http://odin.dep.no/archive/bfdvedlegg/01/05/vold_007.pdf
Innhold:
1. Innledning
1.1. FMO - Virksomhet og erfaringstilfang
1.2. Om dynamikken i barnefordelingssaker og overgrepspåstander
1.3. FMOs høringsuttalelse til
NOU 2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
2. Bakgrunn og mandat
2.1. Familiemeldingen og NOU 2003:31
2.2. Annen sentral litteratur/kilder
2.3. Mandatforståelse
3. Forståelsesformer
3.1 ”Barnets beste” og ”gjeldende rett”
3.2. Statsfeminisme, mørketallsmagi og overgrepshysteri
3.3. Ideologikritikk
4. Metodiske forutsetninger
4.1. Valg av problemstilling(er)
4.2. Vitenskapelighet (herunder: utvalg, reliabilitet og validitet)
4.2.1. FOBIK-prosjektet som skrekkeksempel
4.3. Kilde- og referansebruk
(tekst- og kildekritikk )
4.3.1. Skjørtens forskning
4.3.2. Gjennomgang av rettspraksis
5. Bevisproblematikk og risikovurdering
5.1. Gir AGR grunnlag for å foreslå lovendringer ?
5.2. Overgrepspåstander og bevisvurdering
6. Kommentarer til enkelttemaer
6.1. Krisesenteres rolle
6.2. Barnevernets rolle
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som følge av idømt straffbare
forhold
7. Avslutning
7.1. Om lesningen av nærværende høringsuttalelse
7.2. Har Arbeidsgruppen besvart mandatet ?
1.
Innledning
1.1. FMO - Virksomhet og erfaringstilfang
1.2. Om dynamikken i barnefordelingssaker
og overgrepspåstander
1.3. FMOs
høringsuttalelse til NOU 2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
Forum for Menn og Omsorg (FMO) avgir herved sin høringsuttalelse til
Arbeidsgruppens rapport (AGR). Bruk av forkortelser fremgår slik her vist,
f.eks : Arbeidsgruppen (AG)
1.1. FMO - Virksomhet og erfaringstilfang
FMO er et nettverksinitiativ som arbeider for å koordinere kompetanse
om fedre og barn, og sikre barn omsorg
fra sin far etter skilsmisse/samlivsbrudd. FMO har kontakt med en rekke
foreldre (vesentlig fedre) som er eller har vært parter i barnefordelingssak,
og vår virksomhet inkluderer også oppfølging av en rekke enkeltsaker hvorav en
del inneholder overgrepspåstander. Vi arbeider spesielt for å fremme kompetanse
om oppkomstbetingelser for overgrepsanklager og anmeldelser. Samemnholdt med
hvilke temaer som fokuseres i offentlige utredninger og i medieoffentligheten,
tilsier vårt erfaringstilfang at saker med mildest talt tvilsomt funderte
overgrepsanklager utgjør en ikke hlet ubetydelig del av helhetsbildet hva angår
barenfordelingssaker, Hvor stor del er imidlertid umulig å vite; vi vet
foreløpig heller ikke hvor representativt vårt tilfang er for helheten. I vår
virksomhet setter vi spesielt fokus på systemfeil og misbruk av rettsvesenet
ved falske anklager, fedres rettstilling ved samlivsbrudd der barn er med i
bildet, og arbeider for å bidra til kompetanse om dette ovenfor ulike
myndighetsnivåer og fagmiljøer.
1.2. Om dynamikken i barnefordelingssaker
og overgrepspåstander
FMO er godt kjent med
situasjoner der påstander om vold og/eller mishandling er fremsatt i
forbindelse med saker etter barneloven, om barnelovens innretninger og om
domsstolenes håndtering av barnelovsaker. En ikke ubetydelig del
overgrepsanklager fremsettes av kvinner mot menn i hensikt å posisjonere seg i
barnefordelingsaker. Samtidig tar FMO høyde for at påstander om overgrep av
ulik karakter kan være sanne, dvs at de angivelige overgrep har basis i
realiteter, uachengig av evt strafferettslig behandling. Ett av de problemene
forbundet med overgrepsanklager FMO er kjent med, er den unnfallenhet
rettsapparatet viser mht å forstå dynamikken i barnefordelingssaker, hvor mor
og far er parter og barn er uskyldige tredjeparter. Når fedre viser seg som
kompetente foreldre og gjør krav på at ikke bare deres ekskoner, men også
samfunnet og fagfolkene skal betrakte fedre som fullverdige foreldre, har
overgrepspåstandene en lei tendesn til å florere.
1.3. FMOs
høringsuttalelse til NOU 2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
FMO har tidligere avgitt høringsuttalelse til Kvinnevoldutvalgets
utredning, hvor en del av de samme temaer og forståelsesformer gjør seg
gjeldende. Vi viser til denne idet vi henleder oppmersomheten på avsnittene
under punkt 4, i særlig grad påvisning av metodesvakheter. Vår høringsuttalelse
er tilgjengelig på denne linken :
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/horingsuttalelsekvinnevold.htm
2.
