Perspektiver
på Barneloven
av Ole Texmo, free-lancer
|
Ole Texmo er free-lance skribent og
litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og
historie. Artikkelen er en Kronikk som er sendt til Dagbladet. Artikkelen - kronikken - er publisert her med forfatterens
velvillige tillatelse. Kommentar: Artikeln gäller skilsmässobarn men den
äger stor giltighet vad gäller behandlingen av föräldrar till
tvångsomhändertagna barn. |
Barn er prisgitt de
vilkår som gjelder i de samfunn de fødes inn i. Barn er prisgitt de lover og
regler som regulerer forholdet mellom borgerne; mellom barn og voksne, og
voksne seg imellom, f.eks som foreldre. Barn defineres som individer under 18
år, stemmerettsalderen. Voksne stemmeberettigede medlemmer av samfunnet har
gjennom legitime demokratiske organer bestemt at inntil denne alder er barn
underlagt de vilkår voksenverdenen til enhver tid bestemmer skal gjelde. I
Norge har man bestemt at foreldrenes juridiske status skal være ulik. Ugifte
foreldre har ikke felles foreldreansvar hvis mor legger ned veto. I bunnen av
loven som regulerer forholdet mellom barn og foreldre på ett nivå, og
foreldrene imellom på et annet, defineres den ene forelderens status gjennom
det sivile forhold til den andre - pater-est-regelen (Bl. § 3). Foreldrene har ikke lik tilknytning til avkommet,
prinsippielt sett. Med prinsippielt forstår jeg : "forestillingen om en
nødvendig forbindelse".
Gitt at politikere,
byråkrater, fagfolk og myndighetspersoner ønsket å arbeide for likhet for
loven, f.eks som konfliktforebyggende tiltak, kunne man instituert følgende
prinsipp for fastsettelse av Foreldreskap: Det juridiske foreldreskap følger av
det biologiske. Forbindelsen mellom biologisk og juridisk foreldreskap utgjør
samtidig med nødvendighet samfunnets aksept av begge foreldre som likeverdige
ved barnets inntreden i verden. Om saker og ting skulle forandre seg, f.eks
foreldrenes samlivsstatus, vil det overordnede prinsipp være utgangspunkt og retningsgiver.
Slik kunne hovedregelen formuleres, prinsippielt og normativt. Så kunne man ta
for seg unntakene. Den norske barneloven bygger imidlertid ikke på likhet.
Hovedregelen gir den ene forelderen en eksklusiv rett til å definere den andre
ut og inn av barnets liv. I kim og symbolforstand er pater-est-regelen den
legitimeringsgrunn som senere i barnets liv gir den ene forelderen anledning
til å etablere selvtektsregimer, samværsnekt og økonomiske fordeler. Barn som
fødes inn i det norske samfunn har ingen rettssikkerhetsgaranti mot
vilkårlighet, verken fra morens disposisjoner, eller fra myndigheters manglende
evne og vilje til å forebygge overgrep i lovens navn.
Et historisk
tilbakeblikk er på sin plass. Den omfattende lovrevisjon som fant sted for 20-25
år siden, nærmere tidfestet til Barnelovutvalgets (heretter BU) arbeid
1975-1977 og den etterfølgende lovgiverprosess som ledet frem til vedtakelse pr
8. april 1981 og ikrafttreden pr 1. jan 1982, var motivert av ulike hensyn. I
BUs mandat (NOU 1977:35) lå det klare
føringer i retning å innføre en annen forståelse enn tidligere mht en av
lovgivningens overordnede begrepsstørrelser. BU foreslo en endring av
"foreldremakt"/"foreldremyndighet" til
"Foreldreansvar". BU ville innføre en mer positivt normerende
forståelse av begrepet ved å balansere plikt- og rettdimensjonene. I tråd med
andre vesentlige elementer i mandatforståelsen, nærmere bestemt vektlegging
"på å fremme likestilling mellom
farens og morens forhold til barnet" , foreslo BU å innføre automatisk
foreldreansvar uansett samlivsstatus. Noe forenklet fremstilt skulle
foreldreansvaret inneholde, jf også plikt/rett-dimensjonen, en omsorgsdel og en
bestemmelsesdel, hvorfra begrepene omsorgsplikt og bestemmelsesrett ble
avledet. Da Stortinget i 1981 behandlet loven ble ordlyden endret til
Foreldreansvar som foreslått, mens forslaget om automatisk foreldreansvar
uansett samlivsstatus ikke vant frem, heller ikke forslag om å oppheve
pater-est-regelen. Ett kvart århundre etter at BU leverte sin utredning, er
Barneloven fremdeles basert på ulikhet-for-loven, jf pater-est og
foreldreansvar for ugifte.
