Ole
Texmo:
En barnefars møte med
"psykologisk kompetanse"
|
Ole
Texmo, født 1960, er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har
bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie. Artikkelen
ble opprinnelig publisert i Impuls. Den er publisert her med forfatterens
velvillige tillatelse |
Eneforelderdogmet
Psykologen
Odd Arne Tjersland skriver i sin bok Samlivsbrudd og foreldreskap, med den
ufrivillig strukturironiske undertittel "meklingsprosessens
psykologi" (Tjersland 1992), følgende i innledningen til et avsnitt om
"Delt omsorg og konsekvenser for barn":
"I
henhold til barneloven (Lov om barn og foreldre av 8. april 1981) skal barnet
ha én omsorgsperson etter skilsmissen" (Tjerslands kursivering).
Utsagnet
viser at Tjersland ikke kjenner barneloven; der finnes ingen eksplisitt hjemmel
for en slik påstand; "omsorgsperson" forekommer ikke som selvstendig
kategori i lovtekst eller forarbeider, verken i entall eller flertall. Som en sentral
premissleverandør for de genererte konflikter innebygd i barnelovsystemet
bygger imidlertid Tjersland på en implisitt forutsetning om at barn plutselig
bare skal ha én ordentlig forelder som sin primære omsorgsyter, et dogme som
viderefører forestillinger om at fedre ikke har selvstendig status i barns liv,
men får betydning først gjennom moren. Tjersland tok sin doktorgrad på å
kolportere eneforelderdogmet, og driver sin barne- og fedrefiendtlige
virksomhet som ansvarlig for etterutdannelsen av norske meklere og
familierådgivere, noe jeg selv styggelig har fått erfare på ulike
familierådgivningskontorer hvor man har slukt Tjerslands myter og dogmer
temmelig rått.
Et
interessant moment ved Tjerslands utlegning om delt omsorg er hans gjentatte
påstander om at delt omsorg forutsetter samarbeid, samtidig som Tjersland selv
grundig har forsømt å utrede hvilke grunnbetingelser om likeverd som må være
til stede ved forhandling / mekling / samarbeid. Nye resultater fra forskning
om mekling (Ekeland & Myklebust, 1997) gir indikasjoner på at delt omsorg
virker konfliktdempende, noe altså Tjersland vanskelig kan forestille seg.
I
forlengelsen av Tjerslands feiltolkning av barneloven, fortsetter han å
mistenkeliggjøre fedrene gjennom følgende utsagn:
"I
Norge har vi kommet i den situasjon at et økende antall fedre krever delte
omsorgsordninger. Bak denne forandring ligger mange motiver. Ett av dem er av
økonomisk karakter."
Man
merker seg språkbruken. Tjersland beklager nærmest at vi har "kommet i den
situasjon", og når han skal antyde "motiver" trekker han typisk
nok frem et mistenkeliggjørende økonomisk "motiv".
Tjersland
røper seg ufrivillig når han bringer inn de økonomiske aspekter, ved at han
unngår å oppstille den kontra-induktive hypotese om hvorfor mødre (pga.
økonomiske motiver?) motsetter seg at fedre skal spille en mer aktiv
omsorgsrolle i barnas liv. Tjerslands konfliktforståelse er dessto verre når
den kommer fra akademisk psykologhold, idet man uten verken juridisk eller
psykologisk embedseksamen kan forestille seg, enten man selv har barn eller er
skilt, at hvis det er noen fase i livet barn trenger mer enn én omsorgsperson,
er det nettopp når foreldrene splitter opp!