Bakgrunn og mandat
2.1. Familiemeldingen og NOU 2003:31
2.2. Annen sentral litteratur/kilder
2.3. Mandatforståelse
2.1. Familiemeldingen og NOU 2003:3
Bakgrunnen for AGR er oppfølgning av Familiemeldingen og koordinering
med Kvinnevoldsutvalgets arbeid (NOU2003:31). AG har angivelig avventet
sluttføringen av sitt abeide ift sistnevnte, og man stiller seg spørsmålet om
det overhodet er ønskelig fra systemhold med selvstendige vurderinger fra
uavhengig hold. Det er Familiemeldingens kap 6 om ”Utvikling av positive familiestrukturer – bekjempelse av vold i nære
relasjoner” som må antas å være utgangspunktet for AG. Øvrige signaler som
gies i familiemeldingen om f.eks ønskeligheten av nye lovregler hvor
ugifte/samboende fedre får automatisk del i foreldreansvaret bli borte i dette
perspektivet. FMO registrerer at på et tidspunkt hvor et stortingsflertall har
vedtatt å be regjeringen fremme lovforslag i samsvar med familiemeldingens
siganl om foreldreansvar også for ugifte fedre, prioriterer Barne- og
familiedepartementet (BFD) å utarbeide en rapport hvor man ytterligere vil
begrense fedres muligheter for omsorg og deltakelse i sine barns liv.
2.2. Annen sentral litteratur/kilder
I tillegg til Familiemeldingen og NOU2003:31 er det andre sentrale
kilder FMO stiller spørsmålstegn ved. Helt konkret dreier det seg om hvorvidt
påberopelse av påstått gjennomgang av rettspraksis, FOBIK-prosjektet og
Skjørtens forskning kan synes forsvarlig, ut fra alminnelige krav til
intellektuell redelighet. FMO kommer tilbake til disse punktene, i det vi
understreker at det grunnleggende spørsmål er om disse kildene i det hele tatt
gir AG belegg for sentrale påstander, som hevdes i avsnittet 1.1.2.1:
”På bakgrunn av gjennomgang av rettspraksis,
forskningsprosjekter og det forhold at
samværsretten står så sterkt rettslig og
politisk, samt at skadevirkningene ved å være vitne
til vold må antas å ikke være
tilstrekkelig kjent, finner arbeidsgruppen at det ikke er
tilstrekkelig sikkerhet for at hensynet
til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene”.
Uavhengig
av FMOs syn på BFDs prioriteringer, synes det riktig å følge opp så vel
familiemeldingen som NOU 2003:31, med forbehold for den manglende
selvstendighet i utredningsarbeidet FMO påpeker. FMO kjenner etter måten godt
til både FOBIK-prosjektet og Skjørtens forskning som foreløpig ikke er
dokumentert utover et notat FMO først fikk tilgang til etter at det politisk
sett var mindre farlig å lette på sløret. FMO viser til Ole Texmos artikkel
”Kan vi stole på fagfolk?” tilgjengelig på denne linken :
http://www.nkmr.org/kan_vi_stole_pa_fagfolk.htm
FMO
mistenker AG for verken å ha satt seg inn i litteraturen om FOBIK, eller for
den saks skyld innhentet erfaringer fra brukerhold. Vi viser til denne grundig
dokumenterte fremstillingen :
http://home.no.net/nsmfia/fobik.htm
FMO stiller seg også undrende til påstand om at samværsretten angivelig
står sterkt rettslig og politisk, i det FMO ikke kan se at AGR har underbygget
dette synspunktet med referanser, for eksempel ”gjeldende rett” og politiske dokumenter.
FMOs erfaringstilfang tilsier at samværsretten i mange tilfeller står meget
svakt. FMO har fulgt barnelovutviklingen de siste ti årene, og med hensyn til
effektiv tvangsfulbyrdelse av samværsrett eller annen sanksjonering av brudd på
samværsrett hjemlet i.h.t. lov eller dom, er det lite eller ingenting som tyder
på at utvklingen av ”gjeldende rett” eller politiske signaler har gått i
retning av styrking av samværsretten.
2.3. Mandatforståelse
FMO stiller i seg i utgangspunktet kritisk til utformingen av mandatet,
da det kan synes som om mandatets eksplisitte føringer har virket begrensende
på AGRs muligheter for å foreta en grundig og intellektuelt redelig utredning.
FMO viser til formuleringene innledningsvis i mandatet (i særlig grad første avsnitt),
hvor man bestemmer seg for en vektlegging som ikke grunner seg på resultat av konkrete
undersøkelser/studier. FMO reagerer på at heller enn å skjerpe kravene til
etterforskning og bevisvurdering, oppfordres AG til å ”vurdere” hvorvidt det er
behov for klargjøring av beviskrav. FMO kan ikke se at dette styrker AGRs
troverdighet som rettskilde eller annet målstyrende dokument.
FMO finner grunn til bekymring for at mandatets form og innhold har
fratatt AG evne og vilje til å seriøst vurdere hvorvidt påberopte antakelser
holder mål. Man tar for gitt en rekke forhold og gir strengt tatt ingen
begrunnelse for valg av antakelser. Dokumentasjon og beviskrav blir etter hvert
fremmedord, og det viktigste synes å opprettholde immuniseringen. Mer om dette i
neste kapittel.
3.
Forståelsesformer
3.1 ”Barnets beste” og ”gjeldende rett”
3.2. Statsfeminisme, mørketallsmagi og
overgrepshysteri
3.3. Ideologikritikk
3.1 ”Barnets beste” og ”gjeldende rett”
AG bruker uttrykksmåten ”barnets beste” titt og ofte, og vil sogar ha
uttrykket inn i lovteksten flere steder, som om lov og uttrykksmåte dermed ble
mer forståelig, enn si veiledende. AGR inneholder flere udokumenterte
antakelser om rettstilstanden, dvs uten kvalifisert påberopelse og drøfting av
konkrete rettsavgjørelser. AG ser ikke nødvendigheten i å redegjøre for
”gjeldende rett”, like lite som AG evner å fremstille hva som mon er inneholdt
i uttrykksmåter som ”sannsynlighetsovervekt”. Problemet med denne type
rapporter er delvis at den er utarbeidet av en yrkesgruppe (les:jurister) som i
forsvinnende liten grad er istand til å reflektere over sine metodiske
forutsetninger. I AGR finner man ingensomhelst veiledning for å forstå hva den
rettslige standarden ”barnets beste” betyr, begrepsmessig og konkret for sakstype
og for den saks skyld også den enkelte sak. Uten å belegge hvordan
uttrykksmåten ”gjeldende rett” kan og bør forståes, blir det meningsløst å
forutsette at rettstilstanden er slik AGR forutsetter, dvs av en slik karakter
at det kan ”sannsynliggjøres” at barns rettssikkerhet ikke er god nok i sivile
saker etter barneloven hvor det forekommer påstander om overgrep.
