Sakkyndighet i barnevernsaker: metodebruk,
rettssikkerhet og menneskerettigheter
Joar Tranøys
föredrag vid NKMR:s jubileumssymposium på Världskulturmuséet i Göteborg den 17
juni 2006
Nøytrale
og habile sakkyndige?
På
bakgrunn av kritikken mot psykologisk sakkyndige i barnevernsaker nedsatte Helse-
og omsorgsminister Sylvia Brustad i
samråd med justisminister Knut Storberget
en arbeidsgruppe(”Sakkyndighetsutvalget”)
som skulle gjennomgå systemet med sakkyndige i justissektoren. 28.mars 2006
forelå en rapport fra Barne - og likestillingsdepartementet. I følge
pressemeldingen fra departementet har sakkyndighetsutvalget foreslått å
etablere en ”Barnesakkyndig kommisjon” etter modell av Den
rettsmedisinske kommisjon ”der alle rapporter fra sakkyndige i
barnevernsaker skal rutinemessig sendes til kommisjonene for vurdering før de
benyttes for en endelig avgjørelse- både i forvaltningen og domstolen. Utvalget
foreslo i tillegg endringer i barnevernloven og tilhørende retningslinjer.”
Er
det grunn til å stole på at en slik kommisjon vil kvalitetssikre sakkyndige
utredninger?
Utvalg
av sakkyndige utredninger i perioden 2000-2004 (n=37)
Mitt
utvalg til undersøkelse av metodebruk omfatter 37 saker som ble prøvet i
fylkesnemnda. Resultatet var vedtak om omsorgsovertakelse i alle sakene. I alt
21 psykologisk sakkyndige var fordelt på de 37 sakene: En psykolog utredet
tilsammen i 5 saker, to psykologer utredet tre saker hver (6), åtte psykologer
utredet to saker hver (16) og ti psykologer utredet sak hver (10).
19
av fylkesnemndssakene ble seinere prøvet i tingretten i løpet av perioden
2000-2004. I en av sakene ble omsorgsovertakelsen opphevet. Vedtaket var
forøvrig i samsvar med nyoppnevnt psykologisk sakkyndig. 12 av de 19
”tingrettssakene” er prøvet i lagmannsretten hvor en av sakene også omsorgsovertakelse ble opphevet i
overensstemmelse med ny psykologisk oppnevnt sakkyndig. Er det mulig å vite i
hvilken grad utvalget av 37 saker vedrørende omsorgsovertakelse er
representativitet for slike saker generelt?
Sakene
er ikke tilfeldig utvalgt. Foreldre selv tok kontakt med meg for å presentere
sin sak. En slik henvendelse basert på frivillighet tilsier at de neppe er
representative for gruppen foreldre som har vært gjenstand for vurdering for om
deres omsorgsevne var tilstrekkelig til å ta hånd om deres barn i nåtid og
framtid. Det at informantene selv har selv tatt initiativ overfor forfatteren i
forbindelse med sin sak gjør at de sannsynligvis representerer en såkalt
undergruppe blant biologiske foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn. En
slik sannsynlig skjevhet er lite
relevant for undersøkelsens problemstilling
- der fokus er gransking av metodebruk i psykologers utredninger.
Men
hva med de psykologisk sakkyndige? Er de 21 psykologer som utførte de 37
sakkyndighetsrapportene representative for psykologer som blir utvalgt til
sakkyndighetsarbeid i barnevernsaker og som påtar seg dette arbeidet?
Felles
for de fleste psykologisk sakkyndige er at de bygger mer eller mindre på
barnevernets dokumenter. Informanter som arbeidsgivere, kolleger, naboer, slekt
som imange tilfeller gir et mer positivt bilde forelderens omsorgsevne/omsorgskompetanse
utelukkes av de rettsoppnevnte psykologer.
Det
følgende presenterer hovedfunn i undersøkelsen med eksempler på ulike typer
metodebruk og metodefeil.
I
de 37 utredningene som anbefalte omsorgsovertakelse var 9 basert på en ingen -
annen - utveg konklusjon. I fem av de ni utredningene manglet klare
beskrivelser og vurderinger av hva som utgjorde selve omsorgssvikten, det vil
si hva som gjorde at barna var i en omsorgssituasjon som var utilfredstillende
eller uforsvarlig. Det manglet konkret påvisning hvilke belastninger barna
utsettes for som gjør at det defineres som omsorgssvikt. Det er i få tilfeller (registrert
to utredninger) hvilke behov barna trenger å få tilfredstilt og hvilke
ressurser som finnes hos barna og deres familie med nettverk.
24
utredninger inneholdt beskrivelser av psykiske personlighetsavvik hos
foreldrene. I tillegg var konklusjonen i 3 utredninger basert på beskrivelser
av kognitive vansker- Moderat/ lettere utviklingshemning primært. Intelligenstesten WAIS var hovedkilden i
disse utredningene. Patologiske
beskrivelser var et av hovedpremissene for fylkesnemndas beslutning om
omsorgsovertakelse i 15 saker. Påvisninger av psykisk sykdom/lidelse etter standardiserte
kriterier manglet i 7 utredninger. Forsøk på alternative forklaringer og fokus
på kontekstuelle sammenhenger manglet i 11 utredninger. I forsøk på å beskrive
personpatologi mangler undersøkelse av opplysninger/observasjonsdata fra ulike
kontekster. Datagrunnlaget for
diagnosen var svært mangelfull. Hovedkilden var referanse til
psykolog/psykiater. Kun i 5 tilfeller
hadde disse satt en psykiatrisk diagnose. Rapportene er for øvrig preget
av mangelfull undersøkelse av omsorgskompe! tanse basert på observasjonsdata.
Tendensiøse
framstillinger er et gjennomgående trekk i utredningene. Et eksempel er hva mor Anne gjennomgikk. I sakkyndiges
rapport refereres ukritisk til barnevernets rapport:" Det bygget seg
etter hvert opp konflikter med barnehagen. Per ble tatt ut av barnehagen
etter 1mnd." Utsagnet står løsrevet uten opplysning om videre
sammenheng. I stedet gjentar den sakkyndige psykolog at mor var konfliktskaper
ved å uttale i neste avsnitt: "Her bygget det seg igjen opp store
konflikter."
I
følge mor var barnehagetilbudet til Per direkte uforsvarlig. Dette opplyste hun
sakkyndige psykolog om. Mors opplysning ble ikke omtalt i rapporten. Psykologen
undersøkte ikke at det var flere foreldre som valgte å ta ut barna fra
barnehagen grunnet sanitære forhold. Mor
kontaktet også den sakkyndige psykologen for å meddele før den sakkyndige undersøkelsen var avsluttet.
Barnehagen ble midlertidig stengt før rettsforhandlingene. Ingen av disse
faktiske opplysninger ble vurdert av psykologen eller belyst i saken for
fylkesnemnda.
