytte et barn fra ett sted der barnet har "vært
plassert" til et annet. Ettersom det her sies at barnets foreldre ikke
varsles, dreier det seg trolig alltid om saker der barn tas bort fra sine
foreldre, ikke om saker der fosterbarn flyttes fra ett fosterhjem eller
institusjon til et annet. Når et barn tas bort fra sin egen familie, mister det
det fotfestet naturen får oss til å søke for å føle trygghet, lykke og
meningsfylthet. Det er drøyt å kalle dette en "omplassering".
- At også "omplasseringer" av fosterbarn er traumatiske for de
fleste, og at barnevernets "plasseringer" meget ofte er så mislykkede
at fosterbarn flyttes igjen og igjen (men aldri får lov til å komme hjem,
selvsagt), er jo velkjent, og setter ytterligere et spørsmålstegn ved
barnevernets basis for å "plassere" barn overhode.
Og så kommer "forklaringen": Det sies at barnevernet vegrer
seg mot å hente barn og vil unngå konflikt. Nei, barnevernet er meget glad i å
hente barn. Deres ideologi har oppflasket dem til å tro at de er martyrer som
hjelper barn vekk fra skadelige foreldre, barn som står i kø og venter på
hjelp. (Der står stadig å lese oversikter over hvor mange barn som "venter
på hjelp" fra barnevernet, særlig hver gang barnevernet propaganderer for
å få mere penger til sin virksomhet.) Barnevernet ønsker heller ikke å unngå
konflikt med foreldre, ellers ville de omhyggelig avstått fra den løgn og
forvrengning som nærmest er fast takst i barnevernssaker. Derimot er det riktig
at barnevernet kvier seg for selv å oppleve den konflikt og ulykke de skaper
hos både barn og foreldre. (Det er kanskje derfor de viker unna for å ta opp
saker hvor de har å gjøre med folk som kan være en reell trussel -
potensielt voldelige fedre eller store barn på vei ut i kriminalitet.) Da er
det vel kjekkere å gjemme seg bak fylkesnevnd, rettsapparat og politi, og å
gjøre seg utilgjengelige og avvisende overfor foreldre. De "akutte
situasjoner" det tales om, er nok snarere slike hvor barnevernet har fått
igjennom et vedtak om omsorgsovertagelse, og hvor de skynder seg å hente barnet
med makt før fristen for å gjennomføre vedtaket løper ut, vel vitende om at
hvis de oversitter denne fristen, er vedtaket ugyldig. At barnet i de
foregående uker har levet fredsommelig og normalt sammen med foreldrene og ikke
vært i noen krise overhode før barnevernet lager krise ved å hente barnet med
makt, nevnes øyensynlig ikke i undersøkelsen - og ignoreres også
som vanlig av våre undersøkende journalister.
Redogörelse för min barndom.
Alexander Aminoff berättar.
Jurist JO-anmäler
socialen i Linköping: "Barnen hanteras som en vara"