Tilleggstraume
for Bjugn- barna?
Av Lena Hellblom Sjögren
|
-
Kronikk
Hva har virket traumatisk på barna som ble undersøkt og avhørt i Bjugn-saken? Legitimerad psykolog fil.dr. LENA HELLBLOM SJÖGREN, Stockholm, foretar en gjennomgang av fremgangsmåten slik behandlerne selv skildrer den, og holder den opp mot forskningsbasert viten om slike situasjoner som behandlerne henviser til. Hun konkluderer med at det er de voksnes uro, ryktespredningen, alle utspørringer, forhør og utredninger som gav barna traumatiske opplevelser. Det behandlerne har kalt tilleggstraume, må i tilfellet Bjugn betraktes som det opprinnelige traumet.
DET var «en katastrofe som rammet barn, familier og lokalsamfunn uventet og hardt», skriver behandlingspersonale som behandlet barn fra Bjugn (Red.:Møyfrid Breivik, Marit Sæbø Indredavik og Jon Aarseth: Kan vi forstå? Barnepsykiatriens arbeid i Bjugn-saken, Kommuneforlaget 1997). 50 barn fra Botngård barnehage i Bjugn ble henvist til behandling på barneklinikken i Trondheim. Hva bestod katastrofen i? Hvorfor trengte 50 barn fra en barnehage i Bjugn behandling?
Når barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk i Trondheim ser tilbake på sitt eget arbeid med barnehagebarna fra Bjugn, vurderer de det slik at mange barn og familier har fått god hjelp av dem. Hjelp med hva? Barnepsykiaterne skriver at de fra desember 1992 til og med 1994 behandlet «symptomer på traumaopplevelser hos barna». God hjelp var det sikkert i at behandlerne kom til Bjugn og lot foreldre og barn bearbeide sin uro på stedet. Men hva var det som hadde skapt uroen hos barna? Behandlerne snakker om «et stort tilleggstraume for barna». Hva var det første traumaet? Visste behandlerne hva som hadde vært traumatisk for barna før de innledet sin behandling? Dette er hva de selv sier: «Behandlergruppa skulle hjelpe barna med de traumatiske opplevelsene de måtte ha hatt, og hadde som mål å bistå barna med å bearbeide sine opplevelser.»
Hvilke opplevelser var det som trengte å bearbeides? Ingen av barna hadde, etter hva vi vet, spontant fortalt noe om noe dumt eller skremmende som noen hadde gjort mot dem i barnehagen.
ETTER 1.MARS 1992 DA datterdatter til styreren, ifølge sin mormor og barnehagens styrer, hadde sagt noe som vedkommende tolket som at jenta hadde sett tissen til den senere tiltalte barnehageassistenten, ble det innledet en etterforskning som bare vokste og vokste. Etter at barna var blitt fysisk og psykisk undersøkt, fortalte de om mye underlig og ekkelt som barnehageassistenten skulle ha gjort. Var det derfor de da torde fortelle? Eller hadde de begynt å komme på noe de tidligere ikke hadde husket? Jo lengre tid som gikk etter «avsløringen», desto flere symptomer fikk desto flere barn. Forløpet beskrives i en bok som gir et helhetsbilde av hva som hendte i Bjugn, og som spissformulerer spørsmålet om hva som egentlig var det traumatiske for barna (Hans Kringstad: Bjugnformelen, Tiden 1997).
To barn måtte på forsommeren ta veien til barneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim, RiT. Deres underliv ble undersøkt og legene mente å ha gjort «positive funn», dvs. funnet tegn på at barna hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Deretter ble ytterligere 59 barn medisinsk undersøkt, skrevende nakne mens deres underliv ble fotografert. De små barna måtte også ta turen fra hjemstedet til Trondheim for å gjennomgå psykologiske undersøkelser og kartlegginger på RiT.
Førskolebarn pleier umiddelbart å gi uttrykk for smerte hvis de blir skadet, de pleier ikke så lett å la seg overtale til å tie stille. Voksne som lever nær små barn merker vanligvis om noe er i veien, om barna ikke har det godt. I Bjugn var det ikke samtidig med at de påståtte overgrepene skulle ha pågått at barna viste symptomer på at noe var i veien - det var først etterpå.
LANG TID ETTER AT personalet hadde tatt kurset «Trygg og sterk», og barnehagestyreren hadde tolket barnebarnet sitt som et utsatt barn som fortalte at noe hadde hendt med andre, begynte stadig flere barn å ha det dårlig. Det i seg selv er en indikasjon på at det dreier seg om symptomer som ikke bunner i overgrep, men i den prosess som følger etter at påstander om overgrep har framkommet. Legal process/therapy trauma er begreper den amerikanske barnepsykiateren Richard Gardner bruker om dette. Etter at barna hadde hatt traumatiske opplevelser i forbindelse med å bli utspurt av urolige foreldre, kroppsundersøkelser, psykologiske undersøkelser og dommerforhør, begynte de å vise symptomer som de voksne tolket som symptomer på at barna hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.
