Et redningsarbeide i den kristne kjærlighets tjeneste - et lite innblikk i
omstreifermisjonens barneredning
Av Joar Tranøy
|
Joar Tranøy er kriminolog, psycholog, historiker. Han
er også vitenskapsman vid Østfold Universitet. Artikkelen har tidligere vært
publisert i et norsk tidsskrift som heter ARR, år 1995. |
Revisjonistisk perspektiv
I hundrevis av år hadde taterne før vårt århundre
vært kastet i tukthus og tvangsarbeidshus. På begynnelsen av 1900tallet skjer
noe nytt. Foruten en satsing på omskolering av voksne tatere satses det på
redning av barna. I motsetning til Eilert Sundt mente misjonen at hovedvekten i
arbeidet måtte legges på tiltak til beste for barna. Mottoet var:"Berger
du barna, berger du slekten!" Planen var "genial" i følge
budskapet i et tilbakeblikk av misjonens leder i 1931:" Den gang var dette
noget nytt. Men nu vil alle si at det selvfølgelig var det ene rette. Walnum var
ikke blind for de medfødte dårlige egenskaper hos omstreiferne, og han
fremholdt gang på gang at det ikke nyttet å løfte dem for høit op. Men han
hadde en lys tro på kristendommens kraft og betydningen av en god opdragelse.
Derfor gjaldt det å plante disse villskudd over i den rette jordbunn, i rette
miljø, så tidlig som mulig, før barnesjelen var berørt av reiselivets
nedtrykkende makter."(1)
Hvilke konsekvenser fikk
den nye humanismen for det reisende folket?
Hvordan var sammenhengen mellom hjelp og kontroll når det gjaldt
barneredningstiltakene? Perspektiver gir ulike svar på forholdet mellom
humanisme og sosial kontroll. Det såkalte progressive rasjonalistiske
perspektiv beskriver framskrittet som en utvikling av menneskeånden, hvor, selv
om det kan påvises både framgang og tilbakegang, vil det likevel alltid være en tydelig tendens, nemlig framskrittet
- det vil si at det blir bedre og bedre og mer og mer utviklet. En slik historisk tilnærming vil tildekke
motsigelser i sitt materiale - som for eksempel mellom hjelp og kontroll.
En slik progressiv rasjonalisme er utbredt innen tradisjonelle historieverker,
der utviklingen er framstilt som drevet
av rasjonelle aktører med formålet framskritt. Det stilles ikke spørsmål
om hva slags framskritt og for hvem. Omtale av omstreifermisjonens virksomhet i
tre kirkehistoriske verker viser åpenbare tildekking er av motsigelser der historien er harmonisk - renset for
konflikter og maktbruk.
1. Magnus Eriksen, "Kirkehistorie" (4. opplag Oslo1947).
"Presten Eilert Sundt (1817-75) tok seg av
omstreiferne.(..) Sundt reiste omkring i landet og gransket omstreifernes
levesett. Han skrev flere bøker om dem
og gjorde meget for å bedre deres kår. Arbeidet hans ble ført videre av presten Jakob
Walnum. Han grunnet Omstreifermisjonen
(1897). Den har opprettet barnehjem hvor
omstreiferbarn oppdras til gode og nyttige mennesker. For de voksne har den grunnet
arbeidskolonier. Der får hver familie
sitt eget hus med et hagestykke til."
(Eriksen 1947, s. 9.)
2. Ingvald B. Carlsen - "Brødrene Hersleb
og Jakob Walnum" (s. 17, Kritiania,1925) beskriver den nye giv overfor omstreiferne som del av: "Den
vaaknende interesse for sociale spørsmaal hos de styrende og blandt menigmann
bidrog til aa skape forstaaelse og offervilje for det nye som trengte sig
frem".
3. Norvegia Sacra (s. 212-213, Kristiania,
1921):
"Jakob Walnums plan gikk også ut på å hjelpe de voksne. På Svanviken i Nord-Møre blev i 1908 oprettet
en arbeiderkoloni for omstreiferfamilier.
De kommer frivillig og bor der i sitt lille hus i 5 år for å venne sig
til et regelmessig areidsliv.
Mannen arbeider på det store
gårdsbruk og får fast daglønn, hustruen steller hjemmet og får undervisning i
hus-stell, og barna går på koloniens skole."
Et revisjonistisk
perspektiv som denne framstillingen bygger på
er en kritikk av den progressive rasjonalismen
("framskrittsmodellen").
"Revisjonisme" er en retning innen sosialhistorie og sosiologi
som kan oppfattes som et paradigme med
det til felles at den såkalte progressive rasjonalismen eller den tradisjonelle
framskrittsmodellen omvurderes.
Sosial kontroll er sentralt innen revisjonismen. Den avviser den progressive rasjonalismen som
"forklarer" historiske forandringer ut fra et "progressivt skjema"
med moralsk visjon som den bærende historiske drivkraft. Enkeltpersoners uttalte hensikter legges til
grunn som del av historisk utvikling og det
fokuserers på positive forandringer som utvikling fra barbarisme til
opplysning og brutalitet til humanisme.
Revisjonismeretningen benekter ikke slike positive forandringer, men
stiller spørsmål om den entydige gyldighet ved slike overganger/forandringer. Problemstillingen rettes i stedet mot den
helhet idealene er en del av. Uttalte
ideelle formål avvises. Istedenfor
rettes søkelys på forholdet mellom intensjoner og konsekvenser, hvor reformer
bestemmes ut fra sitt virke i den sosiale, økonomiske og politiske
kontekst i tidsperioden ( Cohen og Scull, s. 2, 1983).
