Medienes rolle i straffesaker

Av Tor Langbach, byrettsdommer, Trondheim

I kjølvannet av vårens store rettssaker har vi fått en diskusjon om domstolenes uavhengighet. Det eneste de kan gjøre, er å vise i praksis - og i medienes søkelys - at de er objektive.

Artikeln är tidigare publicerad i Aftenposten Kronikk 2001-06-28.

Den återges här med författarens benägna tillstånd.

Diskusjonen om medienes rolle i store straffesaker er blitt reist før, under og etter Orderud- og Baneheia-sakene. At politi og påtalemyndighet bør ha et strammere regime med hensyn til informasjonsflyten, og at forsvareres taushetsplikt med videre bør utredes, reiser særlige spørsmål som jeg skal la ligge her. Det er imidlertid gjort et poeng av faren for at retten kan la seg påvirke av medienes dekning. Det er dessuten fremhevet som negativt at alvorlige straffesaker gjøres til underholdning og "folkeforlystelse". Dette bør ifølge enkelte lede til inngrep i forhold til mediene. Dette er to klare blindspor i en ellers viktig debatt.

Ofte reises spørsmålet om det er slik at dommere lar seg påvirke av medienes omtale.

Det er et relevant spørsmål, og det må være et helt riktig utgangspunkt å mene at dommere kan bli påvirket av medieomtalen av en sak. Selv om dommere bevisst forsøker å holde ute de inntrykk man har fått via medier, er det alltid en fare for ubevisst påvirkning. Det er ikke lett å vite hva som egentlig skaper de synspunkter og holdninger man har. At retten i samsvar med straffeprosesslovens paragraf 305 bare skal bygge på de bevis som er ført under hovedforhandlingen, er naturligvis ingen reell mental sperre i forhold til ubevisst påvirkning av andre forhold. Fagdommere er ikke ufeilbarlige i forhold til slikt, men faren for påvirkning er rimeligvis klart større når det gjelder legdommere.

Motforestillinger
Det er likevel nødvendig å bringe inn tre motforestillinger.

Den ene er det helt spesielle ved å være i dommerrollen i en hovedforhandling. Å sitte der, vitende om at man har ansvaret for å treffe en avgjørelse i en svært alvorlig sak, skaper en helt annen holdning til hva som skjer enn om man følger saken i andre roller. Det som skjer i retten, er noe dommerne skal forholde seg til for å avgjøre saken, og ikke for å produsere salgbare medieoppslag eller skrive en leseverdig kommentarspalte. Dette gir en helt annen ramme for å ta inn over seg det som foregår under hovedforhandlingen.

Den andre er forskjellen i "kvalitet" på opplevelsen av hva som skjer. Retten ser og hører de mennesker saken gjelder i virkelighetens verden, på en måte som er særdeles mer konkret enn de sjablonpregede bilder mediene har skapt av de samme personene. Opplevelsen av forklaringer og andre bevis er av en helt annen karakter enn det å lese om saken i en avis eller se den dekket på TV. Hva aviser måtte skrive om tiltaltes og vitners troverdighet, blir derfor heller irrelevant for rettens arbeid.

Den tredje motforestillingen burde gi seg selv: Faren for at dommere blir påvirket, er en risiko vi alle må leve med. En slik fare kan i et demokratisk samfunn ikke gi grunnlag for å legge begrensninger på mediers virksomhet. Noen begrensninger bør diskuteres nærmere, men ut fra andre begrunnelser. De begrensinger som kan være aktuelle, vil være uten praktisk betydning i forhold til påvirkningsfaren.

Omtalen i mediene
At enkelte straffesaker vekker stor interesse blant folk, er helt naturlig. At mediene bruker store ressurser og mye plass og tid til å dekke slike saker, er forståelig. At dette ikke bare har utspring i et behov for å oppfylle en samfunnsmessig informasjonsplikt, men naturligvis også styres av klare markedsmekanismer, kan det vanskelig gjøres noe med. Og det er heller ikke ønskelig, hvis vi vil ha en fri presse. Det domstolene kan gjøre for at tilliten til vår objektivitet ikke svekkes, er å vise i praksis - og i medienes skarpe søkelys - at vi er objektive. Troen på objektive domstoler styrkes ikke ved å begrense omtalen av hva vi gjør.

Orderud-sakens ni uker ville uten medienes massive tilstedeværelse vært en mindre personlig belastning, også for de profesjonelle deltagere. Men vi kan ikke velge når mediene skal se på hva vi driver med. Mye kan også sies om kvaliteten på medienes dekning og på "eksperters" kommentarer. Men dommere kan like lite som andre velge sine kritikere. Og disse kritikerne må naturligvis få ytre seg om det domstolene gjør, både mens vi gjør det og etterpå, uten å skulle avvente en fremtidig endelig dom i saken.

En fordel
For domstolenes del burde en mer fyldig dekning av det vi driver med, være en fordel. Det avsies mange straffedommer hvor det i straffeskjerpende retning legges vekt på almenpreventive hensyn, uten at vi gjør noe for at den almenheten vi gjerne vil påvirke, blir kjent med dommen. Domstolene har på den annen side stort sett gått fri for kritisk journalistikk, selv om vi beveger oss i et minefelt av problemstillinger knyttet til verdier, holdninger og arbeidsmetoder. Skal det være rom for den kritiske journalistikken, må den ukritiske følge med på kjøpet. I det hele må dommere og rettsapparat regne med en mer nærgående og pågående presse. Men det vil stille andre krav til oss enn tidligere - krav vi må ha et aktivt og positivt forhold til.

Dommervett

NKMR:s SÖK-tjänst och yttrandefriheten

Artiklar

Tillbaka till Huvudsidan