Jeg
kaller dette alminnelig sunn fornuft. Denne forfatter er tilbøyelig til å
oppfatte Tjerslands utsagn som både bevisst manipulasjon og ubevisst
videreføring av et dogme som har forårsaket nok lidelse for både voksne og barn
til at psykologprofesjonen burde ha revurdert sine grunnantakelser for lenge
siden. Skadevirkningene skal jeg komme tilbake til etter hvert, men som svar på
Tjerslands beklagelse over at fedre nå begynner å stille krav om delt omsorg,
og at motivene kan være økonomiske, vil jeg på egne og tusenvis av andre norske
barnefedres vegne hevde følgende:
Den
viktigste årsaken er at vi ønsker mer tid sammen med barna våre. I
utgangspunktet anerkjenner vi som fedre mødrene som likeverdige foreldre. Vi
ønsker - i likestillingens og likeverdets navn - at våre barn, når de ikke kan
bo sammen med begge sine foreldre i ett hjem, skal ha mulighet til å kunne
tilbringe tilnærmet lik tid sammen med begge foreldrene i våre respektive hjem,
som også av barna oppfattes som deres hjem. Denne enkle grunnforutsetning for
fortsatt felles foreldreskap, i forlengelse av den delte omsorg vi praktiserte
mens vi bodde sammen med mødrene, kan ikke Tjersland og hans likesinnede
akseptere. Hans veileder under dr.gradsarbeidet var professor i psykologi Hanne
Haavind, som er identisk med den Haavind som trakk seg fra
"Mannsrolleutvalgtet" fordi hun var uenig i at menn skulle få
definere sin rolle på egne premisser (FAD 1991).
Begrunnelseskrav
Et ikke
ubetydelig antall fedre blir møtt med mistenkeliggjøring kamuflert som
fagprofesjoners såkalt kliniske skjønn, intuisjon og erfaring. Den uttalelse
fra en oppnevnt sakkyndig psykolog jeg skal referere i neste avsnitt, kan
illustrere psykologfagets maktmuligheter, og samtidig dets akademiske
begrensninger. Historien er selvopplevd, og har voldt meg adskillige problemer
som offer for et trakasseri jeg ikke trodde var mulig i et såkalt opplyst og
demokratisk samfunn. Psykologen gikk temmelig langt i å demonstrere sin makt
uten tanke på at partenes problemer og sakens uheldige etterslep dermed ble
påplusset. Dessverre er ikke mitt tilfelle unntaket, heller regelen. Psykologer
som opptrer slik nedenstående historie vitner om, blir forsvart av sine
kolleger. Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) fikk anledning til å kommentere mine
og en rekke andre fedres erfaringer, men var lite villige til å innrømme
selvkritikk på fagets vegne.
På
tampen av hovedforhandlingen spurte dommeren den sakkyndige psykologen hvordan
han stilte seg til den hypotetiske situasjon at det var faren (undertegnede)
som hadde begått selvtekt ved det faktiske samlivsbrudd. Spesialisten i klinisk
psykologi, som hadde avlevert en erklæring hvor barnets omsorgssituasjon knapt
var nevnt, svarte retten med pondus:
"En
mor trenger ingen begrunnelse for å ta sitt barn ut av hjemmet ved et brudd.
Det er nok at hun føler seg overbevist om at det er riktig. En far derimot
trenger en begrunnelse."
Jeg ble
av forståelige grunner lamslått over denne urimelighet, og krevde en utdypende
forklaring på denne også i rettslig forstand diskriminerende holdning. Dommeren
nektet meg å stille den sakkyndige til ansvar for sin uttalelse, men var mer
enn villig til å la psykologen slippe til avslutningsvis:
"Etter
å ha sett farens opptreden i retten, er jeg villig til å endre min tilråding om
foreldreansvaret. Ved sin opptreden viser Texmo at han ikke bør ha del i
foreldreansvaret."
Verken
i rettens bemerkninger, like lite som i psykologens tilleggsuttalelse, fremgår
hva min opptreden bestod i eller var forårsaket av. At mennesker protesterer
mot opplevd urett ligger tydeligvis utenfor såvel jussens som psykologiens
kompetansefelt.
Det kan
koste dyrt å motsi mennesker som i kraft av sine formelle posisjoner har makt.