Vergerådsloven
Misjonen hadde hjemler for
maktbruk og inngrep gjennom Vergerådsloven av 1896-"Behandlingen av
vanvyrdede og forsømte Børn", 6. juni 1896. Diffuse moralske begreper som
"sædelig Fordærvelse" (§ 1a) og"sædelig forkommet" (§1b)
kunne anvendes til å frata taterfamilier deres barn med henvisning til antakelse
om sedelig forfall. Minst 1500 barn ble i perioden 1900-1970 ble for det
meste på dette grunnlag fjernet fra sine reisendes foreldre og tvangsplassert i
barnehjem og fosterhjem (2). Om lag 3/4 av disse barna ble fjernet med hjemmel
i Vergerådsloven fram til 1953 (3). Misjonens leder kommenterte utviklingen i
1935:" Med denne lov i hånden kan samfunnet når som helst sette en stopper
for det forkastelige reiseliv, hvor barna er dømt til å bli omstreifere."
(4). I følge Tove Stang Dahl markerte vergerådsloven nye ideologiske prinsipper
omkring statens ansvar og tro på lover som kontrolltiltak. Klientmassen ble
utvidet fordi behandlingsspekteret ble videre med en sosialpolitisk
begrunnelse. Vergerådene tok av seg fattigstyrenes og straffedomstolenes barn
og benyttet kjente tiltak som oppdragelsesanstalt og bortsetting i fosterhjem
(5).Vergerådet var samfunnets moralske autoritet der presten representerte det
moralske aspekt ved loven.
Vergerådene fikk karakter av å være neddempet
domstol som overtok fengselsvesenets ansvar for "slemme" eller
kriminelle barn. Alternativet til straff var behandling i oppdragelsesanstalt.
Lovens bakgrunn var i stor grad spørsmålet om offentlig behandling av forkomne
og vanvyrdede barn. Det var delvis knyttet til de praktiske behovene som ble
uttrykt i økt ungdomskriminalitet. Frykten var basert på urbaniseringen og de
problemene man antok at dette kunne føre med seg. Samtidig var det innenfor
rettsvesenet et behov for å få barn ut av fengslene. Foruten vergerådsloven
hadde misjonen et grep om foreldrene ved interneringen på Svanviken
arbeidskoloni. Barna ble brukt som maktmiddel, da de kunne fratas sine foreldre
om familien forsøkte å reise fra arbeidskolonien (6).
Barn av omstreiferslekter ble i skolepliktig
alder plassert på skolehjem .
Grunnlaget var hvis de var
antatt"så sedelig fordervet" at de i vanlig skole ville øve dårlig
innflytelse på andre barn.Tove Stang Dahl viser
i sin undersøkelse at skolehjemmene stod som lovens viktigste fremstøt. Hun
sier det slik:" Det var disse som skulle gi vergerådsbarna den nødevendige
oppdragelsen om andre midler slo feil, og det var disse som representerte
essensen i det offentlige banevernet: at staten har ansvaret for vanskelige og
vanskeligstilte barns oppdragelse." (7)
Det er ikke funnet talloppgaver
som viser hvor mange barn av reisende som ble plassert på skolehjem. De fleste
anbringelser må antas å ha passert misjonen. Misjonens årsberetninger for
barnehjemmene innholder kun spredte og ufullstendige tallopplysninger.
Opplysninger for enkelte år finnes. De kan tyde på at et lite mindretall ble
utskrevet fra barnehjem til skolehjem (8). Langt fra alle anbringelser av
"omstreiferbarn" til skolehjem hadde basis i barnehjem.
Fosterhjemsbarn og barn boende hos sine reisende foreldre var trolig også
viktig del av rekrutteringsgrunnlaget.
Plankegjerdesaken
Materiale fra Forsorgskontoret,
Socialdepartementet (9), viser at
misjonen var pådriver i samfunnsvernets barneredning. Misjonens leder, Walnum,
gikk inn for at foreldrene ikke skulle ha angrefrist. I et brev til
Kirkedepartementet i 1899 (10) krever han at"foreldrene maa erklære sig
villig til at lade børnene forblive der, uden at de griber forstyrrende i
børnenes opdragelse." I et seinere brev samme år, krevde Walnum at staten
måtte betale for barna:" Jeg tillader mig derfor paa hovedkomiteens vegne
at forespørge om Kirkedepartementet er villigt til at bidrage af"
fantefondet for omstreiferbørn", der optages paa barnehjemmet." (11)
Gjennombruddet for tvangspolitikken ble sannsynlig
"plankegjerdesaken" i 1903. Saken var at foreldre tok barna
sine ut fra Lillegården barnehjem. Omtale i lokalpresse, Porsgrund Dagblad og
Gremar, Porsgrund Blad skapte et press om å hindre foreldre å besøke sine barn.
Foreldrene ble framstilt som utspekulerte egoister av pressen: " Med
Sukkertøi
og Løfter om alt mulig godt blev de to Barn, som
er i 2 og 4 aarsalderen, lokket til at forlade sit Hjem for atter at betræde
den frygtelige Bane, hvorfra gode Mennesker havde reddet dem(...) Gjennem
Amtmanden blev Politiet i Porsgrund sendt og straks efter sad det fæle Taterpar
paa Politikammerset og blev forhørt. De overøste sine Barn med Kjærtegn, lovede
at være snille mod dem og søgte at dupere
Politiet med en Syndflod af Taarer(...) Disse farlige Folk kan let volde
en Ulykke herude. Men den kan afvæges ved at der opføres et Plankegjærde
omkring Gaarden, saa Betjeningen, naar det finds fornøden, kan nægte slike
Gjæster Adgang." (12).
