HVA ER GALT MED NORSK BARNEVERN?
Flere er delaktig i
legalisert handel med barn i Norge. Vår serie i 10 deler gir deg god innsikt i
forhold du ikke trodde kunne skje.
Familier har gått i
oppløsning. Barn og unge er blitt ødelagt for livet. Barn og foreldre er blitt
tvunget til p flykte fra sitt hjemland. På flere kirkegårder rundt omkring i
Norge ligger ofre etter barnevernets hensynsløse herjninger. Disse må stoppas
nå!
Serien er skrevet av frilansskribenten Ole Texmo for Samfunnsmagasinet, sfm.no, 17.11.2007 - -.
INDEKS:
HVA ER GALT MED NORSK BARNEVERN?
Innledning av frilansjournalist Jan Hansen
En serie i
10 deler av frilansskribent Ole Texmo som kaster lys over flere uakseptable
forhold. Den gir samtidig leserne en innsikt i hvordan samfunnets ansvarlige
legitimerer barnehandel i regi av barnevernet. Også om dem som tjener seg rik
på slik virksomhet.
Samfunnsmagasinet,
sfm.no - 17.11.2007
Del
1 - Hva er galt med barnevernet? Innledning: Inngrep og overgrep
Av Ole Texmo
Barnevernsaker kalles i media ofte de vanskeligste sakene å dekke. Hvorfor, er
ikke alltid like klart. Kanskje handler det om mangel på kunnskap om
barnevernets virksomhet. Men viktigst handler det om et system som beskytter
sin virksomhet ved å skyve angivelig hensyn til barna og taushetsplikten foran
seg for å dekke over egne feilvurderinger. Derfor kan det være vanskelig å nå
inn til kjernen av hva en del saker handler om, hva jeg kaller forholdet mellom
makt og omsorg. Et barnevern basert på grunnleggende omsorg og respekt for den
biologiske kjernefamilien som samfunnets viktigste byggestein er noe annet og
mer akseptabelt enn det vi har nå: et barnevern hvor makt, myndighet og
prestisje går foran reelle omsorgshensyn.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 18.11.2007
Del 2 - Det biologiske
prinsipp barnevernets største hatobjekt
Av Ole Texmo
Retten til familieliv
skal være beskyttet gjennom den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK)
artikkel 8 som også ivaretar retten til privatliv. Det er i særlig grad
beskyttelse mot faren for offentlige inngrep og overgrep som berettiger denne
bestemmelsen. Privatlivets fred og respekten for familiebånd mellom foreldre og
barn er ingen selvfølge. I bunn og grunn er det fornuftig og logisk følgeriktig
at respekten for familien som samfunnets grunnleggende enhet og byggestein har
sentral plass i lovgivningen som regulerer forholdet mellom familien og det
offentlige. Men som vi skal se er ikke norsk lov uttrykkelig på dette punkt, og
toneangivende fagfolks holdninger viser også et helt annet menneskesyn.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 26.11.2007
Del
3 - Mellom barnevernlov, barnelov og straffelov
La oss starte med et eksempel tatt ikke helt ut av luften: Mor og far får samlivsproblemer, tidsklemme, krangling og gjensidige beskyldninger om sjalusi og utroskap: de vanlige greiene. Konfliktnivået er såkalt høyt, men det er i utgangspunktet ingen egentlig vold eller omsorgssvikt å snakke om. Et turbulent samliv med brudd som resultat for to personer som ikke finner ut hvorfor og hvordan de ikke passer sammen. Barna er uskyldige tredjeparter som i utgangspunktet ikke diskriminerer mellom foreldrene. I vårt eksempel er foreldrene ikke mer uforlikte enn at de burde kunne bli enige om en tillempet likedelt omsorgsordning.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 02.12.2007
Del
4 - Bruk av sakkyndige
Av Ole Texmo
Norges
offentlige utredning (NOU) 2006:9 har tittelen: Kvalitetssikring av
sakkyndige rapporter i barnevernsaker. Rapporter er ikke det eneste
sakkyndige produserer, men det er rapportene (også kalt erklæringer eller
utredninger) man kan etterprøve, både mot sakens relevante fakta, og mot
metodekrav. Med en ny NOU og oppmerksomhet rundt bruken av sakkyndige skulle
man tro at saker og ting kom på begrep. Men allerede innledningsvis i NOUen
viser svakhetene seg, bl.a. ved at behovet for sakkyndige ikke kan
dokumenteres. Ulike roller og vilkår for oppnevnelse knyttes ikke til hvordan
påstått kunnskapsbehov og rettssikkerhetskrav eventuelt henger sammen.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 10.12.2007
Hvor ofte har vi ikke hørt og lest myndigheter og politikere si: ”vi kan ikke gå inn i enkeltsaker”. Som om hensikten var å kreve at myndigheter og personer uten formell kompetanse og partsstatus skulle gripe direkte inn. Politikere og byråkrater som velger denne avvergestrategien signaliserer i realiteten at de ikke vil vite om visse saker. Dermed unngår de også å skaffe seg kunnskaper om hvordan systemet fungerer for foreldre og barn. I krav og forventninger om engasjement ligger også muligheten for at myndigheter og politikere som gir lovene kan lære av erfaring. Samtidig ser vi at politikere stadig vekk griper inn overfor rett og forvaltning når det passer deres populistiske hensikter. Konsekvente har de aldri vært.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 16.12.2007
Del
6 - Juss og psykologi en livsfaflig kombinasjon
De fagene som har størst innflytelse og betydning for
barnevernets virksomhet er Juss og Psykologi. Dette gjelder på alle nivåer – i
teori og praksis. Det er juristene som lager lovene; det er deres tenkning som
i hovedsak gjennomsyrer retts- og forvaltningspraksis, som danner mønster for
forståelse og regulering av konflikter. Jussen har som fag betraktet sine klare
begrensninger, noe juristenes egne organer delvis vedkjenner seg. Derfor
anliter de seg på psykologer. Som om denne profesjonen besitter den nødvendige
menneskekunnskap som skal til for å fatte forsvarlige beslutninger samt følge
opp og undersøke hvordan praksis virker. Å fraskrive seg ansvar er en viktig
del av den juridiske ekspertise.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 07.01.2008
Del
7 - Hva skjedde med barna?
