Sak
(fall) ved Ombudsmannen mot etnisk diskriminering
Alma og Endre Dolhamres barn
Uttalelse fra
Professor Marianne Haslev Skånland
|
Versjonen
nedenfor er bearbeidet for bruk i familien Dolhamres videre saksbehandling.
Den er gjengitt her med tillatelse både fra professor
Skånland og fra familien Dolhamre. |
Jeg er som professor i lingvistikk (språkvitenskap) blitt anmodet om å avgi en
uttalelse om de språklige sider av spørsmålet om ekteparet Dolhamres barns
tospråklighet og sosialtjenesten i Götenes behandling av dette.
Jeg har lest foreldrene Dolhamres brev til Ombudsmannen av 24. januar,
13. februar og 22. juli 2002, Socialtjänstens brev til Ombudsmannen av 14. mars
2003, samt en oppsummering fra Endre Dolhamre av de aspekter av saksforløpet
som angår bruk av assyrisk språk. Jeg har også satt meg inn i hovedtrekk av
LVU-saken generelt.
De tre barna hadde til de var 7, 10 og 13 år gamle vokst opp hos sine
foreldre, hvorav faren er svensk og moren libaneser med assyrisk morsmål. Barna
er derfor vokst opp med både svensk og assyrisk språk.
Språkforskningen viser oss klart at et språk ikke bare benyttes som et
nøytralt kommunikasjonsmiddel mellom språkbrukerne. Språket føles i tillegg, og
omtrent like viktig, som et symbol og uttrykk for det samfunn og den kultur det
er bærer av, og som et uttrykk for språkbrukernes egen opplevelse av identitet
og personlighet. Opplevelsen av at språk, kultur og identitet er vevet inn i hverandre
på denne nære måten, er så generell at den bør regnes som almen-menneskelig.
Når sosialtjenesten i Götene ikke har sørget nøye for kontinuitet i
barnas bruk av assyrisk i den tid de har hatt barna i sin varetekt, betyr det
derfor at barna har vært i ferd med å få svekket sine bånd til sin mors familie
og kultur, deriblant til noe så viktig i mange menneskers liv som sin mors
religion. Hadde tvangs-atskillelsen av foreldrene og de to yngste barna
fortsatt, ville barna trolig blitt berøvet disse bånd for alltid, en utvikling
som er like uheldig enten det skyldes neglisjering fra sosialtjenestens side
eller det skyldes bevisst forhindring av jevnlig bruk av assyrisk.
En slik neglisjering er også rent språklig meget uheldig. I
barnealderen har man evne til å tilegne seg ikke bare ett, men like godt flere,
språk som morsmål, uten krevende opplæring. Det eneste som behøves, er at
barnet jevnlig får bruke språket i naturlig kommunikasjon med andre som taler
det. Dette gir et uvurderlig positivt grunnlag når man skal begynne å skrive og
lese språket. Hvis man derimot begynner senere med nye språk, må de innlæres
som fremmedspråk. Dette krever tid og betydelig innsats, oftest
kostnadskrevende undervisning, og selv med iherdige studier over år er det
nesten utelukket å nå frem til noe i nærheten av innfødt mestring.
Men også når man skal lære seg fremmedspråk, stiller man sterkere hvis
man fra før av kan mere enn ett språk. Flerspråklighet gir en erfarings-bredde
og en bevissthet om språklige forskjeller som gjør det lettere å tilegne seg
nye. - At det generelt er viktig for de fleste mennesker, både i yrkesliv og
privatliv, å kunne beherske fremmedspråk godt, skulle det være unødvendig å
forklare.
Jeg har merket meg at Alma Dolhamre i sitt brev av 13. februar 2002
viser til en uttalelse fra en psykolog Inga-Brita Östenson, som skal ha hevdet
at tospråklighet er en ulempe (nackdel) for barna. En slik påstand om ulemper
ved flerspråklig oppvekst må jeg på det sterkeste tilbakevise; det er ikke
korrekt. Tvert imot medfører to- eller flerspråklighet, som jeg har sagt
ovenfor, store fordeler.
Det er mulig at denne feil-oppfatning hos en psykolog springer ut av en
teori som for ca 30 år siden ble fremsatt til debatt i en del arbeider fra
svenske og finske språkforskere: at tospråklig oppvekst, f.eks for finske barn
i Sverige, ikke førte til at barna ble tospråklige, men at de isteden ble
"dobbelt halvspråklige", altså at ingen av språkene ble fullgodt
utviklet.