Misjonen fulgte ikke opp. Walnum var imot å sette
opp plankegjerde (13). Han rettet en henstilling til Kirkedepartementet. I den
ble misjonens arbeid presisert å være:" Et frivillig
barmhjertighedsarbeide. Som saadant er det bygget paa frivillig tilslutning fra
omstreifernes side. Alle de 66 børnene der som er paa våre barnehjem er optatt
paa anmodning af omstreiferne selv. Der øves intet paatrykk fra vor side for at
faa dem til at forstaa, hvad overvindelse det vil koste dem at afstaa børnene,
forat de skal være fuldt paa det rene med at det maa ske frivilligt, og forat
de ikke bagefter skal angre det." (14)
Mange foreldre så kanskje at de ikke greide
omsorgen alene uten hjelp. Men det var kanskje ønske om midlertidig avlasting
og ikke permanent avståelse av sine barn disse foreldre ønsket?
Tvangen var en lite klok strategi for misjonen.
Det gjaldt å bygge opp en viss tilitt til reisende. På den måten kunne
omskoleringsarbeidet bli mer effektivt. Denne linjen ligger også under i
Walnums henstilling til departementet:" Lovlig adgang til at tilbageholde
børnene er der formentlig ikke hvis foreldrene alligevel angrer at de har
afstaat sine børn. Men selv om der var lovlig adgang til det, ønsker vi ikke at
benytte os af den. Thi hvad der stemmer omstreiferne gunstigst for vort arbeid
er netop dette, at det er frivilligt og at vi bygger paa tillid til dem."
(14).
Tvangen ble i stedet foreslått lurt inn bakvegen.
Walnum anbefalte at vergerådene selv måtte avgjøre om barnet skulle avståes fra
foreldrene. Det var liten tvil om at viljen i vergerådene til å ta barna fra foreldre
var der: " At børnene bør tages fra foreldrene er utvilsomt. Men de
nødvendige tvangsforanstaltninger bør tages af vergeraadet og ikke af os."
(14).
Sammenblanding av hjelp og tvang var
problematisk.
Frivilligheten viste seg å være begrenset
allerede i utgangspunktet.
Restriksjonene var der. Det gjaldt særlig foreldrenes mulighet til
kontakt med barna sine:" De foreldre der har børn paa barnehjemmene faar
lov til inden rimelige grænser at
besøge børnene, men aldrig, uden at bestyrerinden eller en af de voksne er
tilstede. I alminnelighed tillader vi at forældrene faar se børnene 1 a 2
ganger om aaret. Viser de et mindre godt forhold, forlenger vi fristen. I
enkelte tilfælder har vi nedlagt forbud mod at moderen besøger børnene."
Noe seinere samme år presenterte misjonen sine synspunkter i sitt
medlemsblad" Fra Landeveien." Synspunktene var " et forslag til
landets værgeraad.": " Smaakredse af pleiehjem." Budskapet var:
Vergerådene måtte skjerpe seg!: " Loven kalder værgeraadene til at skride
ind, hvorsomhelst omstreiferne
færdes. Det er ikke, først naar forældrene slaar sig til ro at detenkelte
værgeraad faar pligt ligeoverfor børnene. Det har den samme opgave, om
forældrenes ophold paa stedet kun er kort." Det ble etterlyst en samlet
plan for samarbeid mellom vergeråd med" at udsætte børn i pleiehjem."
En slik samordning ble ikke til.
Kirkedepartementet fulgte opp året etter med et rundskriv 2. juli 1904.
Rundskrivet til vergerådene innskjerpet nødvendigheten av å benytte anbringelse
i barnehjem og fosterhjem. Misjonens seinere leder, Ingvald B. Carlsen, uttalte
følgende om denne praksis i en utredning til Socialdepartementet i 1922: "
at der ikke bare maa tas hensyn til om foreldrene har et hjem, men ogsaa
hvordan dette hjem er. Finder et vergeraad, at forholdene i forældres hjem er
saa daarlige, at barna bør fjernes derfra og det saa (efter departemetets egen
opfatning) beslutter dem anbragt i et av vore barnehjem, da maa det være en
selvfølge, at der ydes underholdningsbidrag av det offentlige for disse barn
som for de øvrige. Bestemmelsen om at forældrene til barna paa vore barnehjem
skal være "omstreifere i egentlig forstand"(ikke fastboende) er i
realiteten ophævet for længst ved de omstendigheter som livet selv har
skapt." (15)
Misjonens makt i barnevernet
Misjonen var også med i utformingen av det
generelle barnevernet i Norge. Allerede under forberedelsene til iverksettelsen
av vergerådsloven deltok misjonens leder Jakob Walnum i en spesiell komite
utnevnt av Kirkedepartentet. Denne komiteen samarbeidet også med justiskomiteen og
komiteen for sosiale spørsmål. Disse komiteene la sammen fram planene for
statens første skolehjem (16).I 1911 ble også generalsekretær Jakob Walnum
leder for en sammenslutning av de ulike barneredningsforeninger. Tiltaket ble
nedlagt i forbindelse med 1.verdenskrig (17).