FMO anbefaler Ole Texmos kronikk ”Hva er barnets beste ?” hvor også det
sentrale begrepet ”dømmekraft” blir gjenstand for betraktning. Kronikken er
tilgjenglig på denne linken :
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/hvaerbarnetsbeste.htm
3.2. Statsfeminisme, mørketallsmagi og
overgrepshysteri
Statsfeminisme er en betegnelse som referer til tendensen til å bruke
offentlige myndigheter, lovgivning, nettverk mv til å fremme kvinners særbehov.
Tendensen gjør seg gjeldende innen forvaltning, diverse råd og ombud og innen
Akademia. Utslaget av statsfeministisk innrettet virksomhet er gjennomgående en
svekket intellektuell innsats for å skille mellom ulike diskurser som f.eks
skilsmisse og barnefordeling; kvinnesak og likestilling; propaganda og
forskning, mv. Å hevde at kvinner (og barn) massivt blir utsatt for overgrep i
stor skal fra menn/fedre, er et populært dogme. Blant feminister av ymse salg
skiller ma nheller ikke mellom påstander om overgrep som sådanne, og
dokumneterte beviste straffbare forhold, noe AGR bærer tydelig preg av. Flere
steder benytter man uttrykk som vold og overgrep uten at det er presisert at
det ka nvære tale om påstander, dvs angivelige forhold. Mørketallsmagien
baserer seg på følgende rasjonale : Man vet at det forekommer massive overgrep,
dette er noe ma nføler seg overbevist om og man trenger ingen dokumentasjon.
Når kriminalstatistikkene ikke viser store nok tall for kategoriene anmeldelse,
siktelse, tiltale og fellende dom, hyler man opp og hevder at mannlige
overgripere går fri, og at for øvrig ”mørketallene er store”. Tilbøyeligheten
til å vri seg unna hver gang man blir bedt om å kvalifisere hvorda nmørketall
om mulig kan beregnes, er påtagelig. Når påstander om angivelig store mengder
med skjulte overgrep ikke forsøksvis blir kvalifisert, og man tiltross for
gjentatte oppfordringer fremdeles hevder at overgrep forekommer i stor skala,
er vi tilbøyelige til å bruke uttrykket overgrepshysteri. FMOs bruk av uttrykk
som er her er beskrevet/forklart står ikke i strid med erkjennelsen av det
forekommer overgrep i samfunnet, og for den saks skyld at noen av disse ikke er
kjent, gjenstand for anmeldelse mv. Det er den fullstendig kritikkløse
påberopelse av angivelig store mørketall, sviktende evne til å se at manglende
intellektuell redelighet og stendige
pukking på å ville opprettholde kjønnsmessig skjevbasert fokus på
ikke-dokumenterbare forhold, undergraver tilliten også til politi- og
rettsvesen, FMO i første rekke reagerer på. Vi benekter ikke at det forekommer
overgrep.
3.3. Ideologikritikk
For å motvirke tendensen til kritikkløshet, også blant jurister i
forvaltning og i politi-og rettsvesen, ser FMO nødvendigheten i å drive en
smule ideologikritikk. Med ideologi forstår vi ”falsk bevissthet” eller også
uvitenskapelighet. Kritikk er et annet ord for undersøkelse. Slik AG bruker
uttrykksmåten ”barnets beste”, bidrar man kun til en sorts immunisering som
ytterligere svekker tiltroen til at f.eks retssvesenet er istand til å foreta
selvstendige vurderinger i den konkrete sak. Med referanse til barnelovens
forarbeider (NOU 1977:35, Barnelovutvalget) påpekes den lite meningsbærende
forsikringen om at hver enkelt sak skal avgjøres etter en ”konkret
helhetsvurdering”. Hvis AG ville drive seriøst kunne den sammenholde denne
forutsetning med reglene om fri bevisbedømmelse, foreta kvalitative studier og
finne ut hvorvidt de enkelte dommere i de konkrete saker har foretatt en såkalt
helhetsvurdering, dvs om helheten er tatt med, eller man kun har plukket ut
visse momenter til bedømmelse.
Heller enn å kritikkløst forutsette at beviskrav er underlagt vurdering
av grader av sannsynlighet, noe det selvsagt ikke finnes noesomhelst belegg
for, kunne AG med ideologikritikk som ”metode” undersøkt om det finnes
rettskilder (herunder også juridisk teori, lærebøker mv) som forteller
eksplisitt hvordan sannsynlighet bestemmes og utmåles. Juristers bruk av
uttrykk som sannsynlighet og sannsynlighetsovervekt er egnet til å holde det
rettssøkende publikum og juriststanden selv for narr. Hvorvidt det foretaes en
kvalifisering av grader av sannsynlighet i den konkrete sak virker også
uinteressant for AG som later til å ha bestemt seg for at det ikke skal stilles
beviskrav i form av kvalifisering.
4.