Mor
hadde anmeldt naboen for husbråk. Dette ble framstilt slik av den sakkyndige
psykolog: "Her bygget det seg igjen opp store konflikter. Mor fikk etter en tid egen leilighet i Ekornvegen. Hun opplevde at hun ikke fikk
fred for naboen. Hun opplevde at de forfulgte henne og ville ødelegge for
henne. Hun anmeldte dem til politiet i (…)."
Den
sakkyndige psykolog beskriver anmeldelsen som utslag av overdreven
mistenksomhet. I følge mor hadde naboen alvorlig rusproblem. Hun ble redd for
sin sønn. Mor benekter at hun har uttalt at hun følte seg forfulgt, men
erkjenner at hun fortalte den sakkyndige psykolog at hun var redd naboen ville
ødelegge for sønnen hennes.
Den
sakkyndige psykolog fastslo at mor led av en psykose- det vil si at hun hadde
realitetsbrist, vrangforestillinger og manglende sykdomsinnsikt. Hovedkilden
til framstillingen av mor som psykotisk person var basert på intervju med
spesialist i klinisk psykologi. Kilden er her annenhånds siden
referansen til spesialisten ikke er gjengivelse fra uttalelser fra han selv,
men fra sakkyndige som gir sitt eget
referat fra samtale med spesialisten:" N.N. har opplevde henne som
(…)Han opplever henne klart som paranoid (…) N.N. opplever at hennes
realitetsbrist.." Disse
spekulasjoner gjenstas i utredningen i avslutningen før konklusjon, der det
heter: " ut fra egen samtaler med mor, opplysninger i saksdokumenter og
samtale med psykolog N.N. vurderes N.N.( forfatteres kommentar: dvs.mor) i dag
å lide av alvorlig paranoia. Denne paranoiaen har utviklet seg gjennom lengre
tid, dette gjør prosessen mindre gunstig(…) Den sakkyndige legger videre
til:" Rent diagnostisk kan hørselshallusinasjoner tyde på en utvikling
i mer schizofren retning. Etter gjeldende diagnoseliste fro psykiske lidelser
ICD-10 nytter man vanligvis ikke paranoiadiagnosen når hørselshallusinasjonene
blir mer fremtredende. Det er da mer aktuelt å vurdere former fro
schizofreni."
Den
sakkyndige redegjorde ikke for diagnosegrunnlaget. Det er ikke redegjort for
påvisning av realitetsbrist, vrangforestillinger, manglende sykdomsinnsikt og
funksjonssvikt. Intet symptom er isolert sett nok kvalifikasjonsgrunnlag for en
bestemt psykosediagnose. De viktigste kriterier for en psykose er forstyrrelser
i realitetsoppfatning og innsikt (se for eksempel Retterstøl 1999).
Mangelfull
redegjørelse for bruk av sentrale begreper er registrert i 14 utredninger.
Enkelte begrep er hyppigere brukt i disse 14 utredningene. Det er begreper som
ikke presiseres. De gjentaes i samme sak flere ganger. Slike gjentakelser kan føre
til at begrepene blir tatt for gitt som en sannhet eller et faktum. Begrepet
omsorg er eksempel på et slikt begrep. Omsorgsbegrepet kan forståes svært ulikt
(Alvsvåg og Gjengedal 2000). Barns og voksnes tilsynelatende like
atferdsmønstre kan ha svært ulike konsekvenser for barna og familien som
helhet. Når det for eksempel påståes at "Far har ingen
innlevelsesevne" og "far ser ikke behovene til barna og ønsker
ikke å gå inn i det heller" så blir det nødvendig å spørre: I forhold
til hva? I hvilke sammenhenger og i hvilket omfang? Hvilke konsekvenser får
dette for barna?
Manglende
kildekritikk forekom i 32 av de 37 utredningene. Metodefeilen var av ulik
karakter og omfang. Et trekk ved
sakkyndiges utredninger er mangelen på kildekritikk i forhold til
innhentede opplysninger fra Barnevernet(BV). Konklusjonene i 18 sakkyndige
utredninger henviste til annenhånds-opplysninger innhentet fra barnevernets
rapporter. I 16 sakkyndige utredninger forekom opplysninger som var basert på
sladder og rykter "bekymrings-meldinger." Ikke-kontrollerte
opplysninger er gjengitt ukritisk som
faktum i 18 saker. Et eksempel er
blanding av upåviselige påstander og sladder:" Britt Bakken, samboer
til fars søskenbarn, har observert at mor har klemt hånden til Tea rundt en
kaktus. Når barnet puttet fingrene i munnen, tok hun fingrene i sin munn og
bet. Hun observerte at barna hadde blåmerker. Mor skal også ha kløpet barna så
de begynte å gråte. Slektninger til far har også opplyst at hun skal ha knipset
et av barna på munnen fordi det lente munnen inntil bordet. Den (…) kom det inn
en anonym melding om at mor hadde slått Tea i ansiktet på badestranden for en tid
siden. Det var også mye roping og kjefting
fra foreldrene på begge barna."
Mor
benekter i intervju med forfatteren at hun skal ha kløpet og knipset barna. Mor
påstår videre at kaktusepisoden gjaldt et uhell der Tea selv av nysgjerrighet
hadde tatt bort i kaktus og stukket seg. Mors opplysninger kan verken bekreftes
eller avkreftes fra andre kilder. Det hører med til alminnelighet saklighet at
ulike parters oppfatninger og framstillinger av hendelsesforløp opplyses. Dette
er ikke gjort i dette tilfelle og heller ikke i 15 andre saker.
Kildekritikk
overfor barnevernets informanter er ikke utøvet. Opplysninger basert på
intervju med advokat og biologiske foreldre viser at fars familie var svært
negativ til barnas mor. Sakkyndig psykolog har ikke vurdert bakenforliggende
grunner(motiv) til den informasjonen som ble gitt til barnevernet.
Det
er vanlig i utredningene å referere til det som angivelig er opplyst fra andre
instanser: "Flere instanser har påpekt at det virker som om foreldrene
har liten forståelse for barns behov og problemer." I slike tilfeller
vises det først og fremst til BVsrapporter som igjen direkte og indirekte refererte til BUP og PPT. En kildekritisk-stikk-kontroll at 10 tilfeldige
rapporter viser at sakkyndige psykologer sannsynlig bygger på sviktende
grunnlag ved å bygge barnevernets rapporter.Et av eksemplene gjaldt en mindreårig gutt midlertidig plassert på
et barnehjem. Den sakkyndige psykolog innleder sin utredning med
følgende:"Undertegende har hatt samtaler med personalet ved N.N.
barnehjem og tatt del i personalets vurderinger og refleksjoner. Sakkyndige
finner at gutten har hatt stor framgang i funksjon både sosialt og emosjonelt
etter at han kom til barnehjemmet." Det var ikke konkretisert i
utredningen hva framgangen betod i- kun
henvisning til at gutten var "grei."