Misjonens profesjonsmakt ble styrket i 1914 da
organisasjonen fikk i oppdrag fra Kirkedepartementet å administrere
vergerådenes bosettelse av omstreiferbarn som det offentlige skulle betale
oppholdsutgifter for. Misjonen hadde i praksis overtatt alt ansvar for barnet
og dets oppfostring etter beslutning i et vergeråd om bortsetting av barnet.
Ansvaret for barn av omstreiferslekt var overdratt fra vergerådene til
misjonen. Det nære samarbeid mellom misjon og stat kom til uttrykk også i flere
rundskriv. Et eksempel er rundskrivet til stiftsdireksjonene fra " Det
Kongelige Departement for Sociale Saker " av 13. mai 1919 (18).
Rundskrivet henviste til misjonen som rette instans ved internering av
arbeidsføre omstreifere og ved inngrep overfor omstreiferbarn for åredde dem
fra livet på landevegen:" Navnlig hvor vedkommende foreldre stiller seg
uvillig overfor arbeidsanvisning og hjelp til bosetttelse og ikke vil opgi sitt
omstreiferliv, kan der være grunn for et fattigstyre til å henvende sig til
vergerådet, forat dette kan gripe inn og om mulig redde iallfall barna fra
livet på landeveien." Foreningen til Motarbeidelse af
Omstreifervæsenet", vil være vergerådene behjelpelig med bortsettelsen."
(19).
Nedleggelsen av barneredningssammenslutningen fra 1911 hindret ikke at misjonen vant nye
posisjoner. Norges Barnevernsråd-fellesrådet for barne-og ungdomsforeninger ble
dannet i 1923, av reprentanter for de fleste landsforeninger (20). Formannen i
dette mektigste barnevernsorgan, Norges Barnevernsråd, var misjonens leder
Ingvald B. Carlsen, fra 1923 til 1935. Norges Barnevernsråd var
premissleverandør for behandlingspraksisen. Mange rundsskriv og instrukser ble
sendt til vergeråd og formannskap i det ganske land. Hensikten var samordning
og enhet. Et av skrivene til formann Carlsen oppfordret formannskapene til å
opprette pleiebarnskontor som "skulle anbringe barn for fattigstyrer og
vergeråd i gode private hjem og føre forsvarlig tilsyn med dem." (12) Dette
skulle "drives i forståelse med Kirkedepartementet og Socialdepartementet
og under full offentlig kontroll." Barnevernsrådet samlet interesser og
tok intiativet i en rekke saker. Gjennom nordisk samarbeid fanget
organisasjonen opp nye ideer omkring vergerådsarbeidet og barneforsorgen som
siden ble omformet til krav i den norske debatten (21).
Eksemplet Strinda vergeråd
Strinda vergeråd tok 149 barn fra sine foreldre i
perioden 1916-1938 (22). Av disse var 82 barn fra såkalt omstreiferslekt. Antallet
er oppsiktsvekkende høyt sett på bakgrunn av at det den gang fantes over 500
vergeråd. Hver kommune skulle ha et vergeråd i følge Vergerådslovens paragraf
6. Strinda kommune var blant landets største med hensyn til areal og folketall.
Dessuten var vergerådet der bygd opp av en av misjonens pionerer, fengselsprest
og stortingsrepresentant Anders Hval (Høire), som var medlem av
omstreifermisjonens hovedstyre og leder for misjonens "Nordenfjeldske
komite" med sete i Trondhjem.
Pioneren Hval var også formann i Strinda vergeråd.
Sin etterfølger fikk han i fengselspresten Alfred Hauge også medlem av
omstreifermisjonen. Det relativt store omfang av inngrep overfor familier fra
det reisende folk kan i stor grad forklares som et resultat av et nært
samarbeid mellom en lokal moralsk entreprise og misjonen sentralt der lokale
representanter befant seg på begge nivå. Kildene er tilstrekkelig til å belyse
denne politikken med to mindre, men klare eksempler. Det første referer til en
familie som ble fratatt sine to barn en gutt på 8 år og en jente på 5 år.
Gutten ble tatt først. Hans rømning fra fosterforeldrene 8/1-1917 ble straffet
med at familien måtte gi fra seg sin lille datter. I et telegram til Strinda
vergeråd 16/1-1917 meddelte misjonens generalsekretær Jacob Walnum at gutten
hadde fått plass på oppdragelsesanstalten Toftes Gave. Walnum tilføyde
forøvrig: " Toftes Gave kan nu skaffe plass til Tore Olsen om et par
maaneder. Skal vi beslutte Nils Olsens datter anbragt i privat hjem? Skal jeg
søke plads til henne?" (23). Den lokalkjente sokneprest og
misjonsmedspiller Aulie henvendte seg til Strinda vergeråd: " Er Nils
Olsens besluttet bortsatt og hvoledes?(24).
Først 9. mars kom nye utspill i saken. Walnum
hadde da funnet "en utmerket familie i Bø i Telemarken." Walnum hadde
strategien klar. Det gjaldt å holde foreldrene til den lille jenta unna: "
Jeg maa bestemt fraraade at foreldrene faar følge barnet. Politiets assistance
er vist nødvendig, naar barnet sakl frataa foreldrene. Jeg forutsetter, at
foreldremyndigheten fratas foreldrene. Jeg maa ogsaa henstille til værgeradet,
at foreldrene ikke gjøres kjent med, hvor barnet anbringes, da de er yderst
brysomme mot dem der faar barnet." (25).
I følge brev fra Strindens Værgeraad- Trondhjem
22.mars 1917 til Vergeraadet i Nedre Stjørdalen, falt beslutningen om
bortsettelse den 12.mars:"Omstreifer Nils Olsens barn Lise Olsen 5 aar
gammel er av nærværende vergraad under 12.d.m. besluttet bortsat i en hæderlig
og paalitelig familie."