Metodiske forutsetninger
4.1. Valg av problemstilling(er)
4.2. Vitenskapelighet (herunder: utvalg,
reliabilitet og validitet)
4.2.1. FOBIK-prosjektet som skrekkeksempel
4.3. Kilde- og referansebruk (tekst- og kildekritikk )
4.3.1. Skjørtens forskning
4.3.2. Gjennomgang av rettspraksis
4.1. Valg av problemstilling(er)
AG tar for
gitt at barn er for dårlig beskyttet mot overgrep ift dagens lovgivning.
Hvorfor det proriteres å utarbeide denne rapporten, kanhende på bekostning av
arbeide med å fremme ot.prp om felles foreldreansvar etter pålegg fra
stortingsflertallet, kan man kun spekulere i. AGRs sentrale problemstilling er
hvordan lovverket skal tilpasses antakelsen om at barn er for dårlig beskyttet.
Den sentrale formulering i mandatet lyder innledningsvis :
"Utvalget
skal vurdere hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som
skal
legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om
overgrep
mot barnet,…”
I forlengelsen er føringen på vektlegging av
problemfokus allerede lagt. FMO ser med bekymring på at heller ikke AG later til
å være istand til å se behovet for å utvikle en mer vitenskapelig fundert
utredningskompetanse som vesentlig har som utgangspunkt å kartlegge oppkomsten
av overgrepsanklager. Uten en slik kompetanse blir det meningsløst å foreta
vurderinger av f.eks risiko da man ikke vet noesomhelst om substansen i
anklagene. AG kan mistenkes for å ha valgt seg en problemstilling hvor
berettigelsen av oppmerksomhet ikke kan dokumenteres, dvs at man verken kan
eller vil ”sannsynliggjøre” at beskyttelse av barn mot overgrep ifm
barnefordelingssaker er utilfredsstillende, og hvor en grunnleggende
forutsetning underslåes: nemlig at dette ”faktum” i en viss forstand er
målbart. Denne holdning represetnerer
hva FMO oppfatter som idelogi, og som en neglisjering av kunnskaps- og
begrunnelseskrav.
4.2. Vitenskapelighet (herunder: utvalg,
reliabilitet og validitet)
Med vitenskapelighet forstår vi metoder som
står for etterprøvbarhet. Noe forenklet kan krav til slik metodisk
etterprøvbarhet fremstilles slik at
beskrivelsen av fremgangsmåte i en undersøkelse/studie/utvalgsarbeide må
inneholde opplysninger som gjør det mulig å kontrollere om studien mv er
forsvarlig utført. Med vitenskaplighet forståes også at kriterier som
reliabilitet og validitet er oppfylt, slik at det er mulig å utsi noe om
pålitelighet, gyldighet mv, for ikke å nevne representativitet. AG er ikke
istand til å vise om de forstår nødvendigheten av å kjenne til slike krav til
vitenskapelighet. Dette komemr til uttrykk i AG referanser til FOBIK-prosjektet
og til Skjørtens forskning. Et forhold som utvalgskriterium blir heller ikke
nevnt. Kun de som er i besittelse av slik viten og som har kjennskap til
uvitenskapen i FOBIK-prosjektet og hos Skjørten (vurdert utfra nevnte
kriterier) kan påvise denen svikt, skjønt AG språklige fremstilling tenderer i
retning av et selvimmuniserende språk hvor de metodiske spørsmål
underkommuniseres. Feilkildene i AGR er mange, ikke minst i de påberopte kilder
allerede nevnt
4.2.1. FOBIK-prosjektet som skrekkeksempel
AG har ikke foretatt noen selvstendige undersøkelser. Når et offentlig
utvalg/arbeidsgruppe skal bygge på andres arbeide, må et minstemål være at de
kan gjøre rede for hva utvalget bygger på, herunder forståelsesformer og
kriterier for akademisk kunnskap og viten. AGR har ingen litteraturliste, men
her og der forekommer visse referanser, blant annet i dette avsnittet (2.1.5.4)
om FOBIK-prosjektet:
”I Fobik-prosjektet (Tjersland, et al. 2002)
ble blant annet noen saker som er blitt reist for
retten grunnet bekymring for om barnet
blir utsatt for overgrep fulgt. Prosjektleder Odd
Arne Tjersland ved psykologisk institutt
(UiO) er kritisk til rettsvesenets behandling av de
sivilrettslige sakene om barnefordeling,
og oppsummerer med at det kan synes som om
barns behov for beskyttelse ikke blir
ivaretatt i tilstrekkelig grad fordi beviskravet til om de
utsettes for overgrep legges for høyt når
det gjelder seksuelle overgrep”.
Det kan
synes som om AG ikke er i stand til å vurdere vitenskapeligheten i FOBIKs
arbeide, slik dette fremstilles av AG og i FOBIKs egne publiseringer. Den
oppgitte referansen er ufullstendig, og det er derfor ”i prinsippet” vanskelig
eller også umulig å etterprøve om AGs fremstilling slik avsnittet viser er
korrekt. FMO har kjennskap til flere publikasjoner av FOBIKs sentrale aktører,
og i en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) 2003 nr. 40 s.
282-294 står beskrevet kjennetegn ved utvalget som ikke samsvarer med AGR
beskrivelse. Rekruttering til FOBIK-prosjektet har skjedd helt uavhengig av evt
rettssak; man har søkt etter ”familier” hvor mor har alene foreldreansvaret og
gjennomgående ikke informert den mistenkte far før denne delvis selv har blitt
klar over sin status som mistenkt. Tjerslands synspunkter på rettsapparatets
håndtering av barnefordelingssaker hvor det forekommer mistanker om overgrep
mot barn er ikke grunnet i noe vitenskapelig frembragt materiale, minst av alt
FOBIKs egne prosjekter.
