I N T E R P E L L A S J O N

 

(Vedr.  barnevernets  lovstridige  praksis)

 

 

 

Lovgrunnlaget:

 

I følge St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnevernet – side 5, spalte 2 – har manglende standarder for godt arbeid vært en av svakhetene i barnevernet, og at utviklingen av tjenesten lokalt opp gjennom årene i stor grad har vært bygget opp rundt enkeltmedarbeideres oppfatning av hva som har vært godt barnevern.  Den nye barnevernloven som trådte i kraft 1. januar 1993 mente å avhjelpe noen av disse svakhetene samtidig som den siktet etter økt likebehandling og styrket rettssikkerhet.  

 

Den nye barnevernloven tar sitt utgangspunkt i at vi i vårt samfunn anser at det har selvstendig verdi å vokse opp hos sine biologiske foreldre.  Den bygger derfor på to grunnleggende prinsipper:  det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp.  I St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnevernet, side 18, spalte 1 og 2 heter det derfor:

 

”Enkelte  svært  viktige  prinsipper  er  nedfelt  i  barnevernloven.  Disse  er  ment  å  være  styrende  ved  tolkningen  av  lovens  ulike  inngrepskriterier. Ett  av  disse  er  det  biologiske  prinsipp.  …  Prinsippet  innebærer  at  det  er  lovens  utgangspunkt  at  barn  skal  vokse  opp  hos  sine  biologiske  foreldre  -  også  om  det  er  til dels  alvorlige  mangler  ved  deres  omsorgsevne. (Uthevet av undertegnede)

 

Videre heter det på samme side i spalte 2:

                                                                                                                                            Side 2     

 

 

”Det  biologiske  prinsippet  kommer  bl.a.  til  uttrykk  i  barnevernloven  gjennom  et  annet  viktig  prinsipp  -  det  mildeste  inngreps  prinsipp  -  som  innebærer  at  det  ikke  skal  treffes  mer  inngripende  tiltak  enn  nødvendig.”

 

”Der  hvor  det  fortsatt  er  tvil  etter  at  man  har  veiet  de  ulike  løsninger  mot  hverandre,  gir  ikke  prinsippet  om  hensynet  til  barnets  beste  noe  svar.  I  slike  tilfelle  vil  imidlertid  lovens  øvrige  tolkningsprinsipper  -  det  biologiske  prinsipp  og  det  mildeste  inngreps  prinsipp  -  kunne  være  avgjørende.”  (Uthevet av  undertegnede)

 

I samband med avviklingen av Det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet i perioden 1991 til 1993 bevilget Stortinget ekstramidler for at barnevernet skulle bli i stand til å legge om fra et krisebarnevern (omsorgsovertakelser) til et av forebyggende type (hjelp i hjemmet) slik at barnevernet fra første øyeblikk av skulle kunne praktisere loven etter intensjonen.

 

Samtidig ble barnevernstatistikken og kommunenes innrapporteringsplikt lagt om og utvidet.  Fra 1994 fører Statistisk sentralbyrå (SSB) dessuten oversikter over utviklingen av antall barn med omsorgs- respektive hjelpetiltak i løpet og slutten av året for hver enkelt kommune.  Denne statistikken er meget nøyaktig idet den føres etter navn og personnummer, stemmes av mot Fylkesmennenes lister, og i tilfelle avvik kontaktes kommunene.  I 1994 var det i følge Sosialstatistikk 1994, side 21, spalte 1 bare bydel 0325 Ullern i Oslo som ikke sendte inn årsmelding til SSB.

 

Når Barne- og familiedepartementet undersøker om barnevernet følger opp intensjonene til Stortingets forbruker- og administrasjonskomte, benytter departementet seg i følge St. meld. Nr. 39 (1995-96), side 9 ff i første rekke av tallene for hvor mange barn mellom 0 og 19 år som totalt sett i løpet av året har mottatt frivillige hjelpetiltak eller har blitt tatt under omsorg.

 

 

 

 

                                                                                                                                            Side 3

 

 

Sammenlikning  mellom  utviklingen  på  landsbasis  og  i  Tromsø  kommune:

 

Ser man landet under ett virker det som de kommunale barnevernene stort sett praktiserer loven etter intensjonen.  Antallet frivillige hjelpetiltak øker sterkt samtidig som antallet barn under omsorg har avtatt etter toppen i samband med at barnevernet avviklet køene av mappebarn i 1992.