Bortplasseringen skjedde ikke uten problemer.
Walnum dro selv til Nedre Stjørdalen for å påse foreldrenes skikkethet.
Anbringelsen ble vurdert som "ganske uforsvarligt":"Det er efter
mitt skjønn ganske uforsvarligt at Nils Olsens datter er anbragt paa denne
maate." (26) Grunnen var at fosterforeldrene var i slekt med barnets
biologiske foreldre. Walnum advarte vergerådet:"Jeg maa hvis Værgeraadet
ikke træffer en ordning med barnets anbringelse, frasige mig enhver befatning
med saken, saaledes ogsaa med utbetaling av godtgjørelse."
6 dager
seinere telegraferte Walnums kone fra Kristiania. Det var funnet plass
til lille Lise på et av misjonens barnehjem (27). Mottakeren av telegrammet,
sorenskriver Knudtzon, viseformannen i Strinden værgeraad, handlet raskt.
Allerede dagen etter ble det gitt beskjed til vergrådet i Nedre
Stjørdalen:" Ved at meddele foranstaande tillater jeg mig at anmode
værgeraadet om snarest inden nævnte 5. mai førstkommende, at foranstalte Lise
Olsen bragt til nævnte barnehjem. Med hensyn her henholder jeg mig til min
skrivelse af 12. mars sidste, og bemærker saaledes, at det antagelig vil være
formodent at faa politiets assistanse til at tage børnene fra foreldrene.
Foreldrene bedes ikke gjort bekjendte med hvorhen barnet bringes, likesom de
ikke maa følge barnet. Regning over reiseutgiftene bliver at sende foreningen
til modarbeidelse af omstreifervæsenet Hr. Pasor Walnum, Heggeli,
Kristiania." (28).
Noe anderledes var brevet som Lises far skrev 29.
april 1917 til Strinden Værgeraad. Fortvilelsen og desperasjonen kom klart til
uttrykk:" Jeg hører at min lille datter Lise skal flyttes igjen. Men alt
hva de gjør saa maa de ha plads for hende her inærheden- for nu er min kone
omtrent sinnsvag- for nu har de gjort hende husvild igjen.(...) Vi er vel
forældre for vores barn vi ogsaa. Vie er vel ikke dyr. De berøver vores barn
som de berøver en fugl i rede. Saa hvis de har barhjertighed saa gjør da det
bæste." (29).
Dagen etter skrev misjonens generalsekretær(helt
uvitende om brevet fra Lises far) et brev til "Strindens vergeraad",
der han gjentok at ingen i Lises familie fikk være med henne på reisen til
barnehjemmet:" Jeg maa gjenta min anmodning om, at Nils olsens familie eller nogen av slegten
faar følge barnet." (30).
Lise ble sendt til barnehjemmet 1.juni. 12.juli
skrev hennes far til misjonens generalsekretær:" Jeg tillader mig herved
at skrive til dig og faa vide hvor min lille datter Lise er. Naar jeg har
skrevet til barneværnet og da hun ikke var der og dem sagte at jeg skulde
skrive til dig.(...) For min kone er næsten sinnsvag, da hun mistet sin lille
Lise. Min kone gaar og graater hver dag. Saa nu vil jeg bede Herr Walnum om at
han gir mig adressen hvor hun er."
Walnum svarte Lises far:" Jeg tillader mig
oversende hoslagte brev fra Nils Olsen. Jeg har i dag skrevet til ham og sagt,
at det er værgeraadet, han har at henvende sig til om det. Jeg vil ikke undlate
at gjøre opmerksom paa, at Nils Olsen er yderst plagsom med breve til
forpleiere. Det bedste er som Kristiania værgeraad i mange tilfælde gjør, ikke
at la foreldrene faa barnenes adresse (31).
Det andre eksempel gjaldt en familie som ble
fratatt fire av fem barn (32). Grunnlaget for inngrepet var naboklager som
meddelte at" Barn forsømmes idet foreldrene er henfallen til drikk."
Vergerådsprotiokollen opplyser videre: " Familiens dårlige forhold er det
stadigt samtaleemne blandt naboene." (33). Den sentrale informantene som
vitnet mot taterfamilien var en gjenganger. Det var en skolelærer som hadde vitnet i flere tilsvarende saker. Like
etter beslutningen tryglet barnas far om å få beholde barna mot at han og hele
familien underkastet seg omskolering på Svanviken arbeidskoloni. Familiefaren
kunne selv ikke skrive. Brevet ble derfor ført i penn av en representant for
Strinda vergeråd: " Til pastor Lyngstad, Oslo-
Undertegnede, Karl Jensen og hustru Eva Jensen er
begge villige til å søke om å få komme til Svanviken koloni. Da jeg herefter
akter å føre et bedre liv, og mere leve og arbeide for min familie, håper jeg
av hjertet at jeg må få anledning til å reise dit. Jeg er villig til å avlegge
avholdsløfte." (34) Bønnen ble avvist. De fire barna ble hentet og alle
satt i barnehjem. I følge vergerådsprotokollen gikk"skilsmissen nokså
rolig for seg(...) bortsett fra at man tagg og bad om at hun måtte få tilbage
den minste piken" (2 år) Barna ble skilt fra hverandre og satt i
forskjellige barnehjem. Ved et av barnehjemmene ble det bråk. En uke etter
anbringelsen fikk vergerådet opplysning om at"barnas mor og tante er
brysomme med sine stadige besøk og trakasserier der." (35) Barnet, det yngste,
ble straks overflyttet til et annet barnehjem (36).