I
4 av de 10 utredningene var ikke det
ikke tilfredstillende samsvar mellom hva som var framstilt som opplysning av
barnevernet med hensvisning til BUP og PPT og hva som faktisk stod i rapportene
til BUP og PPT.
Dekontekstualisering
forekom i 28 av 37 utredningene. Dekontekstualisering dreier seg blant annet om
å underslå opplysninger fra situasjoner i forhold til personbeskrivelser. Det
er ikke saklig å beskrive en person som for eksempel aggressiv (aggressiv
person) hvis tilfelle er at den samme person er registrert som aggressiv i noen
tilfeller og i mange andre tilfeller ikke. Dekontekstualisering kan og
forekomme når sakkyndige tar deler av en tekst eller handling ut av sin
sammenheng og dermed hindrer leseren i å forstå sammenhengen. Dette gjør det
umulig for domstoler og andre å vite hva som ligger bak et utsagn eller en
handling. Slik dekontekstualisering er i realiteten uakseptabelt både etisk og
faglig. Denne type feil gjør rapportene verdiløse som faglige dokumenter.
Et
utsagn er alltid situasjonsbetinget. Dersom situasjonene/konteksten skrelles
vekk, kan beskrivelsen få en forvrengt mening for leseren. Dekontekstualisert
informasjon kan lede til feilaktige tolkninger og vurderinger. En type
dekontekstualisering gjaldt bruk av
tilgjengelig informasjon fra Barnevernets rapporter. I en av disse
utredningene ble det vist til en barnevernsrapport som uttalte følgende:" Mor
lot ofte gutten sitte et par timer alene." Barnevernets kilde var helsesøsters rapport. I den står
følgende: "Mor sier at det er bedre at han er der inne(forfatters
kommentar: lekegrind) enn at han skader seg. Han er der bare når jeg holder på
med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker eller dusjer."
I
helsesøsters rapport heter det videre:" Så sier hun at han er i
lekegrind, for det har jeg anbefalt. Jeg sier at det er lurt å ha lekegrind i
spedbarnsalderen, men ikke nå. Jeg spør om hun tror det er bra for han og hun
svarer: "Det er bedre at han er der enn at han skader seg. Han er der bare
når jeg holder på med noe som kan være farlig for han, eller når jeg vasker
eller dusjer."
Uttalelsen
om at barnet var overlatt til seg selv
var hentet fra en diskusjon mellom mor og helsesøster om bruk av lekegrind.
I helsesøsters rapport opplyses at gutten kunne være i lekegrind opptil et par
timer i løpet av en dag, men at han ikke var i lekegrinden sammenhengende et
par timer. I rettssaken ble det uttalt
av kommuneadvokaten at barnet ble overlatt til seg selv flere timer hver dag.
Påstanden var urimelig sett i forhold
til opplysninger fra samtalen mellom
mor og helsesøster nedfelt i helsesøsters rapport.
Attribusjonsfeil
er beslektet med dekontekstualisering. Det er en kognitiv forvrengning der
situasjonsbestemt atferd generaliseres til personlige egenskaper. En slik
egenskapstilskrivelse kalles innen sosialpsykologien for
attribusjonsfeil(Heider 1958) der den sosiale kontekst til den observerte
personens atferd neglisjeres. I 23 (n= 37)
utredninger forekommer mer enn en gang at problemer defineres ensidig
forårsaket av mangler og feil hos barn og foreldre. Nesten ingen psykologisk sakkyndige
vurderer barns fungering i forhold til ulike sosiale kontekster. Et eksempel er
Bård og spørsmålet om hans negative atferd på barneverninstitusjon. Bårds
protester og negative atferd ble
forklart som følge av hans vanskelige personlighet. Analyse av problematferd
knyttes ikke til samspill mellom institusjonstilværelse og personlighetstrekk.
Et annet eksempel gjelder observasjonssituasjon og bakgrunn for denne. Den
sakkyndige beskriver foreldres reak! sjon på barns uakseptable atferd:" Foreldre
grensesetter barna ved verbalt tilsnakk, men følger ikke opp med praktiske
tiltak. Når barna likevel ikke hører etter, kan de bli sinte og gripe inn
fysisk. Både mor og far kan bruke høy stemme og bli svært irritert. Det er
forståelig at foreldre blir irritert når barna ikke hører etter. Tea og Kristian
synes imidlertid å trenge mye tettere oppfølging og grensesetting enn det foreldrene tilbyr."
Det
er ikke gjort rede for om dette er en vanlig situasjon eller ikke. Den
sakkyndige opplyser ikke om konteksten til observasjonene. Barna hadde ikke sett
sine foreldre på fem uker. Det er ikke vurdert hvordan barna reagerte på at en
fremmed person(den sakkyndige) var til stede.
I
en av de sakkyndige utredningene uttales blant annet:" De anonyme
meldingene mener mor er hevnaksjoner, og hun forstår ikke at barnevernet er
bekymret, og sier at de lyver." I barnevernets notater er
opplysningene av en noe annen karakter. I disse notater heter det:" Mor
sier igjen at hun ikke forstår at barnevernet kan være bekymret når ingen fra
BV har kontaktet henne på 2 ½ mnd. Mor sier igjen at hun vil vite hva BV er
bekymret for. Saksbehandler sier at BV bl.a. er bekymret for guttens utvikling
hva gjelder språk og begrepsforståelse. Mor sier at det er blitt mye bedre
siden han begynte i barnehagen." Spørsmålet om bekymring får en annen betydning sett i forhold til at BV
ikke hadde kontaktet mor på 2 1/2 måned og at bekymringen først og fremst
gjaldt språk og begrepsforståelse - og ikke nødvendigvis omsorgssvikt.
I
en annen sakkyndig utredning var spørsmålet mors kognitive vansker.Sakkyndige
forsøkte å bekrefte sin antakelse med å
vise til mors "meget svake resultater" fra grunnskolen.Dette
ble definert som "generelle
lærevansker" som betyr det samme som evnemessig svikt eller kognitiv
svikt. Sakkyndig psykologs metode var å undersøke om karakterene på
ungdomsskolen var relle. Han intevjuet lærerne. En forutsetning for en slik undersøkelse er at informantene blir
gjengitt korrekt. Det avgjørende "bevis" var om karakteren NG i matematikk skriftlig eksamen var
reell:"Klasseforstander sier at hun fikk NG til eksamen etter at han
som eksaminator hadde måttet "legge opp til henne." Utsagnet til
rettsoppnevnt sakkyndige er non-sense. Mor gikk opp til ordinær skriftlig
eksamen. Det betydde at hun ikke hadde rett på tilrettelegging. Mor mottok ikke
spesialundervisning og var aldri vurdert for slikt. Klasseforstander har
benektet at han har uttalt det som sakkyndige siterte i sin utredning.