 

Hele  landet:

 

 

 

 

1991:   Omsorgsovertakelser:  6.965                                    Hjelpetiltak:  20.493

1992:                                          8.199                                                23.840

1993:                                          7.553                                                26.280

1994:                                          6.669                                                26.956

1995:                                          6.188                                                28.185

1996:                                          5.905                                                28.592

1997:                                          5.643                                                29.584                        

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tall fra SSB.  Oppsatt i overensstemmelse med oppsettet til BFD i St. meld. Nr. 39 (1995-96) Om barnvernet, side 10.

                                                                                                                                            Side 4

 

 

Tromsø:

 

 

 

 

 

 

1994:   Omsorgsovertakelser:           98        Hjelpetiltak:   280

1995:                                                   96                                328

1996:                                                   107                              370

1997:                                                   118                              375

1998:                                                   125                              Ukjent            

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tall fra SSB.  Avviket fra kommunens årsmeldinger skyldes i første rekke feilrapportering fra kommunen.  Bl.a. skal ikke frivillige omsorgstiltak føres under omsorgstiltak, men under hjelpetiltak.  Antallet omsorgsovertakelser for 1998 er stipulert og grunner seg på muntlige opplysninger fra barnevernadministrasjonen, jmf. under samt vedlegg

                                                                                                                                            Side 5

 

 

I følge SSB’s sosialstatistikk for 1996, side 25, spalte 1 viser barnevernstatistikken at det eksisterer store geografiske forskjeller som vanskelig lar seg forklare ved hjelp av ulike oppvekstvilkår.  Det blir derfor misvisende som om man som Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge sammenlikner Tromsø med andre enkeltkommuner.  

 

Det blir heller ikke korrekt slik det fremkommer på side 3 i Evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø, å evaluere barnevernet ut fra en av administrasjonen\kommunen oppsatt overordnet hypotese.  Da vil man automatisk gjøre funn som styrker utgangspunktet.  Den korrekte metoden som departementet i følge St. meld. Nr. 39 (1995-96), side 19, spalte 1 benytter seg av, er å undersøke hvordan barnevernet følger opp forbruker- og administrasjonskomiteens intensjoner.

 

Oppvekstvilkårene i Tromsø skiller seg neppe i nevneverdig grad fra forholdene ellers i landet.  Siden Tromsø både omfatter distrikts- og sentrumsområder, burde det derfor være mest korrekt å sammenlikne Tromsø med landet for øvrig.  Selv når man tar hensyn til demografiske forskjeller, faller ikke en slik sammenlikning ut til Tromsøs fordel:

 

  1. I perioden 1994-1997 øker antallet barn med frivillige hjelpetiltak langty sterker enn i landet for øvrig – med så mye som 41,2 % mot 18,0 %.  Tromsø har derimot et dårlig utgangspunkt.  

 

I følge SSB var andelen pr. 1.000 mellom 0 og 17 som pr. 31.12.94 mottok hjelp i hjemmet bare 11,3 mot 14,8 ellers i landet.  Dette underforbruket av hjelpetiltak kan uttrykkes som at barnevernet i 1994 hjalp 50 barn  for  lite.

 

På samme måte kan man argumentere i 1996 og 1997.  Til tross for den prosentvis sterke veksten i antall barn med hjelpetiltak, hjalp barnevernet i Tromsø fortsatt 40 barn  for  lite  i 1996 – 12,9 mot 15,6 – og 52 barn for  lite  i 1997 – 13,1 pr. 1.000 barn ved slutten av året i Tromsø mot 16,5 pr. 1.000 barn i landet for øvrig.

 

 

                                                                                                                                            Side 6

 

 

  1. Med totalt 89 barn under omsorg pr. 31.12.94 var andelen pr. 1.000 barn mellom 0 og 17 år under omsorg av barnevernet i Tromsø 6,3, mens andelen var 5,1 i resten av landet.  Det betyr at i forhold til landet for øvrig hadde barnevernet i Tromsø pr. 31.12.94 tatt omsorgen for 17 barn  for  mye.

