STAKKARS BARN!
Vi får de barn vi fortjener,
men hva har de gjort for å fortjene Barneombudet?
Av Kjetil
Rolness, Oslo
|
Kjetil Rolness är journalist. Artikeln är tidigare
publicerad i Spalte i Dagbladet, den 4. augusti
2000. Det som fanns tryckt i tidningen var lite förkortat i förhållande till
detta manuset. Artikeln
återges här med författarens benägna tillstånd. |
Årets saftigste
sommeragurk: Barneombudet advarer mot lettkledte sommemoter som kan føre til
overgrep. Visstnok er ingen ofre
hittil funnet, men det gjelder å være føre var. Med sitt blottede nærvær sender
unge piker livsfarlige seksuelle signaler på høylys dag! Norske gutter skjelver
ukontrollert i boksershortsene ved synet av naken hud! Og da mister de både vett
og omtanke, og blir til ustyrlige seksualmonstre!
For sikkerhets
skyld burde vi innføre 18-årsgrense for kjøp av korte, trange topper. Fjortiser
er jo ”for unge til å forstå” hva det betyr å gå med så provoserende plagg. Alternativt
kunne vi foreslå en ØVRE aldersgrense
for dem som i full offentlighet skal få lov til å komme med slike
”autoritative” utsagn, og dermed projisere sin egen forvirring og frustrasjon
over på ungdom som er dem fullstendig overlegne i faget visuell kommunikasjon.
Hvem har
egentlig oppfunnet denne nye seksuelle trusselen? Har Barneombudet snakket med
mange norske ”spice girls” som føler de har MISTET sin ”girl power” ved å kle
seg sexy? Har han konsultert med en eneste ung gutt før han fastslår at ”mager
og piercing i navlen kan vekke farlige reaksjoner hos det annet kjønn”? Snakker
han av egen kroppslig erfaring, eller holder det med et hjertesukk fra en
helsesøster på Sørlandet, som – for alt vi vet – også taler på vegne av den
lokale menighet? ”’Den sexy påkledningen kan føre til overgrep,’ mener helsesøster.” Javisst. Snakker vi om
sex og vold, blir alle faktiske årsaksforhold redusert til meningsytringer.
Denne
mediefarsen, herved døpt ”Synsere i sommersol”, kunne vi ledd mye av, hadde
ikke seksuelle overgrep som reel foreteelse fortjent et ganske annet alvor.
Dessuten skriver disse moralske solstikkene seg inn i et helårsmønster som
tærer på tålmodigheten selv til en durkdreven, illusjonsløs tabloidleser. Vi
trenger ikke advare ungdom mot deres egen seksualitet. Vi trenger i stedet å
advare barn og voksne mot et statlig ombud som systematisk bruker mediene til å
spre ubegrunnet frykt og bekymring.
Trond Waage
dukker nemlig stadig oftere opp i media med sine advarsler, formaninger og
tiltak. Det er en endeløs støm av forutsigelig negativitet. Barneombudet er
alltid skeptisk til det nye, enten det heter globalisering
eller reklame i skolebøker. Han vil alltid beskytte
de små, ofte mot deres egne lyster. Og vi kan alltid være like sikker på at
utspillene er ugjennomtenkte.
Dagen etter
dobbeltdrapet i Kristiansand var Waage på banen med en ”revurdering av den
robuste barndommen”: ”Tiden da barn kan ligge alene i telt er
forbi”. Det samme måtte vel da gjelde andre utendørsaktivteter uten voksentilsyn.
Uten betenkningstid anbefalte altså barnas egen talsmann en alvorlig
innskrenking av barns handlerom. Barneombud for barneforbud! Dette var hans løsning på voldsproblemet. Dette skulle bedre barns livssituasjon. Men: Hvor
store er egentlig sjansene for at et norsk barn anno 2000 skal bli utsatt for
vold og overgrep? (For eksempel i forhold til sjansene for å bli trafikkoffer?)
Er den større nå enn før? Hvis så er tilfelle, hva er årsakene? Hvilke tiltak
vil være effektive, uten å gå på bekostning av andre goder, som utfoldelse og
frihet? Disse kompliserte, men uomgjengelige spørsmålene har Barneombudet
åpenbart ingen evne, vilje eller tid til å stille. Han skriver heller
panikkartede brev til statministeren under titler som ”Pornografien invaderer
barnesinnet”. Å besinne seg i forhold til betente og vanskelige temaer, er
tydeligvis en fremmed tanke hos Ombudet. Her skal det manes fram Djevler som
Angriper de Uskyldige små! Barn ”bombarderes med voksensextilbud” selv når de
surfer på internetts musikksider, ifølge Waage (hvor HAR han dette fra?), og
anbefaler skoler å hindre tilgangen til internett slik at ikke barna kommer i
kontakt med porno. Vi får anta at dette var før han la sitt eget
tillitsvekkende ansikt ut på nettet.