Tendensiøsitet
er beslektet med gjengivelsesfeil. Forskjellen er at leseren nesten umerkelig
overser at saksbeskrivelsen kan være skjevt framstilt. Sakkyndige kan ut fra
fordommer i saken lete etter det som man ønsker eller forventer å finne. En
slik forventning kan styre utvelgelsen av informasjon på en skjev måte. Det kan
gjelde innhenting av informasjon fra egne undersøkelser som intervjuer og
observasjoner eller tilgjengelig datamateriale fra andre etater eksempel barne
- og ungdomspsykiatri(BUP) og pedagogisk- psykologisk tjeneste(PPT).
Det
følgende eksempel er hentet fra sakkyndig beskrivelse av foreldre som
inkompetente omsorggivere for sine barn:" Dr. Sara Larsen har opplevd mor
som veldig oppfarende verbalt overfor barna. Hun har nærmest glefset til dem.
Når hun har spurt om barnets utviklingstrinn, har hun hatt perspektivet hos seg
selv. Sara Larsen opplever far som mer deltakende og mer observerende i forhold
til barna. Det virker som han gjør sitt beste."
Denne
samme legen har i intervju med forfatteren bekreftet at hun uttalte til sakkyndige at mor opptrådte
"oppfarende overfor barna", men presiserer at dette fant sted på
legekontoret og at hun hadde uttalt følgende til sakkyndige:
"
Gutten var forkjølet og sliten. Mor beklaget seg over at hun hadde lite
overskudd. Saken med barnevernet og utredning hadde tatt på."
Legen
er uenig i den sakkyndiges framstilling. Hun hadde opplyst at far var mer aktiv
i lek med barna, men ikke at mor var "indifferent til barna." Legen
understreker at "mor var nærværende på andre måte" og at barnas utviklingsnivå ikke var et tema, men at
de snakket om ulike behov for de to barna. Legen mener at den sakkyndiges
gjengivelse på dette punkt er fullstendig uriktig. "De var derfor langt
mer urolige hjemme enn i fosterhjemmet. Det var bare da far og barna holdt på
med Nabbiperler, at de satt rolig sammen uten spesielle konflikter."
Tendens
til å beskrive biologiske foreldre negativt forekommer i nesten alle
utredninger. Et eksempel er følgende utsagn:"Far opptar for eksempel
hele spisebordet med sine hobbyaktiviteter og det er svært uryddig og til dels
skittent i huset." Den sakkyndige observerte dette kun kort tid(15 min
iflg biologiske foreldre)I følge foreldre og naboer var det vanlig at barna
deltok i hobbyarbeidet som var bygging av modellfly. Den sakkyndige hadde ikke
undersøkt dette.
Språklig
forskjellsbehandling i beskrivelse av samspill mellom foreldre og barn
forekommer i 9 utredninger. Et eksempel er at biologiske foreldre ikke er
sammen med barna på adekvat vis. Dette kan uttrykkes finurlig på ulike måter.
Følgende eksempel viser hvordan språklig manipulasjon kan forstørre forskjeller
og gi et tendensiøst bilde: "Det var bare da far og barna holdt på med
Nabbiperler, at de satt rolig sammen uten spesielle konflikter. Far og Kristian
holdt lenge på å blåse opp ballonger sammen.(…) Både Tea og Kristian har stort
behov for stimulering, språklig og kognitivt. Foreldrene synes i liten grad å
stimulere barna. Under siste samvær holdt de lenge på med ved. Jeg opplevde at
det skjedde lite stimulering. Det virker som om barna i stor grad må ta
initiativet selv til kontakt. De voksne snakker til dem, men lite med
dem."
Fosterforeldre
leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke. De "holder på"
med ting. Vedsaging oppfattes som lite stimulering. Det er ikke vurdert ulike
kvaliteter ved samvær mellom barn og voksne. Stimulering omfatte mer enn
direkte verbal kontakt. Dessuten bør det tilføyes at å sage ved forutsetter
kommunikasjon og samhandling siden far og sønn sammen brukte en og samme sag.
Et
annet eksempel gjelder bruk av observasjoner til å påvise foreldres
inkompetanse ved at det viser seg i situasjonen at de ikke mestrer å sette
grenser for barna: "Jeg opplevde stor forskjell på Tores atferd hjemme og
i fosterhjemmet. Spesielt under første hjemmebesøk var han svært urolig. Han
sprang rundt og hoppet opp i stolen og sengene på barnerommet. Han hørte ikke
ved tilsnakk."
Eksemplet
gjelder samværssituasjon der barna etter å ha vært atskilt fra sine foreldre i
nærmere 3 måneder, fikk være sammen med sine foreldre. Konsekvenser av en slik
atskillelse drøftes ikke. Observatørens nærvær i samværet mellom barn og
foreldre er heller ikke diskutert.
En
gjennomgående tema i de sakkyndige utredningene er beskrivelse på forskjell
mellom fosterforeldre og biologiske foreldre med hensyn til omsorgskvaliteter
"Foreldrene synes ikke å være i stand til å skape den struktur og
forutsigbarhet som barna trenger for å utvikle seg optimalt. Resultatet av
dette er at de blir mer urolig enn de er i fosterhjemmet."
Beskrivelsen
er ensidig i favør av fosterforeldre. De må regnes som tendensiøse da det ikke
er vurdert at observasjonen i fosterhjemmet fant sted etter observasjonene med
biologiske foreldre og/eller at barna hadde vært atskilt fra sine foreldre i
lengre tid. 8 utredninger konkluderte med at foreldre var for dårlig til
grensesetting og stimulering. De var dermed ikke kompetente omsorgsgivere for
sine barn.
Undersøkelse
av metodebruk i 37 utredninger i saker vedrørende omsorgsovertakelse viser
flere typer metodiske feil. 18 av de 37 utredningene var basert på barnevernets
rapporter. Disse annenhåndskilder var ikke gjenstand for kildekritikk. Mangel
på metodisk kritisk kontroll av observasjoner, tester og tolkning av utsagn med
hensyn til pålitelighet og gyldighet er et gjennomgående mønster i de fleste av
utredningene. Dette mønster er påfallende likt det Bo Edvardsson fant da han
vitnet i en norsk barnevernsak
"Adelesaken" i 2001 (Borgarting lagmannsrett – saken gikk for
åpne dører). Han gikk i den forbindelse gjennom en rekke sakkyndige utredninger
fra flere av Norges fremste sakkyndige tilknyttet FOSAP (Forum for sakkyndige
psykologer). Disse rapporter fikk i sin
tid en skjebnesvanger konsekvens for en
mor som ble fratatt sitt barn på et grunnlag menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg senere fant rettsstridig (Johansen vs Norway). I Edvardssons
gjennomgang av rapportene til norske sakkyndige ("Sammanfatning
beträffande sakkunnigyttrande med flera frågeställningar i fallet Adele
Johansen, 23.05.00"), oppsummerte Edvardsson blant annet følgende:"För
bedömning av moderns psykiska tillstånd krävs ett allsidigt, helhetsorienterat
bedömningssamtal. Det framgår inte att något sådant samtal skulle ha ägt rum
och någon helhetsredovisning sker i vart fall inte.