 

Med totalt 84 barn under omsorg pr. 31.12.96 og 96 pr. 31.12.97 gir samme form for argumentasjon et overforbruk på 15 omsorgsovertakelser i 1996 – 5,6 pr. 1.000 barn ved slutten av året mot 4,6 ellers i landet – og 28 i 1997 – 6,2 pr. 1.000 barn mellom 0 og 17 mot 4,4 barn pr. 1.000 mellom o og 17 og slutten av året i landet for øvrig. 

 

3.      3.     Ser man perioden 1994 til 1997 under ett og gløtter til tallene for 1998, ser man at i strid med lovens intensjon er spriket mellom utviklingen på landsbasis og i Tromsø tiltagende om man betrakter underforbruket av hjelpetiltak fra 50 barn i 1994 til 52 barn i 1997, og overforbruket av omsorgstiltak fra 17 barn i 1994 til 28 barn i 1997.  Da den nye barnevernlovens formål nettopp er å forebygge omsorgsovertakelser, er det tiltagende overforbruket av omsorgstiltak det mest alvorlige.

 

  1. Siden det i første rekke er i mishandling\omsorgssviktsakene lovens omsorgs-overtakelseskriterier oppfylles, blir det store overforbruket av omsorgstiltak i tiden før 31.3.96 spesielt betenkelig med tanke på den henleggelsespraksisen som beskrives på side 30 i evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø kommune:

 

”Våre  data  viser  at  det  særlig  var  meldinger  kategorisert  som  ”mishandling\omsorgssvikt”  som  ble henlagt  etter  undersøkelse.  Henleggelse  av  slike  saker  forekom  i  så  stor  grad,  at  en  med  statistisk  sikkerhet  kan  si  at  saker  som  kategoriseres  som  omsorgssvikt\mishandling  henlegges.”

 

 

Anslag  over  under-  og  overforbruket  i  løpet  av  året  1998:

 

Barnevernstatistikken for 1998 er ennå ikke klar, men utgår man fra at den positive trenden på

                                                                                                                                            Side 7             

 

 

landsbasis holder i seg, og benytter kvotene for 1997, blir det på grunnlag av muntlige opplysninger fra barnevernadministrasjonen i oppvekstkomiteens møte 1.12.98, mulig å anslå

Det totale under- og overforbruket av hjelpe- respektive omsorgstiltak i 1998.  Det har dessverre ikke vært mulig å oppdrive mer eksakte opplysninger fordi administrasjonen ikke har besvart noen av undertegnedes skriftelige henvendelser, jmf. vedlegg. 

 

Antallet barn som ble tatt under omsorg av barnevernet i løpet av 1997, lå 19,2 % høyere enn antallet barn under omsorg ved slutten av året.  For Tromsø sin del innebærer det et totalt overforbruk i 1997 på 37 omsorgstiltak eller 45,7 %.

 

1.12.98 opplyste barnevernadministrasjonen at antallet barn under omsorg var 140.  Da antallet under omsorg i løpet av året 1997 var 130 inklusive 12 frivillige tiltak, vil det være naturlig å anta at tallet 140 refererer seg til antallet omsorgstiltak i løpet av året inklusive frivillige plasseringer.  Antar man at 3 av de 10 nye var frivillige, får man et sannsynlig overforbruk på 44 omsorgstiltak i 1998 eller så mye som 54,3 %.

 

Da selve rettsbehandlingen er meget belastende for de private partene og derfor i største mulig grad bør unngås, bør det i denne sammenhengen nevnes at det totale overforbruket av omsorgstiltak omtrent tilsvares av det totale antallet rettssaker i de tre årene 1995, -96 og –97; totalt 39 pr. år.

 

På samme måte mottok 34,9 % flere barn hjelpetiltak i løpet av året 1997 enn ved slutten av året.  Argumenterer man på samme måte i forhold til hjelpetiltak som i forhold til omsorgstiltak, får man at barnevernet i 1997 hjalp 86 barn for lite, og at antallet sannsynligvis var ennå høyere i 1998.  Det spesielt tragiske med dette underforbruket er at man siden risikerer å finne igjen nettopp disse barna i statistikken over barn med omsorgstiltak.  Akkurat det Stortingskomiteen ønsker å forhindre.

 

 

 

 

                                                                                                                                            Side 8

 

 

Konklusjon:

 

Klart  i  strid  med  lovens  intensjon  har  barnevernet  i  Tromsø  kommune  et  stort  og  tiltagende  overforbruk  av omsorgstiltak  og  et sannsynlig  og  tiltagende  underforbruk  av  hjelpetiltak.

