Hvor
var professor Thuen ?
Om
professoral omnipotens og "the Parental Alienation Syndrome" (PAS)
Av Ole Texmo, free-lancer
|
Ole Texmo er free-lance skribent og
litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og
historie. Artikkelen er et debattinnlegg som er sendt til
Dagbladet. Artikkelen er publisert her med forfatterens
velvillige tillatelse. Kommentar: Parental Alienation Syndrome,
främmandegörande av förälder, foreldrefiendtlighetssyndrom förekommer såväl i
skilsmässofall där en förälder utesluter den ena föräldern från sitt barns
liv, som i tvångsomhändertagandefall där myndighetspersoner och
fosterföräldrar hjärntvättar barnet att tro att dess föräldrar är farliga
eller värdelösa. Slutresultatet blir att barnet blir fientligt inställt till
sin(a) förälder/föräldrar. Således förefaller det norska begreppet "foreldrefiendtlighetssyndrom"
synnerligen lämpligt valt. |
I Dagbladets Magasinet
09.11.02 side 53-55 demonstreres en form
for omnipotens man kanhende må være psykolog for ikke å oppdage. Gjennomgangsfigur
i oppslaget om Foreldrefiendtlighet er
professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Frode Thuen. Om dette oraklet
av en psykologiprofessor heter det: Han
har forsket mye på skilsmisser, og er av dem som kan mest om foreldrefiendtlighetssyndrom
her i landet (s53). Sannhetsgehalten i utsagnet bestrides herved.
Dagbladets journalist
og professoren selv bør snarest oppgi referanser til Thuens forskning med
relevans for problemstillinger knyttet til barnefordeling generelt og spesielt,
i særlig grad samværssabotasje, og til the Parental Alienation Syndrome (PAS)
spesielt. "Foreldrefiendtliggjøringssyndrom" er forøvrig mer presist
da betegnelsen som prosessbegrep betraktet kommer mer til sin rett. Norske
fagfolk er lite interessert i de dynamiske sidene av barnefordelingstvister;
Status Quo teller mest. Typisk er Thuens påstand om at "Har syndromet først utviklet seg, er det
høyst usikkert om man kan gjøre noe, og hva som er riktig å gjøre" .
Den observante leser
vil merke seg skillet mellom Skilsmisse og Barnefordeling; det gjør ikke alltid
psykologer eller journalister. At Thuen skryter på seg ekspertstatus om et
fenomen det ikke er publisert noen norske fagartikler om, er jeg tilbøyelig til
å betegne omnipotens. Thuen kjenner slett og rett ingen grenser for hva han kan
uttale seg om, men vifter han med sin professortittel, åpner pressen sine
spalter for psykologen som er avbildet over en hel side i Magasinet (s54).
For de som aldri har
møtt Thuen og opplevd hans nedlatenhet overfor klienterfaringer, hans
kunnskapsforakt, kynisme for ikke å si opportunisme når han snur kappen etter
vinden og fanger opp et fenomen (PAS) som begynner å få brukbar internasjonal
oppmerksomhet, kan oppslaget kanhende virke tillitvekkende. De av oss som har fulgt
Thuen og hans kolleger på ypperste psykologhold de siste 8-10 årene, i den
perioden hvor barnefordeling og andre Barnelovspørsmål har stått på dagsorden
omtrent hver dag, er ikke like overbevist om Thuens ekspertise.
28.09.02 publiserte
Dagbladet Thuens kronikk Barn som hater
sin far eller mor. Kronikken er befengt med antagelser som svekker
inntrykket av den faglighet Thuen påberoper seg ved å benytte sin tittel.
Forklaringen ligger formodentlig på et psykologisk plan. Thuen og hans kolleger
har hittil fnyst foraktfullt hver gang oppdaterte foreldre har trukket frem PAS
som mulig relevant fenomenbeskrivelse. Heller enn å gi en akademisk og
pedagogisk opplysende fremstilling av PAS-dynamikken, kriterier for
identifisering av diagnostiske kjennetegn, eller hvordan terapeutiske tiltak
kan tilrettelegges, hevder Thuen:
Heller ikke forsøk med tradisjonell psykologisk behandling har vist seg
å ha særlig effekt. Noen fagfolk har pekt på at det eneste som nytter, er å
overføre barnet til den utstøtte forelderen.
