Menneskerettighetene ved norske domstoler
Av Anders Ryssdal
Norge er
bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og dommer avsagt
av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (EMD). Konvensjonen
pålegger Norge å medvirke til å fremme de felleseuropeiske verdier EMK
beskytter. Spørsmålet her er hvordan beskyttelsen er gjennomført i norsk rett.
|
Artikeln är tidigare publicerad i Aftenposten
Kronikk 2001-06-28. |
Hvordan har forholdet utviklet seg mellom norsk
lovgivning og norske domstoler på den ene side og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
og Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg? Advokat dr. juris Anders Ryssdal, som representerte
Bergens Tidende i den sak hvor en norsk høyesterettsdom fra 1994 ble satt til
side i fjor, vurderer situasjonen i dagens kronikk.
Tilslutning til internasjonale konvensjoner og
oppfølging av vedtak fra ansvarlige institusjoner er utøvelse av statsmyndighet
på høyeste nivå. Etter Grunnloven ligger denne myndighet hos Stortinget. I dag
er det utenkelig for et europeisk demokrati ikke å være tilsluttet EMK.
Konvensjonsstatene må også arbeide aktivt for å implementere EMK i nasjonal
rett. Norge har vært folkerettslig bundet siden 1953, men konvensjonen er først
gjort til norsk lov i 1999. I gjennomføringsloven fastslås at norsk rett skal
vike ved konflikt med EMK.
Selv om EMKs formelle forrang er klar, ser vi at gjennomføringen av EMK i det
praktiske rettsliv kan støte på problemer. Norske dommere tar normalt ikke
utgangspunkt i EMK når de tar stilling til en sak. EMK-rettslige argumenter
tones tvert om ofte ned dersom tradisjonell norsk rett er utfordret. EMKs
gjennomslagskraft kan svekkes av de tolkningsteknikker som her anvendes.
Spørsmålet er om den linje som hittil har vært fulgt i viktige avgjørelser, er
en fremtidsrettet måte å møte den nye tids utfordringer på.
I 1994 oppstilte Høyesterett et lite realistisk krav
om "klarhet" før EMK, og dommer fra EMD, kan korrigere norsk rett.
Klarhetsprinsippet ble oppstilt i en kjennelse der
Høyesterett tillot omfattende bruk av forklaringer opptatt av Prisdirektoratet
under trussel om straff som bevis i en senere straffesak. At slik omfattende
bruk ville være i strid med selvinkrimineringsforbudet (EMK art. 6), var det
gode holdepunkter for. Likevel kom Høyesterett til at norske regler måtte gå
foran EMK så lenge det ikke var absolutt klart hvordan art 6. skulle anvendes.
Senere kom EMD til motsatt resultat i lignende saker om selvinkriminering fra
andre land. Erfaringene med klarhetsprinsippet var altså fra første stund ikke
vellykkede. Likevel ble prinsippet lenge fastholdt av Høyesterett.
I 2000 avsa Høyesterett en ny viktig avgjørelse i
plenum. Høyesterett fant at behandlingstiden i en sak om tilleggsskatt (jf. EMK
art. 6) hadde vært for lang, men ikke at bruk av både straff og tilleggsskatt
krenket forbudet mot dobbelt forfølgning (Protokoll 7 art. 4). I sine generelle
merknader forsøker Høyesterett å nedtone klarhetsprinsippet. For praktiske
formål lever prinsippet likevel videre: Høyesterett uttalte nemlig klar motstand
mot at norske domstoler selv skulle gå i spissen for å bygge ut norske borgeres
rettsvern etter EMK. Passiv tilpasning var å foretrekke, fordi en såkalt
dynamisk fortolkning kunne frata staten rettslige styringsinstrumenter.
Det er flere problemer ved Høyesteretts tilnærming her: For det første kan det
ikke forventes at det skal foreligge en fullt ut dekkende tidligere dom fra EMD
når en ny sak om EMK kommer for norske domstoler. Tvert om vil EMDs dommer
(bortsett fra de få saker som gjelder Norge) knytte seg til sosiale forhold og
rettsregler fra andre land. Det er alltid mulig å "distinguish the
case" slik at EMK taper fordi de dommer som påberopes, ikke er
"sammenlignbare".
For det andre unnlot Høyesterett å problematisere sin
drøftelse av dobbeltstraff i forhold til de verdier
EMK skal ivareta. I plenumsdommen ble derimot betydningen av norske
verdioppfatninger sterkt fremhevet. Det er vanskelig å forstå Høyesteretts
bemerkninger på dette punkt dersom man ser hen til EMKs fortale, som fremhever
det felleseuropeiske verdigrunnlag og siktemål med konvensjonen. En
felleseuropeisk verdiforankret tolkningsstil er også ubetinget nødvendig dersom
norske domstoler skal overkomme de vanskeligheter et "klarhetskrav"
alltid vil skape.
Et tredje problem er at domstolene, selv når det
foreligger et brudd på EMK, ikke lar dette få særlige konsekvenser. I en ny dom
fra 2001 ble Justisdepartementet i Høyesterett dømt for å ha innhentet
personopplysninger i strid med norsk lov og forbudet mot krenkelse av
privatlivets fred i EMK art. 8. Likevel ble det ansett lovlig å bruke
opplysningene i en ansettelsessak. Saksøker ble heller ikke tilkjent
oppreisning (kun beskjedne saksomkostninger).
Svekket gjennomføring av EMK i nasjonale domstoler
kan gi klare skadevirkninger.
Den alvorligste innvending er at en "vente og
se"-holdning vil medføre at norske borgere ikke i tide får tilgang til
sine rettigheter på den måte Stortinget har forutsatt.