AG har
heller ikke etterprøvet Familiemeldingens påberopelse av psykolog Mossige, en
sentral FOBIK-aktør, for dennes dr.avhandling om mistanker om seksuelle
overgrep. I kronikken ”FOBIKs uredeligheter” viser Ole Texmo til at verken
Familiemeldingen eller dr. Mossige er i stand til å underbygge sine påstander
om ”myten om falske anmeldelser” (se
Familiemeldingen 6.2.4) :
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/fobiksuredeligheter.htm
4.3. Kilde- og referansebruk (tekst- og kildekritikk )
4.3.1. Skjørtens forskning
AG later ikke til å ha bedrevet noen utstrakt kildekritikk, hvorfor
påeropelsen av forskningsprosjektene til FOBIK og kriminolog Skjørten raskt kan
vise seg å slå tilbake. I det notatet Skjørten leverte til BFD er ikke overgrepspåstander
nevnt overhode, notatet dreier seg om hvorvidt barns ønsker blir vektlagt i
barenfordelingssaker (samt enkelte andre diskuser vi lar ligge her).
Opplysningene om de 30 saker hvor ”vold er nevnt” må ha fremkommet i andre
kilder AG ikke finner det bryet verdt å nevne. I familiemeldingen er noe av
dette presentert, men ikke så detaljert som AGR refererer. Når AG
utlegning/fremstilling ikke kan etterprøves (Skjørtens undersøkelse og evt funn er ennå ikke
presentert i en vitenskapelig kontekst) på dette punkt, er det ikke mulig å
feste lit til deres fremstilling, spesilet ikke når ma nbruker ord og uttrykk
som ”vold” uten å presisere om det er tale om forhold som er
dokumenterte/beviste i strafferettslig forstand. Språkbruken og mangel på etterrettelighet
slår tilbake på AGs troverdighet.
Uten kjennskap til vitenskapelige kriterier som f.eks utvalg (relevans
for representativitet bl.a) blir AGs troverdighet ytterligere svekket. Skjørten
har neppe altfor variert og nyansert syn
på dynamikken i barnefordelisngsprosesser. Når midlertidige avgjørelser (og
forsåvodt også endringssaker) utelates fra utvalget ”forsvinner” også de
avgjørelser som kan dokumentere at påstander om overgrep ikke sjelden fører til
at retten for å unngå å ta noensomhelst risiko for at overgrep kan finne sted,
for perioden frem til avsluttet hovedforhandlig og dom, avgjør at samvær enten
ikke skal finne sted eller at samvær må foregå under tilsyn. FMO kjenner til
flere slike avgjørelser. I det påberopte men ikke dokumenterte materiale fra
Skjørten er denne type problemstilling redigert vekk – bevisst eller ubevisst.
Når dertil kommer at Skjørtens materiale (les: påståtte funn) slik det er
fremstilt i Familiemedlingen, i NOU 2003:31 og i AGR strengt tatt ikke gir
grunnlag for å hevde at beskyttelsen av barn er for dårlig ivaretatt av
rettsapparatet, skulle påvisningen av AGs manglende seriøsitet være solid nok.
Man får de svarene man ønsker etter at den på forhånd trukkede konklusjon
bestemmer hvordan ”premissene” tilpasses. Utvalg som begrenser mulighetene til
å se nyansene blir i denne sammenheng en viktig premiss for å
sannsynliggjøre/gi inntrykk av at det FMO er tilbøyelig til å benevne
overgrepshysteri og statsfeminisme, har et akademisk-faglig grunnlag.
Vi kaller det ideologi.
4.3.2. Gjennomgang av rettspraksis
AG hevder å ha gjennomgått en rekke avgjørelser fra Høyesterett og
enkelte lagmannsrettsdommer. Sistnevnte finnes det ikke referanser til, men AG
har idetminste gitt referanse til flere avgjørelser fra Høyesterett som gjør
det mulig å sjekke om AGs tolkning/utlegning er ”riktig” eller om den står i
forhold til ”gjeldende rett” eller også AGs egne antagelser. Gjennomgangen er
imidlertid så tynn, og de føringer som er lagt i mandatet og AGs ”metodevalg”
medfører at AGs gjennomgang, oppsummering og derav følgende vurdering ikke blir
særlig meningsbærende.
I sin vurdering av bevisproblematikk og
risikovurdering hevder AG (2.1.6.1) :
”Arbeidsgruppen
finner det verken nødvendig eller mulig å gi et klart svar på hvordan
gjeldende
rett er når det gjelder hvor stor grad av sikkerhet som skal til for at det
legges til
grunn
at overgrep har skjedd eller vil skje (…) Det
er derfor også vanskelig å si noe sikkert om domsstolene har tatt tilstrekkelig
hensyn til barnet i hver enkelt sak” (FMOs understrekning).
FMO
anser dette for å være oppsiktsvekkende uttalelser fra AG, all den tid man
bygger på den motsatte forutsetning – nemlig at Retten svikter barna, noe man
aldri har kunnet belegge. FMO anser denne åpenbare selvmotsigelse som et
”følgeriktig resultat” av sviktende evne til logisk tenkning.
FMO
er enig med AG at det er vanskelig å gi et klart svar på hvordan gjeldende rett
er når det gjelder å definere ”hvor stor grad av sikkerhet” som skal legges til
grunn for en avgjørelse. Det finnes ingen klare, entydige standarder eller
definisjoner på sannsynlighetsovervekt i norsk rett, i praksis utøves det en
skjønnsmessig vurdering som omtales som en ”sannsynlighetsovervekt”, men som
ikke kan etterprøves. FMO finner det urovekkende at AG ikke tar disse
spørsmålene mer alvorlig. Man kan spørre seg hvilken hensikt gjennomgang av
rettspraksis er ment å skulle ha, ut fra en slik innstilling fra AGs side.