Barnelovens praksis på
ulike nivåer er ikke basert på videnskapelig frembragt kunnskap, men på myter
og dogmer. En av barnelovsystemets viktigste konfliktskapende faktorer er
eneforelderdogmet, slik det er gitt legitimitet gjennom en fremtredende
psykologs doktoravhandling om "meklingsprosessens psykologi". Uten
noesomhelst belegg skriver førsteamanuensis i klinisk psykologi, dr. philos Odd
Arne Tjersland i "Samlivsbrudd og
foreldreskap" (Universitetsforlaget, 1992): "I henhold til barneloven ( ) skal barnet ha én omsorgsperson etter skilsmissen" .
Eneforelderdogmet har ingen juridisk legitimitet, men gjennom
psykologenes praksis på familievernkontorer og i rettsapparatet opprettholdes
forestillingen om at barn, i-og-med samlivsbrudd på foreldrenivå, i
fortsettelsen kun skal ha én omsorgsperson. Der gies ingen akademisk-faglig
begrunnelse for denne trosforestilling, langt mindre noen juridisk-rettslig
forankring, men med en ulikhet-for-loven i bunnen av Barneloven (jf pater-est
og foreldreansvar for ugifte) øker sannsynligheten for feilslutninger ved at
det forutsettes at det enkleste er å gi den ene forelderen enerett til barn og
forståelsesformer. Å snakke om samarbeid på slike premisser er strengt tatt
meningsløst. At eneforelderdogmet er konfliktskapende må man være psykolog
eller jurist for å unngå å fatte. Foreldre som anser seg som fullverdige vil i
mange tilfeller oppleve fagfolkenes stereotypier som krenkende.
Andre feilantagelser
hos psykologer og jurister kan summeres opp under myten om den selverklærte
kliniske intuisjon og erfaring. Refleksjonsnivået hos jurister og psykologer
tillater sjelden eller aldri en kritisk eller også regressiv analyse av rettsanvendelsen
eller hvorvidt påstått kompetanse har argumentativ gyldighet. Som eksempel på
hvordan fagfolkenes svikt har manifestert seg gjennom lang tid er det
nærliggende å trekke frem "status quo-prinsippet" basert på en snart
femti år gammel høyesterettsdom (Rt 1953
s 1374 ), og samtidig se på om
påberopelse av Status Quo representerer noen prinsippiell forståelse - overhode
! Av plasshensyn henviser jeg til min
VG-kronikk av 21.06.99: " Status Quo i
norsk barnerett "
Omforening av
begrepsinnhold har ikke ført til mer oversikt i lovsystem og rettstilstand.
Høsten 1995 la Barne- og familiedepartementet (BFD) frem sitt Høringsnotat med Endringsforslag
til Barnelova. Her ble det påstått at man ved å fjerne begrepet Omsorg fra
terminologien til fordel for Bosted ville oppgradere samværsforeldres
omsorgsstatus, " sammenfallende med
publikums språkforståelse" <sic> Uttrykksmåten "bosted"
har like lite som "samvær" noen logisk eller begrepsmessig
forankring. Verken "bosted" eller "samvær" er lovlogisk
avledet av det overordnede begrep Foreldreansvar. Heller enn å fjerne begrepet omsorg burde man
ha fjernet begrepet samvær, og dermed forebygget konflikt ved å likestille
partene. Når BFD ville ha bort omsorgsbegrepet var det ikke fordi man syntes
synd på samværsforeldres status som annenrangs.
En grunn var å svekke bestemmelsesdelen i felles foreldreansvar, jf
lovendring Bl. § 35 b om "bostedsmyndighet". En annen
grunn var å ville forhindre at Straffelovens
§ 216 kommer til anvendelse ved
medomsorgssabotasje.
At Barnelovens bokstav
og praksis er kjønnsdiskriminerende, er neppe tvilsomt. Men flertallet av de
som har makt og mulighet til å forandre lov og rettstilstand utgjøres fremdeles
av menn. Disse mener kanhende at olje, finans og teknologi er viktigere enn å
sikre barn grunnleggende omsorgsvilkår hvor mor og far kan være tilstede på
tilnærmet likeverdig basis innenfor én- eller tokjernefamiliens komplementære
helhet. Så lenge flertallet synes det er greitt med en lov som gir mødre
særrettigheter, vil fedre som viser at de prioriterer sine barn fortsatt måtte
kjempe mot Statsfeminismen i Departement og Akademia. Polariseringen mellom de som
hevder at det største problemet er fedre som ikke stiller opp og de som påpeker
skjevheter i lov og praksis, kan dermed fortsette. Det største problemet er nok
at Samfunnet ikke oppgraderer omsorgens mulighetsbetingelser. Eller også at man
ikke evner produsere videnskapelig arbeide om hvordan lover virker.
Hva er "barnets beste" ? Av Ole Texmo
Status Quo i
norsk barnerett. Av Ole Texmo