Vergerådet og misjonen var ikke fornøyd med sitt
omsorgsarbeid. Det viste seg at de gode hjelperne hadde oversett at familien
Jensen hadde et barn til, en 15-årig jente. Staks etter denne oppdagelsen ble
alle gode krefter satt i sving for å bortplassere dette femte barn til familien
Jensen. Misjonens generalsekretær skrev til Strinda vergeråd:" Jeg synes
det er uendelig trist at den 15 år gamle datter av Karl Jensen skal være på
landeveien sammen med foreldrene, særlig fordi jeg har hørt at hun skal være en
snild pike. Å anbringe en så stor pike i internat, anser jeg for å være meget
vanskelig. Hun kan ikke bli optatt på noen av våre barnehjem, og jeg vet heller
ikke noe sted som kunde passe for henne. Det eneste var om der kunde skaffes et
godt privat hjem for henne, hvor hun kunde gjøre litt arbeid og på den måte
komme i ordnede forhold. Kunde vergerådet skaffe et sådant, og vergerådet mener
at hun bør anbringes der, er misjonen villig til å utrede utgiften." (37)
Misjonens generalsekretær fikk svar av
vergerådet:"Som før meddelt var det vergeraadets beslutning at alle Karl
Jensens barn skulde fjernes fra hjemmet. Men da Trine Jensen allerede var
inntegnet til konfirmandtforberedelse, føiedes til følgende i
forhandlingsprotokollen:" Beslutningen vil foreløpig bli satt i kraft bare
for de 4 mindste."
Vergerådet reserverte seg av økonomiske
grunner:" Bortsettelsen av de 4 yngste blev for dyr. Jeg kviet mig da for
aa paaføre "misjonen" flere utlegg for familen Jensen."
Misjonens eget verk eller samfunnets normalisering?
Misjonens vurdering var
først og fremst forlengelse av samfunnets syn på taterne preget av negativ
attribusjon, der myter, fordommer og stereotyper var avgjørende. Isolerte
enkeltopplysninger fikk ekstra stor vekt. Det var opplysninger som i seg selv
ikke kvalifiserte for påvist omsorgssvikt hos foreldre, men som ble stemplet
som "sedelig fordervet" i en negativ seleksjonsprosess med
storsamfunnets moralske stereotyper som referanse. Eksempler på slik negativ
stempling var: "banning", "ugudelig", "pyntesyk",
"asocial", "arbeissky" og "rotløs".
Taternes synlige
anderledeshet gjennom utseende og livsførsel forklarer lite samfunnets kontroll
av de. Heller ikke påvisning av autoritære trekk ved misjonens ideologi
forklarer karakteren og omfanget av barneredningen. Det avvikssosiologiske
perspektivet der moralske entreprenører Becker (1963)- det vil si mennesker og
maktinstanser som kraft av sin makt skaper moralske regler for bestemte avvik er
som forklaring utilstrekkelig.
Samfunnsvitenskapelig
teori kan ikke være mer enn opplysende elementer i en historisk analyse. Det
var ikke først og fremst taternes egenart som utløste misjonens massive
inngrep. Det finnes ikke holdepunkter for at misjonen var spesielt ledet av en
aggressiv anti- utgruppe ideologi, hvor
utgrupper var gjenstand for en ekstrem svart- hvit oppfatning. Både på lokalt
og sentalt maktnivå var det samfunnsmessige krefter som gikk lenger i aggresjon
mot tatere enn misjonen. Misjonens tiltak om å gjøre tatere bofaste ble direkte
motarbeidet av enkelte norske kommuner (Tranøy 1990). Forslaget om å forby
tatere å eie og" føre med seg hest her i landet" fikk opprinnelig
ikke misjonens støtte (Tranøy 1990). Forbudet ble vedtatt av Stortinget i 1951.
Taterne var i
utgangspunktet en utstøtt gruppe i storsamfunnet. Barneredningsinngrepene kan
ikke alene forklares med særegne trekk ved misjonen. Misjonen var tildelt
mandat fra staten om å utslette taternes kultur (Tranøy 1988). Barneredningsvirksomheten bør forstås
mot denne historiske bakgrunn, der
taternes kultur var provoserende for makthaverne. Deres kultur var de utstøttes
kultur. En måte å redde sitt menneskeverd på, siden de ikke ville eller kunne
tilpasse seg storsamfunnet(Marvik 1983). Sosialantropologen Ellen Marvik sier
det slik:"Mange av dem betraktet
sitt eget, frie liv på landevegen som langt mer attraktivt enn å skulle slite
som bønder flest"(Marvik,side 15,1987). I en tid da det var viktig med
arbeidets disiplin(kapitalismens gjennombruddsfase i det norske samfunnet i begynnelsen av dette århundre), og hvor
samfunnet så smått var i en begynnende utvikling fra Gemeischafts ordnete
struktur, var det viktig å motarbeide en kultur som lett kunne fange opp eller
trekke til seg løse eksistenser. Framveksten av moderne statsmakt gjorde det
nødvendig å erstatte lokale myndigheter med en ny type disiplin overfor
undersåttene.
Misjonens styrke som maktinstans var at
organisasjonen i navnet representerte omsorg bygget på kristne idealer.
Misjonen var ifølge generalsekretæren
"et frivillig kjærlighedsarbeide med støtte af det offentlige"
hvor drivkraften var "offervilighedens magt" med "kristendommens
milde hjertelag og hjælpsomme haand".
