FOBIKs
uredeligheter
av Ole Texmo, free-lancer
|
Ole Texmo er free-lance skribent og
litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og
historie. Artikkelen - kronikken - er publisert her med forfatterens
velvillige tillatelse. |
I Dagbladets Magasinutgave
10.05.03 hevdes i en artikkel om "Incest" (s16-21) at
forskningsprosjektet FOBIK (Foreldre Og Barn I Krise (ved mistanke om seksuelle
overgrep)) kan summere opp tre relevante
erfaringer (s 19-20). Søker man etter dekning for disse påstandene i
Magasinartikkelen eller i de to ferske publikasjonene om prosjektet (Tidsskrift
for Norsk Psykologforening (TNPF) 2003, 40, s282-294 og 295-306) vist til i
Magasinet, leter man forgjeves. Førsteforfatter i de to artiklene respektive er psykologene Odd Arne
Tjersland, leder av FOBIK, og Svein Mossige, som er intervjuet i Magasinet.
Verken fremstillingen som tar for seg et større problemkompleks også knyttet
til fagfolkenes manglende tillit etter spesielt Bjugn-saken, eller fagartiklene
publisert i TNPF gir belegg. Uten empirisk-metodisk underbygging hevdes det:
1. At barn meget ugjerne vil snakke med fremmede om overgrep.
2. At mødre sjelden setter frem falske anklager om overgrep.
3. At fedre/stefedre vil renvaske seg fra enhver mistanke, og har alt å
vinne på det.
Påstått relevans er
ikke kvalifisert. I forhold til hvilke diskurser er disse "funnene"
av betydning ? At fagfolk som i
utgangspunktet ikke anerkjenner fedre som fullverdige foreldre velger som sitt
faglige ståsted å støtte mødre og deres "bekymringer"
betingelsesløst, gjør ikke situasjonen bedre. I en redaksjonell
kommentar/lederartikkel i samme nr som de to artiklene i TNPF (s281) heter det:
I Fobik-prosjektet var det vanskelig å få
kontakt med de mistenkte familiemedlemmene. Det interessante er likevel (OTs understrekning - red.anm)at noen av de mistenkte som møtte til
samtaler, kritiserte terapeutene for ikke å ha invitert dem inn tidligere i
prosessen.
Fagfolkene bekymrer seg
over hvorfor de mangler tillit. FOBIKs uredeligheter er utslag av stereotypien
om mødre som troverdige omsorgspersoner mens fedre betraktes som potensielle
overgripere. Dette perspektiv har få kritikere blant fagfolk. Metodiske krav
til etterrettelighet settes som diametral motsetning til oppfatningen om at
beskyttelse av barn må gå foran alt annet, slik endel gjerne ordlegger seg. I
de sist publiserte artikler om emnet, dokumenteres ikke hvilken metode FOBIK
har benyttet for å innhente de mistenkte. Like lite som FOBIK kan gjøre rede
for metodiske forutsetninger for å kategorisere ulike tilfeller av mistanker
som sannsynligjort og uavklarte,
evner man å differensiere ulike kategorier av delaktighet i informasjon og
samtaler med terapeutene.
FOBIK kan mistenkes for
å ha rekruttert tilfeller hvor mor har foreldreansvaret alene. Slik slipper man
forholde seg til rettigheter fagfolkene likevel ikke har noen respekt for, også
samværsretten undergraves. I et notat av mai 2002 (s16) fra en arbeidsgruppe
hvor Tjersland deltok, nedsatt av Barne-og familiedepartementet (BFD), foreslås
samværsparagrafen i Barnelovens § 44a fjernet.
I FOBIK-tilfeller jeg
kjenner til ble fedre uten foreldreansvar holdt uvitende i 1 - 1 1/2 år.
Fedrenes reaksjon på at barna ble overlatt ansvaret med å forholde seg til at
deres fedre var mistenkt for seksuelle overgrep ble møtt av psykologenes store
irritasjon. Dr.psych. Svein Mossige og dr.phil. Odd Arne Tjersland forstår
neppe hvordan barn kan bli skadelidende av å måtte holde inne med mistanker
overfor fedre som kanhende ikke har gjort annet galt enn å følge opp sine barn
gjennom samværsordninger mødrene setter premissene for.