 

 

Merkostnader  i  samband  med  overforbruket  av  omsorgsovertakelser:

 

Omsorgstiltak er i følge SSB’s Sosialstatistikk 1996, side 23, spalte 1 tiltak hjemlet i bvl. §§ 4-12, 4-24 og 4-26 og omfatter beredskapshjem, fosterhjem (utenom familien eller familieplassering), forsterket fosterhjem, barne-\ungdomshjem, bo-\arbeidskollektiv, rusmiddelinstitusjon, barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon, psykiatrisk institusjon eller annet omsorgstiltak utenfor hjemmet. 

 

I følge side 39, spalte 1 varierte kostnadene pr, institusjonsplass sterkt fra i gjennomsnitt 412.000 kr. pr. år og plass i institusjoner for foreldre og barn (mødrehjem) til de dyreste institusjonsplassene som i 1996 kostet 892.000 kr. pr. år.  Gjennomsnittet for en plass i barneverninstitusjon i 1996 var 724.000 kr. pr. år og plass.  I april 1996 betalte kommunene en egenandel på 120.000 kr. pr. år for en fosterhjemsplass, mens fylkeskommunen dekket de overskytende utgiftene til for eksempel forsterkning.  Mesteparten av plasseringsutgiftene går til å lønne personale og fosterforeldre.

 

I følge kommunens årsmelding for 1997 gikk 69 % av et klientbudsjett i underkant av 29 mill. 1997-kroner til å dekke utgiftene for 118 + 12 frivillige omsorgstiltak i løpet av året.  Det gir et gjennomsnitt pr. plass og barn i løpet av året på kr. 152.670.  Til sammenlikning var kommunens utgifter pr. barn med hjelpetiltak i løpet av året (7,2 mill. kr. + 12 frivillige = 9.0 mill. kr.) 34.308 kr., jmf. under ressurssituasjonen.

 

Med et overforbruk i 1997 på totalt 37 barn i løpet av året, utgjør det en merutgift for kommunen og fylkeskommunen i størrelsesordenen 5,6 mill. kr.  Trekker man fra kostnadene

                                                                                                                                            Side 9

 

 

ved å hjelpe disse barna mens de ennå bor hjemme – for eksempel 80.000 respektive 35.000 kr. pr. barn – kostet overforbruket i 1997 kommunen og fylkeskommunen et sted mellom 2,6 til 4,3 mill. kr., og i 1998 et sted mellom 3,2 – 5,2 mill. kr.  Midler som i overenstemmelse med lovens intensjon kunne vært brukt til å hjelpe flere barn, sikre helsesøstertjenesten og spesialundervisningen i grunnskolen.

 

Ingenting er mer ressurskrevende enn å forberede sak for retten.  I tillegg til merutgiftene i forbindelse med selve plasseringen, kommer derfor utgiftene i forbindelse med selve rettssaken.

 

I St. meld. Nr. 39 (1995-96) heter det på side 17, spalte 1:

 

”Det  kan  få  dramatiske  følger  for  et  barn  og  for  barnets  familie  dersom  barneverntjenesten  ikke  griper  inn,  eller  griper  inn  for   sent,  og  det  kan  få  like  dramatiske  følger  hvis  barneverntjenesten  griper  inn  for tidlig,  griper  inn  på  gale  premisser  eller  på  gal  måte.  (Uthevet av undertegnede)

 

 

og videre på side 15, spalte 1:

 

”Klager  og  henvendelser  som  fagmyndigheten  på  fylkesplan  mottar,  viser  at  mange  av  de  p0rivate  tiltakene  benytter  tilnærminger  i  arbeidet  som  ikke  kan  forsvares,  verken  faglig  eller  etisk.”  (Uthevevinger av undertegnede)

 

Å plassere et barn utenfor hjemmet er derfor ingen garanti for at barnet i følge Inst. O. Nr. 80 (1991-92), side 13, spalte 2 sikres stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.  Ikke sjelden sier for eksempel fosterforeldrene opp avtalen slik at barnet må flytte.

 

 

 

 

                                                                                                                                          Side 10

 

 

Konklusjon:

 

Foruten  menneskelige  lidelser  representerer  barneverntjenestens  overforbruk  av  omsorgstiltak  store  merutgifter  for  så vel  kommunen  som  fylkeskommunen.