För
bedömning av behandlingsbehov krävs ett bedömningssamtal enligt föregående
punkt – något sådant har inte redovisats.
Det
hävdas att psykologen har vid ett tillfälle observerat modern och (sonen) på
psykologens kontor samtidigt som han skall ha samtalat med modern och sonen.
Detta torde vara en rätt onaturlig observationssituation. Något annat
observationstillfälle redovisas inte. Inte heller redovisas några observationer
från tillfället på kontoret. Inte heller redovisas något om
observationsmetodiken, så dess tillförlitlighet kan bedömas.
Källredovisning
och källkritik kring de anförda uppgifterna uppvisar stora brister. Exempelvis
kan inte uppgifter anses tillförlitliga när de inte redovisas med kontrollerbar
källa. Modern anklagas för att inte ha förmått samarbeta med hjälpande
myndigheter, men den andra möjligheten att hjälpande myndigheter inte förmått
samarbeta med modern övervägs inte alls".
Bo Edvardsson fant lignende forhold etter en analyse
av psykologuttalelser i svenske barnevernssaker ("Misbruk av psykodynamisk
teori" i Lennart Hane: Rättvisan och psykologin, Contra Förlag,
Stockholm). Edvardsson fant at tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og
upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og
mangel på mothypoteser var regelen snarere enn unntaket.
Psykologer
er ofte sakkyndige fylkesnemndmedlemmer. Psykologisk sakkyndige som kommer til
konklusjoner som strider mot barnevernets oppfatning sjelden engasjeres av
barnevernet på nytt. Foreldrene i de 37 omsorgsovertakelsessakene kjenner ikke
seg igjen med hensyn til beskrivelsene av dem i psykologenes sakkyndige
utredninger. Rettssikkerheten synes svakest i fylkesnemndene Pga. systemet i
fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg
til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og
sivilprosessen utenom barnevernssaker, kan skriftlige «vitneutsagn» bli brukt
hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned - uansett hvor galt det er referert
- blir ofte et viktig bevis i seg selv. Psykolograpportene er nesten
sammenfallende med barnvernsrapportene og bygger på opplysningene fra
disse. I barnevernssaker bygges det
derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på
anonyme meldinger.
Anonyme
meldinger vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem
kilden er, om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller
bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold
til foresatte osv.
I
straffesaker vil det være helt umulig og ulovlig å bruke anonyme henvendelser
på denne måte. Sakkyndige oppnevnes barnevernet, uten forutgående kontakt og
fullstendig over hodet på den private part. Ofte benyttes sakkyndige med
tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av
barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk
avhengig av barnevernet, eller med nær tilknytning til barnevernet.
Foreldre
som nekter å samarbeide med barneverntjenesten kan få tilbud om oppnevnt
psykolog. Et brev fra Oslo kommune, Gamle Oslo barneverntjeneste (4/4-2002) viser
det:" Selv om barneverntjenesten har forstått det slik at du ikke ønsker kontakt, synes vi likevel at
du får anledning til å uttale deg samt bli vurdert av en upartisk kilde.
Barneverntjenesten vil med dette gi deg tilbud om utredning av psykolog i
forhold til en vurdering av din omsorgsevne for Arne. Det blir viktig at du
finner en psykolog som føles trygg, hvorpå barnevern-tjenesten vil betale
utgiftene. Vi oppfordrer deg også til å la deg bistå av en advokat som vil
kunne ivareta dine rettigheter."
Arnes
far svarte ikke på tilbudet fra barnevernet. Far fikk nytt, men kort brev fra
barneverntjenesten (3/5-2002):" Det ble på møtet den 29.april avtalt at
barneverntjenesten sender en kopi av psykologer som kan utrede din omsorgsevne,
hvorpå barneverntjenesten vil betale."
Søk
i Lovdata viser at på listen av psykologer som barnevernet anbefalte til far
var det ingen som de siste to år hadde konkludert i sine utredninger mot
omsorgsovertakelse.
Psykologer
som har flere sakkyndige oppdrag i barnevernssaker opptrer ikke sjelden på
møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært
ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den
private part, før utredningen er påbegynt. Sakkyndige kan dermed bygge på
faktisk feil grunnlag.
I
straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner
sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha
medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig
skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en
barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har
midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte
tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige
Behandlingen
i fylkesnemnda er en prosessuell bastard. Det ser ut til at man holder seg til
sivilprosessens regler «så langt disse regler passer». I likhet med
demokratiske og rettslige prinsipper i Norge er det den som anklager som har
bevisbyrden for sine påstander. Det er således galt å legge udokumenterte
påstander til grunn som sannheter om den som anklages motsier påstanden.
Den anklagede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine
påstander.
Psykologenes profesjonsmakt.
Et
vesentlig formål med den nye barnevernloven var nettopp å styrke barnevernets
legitimitet gjennom å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for
beslutningene. Et viktig bidrag til det var psykologer som sakkyndige. På
grunnlag av formelle retningslinjer hjemlet i loven og særskilt barrnevern
faglig kompetanse skulle psykologers vurdering av "barnets beste"
sikre riktige løsninger. Selv om abstrakt psykologisk kunnskap legitimerer
profesjonalitet og sakkyndighet er det ikke gitt at den praktiske utøvelsen av
det profesjonelle skjønnet i sakkyndighetsarbeid ene og alene bygger på fagkunnskap.
Særtrekk ved beslutningsprosessen i barnevernet sannsynliggjør at psykologenes
vurderinger i den enkelte sak kan være påvirket av faktorer som ikke har uttalt
legitim plass i deres vurderinger. Det er allerede blant annet påvist at
fylkesnemndsordningen tillegger barnevernet en rolle som premissleverandør i
forhold til mandat for sakkyndig oppdrag.
Psykologisk
sakkyndige som kommer til konklusjoner som strider mot barnevernets oppfatning
sjelden engasjeres av barnevernet på nytt.
Videre
kan man i sak A i en kommune møte en psykolog som sakkyndig utreder, som så i
sak B neste uke sitter som meddommer i fylkesnemnda hvor den samme kommune er
den ene part.