Å bli avslørt for sine manglende faglige kvalifikasjoner på akademisk grunnlag
er disse "ekspertene" lite interessert i. Deres uvitenhet om de
juridiske begrepsstørrelser som inngår i foreldreansvaret overgås kun av
juristene selv. Barnerett er til tross for at barnelovsaker ved enkelte
domstoler utgjør opptil 30 prosent av sivilsakene, fremdeles kun valgfag på de
juridiske fakulteter.
Meg
bekjent finnes der ingen vitenskapelig begrunnelse for at mødre, i motsetning
til fedre, skal kunne begå selvtekt uten begrunnelse; direkte lovstridige er
slike handlinger også, all den tid kjønnsnøytraliteten er et erklært juridisk
faktum for gifte foreldre. Hvor foreldrene er ugifte kan moren bestemme om
foreldreansvaret skal være felles! I ettertid har jeg forstått mer av den
"psykologi" som lå til grunn for vedkommende psykologs selekterte
forståelsesformer, såvel i utredningsarbeidet som i sin rolle som ekspert,
hvilket ikke har styrket min tillit verken til psykologer eller til
rettsapparatet. Min uærbødige påstand er at heller ikke rettsapparatet
respekterer psykologene for deres faglighet, men så lenge de gjør grovarbeidet
for juristene er de velkomne som bødler.
Jeg har
ennå til gode å møte en psykolog som kan forestille seg og respektere at menn
følelsesmessig kan være minst like modne og bevisstgjorte som kvinner mht.
selvforståelse, pardynamikk og barns omsorgsbetingelser; i sammenheng med
samlivsbrudd gjelder dette evnen til å skille mellom parkonflikten som sådan og
barnets behov. Da jeg overfor den sakkyndige høsten 1994 i den første
rettsrunden fortalte om samlivet og hvem som hovedsaklig hadde tatt seg av
barnet, så psykologen uforstående på meg. De forsøk denne "spesialist"
i klinisk psykologi gjorde for å presse meg inn i sine kjønnsrollestereotypier,
opplevde jeg som svært krenkende, noe jeg sa fra om, likeledes at det var
barnets situasjon som var det viktigste, ikke min manglende vilje til å ville
akseptere morens selvtektsregime.
Da
sakkyndigrapporten kom få dager før hovedforhandling var jeg totalt uforberedt
på psykologens fremstillingsgrep. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunnet
forestille meg at det gikk an å gi et så forvrengt virkelighetsbilde i en
rapport avgitt for en rettsinstans. Jeg uttrykte min fortvilelse; viste mine
følelser; den sakkyndige så ut til å være tilfreds med situasjonen: "Her
blir det sirkus!"
Visse
psykologers virksomhet kan være svært ødeleggende både for de berørte parter og
for psykologenes tillit i samfunnet. Som nevnt passet psykologen samtidig på å
anbefale retten å ta fra meg foreldreansvaret, etter å ha sett min
"opptreden" (min fortvilelse?) i retten. Psykologen visste hva
dommeren ønsket å høre, og tenkte ikke et sekund på at hans utsagn både stred
mot lovens erklærte kjønnsnøytralitet og mot all sunn fornuft, og forøvrig
mangler enhver vitenskapelig begrunnelse. Psykologen visste at dommeren ønsket
akkurat denne "sakkyndige" uttalelse; her var dommeren og hans bøddel
i full samforstand; det absurde teaters siste akt var til ende; den ene
aktøren, barnefaren, hadde ikke fått utlevert manus, og visste ikke hva som kom
til å skje. Verken dommer eller sakkyndig brydde seg om barnet, noe både
rapporten og rettsforhandlingen bar tydelig preg av.
Mitt
tilfelle er langt fra enestående. Jeg har mottatt henvendnelser fra det ganske
land som beretter om den samme opplevde urett. Jeg har tatt meg av mang en
selvmordskandidat som fortvilt har henvendt seg til et med-offer etter å ha
blitt fornektet overalt ellers. Mønsteret er slående.
Det er
ikke omsorg for barna psykologene og juristene er opptatt av; det er makten og
legitimering av makten, noe som også går foran en redelig saksfremstilling og
vitenskapelig funderte begrunnelseskrav. For de som ikke er helt inne i den
juridiske terminologi: Foreldreansvaret er den overordnede begrepsstørrelse.