Dette er sannsynligvis ikke en realistisk
løsning når problemene først har fått anledning til å utvikle seg..
Ved at Thuen og hans
kolleger i årevis lar PAS-tilfeller passere oppstår den umulighetssituasjon
systemlojale psykologisk sakkyndige vet at rettsapparatet vil legge til grunn
utfra sin prinsippløse oppfatning av Status Quo og legitimering gjennom
tvangsfullbyrdelseslovens umulighetskriterium. Et grotesk tilfelle fra
Høyesteretts praksis er dommen inntatt i Norsk Rettstidende 1997 side 797. Her
ble 8 års samværssabotasje og indusert PAS premiert takket være bestillingsverk
utført av systemlojal sakkyndig, spesialist i klinisk psykologi Bjørn Reidar
Karlsen. Et av barna som utviklet sykelig hat til den fraværende forelderen ble
senere kriminell og rusbelastet og havnet på barnevernsinstitusjon på sperret
adresse, noe den utstøtte forelderen (faren) fikk rede på ved en tilfeldighet.
Det kgl. norske Høieste Rett er dog vel neppe oppdatert på utviklingen i saken
man enstemning avgjorde i favør av den forelderen som var ansvarlig for
foreldrefiendtliggjøringen. Etterprøving og oppdatering på klienterfaringer har
aldri vært norske fagfolks styrke.
18-19.10.02 ble det
arrangert en stor internasjonal tverrfaglig konferanse om PAS i Frankfurt < www.pas-konferenz.de >. Kun to
norske fagfolk med relativt fersk kjennskap til PAS deltok. Thuen nevner ikke
konferansen i sin kronikk og viste seg heller ikke i Frankfurt. Hadde han
prioritert å skaffe seg kunnskaper om PAS, kunne han risikert å måtte dementere
vesentlige deler av sin kronikk, ikke minst de formidable misforståelser om
gjensidig hjernevask han har funnet det oppurtunt å bygge på for å understøtte
antagelsen om at "foreldre som ikke kan samarbeide" representerer
hovedproblemet.
Uten belegg skriver Thuen
i kronikken: Heldigvis er det grunn til å
tro at tilstanden er relativt sjelden. ( ..) det er trolig svært få foreldre som ønsker at ens barn virkelig skal
begynne å hate sin biologiske mor eller far." Det stigmatiserende
"foreldre som ikke klarer å samarbeide"-momentet trekkes frem, uten
at betingelser for samarbeide nevnes. Strategien er typisk for psykologer som
ikke tør si rett ut at de ikke anerkjenner foreldre på likeverdig grunnlag.
Slik undergraves en anstendig faglig tilnærming til forståelsen av hvorfor og
hvordan konflikter oppstår og samarbeide umuliggjøres.
Av gjenkjennbare
manifestasjoner nevner Thuen kun 3. Opphavsmannen til betegnelsen PAS, den
amerikanske barnepsykiater Richard A. Gardner lister vanligvis opp 8, hvor
vektleggingen på barnet og bostedsforelderens refleksive støtte til
nedsvertingskampanjen mot den utsøtte fraværende forelderen er sentralt. Thuen
viser at han ikke er på høyden akademisk. Forklaringen ligger formodentlig også
her på et psykologisk plan: Fagfolkenes ansvarsprojisering er et ikke-tema; kun
lekfolk ligger under for forsvarsmekanismer. Opptattheten av å stigmatisere
foreldrene "som ikke kan samarbeide" er en måte å dekke over egen
kunskapssvikt om barnelovssytemets virkemåte. På ett punkt har imidlertid Thuen
rett: forsøk med tradisjonell psykologisk
behandling har ikke vist seg å ha særlig effekt.
Konvensjonell terapi er
i likhet med konvensjonell eneforeldertekning gått ut på dato.
Frankfurt-konferansen var en milepel mht spredning av kunnskap og anerkjennelse
av PAS som fenomenbeskrivelse og diagnose. Hvor var professor Thuen ?
Föräldra Alienations Syndrom: Hur det upptäcks och vad man kan göra åt det.
Av J. Michael Bone och Michael R Walsh.
Farlig eller farliggjord mamma? Av
Lena Hellblom Sjögren
Münchhausen by Proxy
- Gal mor eller gal diagnose. Av Sören Friis Smith