Av Ole Texmo
Det er flere grunner til at familier kommer i kontakt med
barnevernet. Grovt kan man skille mellom tilfeller hvor familier selv tar
kontakt og tilfeller hvor barnevernet, oftest på grunnlag av
bekymringsmeldinger formidlet anonymt eller via angiversamfunnet som har
utviklet seg, bestemmer seg for å se nærmere på forholdene i hjemmet. For alle
typer tilfeller kan man spørre seg: Fikk barna hjelp? Enkelte nyanseringer er
imidlertid på sin plass, bl.a. om det var reelt behov for barnevernets
assistanse og inngrep. Sier man i utgangspunktet at familien selv er den
nærmeste til å vurdere behov for hjelp fra fagfolk, kan vi ta for oss slike
eksempler først. Dette gjelder f.eks. de såkalte ”syndrombarna”.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 14.01.2008
Del
8 - Fylkesnemnd, rett og rettssikkerhet
En bærende ide i denne artikkelserien er at problemene
barnevernets virksomhet fører med seg ikke nødvendigvis skyldes udugelige
foreldre, men heller kan identifiseres som produkter av barnevernets egen
sviktende kompetanse, vurderingsevne og holdninger. Manglende respekt for den
biologiske kjernefamilie gjenfinnes på alle plan, likeledes mangelfull evne og
vilje til å dokumentere hvordan og hvorfor barnevernets prioriteringer er til
barnets beste. Mediene er systemvennlige og stiller ikke spørsmål ved rett og
forvaltningspraksis, langt mindre systembetingelser som saksadgang og
prøvelsesrett. Det mangler metodisk etterprøvbar kunnskap. Ankemulighetene i
rettsapparatet er begrenset i nyrevidert lov.
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 21.01.2008
Del
9 - Media og motmakt når angiversamfunnet slår tilbake
Av Ole Texmo
NRKs
helsemagasin PULS sendes mandager i beste sendetid. 21.01.08 kom følgende intro
fra programleder Helene Sandvig til et innslag om barnevernets
tilkortkommenhet: ”Barnevernet er en etat som har fått mye kjeft. I kveld
skal vi fortelle en annen historie. Den skal handle om barn som trenger hjelp
fra barnevernet, men som ikke får det”. Enkelt språk; enkel kjensgjerning.
Men stemmer denne fremstillingen med virkeligheten? Stemmer fremstillingen med
omfang, vinkling og fokus på barnevernets virksomhet fra medias side? Fra NRK,
den mektigste aktøren med de mest virkningsfulle virkemidler til rådighet,
spres det prime time en type usannhet medias egen ensidighet er den første til
å dokumentere.
Samfunnsmagasinet,
sfm.no - 04.02.2008
Del
10 - Norge og folkeretten
Av Ole Texmo
Norge har
ratifisert flere internasjonale konvensjoner og senere gjort dem til norsk lov
gjennom såkalte inkorporasjoner. Dermed er Norge forpliktet av både den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om barnets
rettigheter som gjennom vedtak av 1999 og 2003 har rang av overordnet
lovgivning. Men i hvilken grad blir de folkerettslige prinsippene Norge later
til å ville ha som sine egne lovregler bindende i praksis? Hvilken funksjon har
de og hvordan blir de etterlevd? Er konvensjonene mer enn bare fine ord på et
papir, forfattet av jurister som er eksperter på ansvarsunndragelse, vedtatt av
politikere som vet hva som tar seg pent ut?
Samfunnsmagasinet, sfm.no - 11.02.2008