”Gjennomgang av rettspraksis” kan gi et skinn av faglighet men viser seg å være
tilnærmet meningsløst.
5. Bevisproblematikk og risikovurdering
5.1. Gir AGR grunnlag for å foreslå
lovendringer ?
5.2. Overgrepspåstander og bevisvurdering
5.1. Gir AGR grunnlag for å foreslå
lovendringer ?
FMO anser nedenstående sekvens for å være helt sentral i AGR og for en
bedømmelse av om AGR står til troende. I ett av de innledende avsnitt (1.1.2.1)
hevdes det :
”På bakgrunn av gjennomgang av rettspraksis,
forskningsprosjekter og det forhold at
samværsretten står så sterkt rettslig og
politisk, samt at skadevirkningene ved å være vitne
til vold må antas å ikke være
tilstrekkelig kjent, finner arbeidsgruppen at det ikke er
tilstrekkelig sikkerhet for at hensynet
til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene”.
På bakgrunn av FMOs gjennomgang av metodiske spørsmål bl.a finner vi
grunn til å stille spørsmålstegn ved om AGs påstand er riktig, ikke minst
sammenholdt med denne ovenfor siterte setning ” Det er derfor også vanskelig å si noe sikkert om domsstolene har
tatt tilstrekkelig hensyn til barnet i hver enkelt sak”, som markerer
en slags konklusjon på AGs gjennomgang av rettspraksis.
At skadevirkninger av overgrep ikke antas kjent er knapt noe argument
for å innføre nye bevisregler. AGs logikk er merkelig; da man bygger inn en
usikkerhetsfaktor som retningsgivende premiss. FMO vil selvsagt presisere at vi
ikke ser blidt på overgrep mot barn; vi kjenner ikke til hvor utbredt
kjennskapet til mulige skadevirkninger er hos det rettssøkende publikum, blant
jurister som henter sitt levebrød i domstolene, eller hos politikere, men vi
kan ikke se at det fremstår som rimelig å bygge en argumentasjon på antakelser
om graden av kjennskap til evt skadevirkninger. Hvorfor AG velger dette
ikke-forhold som sitt omdrieningspunkt tilhører det mysteriøse.
Arbeidsgruppen foreslår en lovendring hvor det presiseres at det ved
avgjørelsen av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal taes hensyn
til at barnet ikke utsettes for overgrep.
Arbeidsgruppen hevder at denne presiseringen er nødvendig for å sikre
at domsstolene er tilstrekkelig oppmerksomme på skadevirkningene barnet kan bli
påført, og samtidig legger vekt på dette i de situasjoner hvor det er vanskelig
eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd og/eller vil komme til å
skje. Videre mener Arbeidsgruppen at ”foreldrenes rett til samvær” ikke må
gjøre at ”hensynet til barnet” kommer i bakgrunnen.
FMO mener at forslaget legger føringer i retning av at domsstolene
”instrueres” i å ta falske overgrepsanklager i betraktning før saker utredes og
etter hvert avgjøres, jfr. ”situasjoner hvor det er vanskelig eller umulig” å
ta stilling. Foreldre som møtes i retten i saker etter barneloven er i
utgangspunktet uenige i spørsmål om
samvær, delt omsorg, fast bosted og andre forhold som er aktuelle i forhold til
felles barn. FMO har erfaring for at overgrepspåstander sitter løst i slike
saker. Nye bevisregler av det format AG legger opp til kan oppfattes som en
oppfordring om å fremme falske anklager på barnas vegne.
Vi mener at dette forslaget (1) svekker barns rettsvern ved at man
åpner for at den ene forelderen kan ekskludere den andre fra barnas liv ved mer
eller mindre begrunnede påstander om overgrep, (2) at forslaget er en meget
alvorlig trussel mot menn og menns rettssikkerhet da det som regel er menn som
anklages for overgrep mot barn og kvinner (jfr. Familiemeldingen kap. 6 som
klart definerer ”familievold” som menns vold mot kvinner og barn), og
(3) helt i strid med bevisreglene i annen sivil- og strafferett, med mulig
unntak av strprl. §222a. FMOs erfaringer er at kvinner i betydelig grad
fremsetter oppdiktede anklager om vold, voldtekt, incest og andre overgrep mot
sin tidligere ektefelle i den hensikt å posisjonere seg i barnefordelingssaker.
Menn har som regel ingen mulighet til å forsvare seg mot slike påstander, og er ikke sjelden umulig å
motbevise med tanke på straffereaksjoner eller erstatningskrav mot kvinnen i
ettertid. Kvinner har nå også fått sin amnestiparagraf i strl 208, et signal
som ikke lover særlig godt. Menn/fedre har tilsvarende vansker med å beskytte
seg mot anklager som går på at de har begått overgrep mot barn og vil utgjøre
risko for barns helse.
FMO advarer på det sterkeste mot at
domsstolene i praksis skal instrueres i å se bort fra beviskrav under
henvisning til AGR som veiledende lovforabeide i rettskildemessig forstand. Vi
kan risikere å få en utvikling som systematisk stigmatiserer fedre som
overgripere eller ”mulige” overgripere, barn som ikke får sine grunnleggende behov
for god og omfattende kontakt med begge foreldre oppfylt, og gradvis en
dreining i rettspraksis som risikerer å
komme i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonens artikkel om kravene
til en ”rettferdig rettergang”, ved at man i praksis avskaffer bevisbyrden i
slike saker.