Psykologers
vurderinger tillegges betydelig vekt når de opptrer som sakkyndige i
barnevernssaker. Deres vurderinger har ofte avgjørende innvirkning på utfallet
av hver enkelt beslutning. En mindre gruppe psykologer særlig innen FOSAP
(Forum for sakkyndige psykologer) synes å ha ideologiske hegemoni når det
gjelder dominerende perspektiv på hva som kan og bør defineres som
omsorgssvikt. Disse psykologene synes langt på veg å ha oppnådd en autonomi som
sakkyndige. Det betyr blant annet en egen frihet og selvstendighet til selv å
kontrollere sitt arbeids innhold. Denne friheten er rettferdiggjort ut fra deres
profesjonsstatus. Deres vurderinger er styrt av en form for kunnskap som
skiller seg fra lege tanke- og forståelsesmåter. Det er for esoterisk og
diffust for menigmann å begripe eller ta del i. Samtidig viser rapportene til
de samme sakkyndige psykologer en gjennomgående mangel på kritisk metodebruk.
spesielt er det flere feil som følger av manglende kildegransking. Robyn
Dawes`bok House of Cards (1994) er en flengende kritikk av psykologers mandat i
samfunnet. Den grunnleggende kritikken er særlig er rette mot psykologers sakkyndighetsrolle i
rettsvesenet. Dawes mener rettsvesenet låner psykologenes skinn av troverdighet
til å legitimere beslutninger. Autoriteter med lang klinisk erfaring er falske
mener Dawes. Han påviser at profesjonelle klinikere egner seg vært lite til å
forstå og forutsi enkeltindividers atferd. Dawes viser til nærmere 90
kvalitativt ulike studier av klinikeres skjønnsmessige vurderinger, og finner
en nesten entydig tendens til at mekaniske prosedyrer for å kombinere
informasjon er overlegen psykologers vurderingsevne. Dawes dokumenterer at
langt erfaring ikke bedrer treffsikkerheten i vurderingene. En grunn til dette
mener han er mangelfull tilbakemelding på arbeidet, i den forstand at det tar
lang tid før en vet hvordan det eksempelvis går med barna på sikt.
Dawes
(1994:139) på tår at offentlig godkjenning av psykologer gir ingen garanti for
faglig kvalitet, fordi det er ingen kvalitetskontroll med anvendte teorier
eller metoder, skolering i faget dreier seg ikke om valid vitenskapelig
skolering, men at man lærer seg meningene til noen med høy status på området.
Offentlig godkjenning vil derfor dreie seg beskyttelse av profesjonen selv,
framfor å beskytte offentligheten slik den angivelig skal gjøre.
Psykologer
er bærere av en faglig delkultur. Deres selvaktelse og identitet er knyttet til
det å kunne utøve faget i samsvar med profesjonelle standarder innenfor denne
delkulturen (Aubert 1976:293). Som psykologer danner de et faglig fellesskap.
Opprettelsen av Forum for sakkyndige psykologer i 1994 (FOSAP) og
autorisasjonsordninger som nevnt i del 1 er et godt eksempel. Psykologene i
FOSAP innehar en spesiell rolle som sakkyndige i barnevernssaker (og
barnefordelingssaker) og utgjør en spesiell delkultur. Av Norges ca 4000
utøvende psykologer står ca 100-150 oppført i departementets register for
sakkyndige i barne- og familiesaker. Et eksempel på en mektig gruppe psykologer er en gruppe innad
FOSAP bestående av følgende 11
medlemmer: Elisabeth Backe - Hansen, Terje Galtung, Turid Vogt Grinde, Kjell
Hagen, Karen Hassel, Otto Heramb, Arne Holtet, Katrin Koch, Fredrikke Lynum,
Anne Poulsson og Knut Rønbeck. Disse 11 har utarbeidet et notat (Backe - Hansen
2002) til departementet angående "Vurderingsgrunnlaget i alvorlige
barnevernsaker.” Blant "Gruppas konklusjoner" kan siteres
følgende:" For sterke hensyn til det biologiske prinsippet i de
alvorligste sakene? Det er gruppas oppfatning at det biologiske prinsippet får
for stor vekt i forhold til hensynet til barnets beste i noen av de alvorligste
sakene, på tross av formuleringene i Lov om barneverntjenester § 4-1. Vi vil
derfor anbefale at adgangen til å kunne la det biologiske prinsippet vike i
enkeltsaker presiseres ytterligere i denne paragrafen."
Dette
står i motsetning til det som er uttalt i lovforarbeidet til den siste norske
barnevernsloven av 1992: "Det er et grunnleggende prinsipp i vårt
samfunn at foreldrene selv sørger for sine barn. Selv om det påvises svikt hos
foreldrene i deres forhold til barn- kanskje problemer av alvorlig karakter- er
utgangspunktet derfor at problemene primært bør søkes bedet ved hjelpetiltak.
Et annet utgangspunkt ville bryte radikalt med de rådende normer og
dag." (NOU 1985 :18 :157)
Ot.prp.nr.44(1991-92)
bygger på denne tankegangen, men understreker videre:
"Utvalget
presiserer at dette i seg selv ikke betyr en nedprioritering av barnas
interesser og legger vekt på de sterke bånd som eksisterer mellom barn og
foreldre" (NOU 1985 :18 :41)
Torstein
Eckhoff har gitt en konkret og god definisjon av rettssikkerhetsbegrepet innen
forvaltningen: "den enkelte skal være beskyttet mot overgrep eller
vilkårlighet fra myndighetenes side, og han skal ha mulighet for å forutberegne
sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Ofte inkluderes også
hensynet til likhet og rettferdighet i rettssikkerhetsidealet. For å tilgodese
disse hensyn stilles dels visse krav til de materielle reglene og dels til
saksbehandlingen." (Eckhoff,1966:86)
Sverre
Kvilhaug har lang erfaring som advokat i barnevernsaker og regnes i Norge som
en av markerte kritikere av sakkyndiges rolle i barnevernsaker. Kvilhaug har
publisert kritiske artikler om dette og tilsvarende emne i presse og
tidsskrifter. Et av spørsmålene han er opptatt av er det han kaller for
psykologenes hattebytter i barnevernssaker. Slik Kvilhaug ser det reiser dette
spørsmål om kravet til rettferdig rettergang oppfylles: "Menneskerettighetskonvensjonens
artikkel 6 foreskriver at enhver har krav på rettferdig rettergang. Det gjelder
også i barnevernssaker i fylkesnemnd og domstoler vedrørende omsorgsovertakelse
av barn, tilbakeføring og samvær. Psykologene har i disse sakene en svært
spesiell rolle. De betales av barnevernet for å gi en sakkyndig vurdering av
barn, foreldre og omsorgssituasjonen. Dessuten oppnevnes de samme psykologene
som sakkyndige medlemmer av fylkesnemndene og domstolene for å være med og
avgjøre sakene. Slik skifter de stadig hatter. Omfang og økonomisk betydning
for ganske mange psykologer er slik at det er rimelig å spørre om psykologenes
rapporter, men også deres stemmegivning, påvirkes av deres økonomiske interesse
i å sikre nye oppdrag for barnevernet. Underlig nok synes problemstillingen
hittil ikke å ha plaget fylkesnemndlederne, domstolene eller departementet. I
straffesaker ville et tilsvarende hattebytt! e aldri ha blitt akseptert og ikke
engang funnet på."