De som spurte barna så det som sin oppgave å hjelpe dem til å fortelle om overgrep. De forhørte barna som om de hadde vært utsatt for overgrep. Behandlerne behandlet barna som om de hadde vært utsatt. Hele Bjugn-saken kan sies å være hypotetisk - ikke bare den hypotetiske utspørringsteknikken, som den omstridte psykiateren Tilman Fürniss hadde lært bort til etterforskerne som utdannet og veiledet behandlingspersonalet, og som er så suggestiv at statsadvokaten advarte mot at den skulle bli brukt. Dessverre er barna som ble utsatt for en mengde forhør og spørsmål og undersøkelser ikke hypotetiske - de er av kjøtt og blod.
OVERLEGEN OG DEN TIDLIGERE sjefspsykologen skriver om skader og gruppebehandling som om Bjugn-barna de facto var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Utredningen hviler på et ensidig utvalg referanser og avsluttes med det som er selve kjernepunktet: Man hadde mistanke om at barna i Bjugn var blitt utsatt for overgrep, mens litteraturen det henvises til bygger på dokumenterte seksuelle overgrep. «I enkelte sammenhenger medførte dette en noe annerledes tilnærming», skriver behandlerne, tilsynelatende uten å forstå at om man behandler barna som om de var ofre for seksualforbrytelse, vil det ha en meget stor suggererende innvirkning. Barn svarer ofte slik voksne forventer at de skal svare (Ceci & Bruck), og de kan komme til å tro at det de da har fortalt er sant. Dette kalles subjektiv sannhet, i motsetning til det som er historisk sant. Mange slike konstruerte sannheter har florert i Bjugn, liksom i andre påståtte overgrep i barnehager og daghjem.
Skader av seksuelle overgrep kan konstateres gjennom kroppsundersøkelser, og disse gjøres nært i tid i forhold til forbrytelsen. Da har skader ikke kunnet nå å bli leget, og det kan finnes spor av kroppsvæsker eller av tvang i form av f.eks. blåmerker. Barn kan også fortelle historisk korrekt om det som har hendt dem, hvis de forteller nært i tid i forhold til det som har hendt, og ikke utspørres av voksne som har forestillinger om det som har hendt barna.
I Bjugn ble barn masseundersøkt lang tid etter påståtte overgrep. Ujevnheter eller arr i jomfruhinnen som ble konstatert flere måneder, eller til og med år, etter at overgrep skulle ha skjedd, kan knapt settes i samband med disse påståtte overgrepene. De «skader» som ble observert kan formodentlig forstås som normalvariasjoner. Her har John McCann stått for en viktig kartlegging nettopp av de store normale variasjoner som finnes.
BARNA BLE UTSPURT av voksne med meget bestemte forestillinger om at barna var blitt utsatt for overgrep av barnehageassistenten. At barnas tillit til de voksne vaklet, slik behandlerne fremholder, er ikke vanskelig å forstå når man leser spørsmål og forhør som barna ble tvunget til å gjennomgå i etterforskningen. Når en åtteårig jente blir spurt om hun hadde tenkt på at hun kunne blitt gravid, avspeiler det den voksnes fantasi ut fra dennes kunnskaper og erfaringer, noe som kan være skadelig for et barn å bli konfrontert med altfor tidlig.
At 33 barn har fått erstatning som om de er seksualforbrytelsesofre, kan innvirke negativt på deres identitetsutvikling. Det er bemerkelsesverdig at behandlerne fremhever dette som en bekreftelse på at de har lykkes i sitt arbeid. Den nye sjefspsykologen skriver at det var på bakgrunn av behandlernes rapporter at de 33 barna ble tilkjent «voldsoffererstatning», og videre: «Dette tar vi som tegn på at vi lyktes i å dokumentere at barna hadde vært utsatt for traumatiske opplevelser selv om rettssaken ikke endte med at noen enkeltperson ble kjent skyldig og idømt straff.»
Etter alt å dømme var det de voksnes uro, ryktespredningen, alle utspørringer, forhør og utredninger som innebar katastrofe, og som gav barna traumatiske opplevelser som de og foreldrene deres i ettertid har fått langvarig behandling for. Det behandlerne har kalt tilleggstrauma må således betraktes som det opprinneige traumet.
Katastrofen i Bjugn största rättsskandalen i Norge
Hemligheter och minnen: Att utreda tillförlitligheten i sexualbrottmål
Bokrecension: Hemligheter och minnen
Psykologer medverkar i moderna häxprocesser
Till Artikelarkiv - Se "Incest och andra sexuella övergrepp"
Powered by AIS