(Aftenposten 3. september 1922)(38). Men den ble mer enn det. Det ble et
samfunnsmessig ledd i framveksten av moderne statsmakt og dens utbredelse av
ulike former for sosial kontroll.
Noter
(1)Ingvald B. Carlsen. Tre-årsberetning 1927-1930. Den norske
omstreifermisjon, side 15, Oslo 1931.
(2) Uttalelse fra Generalssekretær Odvar Bjørnstad,sitat Hanisch,side 39,
1976
(3)Det er ikke funnet talloppgaver i misjonens årsberetninger som viser
antall anbringelser pr. år. Men generalsekretær Olav Bjørnstad anmerket i
årsberetning for 1953 at det pr. februar 1953 i alt var tatt 1100 barn. Disse
var plassert i barnehjem og fosterhjem.
Det kan ikke dokumenteres umiddelbar nedgang i slike anbringelser med den
nye barneversloven av 1953.
3 årsberetning for perioden 1956-1959, avgitt ved generalforsamling 18.-20.
september 1959, viser at det ble tatt i alt 100 barn i perioden 1953-1959.
Divers tall for 1960 og 1970 årene viser svakt synkende tendens. Årsberetningen
for 1963 uttaler ekempelvis:"Det er stadig fullt belegg ved de hjem og
institusjoner misjonen har i gang. Ved barnehjem er det stor pågang om plass.
det kan til tider være vanskelig å få plassert alle de barn vi må ta hånd
om."
I perioden 1966-1969 ble det tatt 63 barn.
Misjonen hadde hånd om 180 barn i 1963 mot ca.200 barn i 1971.
Misjonen fant barnevernsloven av 1953 meget anvendelig:" For det
alminnelige barnevern har den nye barnevernslov betydd overmåte meget. Jeg er
av hjertet enig i de prinsipper den bygger på. De mange som gjennom nytter hver
given anledning til å kritisere våre myndigheter for at de er med å undergrave
hjemmets og familiens betydnig som samfunnsbyggende faktorer, de bør se litt
nærmere på denne nye lov som faktisk er grunnlaget for all offentlig
barneforsorg i dette land. Lovens intensjoner er å styrke hjemmet og familien og
her går den så langt at det i vårt spesielle arbeid ingen ganger kan bli
vanskelig å få gjort noe effektivt."(Side 2, uttalelse 3 årsberetning ,
Misjonens fremtidige arbeid,1959).
Pakke 31 Styrende organer. Årsberetning for Norsk Misjon blant hjemløse 1958-1974.
(4) Uttalelse sitat fra "På Hjemveien", side 75, 1935.
Vergerådslovens bestemelser var opplagt rettet mot omstreiferne. Det kommer
ogå klart fram i en redegjørelse av misjonen i 1951:" Uten tvil kommer en
stor del av landets omstreiferbarn inn under Lov om behandling av forsømte barn
av 6. juni 1896. Dette gjelder i første rekke dem som reiser med sine barn, men
også i stor utstrekning de som mer eller mindre tilfeldig er blitt fastboende.
om barnet ikke er så gammelt at det kan ha begått noen straffbar handling,
eller det ikke kan påvises konkrete tegn på at det er vanvyrdet, mishandlet
eller sedelig forkommet, vil dog forholdet i de aller fleste tilfeller rammes
av lovens ord, at de"må befryktes å bli sædelig fordervet"(§1b),
eller at det p. g.a."andre mislige forhold fremstiller sig som nødvendig å
bortsette det for å redde det fra sædelig undergang.(sic) Mange skolepliktige
omstreiferbarn får dessuten ikke den skoleundervisning som er påbudt ved
lov"
(5)Tove Stang Dahl har utførlig redegjort for dette systemet i"
Barnevern og samfunnsvern" Oslo Pax 1978.
(6)Misjonens tidligere generalsekretær O. Lyngstad har belyst disse
trussler i boken " Landevegens folk" Oslo 1947.
(7) Dahl,Tove
Stang Barnevern og samfunnsvern. Oslo: Pax 1978
side 177.
(8)For eksempel barnehjemmet Askviknes utskrev 14 i
perioden 1.juli 1923-1.juli
1924. en ble sendt til skolehjem og en til åndssvakehjem(Klæbu).
I 19421-1942 ble 11 utskrevet, derav fire til skolehjem(Bærum og Toftes
Gave).
(9)
Forsorgskontoret, Socialdepartementet. 70.21-70.2.13. 1899-1960. Pakke 9.
(10) Jakob
Walnum Opdal 8.juli 1899 brev til Kirkedepartementet Mottatt 12/7-1899.
(11) Jakob
Walnum Bergen 22.september 1899, brev til Kirkedepartementet. Mottatt
25/9-1899.
(12) Porsgrund
Dagblad 3/6- 1903
(13)Vedtak: Andet fellesmøte
Bergen 1903. Styreprotokoll og misjonens organisasjonsblad
"Landeveien" nr.7 1903.
(14) Ingvald B. Carlsen
Kristiania 22/12-1922
(15)Mer om denne utviklingen se
avslutningen(spesielt side 171) i Tove Stang Dahls bok"Barnevern og
samfunnsvern" Oslo: Pax 1978.
(16) Etter det første
"nordiske fællesmøte for barnevern" i københavn 1906, ble det tatt
intiativ til å danne komite med oppdrag å lage oversikt over alt barvernsarbeid
i Norge. Etter dette ble det holdt møte av norske "barnevenner" som i
1911 dannet sammenslutnigen som Walnum ble leder for.