Kvilhaug
utdyper dette slik:
"
Jeg skal illustrere omfanget: En psykolog i Nordfjordeid opplyste i 2001 at
hun hadde hatt cirka 40 saker som betalt sakkyndig for barnevernet og cirka 50
saker som sakkyndig medlem av to forskjellige fylkesnemnder. Vel ett år senere
hadde hun hatt ytterligere elleve oppdrag for barnevernet og fem for
fylkesnemnd, hun hadde dessuten vært fagkyndig meddommer i herredsrett.
Kan man ha tillit til at en psykolog som har
så mange oppdrag for barnevernstjenester som forannevnte tilfelle viser, av
stor økonomisk betydning for vedkommende psykolog, vil gi eller er i stand til
å gi den private part i en barnevernssak en saklig og rettferdig behandling?
Vil ikke de fleste tro at slike psykologer gir barnevernet medhold i bortimot
100 prosent av sakene, og er det ikke nettopp det disse psykologene i praksis
gjør? Er det noen som tror at en psykolog som stemmer mot barnevernet, har
særlig mulighet for å få et oppdrag for barnevernet senere? "
Kvilhaug har forslag til å bedre
rettssikkerheten til den private part:" For å gi de private parter i en
barnevernssak muligheter for en rettferdig rettergang er det nødvendig å lage
vanntette skott mellom de psykologene som tar oppdrag fra barnevernet og de som
påtar seg å være sakkyndig meddommer for domstolene eller fylkesnemndene.
Karantenetiden bør være minst ti år i begge retningene. Psykologene bør måtte velge
om de vil ta oppdrag for barnevernet eller være sakkyndig medlem av
fylkesnemnder og domstoler, og det valget må de stå på. Dermed er det kanskje
også en mulighet for at de fagkyndige medlemmene i fylkesnemnd og domstoler
opptrer som reelle sakkyndige, noe de i svært liten utstrekning gjør i dag. Da
vil de kanskje også begynne å ta i betraktning det forskningsmessige faktum at
det er sammenheng mellom atskillelse mellom barn og foreldre og senere fysiske
og/eller psykiske lidelser for barnet, gjerne langt ut i voksenalder Også fylkesnemndlederne vil skjerpe seg ! og
i større grad foreta nøytrale vurderinger når kommunens psykolog ikke er en
psykolog som vedkommende fylkesnemndleder nær sagt til stadighet har som kollega
i fylkesnemnda og derfor har nærmest et kollegialt forhold til også når
vedkommende er engasjert av barnevernet."
I St.meld. nr. 39 (1995-96) heter det på side
17, spalte 2: ”Det er samtidig viktig å erkjenne at åpenhet og stadig fokus
på barneverntjenestens arbeid er nødvendig for å sikre at barneverntjenesten
ikke utvikler en kultur som strider mot de alminnelige borgeres verdi- og
rettsoppfatning.”
For
å sikre ovenstående heter det i artikkel 10 i verdenserklæringen for
menneskerettigheter:” Enhver har krav på under full likestilling å få sin
sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når
hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham
skal avgjøres.”
Barnevernkritikeren
Marianne Skånland har sett nærmere på rettspraksis i den europeiske menneskerettighets - domstolen Strasbourg. Hun
fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var
påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det
satt en militær med blant dommerne. Menneskerettighetsdomstolen fant da at den
tyrkiske domstolen ikke oppfylte folkerettens strenge krav til uavhengighet.
Mye
tyder på at norske barnevernssaker representerer en parallell. Det skyldes at
det i barnevernssaker benyttes en
spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte
sakkyndige dommere. Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene folkeretten
stiller til uavhengighet. Mange av dem arbeider i barnevernet, og er nære
venner eller kollegaer med de barnevernarbeiderne som fungerer som
påtalemyndighet i denne type saker.
I
Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket. For å sikre innbyggerne
rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven § 6, andre avsnitt:
”Likeså
er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke
tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i
saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.”
Politikere
som har blitt konfrontert med overnevnte problemstilling, har derimot reagert
med stort sett å se bort fra foreldrenes rettigheter idet de har betraktet de
sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet. I henhold til
folkeretten er det derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på
bekostning av en annens. Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i
verdenserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs
barnerettskonvensjon:
”Partene
påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller
hennes trivsel idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans
eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er
ansvarlig for ham eller henne, …”
I
anke (advokat Anette Lilleengen, advokatfirmaet Kvande & Co, 24.november
2003) til Norges høyesterett (Saksnr. for Hålogaland lagmannsrett:03-00310
A/08) uttales at dompremissene var basert på uriktig faktum:"Dommen
består i vesentlig grad av gjengivelse fra barnevernets dokumenter og sitering
fra barnevernets sakkyndig og den rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble fra den
ankende parts side under hovedforhandling i lagmannnsretten spesielt lagt vekt
på dokumentbevis og vitner å få frem riktig faktum og fremstilling av sakens
forhistorie. Dette er ikke tatt hensyn til av lagmannsretten,som klart
giruttryukk for at den ankende parts vitner- ialt 12- ikke har
problemforståelse. Når det gjelder de private engasjerte sakkyndige skriver
lagmannsretten at de i liten grad har lagt vekt på deres utredninger. Det er
oppsiktsvekkende at lagmannsretten kun siterer fra negative beskrivelser fra
den offentlige parts side uten å nevne den private parts motargumenter før det
konkluderes."
Vitner
fra lokalsamfunnet(naboer, lærere, arbeidsgivere) ble behandlet som kasus, da
lagmannnsretten fant at de manglet problemforståelse. Uttalelsene til vitnene
ble ikke drøftet i det hele tatt. Dag
Hiåsen, leder av den norske foreningen
Folkeaksjonen mot psykiaternes overgrep(FAMPO) kommenterer dommen slik: "
I perioden mellom tingretts - og lagmannsrettsbehandling av saksforholdet, ble
Svanhild Jensen tilsatt v/Gargo pleie- og sykehjem i hjemkommunen. Fra hennes
foresatte ved denne institusjon, ble det under rettsforhandlinger i Hålogaland
lagmannsrett, tilkjennegitt at hun (Svanhild) utviste dyktighet mht.
omsorgsutøvelse og grensesetting. Og endog - at hun hadde utvist særskilt
dyktighet hva angår nevnte overfor strekt pleietrengende (Parkinson- rammede)
pasienter.