Det er ikke
vanskelig å forstå at foreldre kan være bekymret for barnas kroppsfiksering
eller mediebruk. Men hva skal vi med et barneombud som ikke gjør annet enn å
nøre opp under uroen? Waage er selv barneforsker, men overser all forskning som
kan opplyse og berolige foreldre. I stedet hører vi alltid at ”barneombudet
mottar jevnlig henvendelser fra foreldre og ungdom” om forferdelige nye
trusler, som for eksempel Pokémon. Javel. ”Seerstorm” på NRKs sentralbord betyr
tyve opprørte kristenfolk fra Vestlandet. Hvor representativ er bekymringen
Waage får inn på telefonen? Hvor begrunnet er den? Folk ringer kun hvis de
frykter noe, og tror de kan vinne gehør hos et ombud hvis kjepphester de
kjenner fra media. Waage påstår å ha mottatt ”flere telefoner” fra barn som
IKKE vil feire bursdager på McDonald’s. Disse mottas med takk, og inngår straks
i hans utrettelige kampanje mot ”det kommersielle trykket”. Så kan slitne
aleneforeldre sitte der med dårlig samvittighet fordi de tar barna med på
plastikkrestaurant, istedet for å stelle i stand ”den gode, gamle
bursdagsfeiringen” som krever like god råd, like god tid og like god smak som i
Ombudets omgangskrets.
Trond Waages
evige klagesang mot markedskreftene kunne med fordel vært henlagt til et
politisk parti eller interessorganisasjon, der ideologisk ønsketenkning hører
hjemme. Han kritiserer ”de kommersielle aktørenes stadig grådige spill” på helt
prinsipielt grunnlag, ofte uten påvisning av konkrete varers konkrete
skadevirkninger. Varetilbydere er hensynsløse manipulatorer, og barn er viljesløse
ofre som kjøper alt de blir tilbudt - av gale grunner: ”Anskaffelse av
mobiltelefon bør ikke være et resultat av en motebølge eller av kjøpepress
blant barn og unge. I enkelte miljøer ser vi at mobiltelefonen fungerer som en
jappedings eller et statussymbol.” Huffda. Men alle som kjenner dagens barn vet
at ingen andre bruker mobilen så mye,
så variert og så kreativt, og skulle dingsen også fungere identitetsmarkør –
hva så? Vi snakker om et distingveringsbehov som har eksistert i alle kulturer
til alle tider, men som Ombudet finner umoralsk, og tror han kan stoppe ved å
innføre for eksempel skoleuniformer. Som om ikke barn (og voksne) alltid vil
finne nye og subtile måter å vise hvem som er de kuleste, smarteste eller
rikeste. Waages drøm om skolegården som et visuelt Barnalbania viser at han har
et like nært forhold til de yngre klasser som AKP-ere (som anså alle finklær
som synd) i sin tid hadde til arbeiderklassen (som så det som en plikt å pynte
seg for høytid).
Norske
tolvåringers standardpakke består ikke av statussymboler, men av ski, skøyter,
sykler, bøker, stereo/radio, sovepose – ting som fremmer gode verdier som
friluftsliv og almenndanning. En tilsvarende undersøkelse av foreldrenes
utstyrspark (fra stil karnapper til designertannbørster) ville neppe gi like
oppløftende resultat. Likevel vil altså Waage beskytte barna mot reklamens
kjøpepress. Dette er først og fremst noe som beskytter foreldre mot barnas mas, og som marginaliserer barna som
samfunnsvesener. Skal barndommen være en fredet sone i forbrukersamfunnet? Skal
de stå utenfor den sosiale, kulturelle og kommersielle virkelighet, og få
almisser og gode råd fra foreldre som forbruker mer og usunnere enn dem selv?
Skal de få lov til å oppleve markedsøkonomiens omkostninger - morgenstress,
trafikkstøv, prestasjonsangst, mindre samvær med foreldrene, osv., men ikke
dens goder og gleder?
Bak
beskyttelsestrangen finner vi den gamle tanken om barn som ”naturlige” og
”uskyldige”. Denne holdningen bidrar til ytterligere å infantilisere mennesker
som heller burde ha fått frihet og midler til å bli bevisste forbrukere gjennom
prøving og feiling. Edruelig forskning viser at barn ikke tar skade av
TV-reklame, men tvert imot utvikler kodeforståelse og kritisk distanse på et
meget tidlig tidspunkt. Selv på dette kontroversielle punktet kan vi altså
støtte oss til kloke ord vi finner på internett: ”Barneombudets visjoner er at
barn blir sett på som likeverdige med
voksne, at barn blir ansett som kompetente
individer, at det fokuseres på mulighetene
i arbeidet med barn.” Nettopp. Hvorfor framstår da Ombudet så ofte i
offentligheten som en mann som MOTARBEIDER disse verdiene, som ikke gjør barn
til de ”fremste eksperter på sitt eget liv”, men til ubehjelpelige fjols som trenger
en høy beskytter? I fjor ble Trond Waage tildelt UNICEFs ærespris for sitt
”grensesprengende arbeid som kommunikator”. Innenriks ligner han mer på barnas
egen Jagland.
Ligg unna barna ! Av Henrik Færevåg
"Det norske barneombudet vil tvinge
kriminelle barns foreldre til å la seg veilede av fagfolk" To artikler fra
Aftenposten
Barn
- foreldres eiendom ! Av Tor Langbach
Inte mammas fel om
barnet blir mördare. Av Germund
Hesslow
Skole
og oppdragelse. Av Marianne Haslev Skånland
Barneombudet,
"likeverdig foreldreskap" og "barnets beste". Av Ole Texmo