Rettens
tjenere – eller domstolenes?
Av
Nils Christie, professor
|
Nils
Christie er for professor ved Institutt for Kriminologi och rettssosiologi,
juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Nedenstående debatt-artikkel har den 14 maj
2004 vært publisert i Morgenbladet. Artikkelen er gjengitt her med
forfatterens velvillige tillatelse. |
De har hatt sitt å stri med, tre dommere
i Trondheim by.
Den
ene har administrert en tung og vanskelig sak, den såkalte ”stemorsaken”. Det
gjaldt kvinnen som falt ned en trapp over en liten pike som ble kvalt. En ulykke,
sier kvinnen. Drap, sier dommen. Unfair prosessledelse, sier forsvarerne og
klager til Høyesterett for å få dommen opphevet. Pressereferat og en rekke
avisinnlegg kan tyde på at forsvarerne har mye å fare med.
Men
så begynner to andre dommere i Trondheim å røre på seg. Først ute er
tingrettsdommer Tor Langbach med en voldsom salve mot forsvarerne og mot en av
de sakkyndige i saken. Midt i den offentlige debatt om denne opprivende
straffesak, og med uttrykkelig henvisning til saken, rykker han ut med krast
angrep mot en navngitt sakkyndig, og ganske spesielt mot forsvarerne. Her er en
av kraftsalvene hans:
”Et tungt følelsesmessig engasjement,
tåpeligheter i media og utskjelling av andre er uttrykk for dårlig
advokatetikk. Det tragiske er imidlertid at en slik oppførsel gjerne viser at
den tiltalte ikke har fått det nødvendige forsvar i retten.”
Men
så viser det seg noen uker senere at dommer Langbach mener han slett ikke har
sagt noe om selve saken og de konkrete forsvarere. I et svar til meg i Morgenbladet
2-15 april skriver han:
”Om stemorsaken
og dens aktører har jeg ingen mening. I likhet med Christie overvar jeg ikke
saken, og livet har lært meg at det ikke er mulig å mene noe fornuftig om en
rettssak uten å ha vært til stede – det være seg om skyldspørsmålet eller
aktørenes opptreden.”
Altså:
Selv om tingrettsdommer Langbach skriver en kronikk med uttrykkelig
utgangspunkt i saken og mens diskusjonen om den raser som verst, så viser det
seg at han slett ikke mener noe som helst om aktørene i den aktuelle sak.
Hokus, pokus sa man visst som barn om slikt trylleri.
Men
Langbach er ikke alene om å blande seg inn i den saken han ikke blander seg inn
i. Nå er førstelagmann Kjell Buer også rykket ut. Buer er sjef i Frostating
lagmannsrett, den høyeste domstol i Trondheim by. Til overmål er han også
formann i Dommerforeningen. Han uttaler seg til Domstoladministrasjonens
aktualitetsmagasin ”Rett på sak”, en publikasjon som sendes til alle landets
domstoler. Slik fremstilles han:
”Buer er førstelagmann i en lagmannsrett
som våren 2004 har hatt en meget medieomtalt rettssak, den såkalte
”stemorsaken”. Han vil ikke kommentere selve saken, utover at han mener at
sakens administrator gjorde en utmerket jobb i en meget vanskelig sak.”
Man
undres over hvordan en erfaren dommer, formannen for dem alle, kan finne på å
utstede en slik attest. Var han mon tro til stede, slik Langbach krever? Men om
han så var, burde han ikke likevel holdt tett? Saken er anket til Høyesterett.
Noe av ankegrunnlaget er nettopp at saken ikke ble skikkelig
administrert, at dommeren ikke var fair, at tiltalte ikke ble
møtt på en verdig måte. Og så går sjefsdommeren ut i sitt blad og forteller at
alt er såre vel i hans domstol.
Jeg
tror så godt om Høyesterett at jeg ikke frykter domstolen vil la seg påvirke av
førstelagmannens attest om at alt er i orden. Heller ikke av Langbachs utfall
mot forsvarerne og en sakkyndig i saken. Men etter disse dommerutspill sitter
vel noen av oss og funderer litt over den domstolskultur som her eksponeres.
Mange
forhold i vårt samfunn svekker domstolenes rolle. Saksmengden øker. Fra å
presidere over høytidelige rituelle handlinger, blir dommerne bestyrere av
masseproduksjon. Stolt er den justitiarius som kan fortelle at ventelistene
holdes i sjakk eller krymper. Men det er ikke lett å holde høymesse på akkord.
I
samme aktualitetsmagasin hvor førstelagmannen gir attest til en av sine
dommere, sier han også noe om domstolenes rolle i dette moderne samfunn. Buer
mener at veien å gå er å skape færre og større domstoler. Det vil sikre et
større faglig miljø og gjøre domstolene mindre sårbare. Dessuten dreier det seg
om ledelse. Domstolene må ha ledere som vil være ledere, sier Kjell Buer. Selv
er han femti prosent dømmende, hans øvrige tid går til å lede domstolen.
Men
er det nå så sikkert at større domstoler, med ledere som ser seg selv som
ledere, vil være den riktige løsning for domstolene? Store domstoler krever
oppbygging av et stort byråkrati. Styrerne blir forsvarere av det de styrer, og
dommerne lojale mot hverandre, - og, slik er sosialt liv, også påvirket av
holdninger og stil på sin arbeidsplass. Men vi trenger ikke organisasjonspregede
dommere. Vi trenger selvstendige dommere, lojale mot rettstanken, illojale mot
hverandre. Vi bør ha flere domstoler, domstoler for meget små grupper dommere,
jevnt spredt rundt om i bygder og bydeler.
Nils Christies Bibliografi 1952 - 1999