I forhold til AGs mandat, de
problemstillinger AG har hatt mulighet til å drøfte, og ikke minst hvilket
tilnærmet totalt sviktende kunnskapsgrunnlag AGR later til å bygge på, anser
FMO at det ikke er forsvarlig å innføre den type bevisregler AG går inn for,
hvilket ikke trenger å bety at lovgivningen slik den er utformet i dag er god
nok for å ivareta rettssikkerheten til de berørte parter, også de uskyldige
tredjeparter – barna. FMO mener de slakke beviskravene er det største
problemet.
5.2. Overgrepspåstander og bevisvurdering
FMO advarer mot ytterligere bruk av uttrykk som ”sannsynlig” og
”sannsynliggjøring” all den tid verken AG eller andre jurister, f.eks rettens
aktører ikke er i stand til å kvalifisere bruken og de metodiske
forutsetninger. Beviskravene må helelr skjerpes enn svekkes. Uttrykk som
”sannsynliggjort” bidrar til å undergrave krav til bevislighet og begrunnelse;
kunnskap og viten.
ARG
mener under 2.1.5.2 - Bevisproblematikk at ”det er ofte vanskelig å
bevise at overgrep har funnet sted”. ”Enda vanskeligere kan det være å
avgjøre om det er fare for overgrep i framtiden”.
At det
angivelig er er vanskelig å bevise forekomsten av visse forhold, må heller bety
at man setter inn krefter i å utvikle etterforsknings- og utredningskompetanse;
at man lærer seg metoderegler som også styrker rettssikkerheten; at evnen og
viljen til å oppstille kontra-induktive hypoteser ikke undergraves slik at man
får et degenerert rettsvesen hvor bevis- og
begrunnelseskravene er forvitret. FMO vil heller at man øker den
akademiske kompetansen slik at ma nkan føle seg rimelig trygg på at
rettsvesenet er i stand til å foreta bevisvurdering overhode.
FMO
stiller seg tvilende til AGs kompetanse
om og forståelse for skadevirkninger for barn, enten det er tale om fysiske,
psykiske eller andre overgrep. Falske overgrepsanklager fremsatt av mor på
barnas vegne kan tenkes å ha en like
stor skadevirkning for barnet som at barnet er vitne til fars overgrep mot mor.
Samtidig forsøker AG å undergrave fedres rettstilling ved å senke eller i
verste fall fjerne krav til bevis etter mors påstander om overgrep.
Overgrepsanklager kan betraktes som overgrep mot barnet, og at den som
fremsetter slike anklager initierer eller
bidrar til konflikt mellom foreldrene,
noe som igjen er til skade for barnet som har et selvstendig krav på omfattende
kontakt med begge foreldrene.
FMO
frykter at med den lemfeldige holdning til beviskrav AG legger opp til vil enda
flere kvinner/mødre fristes til å konstruere opp overgrepsanklager mot far,
fordi han ikke vil ha noen reell mulighet for å føre bevis for sin uskyld.
Påfallende mange anklager og anmeldelser fremkommer i forbindelse med rettslig
tvist om barna, ofte etter at kvinnen har hatt opphold på krisesenter.
FMO
frykter at anklager om overgrep som vold, voldtekt, incest og annen mishandling
vil florere i enda større grad i norske barnefordelingssaker enn i dag, hvis
domstolene skal ”instrueres” i å legge vekt på udokumenterbare anklager mot
norske fedre. FMO og andre nettverk som arbeider for fedres situasjon i Norge
har erfaringer som så langt viser at mange barn forhindres i å være sammen med
sine fedre på grunn av at mor har diktet opp falske anklager om seksuelle
overgrep og mishandling. Sjelden eller aldri blir disse kvinnene stilt til
ansvar for sine handlinger. Det overgrepshysteriet med tilhørende
mørketallsmagi vi er vitne til i dag bidrar også til å øve press på domstolene
som kan komme i skade for å opptre som populistisk organ.
Strengt
tatt burde det ikke være noe i veien for å innføre like minst like strenge
beviskrav i sivilsaker som i straffesaker. I en del tilfller har man å gjøre
med saksforhold som er etterforsket etter strafferettslige regler og endatil
fines det frivfinnelser i strafferettslig forstand. Likefulle blir det hevdet i
enkelte sav disse saker at man ikke kan stille strenge beviskrav i den sivile
delen av sakskomplekset. For FMO er dette langt fra logisk. At påstander om
overgrep som er etterforsket og henlagt fremdeles skal kunne legges tilgrunn
for å fjerne kontakten mellom far og barn, vitner om en lovgvning, praksis og
rettspleie på avveie.
6.
Kommentarer til enkelttemaer
6.1. Krisesenteres rolle
6.2. Barnevernets rolle
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som
følge av idømt straffbare forhold
FMO har
ikke funnet det nødvendig å gå inn på alle AGs forslag. FMO oppfatter AGs valg
av fokus og tematisering av f.eks krisesentre, barnevern og temaer hvor
voldelige menn står i sentrum for kvinner og barns behov for beskyttelse som så
vidt ensidig at vi først og fremst ser behovet for en helt ny og langt mer
nyansert utredning hvor også FMOs kompetanse kommer til sin rett.
6.1. Krisesenteres rolle
FMO har
ett ikke ubetydelig kjennskap til at krisesetnre misbrukes for å skaffe
legitimitet til falske overgrepsanklager. Den status krisesentrene har fått i
mediebildet og deler av det politiske liv gir grunn til bekymring. At det
forekommer mishandling og det som verre er, tør være hevet over tvil, men dette
forekommetr neppe i det omfang hysterikerne fritt får presentere – uten
motforestillinger. Spørsmålet om krisesentrene skal ha opplysningsplikt til
f.eks barnevernet er egentlig uinteressant så lenge man aksepterer
overgrepspåstander kritikkløst. Imidlertid er det grunn til å betvile at
barnevernets forvaltningskultur er rette sted å la merogmindre tvilsomme
overgrepsanklager få rom.