 

 

Tilbakeførsleer:

 

I overensstemmelse med det biologiske og det mildeste inngreps prinsipp heter det i Inst. O. Nr. 80 (1991-1992, side 6, spalte 2, enstemmig:

 

            ”I  de  fleste  barnevernsaker  er  målet  tilbakeføring  til  familien,  … ”

 

og videre på side 25, spalte 2, enstemmig:

 

”Komiteen  vil  også  understreke  barneverntjenestens  plikt  til  å  følge  opp  foreldrenes  utvikling,  og  hjelpe  disse  til  å  bli  i  stand  til  igjen  å  overta  omsorgen  for  barnet.  Plassering  utenfor  hjemmet  bør  i  utgangspunktet  ha  som  mål  tilbakeføring  til  hjemmet.”

 

og på side 20, spalte 1, flertall:

 

”Hvis  det  er  klart  at  barnet  vil  opplev  en  tilbakeflytting  som  vanskelig,  må  dette  kunne  motvirkes  gjennom  et  planlagt  arbeid  i  en  overgangstid.”  (Uthevinger av undertegnede)

 

I oppvekstkomiteens møte 1.12.98 kom det klart fram fra barnevernadministrasjonen at etaten ikke var klar over at loven la visse føringer på hvor stor andel av de plasserte barna Stortingets forbruker- og administrasjonskomitee anså burde tilbakeføres, og at barnevernet har plikt (dvs. unnlatelser er tjenesteforsømmelse) til å følge opp foreldre i den hensikt å sette dem i stand til igjen å overta omsorgen for barna sine.

                                                                                                                                          Side 11

 

 

Konklusjon:

 

Noe  av  grunnen  til  overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  skyldes  at  barnevernet forsømmer  sine  oppfølgingsplikter  overfor  barnas  biologiske  foreldre.

 

 

Ressurssituasjonen:

 

I Kommunelovens formålsparagraf; § 1 heter det:

 

”Formålet  med  denne  lov  er  å  legge  forholdene  til  rette  for  et  funksjonsdyktig  kommunalt  og  fylkeskommunalt  folkestyre,  og  for  en  rasjonell  og  effektiv  forvaltning  av  de  kommunale  og  fylkeskommunale  fellesinteresser  innenfor  rammen  av  det  nasjonale  fellesskap  og  med  sikte  på  en  bærekraftig  utvikling.” (Uthevet av undertegnede)

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det derfor på side 5, spalte 1:

 

”Barnevernlovgivningen  må  sikre  en  effektiv  barneverntjeneste  til  barnas  beste …” (Uthevet av undertegnede)

 

Barnevernvakta ved Oslo politikammer og barnevernet i Larvik kommune er eksempler på barnevern som har lagt ned mye tid og ressurser på å sette seg inn i loven, og utviklet metoder og rutiner som er i overensstemmelse med den.  Driften av disse to etatene kan derfor gi en pekepinn om hvordan man oppnår et effektivt barnevern til barnas beste.

 

 

Den  generelle  ressurssituasjonen:

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det på side 15, spalte 2, enstemmig:

 

                                                                                                                                          Side 12

 

 

”Manglende  ressurstilgang  på  tiltakssiden,  må  ikke  få  som  konsekvens  at  barn  flyttes  ut  av  hjemmet.” (Uthevet av undertegnede)

 

Arbeidsmengden i barnevernet bestemmes av antallet nye meldinger pr. år.  I årene 1993 til 1996 opplevde i følge barnevernets årsmeldinger Larvik kommune en sterk økning i antallet meldinger fra 315 i 1993 til 541 i 1996 med et gjennomsnitt av 408 meldinger pr. år.  I følge årsmeldingene mottok barnevernet i Tromsø i perioden 1993 til 1996 gjennomsnittlig 215 meldinger pr. år.

 

Larvik kommune har en barnebefolkning på rundt 10.000.  I følge årsmeldingene og den forebyggende planen for barneverntjenesten i Larvik brukte barnevernet i Larvik ennenfor den tertiærforebyggende tiltaksdelen – mottak, utredning, oppfølging, tilsyn og administrasjon – 18 årsverk i 1993. 