(17)Undertegnet Paal Berg og H.
Conradi
(18)Sitat: "Rundskrivelse
til stiftsdireksjonene" fra Det kongelige Departement for Sociale Saker,
Kristiania den 13.mai 1919.
(19) Intiativtaker var
Kirkedepartementet. Rådet var en sammenslutning av organisasjoner som helt
eller delvis arbeidet for barn og ungdom. Ved siden av representanter fra
Sosialdepartementet, Kirkedepartementet og Oslo kommune, var 30 frivillige
organisasjoner medlem i rådet. Fellesrådet ga ut tidsskriftet"Norges barn
og ungdom",
Referanse: Barvernsarbeidet i
Norge. Offentlige og private tiltak. Oslo 1949.
(20)Skrivet til Carlsen var
stillet til formannskapene med føgende innledning: "På vegne av Norges
Barvernsråd tillater jeg mig herved å forelegge det ærede formannskap følgende
to saker:(..)" Skrivet var utstedt fra misjonens hovedkontor: Holbergsgate
5, Oslo 13.mai 1931.
(21) Grunnlaget
for samarbeidet ble lagt ved et møte i 1919, der det ble vedtatt en rekke
programpunkt som arbeidet skulle som arbeidet skulle samles om: 1. Samfunnets
plikt til å oppnevne formynder for mindreårige skulle fremheves. 2. Arbeidet
for barn og unge burde reguleres bedre: Undervisning og fagarbeid skulle
bedres.4. arbeidet skulle ta opp degenerasjonsspørsmålet:" Børn, som er i
højere Grad sjælelige syge, bør ikke opdrages sammen med sunde, men der bør
ordnes særskilt Opdragelse for dem i særlige anstalter eller Anstaltafdelinger,
og desuden bør der i hvert Land oprettes et psykiatrisk Børnesygehus og skabes
kursus i børnepsykiatri for dem, som deltager i det praktiske
børnevernsarbejde. b: Det nordiske samarbejde bør instilles paa at fremme
videnskabelig slægtsforsknig som grundlag for Forholdsregler til Forhindring af
udartning inden for de nordiske Folkeslag."
Den svenske
legen Lund og den norske psykiater Dahlstrøm talte om "mindreverdige
anlegg". Disse var vanskelig å forandre med pedagogiske tiltak.
Fra beretning
om nordisk møde for børne- og ungdomsværn,1921,side IX-X.
(22) Register,
vergerådssaker 1916 -1938
(23) Telegram
Kristiania 16/1- 1917 kl.13.30 til sorenskriver Erikson i Strinda Vergeråd
(24)
Sokneprest Amlie Selbu 26/1-1917
(25) Jakob
Walnum til Strindens Værgeraad, Kristiania 9.mars 1917
(26) Nedre
Stjørdalen 21/4-1917 til Strindens Værgeraad,
(27) Telegram
til sorenskriver Knudtzon - Strinden Værgeraad, Kristiania den 27/4-1917 kl.
12.40.
(28)
Sorenskriver Knudtzon,Strinden Vergeraad 28/4-1917 til Vergeraadet i Nedre
Stjørdalen
(29)Vergeraadet
i Nedre Stjørdalen Værnes 29/4-1917
(30) Jakob
Walnum Kristiania 30/4-1917
(31) Jakob
Walnum Kristiania 2/8-1917
(32)Det var
faktisk det 149. barnet pr 1938 som var tatt av Strinda vergeråd
(33)I
vergerådsprotokollen står det videre at "Familiens dårlige forhold er det
stadigt samtaleemne blandt naboene."
(34) Brevet er
datert 12.januar 1938 og skrevet i penn av representant for Strinda vergeråd.
(35)
11/3-1938- kopibok for Strinda vergeråd 1921-1939
(36) Det
yngste barnet ble straks overflyttet til Eilert Sundts barnehjem i Eidsvoll-ca.
50 mil sør for Trondhjem/Strinda 16/3-1938
(37)Generalsekretær
O. Lyngstad, Kristiania 16/9-1938
(38)Liknende
karakteristikker er gitt i I. B. Carlsen, Oslo 1925, Oscar Lyngstad, Oslo 1947.
Disse kristne idealene kan føres tilbake til hovedpersonen for opprettelsen av
omstreifermisjonen, sokneprest Jakob Walnum, som formidlet idealer i kristenånd
i sin gjennombruddsartikkel, "Tatersagen", Morgenbladet 16. september
1893. Walnum karakteriserte arbeidet for
omstreiferne som et "redningsarbeid i den kristne kjærlighets tjeneste". Denne saken skulle være en "Æres-sag for
Kristenfolket".
Litteratur
Becker,H.(1963)Outsiders.
Studies in the
sociology of deviance.The Free Press
Cohen,S og Scull,A.(1983)Social
control and the State. Oxford
Marvik,E. (1983)Et merke ble
satt på personer og slekter. Om taterne i Norge. Hovedoppgave i
sosialantropologi. Universitet i Oslo
Marvik,E.(1987) Temahefte nr.
10- Om "omstreiferne". Sosialdepartementet.
Tranøy,J.(1988) En særomsorg
blir til. Magistergradsavhandling. Institutt for kriminologi. Universitetet i
Oslo
Tranøy,J. (1990) Lokal og
sentral kontroll av tatere i Norge ca. 1900-1940. Rapport. Nordisk
Samarbeidsråd for kriminologi. Stockholm