Denne størrelse inneholder to "søyler": omsorgsplikten og
bestemmelsesretten. Hva både juristene og psykologene forsømmer, er å
kvalifisere denne grenseoppgang. De blander sammen de to størrelser og lar
bestemmelsesretten gjelde også for omsorgsplikten uten forutgående presisering.
Slutningsstrukturen
i domsavsigelser bærer oftest preg av at grunnleggende differensiering og
nyansering av omsorgsbetingelser fortrenges til fordel for legitimering av den
som tilegner seg makten over barnet. Sakkyndigerklæringer ligner til
forveksling domsavsigelser; de som har definisjonsmakt er ikke nødvendigvis
opptatt av barns omsorgsbetingelser, men snarere av hvordan systemet forventer
seg deres opptreden. Kjønnsrollestereotypiene florerer, og genererte systemfeil
fører til familietragedier og i en del tilfeller til overgrep. Konsekvensene av
denne praksis dysses som regel ned, men forsvares av overgripernes kolleger. Barna
er det knapt noen som bryr seg om. Tilknytning mellom barn og fedre betraktes
som et forstyrrende element som helst bør fjernes. Jo sterkere tilknytningen
er, jo sterkere virkemidler tas i bruk.
Makt og
rett
Grenseoppgangen
mellom jus og psykologi kan være vanskelig nok, men begge systemer synes å være
basert på strategien om å kvitte seg med problemskaperne, dvs. de som
forstyrrer den "faglige" ro og harmoni. Begrunnelseskravene jurister
og psykologer stiller til seg selv er ikke imponerende. All den tid psykologer
ikke evner å se at barn kan ha en selvstendig tilknytning til faren, uavhengig
av barnets forhold til moren, vil deres utredninger i sakkyndigsammenheng
"logisk" og nødvendigvis oftest munne ut i anbefalinger om at moren
ikke bare skal ha den såkalte omsorgen som systemet bryr seg minst med å utrede
betingelsene for, men samtidig all makt og bestemmelsesrett. I akademisk
forstand produseres en rekke tautologier hvor konklusjon og premiss biter
hverandre i halen. I symbolforstand er mor/barn-dyaden en slik tautologi hvor
det som anses som best for moren, anses best for barnet, anses best for moren
etc. Psykologene evner i forsvinnende liten grad å belegge, dvs. dokumentere
sitt observasjonsgrunnlag, sine tolkningsregler og tolkninger, hvorfra vurdering
og tilråding avledes. Som regel blandes fakta og vurdering sammen, og man kan
undre seg over om sakkyndighetsoppdrag utført for rettsapparatet i f.eks.
barnelovsaker ville ha passert det akademiske nåløyet som studentbesvarelser i
f.eks. psykologistudiet. Selektive og ofte uredelige fremstillinger av partenes
innbyrdes forhold på parkonfliktnivå presenteres uten eksplisitt relevans;
partenes forhold til fellesbarn fremstilles i regelen slik at
"vinneren" får de positive valører, mens "taperen" blir tilsvarende
negativt omtalt. Konklusjonen bakes inn i premissene slik at tautologiene
etableres. I bunnen av de psykologisk utdannede sakkyndiges utredninger ligger
en kunnskapssvikt som foruten manglende kjennskap til fedres betydning i barns
liv, sviktende konflikt/konsensus-forståelse, også omfatter manglende kritisk
utredningskompetanse (Edvardsson, 1996).