 

I følge side 17 og 89 i evalueringsrapporten for barneverntjenesten i Tromsø, brukte barnevernet i Tromsø innenfor den tertiærforebyggende tiltaksdelen 29 årsverk.  Det gir 17,5 meldinger pr. ansatt i Larvik i 1993 mot 7,3 for Tromsøs del.

 

Avhengig av i hvilken grad oppgitte årsverk bare omfatter den tertiærforebyggende delen fremkommer liknende misforhold om man på grunnlag av opplysningen på side 16 i kommunens evalueringsrapport og SSB’s barnevernstatistikk gjør samme slags utrekninger for Bergen og Trondheim.  Bergen hadde 10,3 meldinger pr. ansatt og Trondheim 5,6.  Til sammenlikning håndterte 13 ansatte ved Barnevernvakta ved Oslo politikammer totalt 5.127 henvendelser eller 398 henvendelser pr. ansatt og år, og ved incestgruppa ved Oslo politikammer etterforsket hver ansatt 30 straffesaker som gikk til retten.

 

Beregningene viser at produktiviteten generelt sett er lav i barnevernet, og spesielt lav i Tromsø.  Ser man til den faktiske arbeidsmengden, synes det ikke som barneverntjenesten i Tromsø mangler personalressurser.

 

 

                                                                                                                                          Side 13

 

 

Brutto brukte barnevernet i Larvik kommune i 1996 i underkant av 20 mill. kr.  Med totalt 252 barnevernbarn hvorav 44 under omsorg, gir det et gjennomsnittlig forbruk på 78.136 kr. pr. barn og år, mens gjennomsnittet i Tromsø i 1996 var 93.924 kr.  Overforbruket av omsorgstiltak kan dermed ikke sies å skyldes generell ressursmangel. 

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  skyldes  ikke  generell  ressursmangel.  Barnverntjenesten  i  Tromsø  har  tilstrekkelig  med  ressurser  til  å  unngå  utilsiktete  flyttinger.

 

 

Oppfølging  av  departementale  føringer:

 

På side 7 i Sosialdepartementets rundskriv ”Effektiviseringstiltak i barnevernet” heter det:

 

”Styrking  av  barnevernets  arbeide  med  å  finne  tiltak  for  barn,  og  å  følge  opp  tiltak  som  er  igangsatt,  er  derfor  like  viktig  som  øking  av  innsatsen  på  undersøkelsesområdet.  Dersom  det  ikke  er  tilstrekkelige  ressurser  til  oppfølgende  tiltak,  vil  undersøkelser  lett  innebære  spilt  møye  og  i  noen  sammenheng  gjøre  galt  verre.  (Uthevet av undertegnede)

 

og:

 

”En  balansert  styrking  av  begge  de  nevnte  sider  er  derfor  avgjørende  for  å  få  til   et  målrettet  arbeid  innen  barnevernet.”

 

I samband med avviklingen av det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet bevilget Stortinget ekstramidler for å sette barneverntjenesten i stand til å legge om fra et krisebarnevern (omsorgsovertakelser) til et av forebyggende type (hjelpetiltak i hjemmet), og gjennomført en balansert styrking.

                                                                                                                                          Side 14

 

 

Uten en økning i antallet nye meldinger – 219 i 1992 og 200 i 1997 – økte personalressursene i følge kommunens årsmeldinger fra 15,2 årsverk i 1992 til 29,7 i 1997.  Når så bare 25 % av det totale klientbudsjettet på ca. 29 mill. kr. i 1997 ble brukt til forebygging, tyder mye på at barnevernet i Tromsø ikke har fulgt opp departementets råd om å gjennomføre en balansert styrking.  Som en konsekvens har galt blitt verre.

 

Helt siden loven trådte i kraft i 1993 har barneverntjenesten i Tromsø slitt med alvorlige tidsfristbrudd, henleggelser av alvorlige meldinger og et stort overforbruk av omsorgsovertakelser.  Til tross for tilgjengelige ressurser synes det som ganske sikkert at barnevernet i Tromsø ikke har ytt barn og foreldre den hjelpen de etter loven har vært berettiget til.

 

 

Konklusjon:

 

Som  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  ikke  har  fulgt  opp  departementale føringer,  har  barn  og  foreldre  ikke  fått  den  hjelpen  de  etter  loven  er  berettiget  til.