Til påstått
"relevant erfaring" nr 1. At
barn meget ugjerne vil snakke med fremmede om overgrep kan
(derfor) bemerkes at utover mangelfull empirisk dekning som bygger på
forutsetningen om at overgrep virkelig har funnet sted, kommer også en
sviktende forståelse for at barn misliker at deres fedre blir mistenkeliggjort
uten grunn og derfor holder kjeft. Denne enkle kjensgjerning forstår ikke
psykologene, eller de underslår den ! Påstanden om (A)t mødre sjelden setter frem falske anklager om overgrep. (2) kan
heller ikke underbygges; dette er ren synsing og bygger på samme type
feilslutning. All den tid man setter igang med terapi uten å utrede om der
virkelig har forekommet overgrep, og dermed forutsetter at uten at overgrep må
ha funnet sted vil ikke mødrene ha fått mistanker, oppstår mulighetene for
urett og fordobling av feil. Påstanden er propaganda for et syn som skal
motvekte en usystematisert mengde av fedreerfaringer psykologer med liten
respekt for far/barn- forholdet gjør hva de kan for å underslå.
Samværssabotajse i
kombinasjon med falske overgrepsanklager er et tabu i forbindelse med barnefordelingssaker.
I Magasin-artikkelen fremkommer en temmelig stor grad av synsing om
rettspraksis. Empirisk dekning for disse påstandene er fraværende som tendensen
ellers, også for den tredje påstanden om (A)t
fedre/stefedre vil renvaske seg fra enhver mistanke, og har alt å vinne på det.
Påstanden stemmer dårlig med en tidligere uttalelse fra Tjersland
(Aftenposten 11.01.02) hvor han sier at når først mistanke er etablert er det
ingen vei tilbake. FOBIK gir inntrykk av
at fedre som nekter for de mistanker de eksponeres for blir
"frikjent"/trodd. Dette stemmer dårlig med erfaringer til talløse
fedre som har fått sine liv og forholdet til barna ødelagt av falske anklager
understøttet av fagfolk.
Fra FOBIKs side hevdes
at man ikke tilråder politianmeldelse eller sivilsak om barnefordeling. FOBIK
selv tilskynder politianmeldelse når fedre som oppdager at de har blitt holdt
uvitende, blir forbannet og viser sine følelser. Da truer FOBIK med stans i
samvær og sender bekymringsmelding til barnevernet som forestår resten med
politisak som resultat. FOBIK skyver foran seg ikke bare barnevernet som de gir
intrykk av å mene pusher mor til anmeldelse, men også mødrene og barna.
Barnevernet truer mor med å frata henne omsorgen om hun ikke anmelder; endel
mødre presses lengre enn deres "mistanker" tilsier. Tar vi med at
mødre etter råd fra fagfolkene presser barn til å holde kjeft om mistankene mot
fedrene, er sirkelen sluttet og galskapen tilnærmet komplett. Den kliniske intuisjons ufeilbarlighet er
avhengig av en selvimmunisering hvor projisering av ansvarsfohold settes først.
3 av FOBIKs psykologer ble i ett tilfelle innklaget til Psykologforeningens
fag-etiske råd og fikk refs. I notat av mai 2002 (s14) fra gruppen nedsatt av
BFD, demonstrerers med all tydelighet hvor lite Tjersland og Mossige later til
å ha har lært etter "dom" for brudd på regler om henholdsvis Ansvar og Respekt for personens rettigheter og verdighet, samt Kompetanse og Metodebegrensninger.
FOBIK dokumenterer ikke
foreldrenes juridiske status. Dermed kan de skyve mødrene foran seg ved å
skylde på at man må ha mødrenes tillatelse til å informere fedrene når og hvis
mødrene har foreldreansvaret alene. Barn som overlates ansvaret med å forholde
seg til mistenkte fedre bringes i lojalitetskonflikt når foreldrene spilles ut
mot hverandre.
I den nylig fremlagte
familiemeldingen (stort.meld. nr 29 2002-03) vies synet på mannen som
overgriper stor plass. Tendensen er den samme: intet empirisk underlag. Når
påstand om falske anmeldelser og samværssabotasje fra mødre skal tilbakevises
(man vet selvsagt at dette er et problem som rir barnefordelingssakene som en
mare), har man intet annet å vise til enn dr.psych. Mossiges avhandling fra
1998, et verk som ikke dokumenterer annet enn perspektivvalg: å støtte mor fullt
og helt. Den strategiske effekt av overgrepsbeskyldninger er formidabel, noe
mødrene blir fortalt på krisesentre, familievernkontorer og hos advokater. I
Magasinets fremstilling hvor det angivelige hensyn til beskyttelse av barnet er
gjennomgående, ytrer en advokat seg slik: Dette
er kvinnefrigjøringens bakside. Nå er fedrene kommet høyere opp på banen i
barns hverdag, det kan slå ut i mødrenes disfavør, (...). Her ligger formodentlig et helt hundekobbel
begravet: fedre som betrakter seg som likestilt på egne premisser oppfattes som
trusler mot fagfolk og mødre.
FOBIK - historien. Av Ole Texmo
En barnefars møte med
"psykologisk kompetanse”. Av Ole
Texmo