Mannlige
psykologer
Man
skulle kan hende forestille seg at mannlige psykologer var mer positivt
innstilt til fedres krav til likeverdige omsorgsløsninger, men de erfaringer
undertegnede sitter igjen med tilsier det motsatte. Min hypotese om hvorfor
mannlige psykologer ofte går enda lenger enn sine kvinnelige kolleger i å
krenke barnefedre med diagnostiserende og fordummende personkarakteristikker
som strategier fror å knekke de gjenstridige, baserer seg på følgende
antagelse: Mannlige psykologistudenter og etter hvert ferdige kandidater som i
sitt voksne og yrkesrettede bevissthetsliv er blitt tutet ørene fulle med at
fedre er mindreverdige i barns liv, vil, om de ikke protesterer heftig på
nedvurderingen, selv begynne å tro på eneforelderdogmet. Selv om de som
familiefedre kan hende ikke ønsker å betrakte seg som annenrangs foreldre, vil
de vanskelig kunne fornekte sin psykologfaglige arv hvor fedre er og blir
betraktet som annenrangs. Stilt overfor nye og yngre generasjoner av fedre som
ikke godtar å bli vurdert som mindreverdige foreldre, går svært mange av
psykologene langt over grensen for både faglige og menneskelige hensyn. Etikk
og metodiske krav til yrkesutøvelsen kommer ofte i annen rekke. Rettsapparatets
dehumaniserende praksis hvor bestemmelsesaspektet fortrenger omsorgsaspektet
passer utmerket for psykologer som ikke trenger å belegge sin faglige og etiske
kompetanse.
Makt og
myter
Studentstidsskriftet
Impuls hadde i sitt temanummer om "Psykologi og Rettsvesen" (Impuls
4-1994) flere artikler som fokuserte på at rettsvesenet ikke egner seg for
løsning av menneskelige konflikter.
Dessverre
gir flere av artiklene det feilaktige inntrykk at bare man får flere psykologer
inn i en utvidet meklingsprosess, som innbefatter sakkyndig virksomhet, vil
saker og ting bedre seg. Intervjuer med Grethe Nordhelle, Katrin Koch m.fl.
etterlater et villedende inntrykk av at psykologer er faglig-akademisk opptatt
av konflikt-forebyggende tiltak for å redusere belastningen ved rettssaker om
barnefordeling. De som ønsker å etterprøve min påstand, kan lese hva Norsk
Psykologforening presterte av systemlogring i forbindelse med
barnelovrevisjonen. Hvis jeg hadde vært psykolog hadde jeg vært flau over å
lese profesjonsforeningens glisne 2 1/2 siders høringsuttalelse signert
An-Magrit Aanonsen (1996).
Psykologforeningens
uttalelse vitner om et fag som ikke evner å reflektere mulige akademiske
utfordringer stilt overfor f.eks. de endrede familiemønstre som bl.a. innebærer
at fedre i langt sterkere grad nå enn for 20 år siden deltar på linje i
barneomsorgen.
Typisk
for uttalelsen er påpekningen av at delt omsorg krever samarbeid, hvilket ikke
er feilaktig i seg selv, men hvor utsagnet ikke underbygges mht. redegjørelse
for hvilke betingelser som må oppfylles for å kunne snakke om meningsbærende og
konfliktdempende samarbeid. Uttalelsen inneholder også enkelte synsinger om
hvilke problemer av bidragsteknisk art som kan oppstå hvis foreldrene skulle
betraktes som likeverdige. Hva som er den egentlige konfliktskapende faktor,
likeverd eller ulikeverd, forblir uklart i psykologforeningens
høringsuttalelse.
Tilbake
til Impuls 4-94, hvor Katrin Koch (Rolfsen 1994) presterer endel
uvederheftigheter som ikke bør stå uimotsagt. Gitt at hun er korrekt referert,
er det all mulig grunn til å dvele ved en del av de myter hun serverer leserne.