 

 

Fordeling  av  ressursene:

 

I Inst. O. Nr. 80 (1991-92), side 13, spalte 2 enstemmig, heter det:

 

”Komiteen  vil  også  understreke  intensjonen  i  barnevernloven  om  at  hjelp  primært  skal  gis  i  hjemmet,  og  at  flytting  skal  være  det  alternativ  man  vurderer  når  hjelpetiltak  ikke  er  tilstrekkelig.  Dette  betyr  at  barnevernet  må  prioritere  sterkere  å  bruke  tid  og  ressurser  på  å  følge  opp  foreldre  og  hjemmesituasjonen,  med  sikte  på  å  sette  foreldre  i  stand  til  å  skape  et  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.”  (Uthevet av undertegnede)

 

 

                                                                                                                                          Side 15 

 

 

Fordelingen  av  tidsressursen:

 

På side 39 i kommunens evalueringsrapport fremkommer det at bare 17,5 % av de ansattes tid ble brukt til personlige møter med klienten, mens 41,8 % ble brukt til skriving og lesing.  Under henvisning til bvl. § 4-3 vedr. undersøkelsens omfang og hensynet til privatlivets fred, overforbruket av omsorgstiltak og lovpålegget om i sterkere grad å prioritere oppfølgingsarbeid, synes fordelingen av tidsressursen å være i strid med så vel bvl. §§ 4-3, hjelpeparagrafen 4-4 samt 4-16.

 

Som det femkommer av Tromsø kommunes årsmelding for 1995 gikk 36 % av tidsbruken av en stilling i registreringsperioden på 11 uker med til å forberede sak for fylkesnemnda.  Siden ingenting er mer tidkrevende enn å forberede rettssaker, ville en annen fordeling av tidsressursen mer i overensstemmelse med loven, sannsynligvis bidratt til å forhindre en del omsorgsovertakelser.

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  blant  annet  være  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  ikke  har  fulgt  opp  intensjonene  til  Stortingets  forbruker-  og  administrasjonskomitee  om  i  sterkere  grad  å  prioritere  og  bruke  tid  på  å  følge  opp  foreldre  med  sikte  på  å  sette  dem  i  stand  til  å  skape  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.

 

 

Fordeling  av  realressursene:

 

I 1997 gikk 69 % av klientbudsjettet med til å dekke plasseringsutgiftene til 118 + 12 frivillige omsorgstiltak, mens bare 25 % eller ca. 7 mill. kr. ble brukt til forebygging.  Siden omsorgstiltakene er de mest kostnadskrevende, ville en annen fordeling av realressursene mer

 

                                                                                                                                          Side 16

 

 

i overensstemmelse med loven, sannsynligvis bidratt til å forhindre en del omsorgs-overtakelser.

 

 

Konklusjon:

 

Overforbruket  av  omsorgstiltak  kan  blant  annet  være  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  ikke  har  fulgt  opp  føringene  til  Stortingets  forbruker-  og  administrasjonskomitee  om  i  sterkere  grad  å  prioritere  og  bruke  ressurser  på  å  følge  opp  foreldre  med  sikte  på  å  sette  dem  i  stand  til  å  skape  tilstrekkelig  omsorgsnivå  i  hjemmet.

 

 

Totalt  ressursbehov:

 

I følge kommunens egne årsmeldinger for 1993 og 1994 var barnevernet i Tromsø rimelig fornøyd med ressurstilførslen i 1993.  Etaten mottok da 186 meldinger, hadde totalt 280 barnevernbarn i løpet av året og et bruttobudsjett på 25,5 mill. 1993-kroner eller et gjennomsnittlig forbruk pr. barn på 91.071 1994.kroner. 

 

I Larvik kommune forbrukte hvert barnevernbarn i løpet av året 1996 78.138 kr.  For Tromsøs del ville en tilsvarende ressursinnsats i 1997 betydd et bruttobudsjett inklusive flyktninger på rundt 29 mill. kr. i stede for de 40 etaten faktisk forbrukte.  Siden antallet omsorgsovertakelser har økt i stede for avtatt, har overforbruket til barnevernet sannsynligvis økt i 1998.

 

 

Konklusjon:

 

Foruten  menneskelige  lidelser  påfører  den  ineffektive  driften  av  barneverntjenesten  i  Tromsø,  kommunen  og  fylkeskommunen  helt  unødvendige  utgifter  i  millionklassen.