En rekke påfølgende undersøkelser og grundig drøfting av dette i det
vitenskapelige miljø gjorde det klart at det ikke er slik. Det eneste man kan
observere, er (1) at noen flerspråklige barn tilegner seg totaliteten i de to
språk litt senere, for eksempel kan de tilegne seg forskjellig ordforråd i de
to språkene - naturlig nok hvis de bruker dem i ulike typer situasjoner, slik
at de ikke konverserer like lett om absolutt alle emner i begge språk; og (2)
at ikke alle komponenter av et språksystem tilegnes like hurtig eller på samme
måte i alle språk, fordi systemene er forskjellige; således kan for eksempel et
verbalbøynings-system mestres senere i noen språk enn i andre. Disse
forskjellene er imidlertid uvesentlige og uten betydning for det endelige
resultatet. Alle normale barn når frem til full normal mestring av det eller de
språk de tilegner seg som morsmål. Og også blant enspråklige barn er der store
forskjeller i tempoet for språktilegnelsen i noen perioder, uten at dette har
noen korrelasjon hverken med intelligens eller med miljø.
Tilegnelse av flere språk foregår ikke som en konkurransepreget krig om
å finne lagerplass i hjernen eller om maksimal brukstid per dag eller uke.
Språklæring består i vesentlig grad ikke av å lære så mange ord som mulig men
av å utvikle og bruke strategier for å tilegne seg systemer. Evnen til å
tilegne seg ett eller flere språk som morsmål er:
genetisk basert;
uavhengig av intelligens innen meget vide grenser;
avhengig for sin realisering av å utfolde seg i en bestemt
modningsperiode (inntil 12-14-års alder), på samme vis som mange andre
ferdigheter hos levende vesener må utvikler innenfor bestemte perioder;
avhengig av at barnet ferdes en del av tiden - men ikke nødvendigvis
hele tiden eller særlig mange timer av gangen - sammen med andre som snakker
språket/språkene;
fullstendig uavhengig av formell opplæring eller pedagogisk instruksjon
eller dirigert stimulering. Det er derfor en misforståelse når en del pedagoger
eller sosialarbeidere tror barn lærer språk gjennom bevisst undervisning i
språkbruk og begrepsutvikling i barnehage og skole, eller gjennom stadig
stimulering til å bruke språket på spesielle måter.
De forskere som beskjeftiget seg med teorien om dobbelt
halvspråklighet, har i lys av hva forskningen viste, forlatt teorien. Derimot
må språkforskerne fortsatt til stadighet kjempe mot denne feil-oppfatningen
blant sosiale profesjons-utøvere. Disse tror seg på lettvint vis å kunne
"observere" språklig atferd og "diagnostisere" defekter og
avvik. De mangler totalt den nødvendige bakgrunn i vitenskapelig språkanalyse,
de mangler nødvendig kjennskap til faglitteraturen, og de mangler selvkritikk
når det gjelder å bedømme språk. De uttalelser om språk som forekommer i
lærebøker i psykologi eller sosialt arbeid, er dessverre normalt utillatelig
naïve og meget ofte direkte feilaktige. Sosialvesenets oppfatning av
språktilegnelse synes å være enda et eksempel på et velkjent fenomen: forhold
som fremsettes som hypoteser og diskuteres i en faglig debatt, der posisjonene
ofte spiss-stilles av de fagfolk som forfekter eller uforsker konsekvensene av
bestemte syn, blir av folk utenfor fagmiljøet tatt som bevislige, bastante
fakta, blir sterkt overdramatisert, og brukes for deres egne formål uten
motforestillinger.
Hvis det er slik at sosialtjenesten i Götene støtter seg på noen slags
teori om at tospråklighet skulle være uheldig eller skadelig, er det meget
kritikkverdig. Sosialtjenesten har da unnlatt å søke reell kunnskap om barns
språkutvikling og språkbruk, og har hengitt seg til kvakksalveri isteden.
Saken, slik jeg ser den, er at sosialtjenesten ved sine aksjoner mot
barna har søkt å innsnevre deres språklige kapasitet og kulturelle forankring
til kun det svenske. Ved sin vedholdende bruk av tvang stiller de fortsatt den
eldste datteren utenfor sin to-kulturelle og tospråklige forankring.
Sosialtjenesten forårsaker en ytterligere splittelse av familien gjennom at de
to yngste må bo utenfor Sverige hvis de ikke skal tvinges vekk fra begge sine
foreldre. De vil vel da ha vanskelig for å vedlikeholde sitt svenske språk og utvikle
noen sympati for det svenske samfunn og svensk kultur.
Det synes unektelig som om Socialtjänsten i Götene her handler stikk
imot de prinsipper som sikkert settes opp som idealer i Sverige, om integrasjon
og respekt mellom de forskjellige kulturer representert i Sverige, når de
tvinger familien Dolhamre til å kjempe på denne måten for å beholde sin
to-kulturelle og tospråklige egenart.
Marianne Haslev Skånland
Professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen
Alexander Aminoffs språklige
kompetanse som barn
Götenefallet - Kampen om barnen
Fortsättningsserien
av artiklar om Götenefallet