6.2. Barnevernets rolle
Barnevernets
virksomhet er stadig mer omseggripende. Man kan spørre seg om barnevernet er
rette instans til å forholde seg til overgrepsanklager. Hvis vi ikke passer oss
ender vi opp med et angiversamfunn hvor ma ni tillegg belemrer allerede
belastede etater med merarbeide. Barnevernet har fra før av en
legitimitetskrise å slite med, og bør spares for ytterligere belastninger. FMO
vil heller ikke anbefale at barnebvernet tar på seg oppgaver ifm samvær under
tilsyn. Barnevernet må kun kobles inn hvor det er tale om definert omsorgssvikt,
hvor denne er solid dokumentert og for øvrig holde seg vekk fra ordinære
sivilsaker om barnefordeling.
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
Overgrep
og overgrepsanklager hører hjemme hos politiet som bør styrkes mht å utvikle en
mer solid etterforskningskompetanse vedrørende påstander om overgrep. Når det
er tale om vel begrunnede og dokumenterte, kan hende også pådømte straffbare
forhold og det eneste tiltak som kan beskytte den utsatte er sperret adresse og
fiktiv identitet, vil ikke FMO sette seg imot slike ordninger. Når det gjelder
barna derimot, og deres selvstendige rett til kontakt med far, bør denne ikke
komme i konflikt med morens behov for beskyttelse. Det kreves ikke altfor stor
oppfinnsomhet for å administrere samværsordninger hvor morens behov for
beskyttelse kan ivaretaes samtidig som samværsretten oppfylles. Å undergrave
samværsretten innbærer økt risiko for konflikt og represeterer samtidig at ma
nkommer i fare for å blande sammen hensyn til mor og hensyn til barn. FMO
erfarer at den sorts sammenblanding har vi mer enn nok av allerede.
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som
følge av idømt straffbare forhold
Når det gjelder personer som allerede er straffet for å ha forårsaket
noens død, mener FMO at om en far har drept en mor, bør han ikke ha
foreldreansvar. Å frata denen faren hans foreldreansvar utfra de foreliggende
omstendigheter, bør argumentativt og bevismessig ikke være noen stor kunst.
7.
Avslutning
7.1. Om lesningen av nærværende
høringsuttalelse
7.2. Har Arbeidsgruppen besvart mandatet ?
I forlengelsen av punkt 6.3 og 6.4 i vår høringsuttalelse, kan det være
interessant å understreke at når det foreligger dokumentert og tilgjengelig
strafferettslig vurdering av visse forhold, burde det ikke være altfor
vanskelig å enten legge disse til grunn eller også utdype relevante sider av
disse saksforholdene. Når det såldes foreligger først en anmeldelse ogderetter
en henleggelse etter politiets presumptivt samvitthetsfulle etterforskning,
burde det være mulig å tone ned overgrepspåstandene som forekommer parallelt i
sivilsakskompleksene. AGR går dessverre i en annen retning noe FMO beklager
sterkt.
7.1. Om lesningen av nærværende
høringsuttalelse
FMO har ikke uttalt seg om alle AGs forslag men hovedsakelig konsentret
seg om påvisning av den påtagelige kunnskaps og metodesvikten AG demonstrerer.
Hovedvekten er som man ser lagt på å bygge opp rasjonaler som lar seg
etterprøve i størst mulig grad, samtidig som vår kritikk kan brukes som
veileder for å undersøke om AGR kan brukes som målstyrende dokument, enn si
rettskilde i fremtiden. Vi håper og tror at flere enn oss vil oppdage den
fundamentale svikt i logikk og rasjonaler AGR er befengt med, slik at
lovendringer som ytterligere uthuler og vanskeliggjør samværsrett og andre
fedresaker. FMO anbefaler at man lærer av de feil som er begått; at de
feilkilder AG tilrettelegger for ved sine forslag om svekking/fjerning av
beviskrav, og at man ved en annen anledning sørger for en bredere og akademisk
sett mer kompetent sammmensetning av utvalg som dette. Utgangspunktet er
imidlertid en vurdering av om mandatet gir mulighet for et meningsfullt
arbeide.
7.2. Har Arbeidsgruppen besvart mandatet ?
FMO er ikke overraskende kritisk til mandatets formulering. At AGR ikke
er tilfredstillende utfra våre forestillinger om vitenskapelige kriterier som
metodisk etterprøvbarhet, blir en følgeriktig konklusjon. Man kan også stille
spørsmålet om mandatet er besvart. Har AG foretatt en vurdering av behovet for
klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i
barnefordelingssaker, slik mandatet foreskriver ? De føringer som er lagt og
som AG ikke overraskende har fulgt viser, heller ikke overraskende, at det blir
vanskelig å foreta en nøktern vurdering av de forhold som inngår i dette
flerleddete oppdraget : vurdere – behov – klargjøring – beviskrav – påstander
mv. Det hersker liten tvil om at AG ønsker en type bevisregler som svekker
beviskravene. Forslagene slik de er utformet tyder også på at de har tatt
oppgaven med å undergrave deler av samværsretten alvorlig. Men har man besvart
mandatet ? Svaret må nok bli nei, og dermed er det betimelig å stille
spørsmålet om det går an å foreta en seriøs vurdering av de mange spørsmålene
som oppstår når overgrepsanklager forekommer med en slik innstilling AG er
foret med. FMO avviser AGR og imøteser en ny utredning, på et vitenskaplig
grunnlag neste gang, og med en helt annen sammensetning.
FMOs redaksjon avsluttet kl. 23.20. Vår høringsuttalese anses med dette
å være rettidig innlevert
Nerdrum den 2. juli 2004
Ole Texmo