                                                                                                                                          Side 17

 

 

Rom  for  å  hjelpe  ytterligere  familier:

 

Foruten en sterk økning i antallet meldinger i perioden 1994 til 1996 fra 328 til 541, skiller barnevernet i Larvik kommune seg fra andre barnevern ved den lave andelen barn med tiltak – 14,9 mot 20,2 – i resten av landet.  Andelen i Asker kommune var 13,9.  Fordi begge disse barnevernene har høy grad av tillit i befolkningen og hos politiet, kommer de tidlig inn i sakene slik at det i mange tilfeller er tilstrekkelig å gi veiledning.  Siden veiledning ikke føres som tiltak, hjelper barnevernene i Larvik og Asker langt flere familier enn det som fremkommer av statistikken.

 

I 1996 gav Barnevernvakta ved Oslo politikammer i overensstemmelse med det mildeste inngreps prinsipp, råd og veiledning i 776 saker av totalt 4.386 eller i rundt 17,5 % av sakene.  Av Tromsø kommunes årsmelding for 1993 fremkommer det derimot at barnevernet i Tromsø bare klassifiserte 6 % av sakene som rådgivningssaker.

 

Siden alvorlighetsgraden sannsynligvis generelt sett er høyere ved en akuttetat enn ellers i barnevernet, skulle det selv innenfor trange rammer være mulig å hjelpe langt flere familier enn det som i dag er tilfellet. 

 

Legger man fordelingen til Larvik til grunn, hadde Tromsø et overforbruk av tiltak på slutten av året 1997 på totalt 68 barn – 14,9 i Larvik mot 19,3 pr. 1.000 barn i Tromsø.  Det betyr et overforbruk på ca. 5 mill. kr.  Trekkes disse fra den behovprøvde ramma på 29 mill. kr., ligger overforbruket i 1997 sannsynligvis på mellom 11 og 16 mill. kr.  For 1998 er det sannsynligvis ennå høyere.

 

 

Konklusjon:

 

Større  satsing  på  foreldreveiledning  i  tråd  med  det  mildeste  inngreps  prinsipp,  ville  sette  barnevernet  i  stand  til  å  hjelpe  langt  flere  familier  enn det  som  i  dag  er  tilfellet.

                                                                                                                                          Side 18

 

 

Konklusjon:

 

Som  en  konsekvens  av  at  barnevernet  i  Tromsø  til  synes  har  unnlatt  å  allokere  de tilgjengelige  ressursene  med  sikte  på  å  oppfylle  lovens  intensjon,  hadde  etaten  i  1997  et  overforbruk  i  størrelsesordenen  1  til  16  millioner  kroner.

 

Siden  overforbruket  av  omsorgstiltak  har  fortsatt  å  øke  i  stede  for  å  avta,  ligger  det  totale  overforbruket  i  1998  sannsynligvis  ennå  høyere.

 

Som  en  konsekvens  av  overforbruket  har  kommunen  blitt  tvunget  til  å  styre  ned  på  viktige  tiltak  for  barn  og  unge  -  noe  som  knappest  er  i  overensstemmelse  med  lovens  intensjon.

 

 

Klientbehandling:

 

I følge St. meld. Nr. 53 (1991-1993) Om seksuelle overgrep mot barn, side 13, spalte 1 og 2, kan hjelpeapparatets atferd fungere problemøkende (traumatisk)  eller problemløsende (terapeutisk).  I St. meld. Nr. 39 (1995-1996) heter det på side 17, spalte 1:

 

”Barnevernloven må  derfor  sikre  en  balanse  mellom  barnets  rett  til  beskyttelse  fra  sine  nærmeste  på  den  ene  siden,  og  barn  og  familiens  rett  til  beskyttelse  mot  urettmessige  inngrep  fra  det  offentliges  side  på  den  andre  siden.”  (Utheving av undertegnede)

 

For å sikre at barnevernet fungerer terapeutisk med lavt konfliktnivå heter det derfor på side 5, spalte 2 i Inst. O. Nr. 80 (1991-92), enstemmig:

 

”Komiteen  legger  vekt  på  at  de  tiltak  som  blir  iverksatt  av  barneverntjenesten skal  være  til  beste  for  barnet  og så  langt  det  er  mulig  oppfattes  </