Men
vitneprov avgitt fra ”kasus” som ”mangler problemforståelse” - må forbigås i
stillhet."
To
av lagmannsrettens dommere var inhabile. Den ene meddommer (fagkyndig)
var sjef for barneverntjenesten i en kommune i samme fylke som
barneverntjenesten som var part i saken. Den andre inhabile var lagdommer som
satt i samme dommerpanel som barnevernets utnevnte sakkyndige uka før- den
samme lagdommer skulle ta stilling til alvorlige anklager om faglig
inkompetanse som ble rettet mot samme sakkyndige psykolog.
Karen
Hassel, et av medlemmene i gruppen av Forum for sakkyndige psykologer (FOSAP),
gjør rede for" Sakkyndige i barnevernssaker" i boka "Barnevern
og omsorgsovertakelse" (Tjomsland 1997) Hassel uttaler blant annet om
barnevernets tilgjengelige informasjon :"Den sakkyndige får vanligvis
tilsendt alle sakspapirene. Av og til kommer det innsigelser mot at den
sakkyndige er innsatt i saken når han/hun møter. Det henvises da til at den
sakkyndige skal være uhildet. Til dette kan det sies at kjennskap til de
faktiske opplysningene i saken, både mht. saksgang og om ulike forhold, er
nødvendig for at den sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre
unødvendig dobbeltarbeid. Å ikke la seg påvirke av en bestemt forståelsesform,
en måte å vurdere saken på er nettopp ett av kravene man må stille en som
oppnevnes som sakkyndig." (Hassel, 1997: 193)
Slik
Hassel utrykker seg om den tilgjengelige
informasjon fra barnevernet
" kjennskap til de faktiske opplysningene
i saken, både mht. saksgang og om ulike forhold, er nødvendig for at den
sakkyndige skal kunne planlegge sitt arbeid og ikke gjøre unødvendig
dobbeltarbeid", er det rimelig å oppfatte hennes utsagn slik at
barnevernets informasjoner er uproblematiske. De er såkalt positivt gitte-
objektive med hensyn til "ulike forhold."
Hensikten
blant annet bak fylkesnemndsordningen i omsorgsovertakelsessaker var å bringe
andre fag enn jussen inn i vedtaksprosessen til å opplyse og klargjøre faktum i
saken. Denne undersøkelsen har forsøkt å belyse hvilke funksjoner psykologisk
sakkyndige kan ha. Oppnevnt sakkyndige skal være objektive og partsnøytrale i
sine vurderinger. Karen Hassel, tilknyttet ledende gruppe innen FOSAP, skriver
at den kommunalt oppnevnte sakkyndige må sees som en rådgiver for kommunene
hvis hovedoppgave er å hjelpe barnevernet i den
saksutredning(Hassel,1997:188)Hun skriver videre at det ikke er den kommunalt
oppnevnte sakkyndiges oppgave å overprøve barneverntjenestens vurderinger. En
slik oppfatning kan lede til at det bare er loyale sakkyndige som blir brukt av
kommunen. Utredningen blir med det et bestillingsverk. De kritiske
grupperinger/foreninger i Norge og Sverige påstår dette: barneverntjenesten vil
ha sine psykologer - slik at de vet at de får det de vil ha (det ønskete
resultat) og den engere krets av psykologer sikres nye oppdrag. Det empiriske
materiale i denne undersøkelsen støtte slike påstander på flere vesentlige
punkter- det gjelder utvalget av utredninger hvis konklusjoner er
sammenfallende med barnevernstjenestens "bestilling."
Det
er problematisk at psykologer både kan være utredere for kommuner og sakkyndige
medlemmer av fylkesnemnda. Metodebruken - kanskje spesielt mangelen på
kildegransking i forhold til barneverntjenestens angivelig faktaopplysninger er
illustrerende i så måte. Kriminologen Dag Ellingsen fant tilsvarende
utilfredstillende metodebruk i rettspsykiatriske erklæringer som ble brukt av
dommere til å legitimere langvarig innesperring av mennesker (Ellingsen 1985).
Funn
fra enkeltsøk i lovdata og internetts
hjemmesider indikerer at det er tale om tette bånd mellom barnevern, sakkyndige
og rettsvesen. Enkelte psykologer innen FOSAP har investerte interesser i
barneverntjenesten. En framtredende psykolog på Vestlandet er både styreformann
i barneverninstitusjoner og medlem i tiltaksgrupper innen barnevernet. Den
samme psykolog har mange sakkyndige oppdrag fra barnevernet og sakkyndig arbeid
for rettsvesenet som utreder og fagkyndig meddommer. Av de 21 psykologene som
var utredere i de 37 omsorgsovertakelsessakene, var 7 psykologer knyttet til
den "indre gruppe på 11" innen FOSAP. De 7 psykologene var sakkyndige
i alt 18 saker. Søk på internett viser at enkelte sakkyndige psykologer har
hjemmesider. Følgende viser profilen til en av psykologene i den "indre
gruppe på 11" innen FOSAP:
" Mangeårig erfaring - fra 1977 - med utredning og
arbeid med barn og familier.
• Bred erfaring som sakkyndig for domstolene i barnevern- og
barnefordelingsaker.
• Mange oppdrag for kommunale barnevernkontorer, som sakkyndig
utreder i barnevernsaker.
• Omfattende erfaring også som sakkyndig medlem av
Fylkesnemnda for sosiale saker (barnevernsaker) i tre fylker, siden 1993.
•
Fagkyndig meddommer for tingrett og lagmannsrett i et
stort antall saker, i hovedsak barnevernsaker.”(sist registrert 19.april 2006
www.mamut.com/Holtet/)
Psykologmiljøene
er små. De fleste kjenner hverandre. Sakkyndige er i mange tilfelle ikke
eksterne fagpersoner, men en del av et nettverk med tette bånd til barnevernet.
Rettssystemet støtter denne praksis. Det synes som det i flere tilfeller
utvikles et "toppfolkenes partnerskap" mellom sakkyndige psykologer,
barnevern og rettsvesen. Det er tette bånd mellom sakkyndige psykologer,
barnevern og rettsvesen. Slike bånd kan influere på psykologers metodebruk,
spesielt i forhold til vurdering av såkalt autoritative kilder. Opplysninger
fra offentlig instans er ikke nødvendigvis faktiske i den betydning at de er
kontrollert mot uavhengige kilder. En ny barnesakkyndig kommisjon vil ikke
forandre noe, men kun befeste posisjonen til kretsen av psykologer i og utenfor
FOSAP.
Sakkyndighet
i barnevernssaker
Psykologer opptrer vekselvis som utredere og dommere
Av Joar Tranøy
Artiklar