Videre vil en sendrektig tilpasningslinje føre til at
borgerne ser seg nødt til å bringe saker inn for internasjonale domstoler for å
ivareta sine menneskerettigheter. Dersom borgeren vinner frem, har norske
domstoler begått folkerettsbrudd.
Endelig fører motvillighet til at man går glipp av
viktig felleseuropeisk inspirasjon til utviklingen av norsk rett:
EMDs praksis reflekterer et rikere erfaringstilfang
enn noen nasjonal praksis. EMDs jurisdiksjon favner i dag 800 millioner
mennesker. EMD er også påpasselig med å forankre sine dommer i de verdier EMK skal
fremme. Klagesaker som er fremført til EMD fra et stort og heterogent
rettssamfunn, speiler en bredere virkelighet, og vil raskere rette søkelyset
mot nye behov, enn de saker som bare norske domstoler har til bedømmelse.
Som eksempler på norske tolkningsresultater som
speilte et smalt nasjonalt informasjonsgrunnlag som tiden var inne til å legge
til side, kan nevnes de tre ytringsfrihetssakene (art. 10) fra 1999 og 2000.
Norske domstoler dømte de private parter etter gjeldende norsk injurielovgivning.
I Strasbourg ble resultatet i alle saker at den norske stat tapte. Enkelte har
senere vært opptatt av å forsvare Høyesterett og de tradisjonelle norske
rettsoppfatninger som ble satt til side. Dette blir klare feilspor. Spørsmålet
er heller om EMDs dommer er bedre
tilpasset vår tid, slik at vi har fått verdifulle tilskudd til norsk rett.
Alle tre saker angikk informasjonsprosesser av grunnleggende betydning for et
demokratisk samfunns virkemåte.
Den første dom knyttet seg til avisomtale av en
rapport om selfangstmetoder utarbeidet for departementet. Dokumentet var
unntatt offentlighet, men kom likevel en journalist i hende. Rapporten
inneholdt kritisk omtale av selfangstmetoder, og en rekke selfangere ble
tilkjent erstatning og oppreisning for gjengivelsen av rapporten i Bladet
Tromsø. I Strasbourg ble EMK anvendt for å verne offentlighetens interesse i å
få kjennskap til rapporten.
Neste sak gjaldt debatten mellom bl.a. medlemmer av
Norsk Politiforbund og professor Bratholm om forekomsten av politivold.
Diskusjonen var meget opphetet. Høyesterett fant at enkeltutsagn var så
krenkende overfor professor Bratholm at han ble tilkjent oppreisning fra
polititjenestemennene. EMD la derimot til grunn at den som deltar i en
offentlig diskusjon, må finne seg i at ikke alle kan beherske den samme presise
uttrykksform. EMD la større vekt på å verne deltagelsen i debatten om
politivold.
Det synes lite tvilsomt at EMD la til grunn den mest
realistiske virkelighetsoppfatning. Det er få lesere eller TV-seere som i ettertid
kan gjengi enkeltutsagn i en løpende debatt. De inntrykk som fester seg, er
adskillig mer grovsorterte, og avleirer seg i helhetsoppfatninger som dannes
gjennom flere innlegg. Enkeltstående språklige overtramp må forstås mot denne
bakgrunn og aksepteres.
Den siste dom gjaldt Bergens Tidendes kritiske omtale av en plastisk kirurg.
Dekningen var basert på konkrete innspill fra et stort antall misfornøyde
pasienter om sterkt sviktende pasientoppfølging. Da saken kom for Høyesterett,
ble saken avgjort ut fra om det var noe å bebreide kirurgen i snever medisinsk
faglig forstand. Dette hadde ikke vært temaet for avisomtalen. Det ville
dessuten hemme en vital offentlig diskusjon dersom deltagerne måtte holde seg
pinlig nøyaktig til yrkesfaglige karakteristikker for å unngå å bli
injuriedømt. Også her virket Høyesteretts resultat foreldet i et moderne
informasjonssamfunn. EMDs resultat - at kritisk omtale var legitimt - ga
publikum bedre tilgang til viktig forbrukerinformasjon samt mulighet til å
forebygge helseskader.
Internasjonale domstoler kan aldri alene sikre
gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge. For å hindre unødvendige
klagesaker mot Norge, og for å gi EMK den av Stortinget tiltenkte plass om
rettighetsstandard og inspirasjon, må norske domstoler legge større vekt på de
verdier EMK skal fremme. Formålsbestemt tolkning er en anerkjent teknikk
ellers, men anvendes så å si ikke ved motstrid mellom norsk rett og EMK. Her må
praksis legges om.
En sterkere forankring i verdier vil for det første skape
bedre nasjonale avgjørelser og øke respekten for dem ute. Det gjelder også
avgjørelser der EMK-rettslig argumentasjon ikke vinner frem, eller der flere
konkurrerende rettigheter står mot hverandre. En naken nasjonal forrangslinje
vil derimot møte liten forståelse blant dommere fra andre rettskulturer, som ut
fra egne erfaringer vet hva de grunnleggende menneskerettigheter virkelig er
verd. For det andre vil antatte konflikter mellom EMK og norsk rett ofte
bortfalle. Norske myndigheter har normalt ikke ment å bruke styrings- og
sanksjonsmidler som står i et anstrengt forhold til menneskerettighetene.
Dersom norske domstoler i stedet glir inn i en
praksis der menneskerettighetene blir kraftløse, annenrangs argumenter, er
dette ikke bare et juridisk, men også et politisk problem.