Det er ingenlunde riktig å hevde at partene i en barnefordelingssak
nødvendigvis har prøvd alle mulige veier for å unngå rettssak. En klassisk
situasjon er hvor moren har undergravd farens foreldrestatus, begått selvtekter
i grovt monn gjennom omsorgssabotasje og dertil kommet med falske anklager om
f.eks. seksuelle overgrep. Moren, som kan forvente å vinne frem nærmest
uansett, kan gjerne boikotte felles mekling og gjennom advokat fremme de mest
vanvittige påstander som faren får sin fulle hyre med å tilbakevise. Når den
sakkyndige psykolog kommer inn i bildet har moren i svært mange tilfeller
urettmessig tilegnet seg omsorgen for barna, et forhold retten glatt ser
gjennom fingrene med, noe de erfarne psykologer vet å spille opp til. Myten om
at de sakkyndige bidrar til forlik er av den type påstander som Koch og andre
(f.eks. Knut Rønbeck) strør om seg med uten å kunne belegge dem i form av
vitenskapelig frembragte funn. Psykologene bidrar ikke til forlik, men noen
fedre har vett nok til å trekke sine saker når rapportene fra psykologene
kommer på bordet. Disse fedrene er smarte nok til å inngå forlik med mødrene,
ikke fordi de sakkyndige har meklet frem et forlik, men fordi fedrene skjønner
at de ikke har nubbesjanser i systemet og følgelig ikke ønsker flere
belastninger med å fremme saken. Denne tendens har jeg erfart ved selvsyn i en
rekke saker. Selv var jeg dum nok til å tro at jeg ville vinne frem med redelig
argumentasjon med konkret påvisning av slutningsfeil og manglende vurdering og
analyse. Der tok jeg imidlertid skammelig feil.
Når
Koch sier "Jeg skulle ønske meg at det kunne bevilges midler for å forske
på de konklusjoner man kommer med som sakkyndig", merker man seg at det er
konklusjonene hun er interessert i, ikke premissene for konklusjonene. Verken
Koch eller andre psykologer som tjener uforskammet godt på sakkyndig virksomhet
er strengt tatt interessert i noen forskning. Redelig og vitenskapelig-metodisk
forskning om sakkyndig virksomhet ville garantert avsløre så mange tragedier at
sakkyndigbransjen ville risikere å bli anklaget for barnemishandling og
svindel.
Den
eneste vitenskapelige tilnærming til sakkyndig virksomhet som er utført i Norge
ble foretatt som pilot-undersøkelse av en hovedfagsstudent i Bergen for ca. ti
år siden (Sæbø Jahr, 1988), og avdekket et forhold som psykologene gjør hva de
kan for å underslå. Studenten intervjuet barn om deres tillit til psykologene,
og resultatet var nedslående - for psykologene. Ingen av barna viste noen som
helst tillit til de sakkyndige, hvilket falt enkelte av psykologene så tungt
for brystet at de forfulgte studenten med mordtrusler. Saken førte også til en
aldri så liten oppvask i Psykologforeningen, noe dagens leder Aanonsen ikke
ønsker å snakke om. Man kan spørre seg om psykologene virkelig er så
interessert i å få et kritisk vitenskapelig lys på sin virksomhet i
barnelovsaker, eller om det kun er noe de for syns skyld ønsker at publikum
skal få inntrykk av. Koch svarer også på hvorfor klager på sakkyndighetsarbeid
er overrepresentert i fagetisk råd, og starter med å mistenkeliggjøre klageren.
Riktignok legger hun til at klager også skyldes dårlig håndverk, men man merker
seg at hun tolker dette forhold som at "sakkyndige ikke har den nødvendige
erfaring med å opptre i rettssystemet", hva hun nå måtte mene med et slikt
utsagn. Min erfaring er at de mest durkdrevne sakkyndige er meget flinke til å
tilpasse seg systemets overfladiskhet og kynisme. I intervjuet forteller Koch
at det var gjennom barnevernet hun tilegnet seg kunnskaper om sakkyndig arbeid,
"og ble derfor godt kjent med jussen i forhold til barnefordelingssaker og
barnevernssaker (....) Jeg lærte og mye om forskjellige måter å jobbe på. Det
har jeg god bruk for nå", sier Koch i egenskap av leder for "Forum
for sakkyndige psykologer".
Maktens
muligheter I
"Den
psykologiske profesjon gir oss unike muligheter til å gripe inn i folks liv og
derved få makt til å påvirke deres livsførsel eller livskvalitet på avgjørende
måter" (Reigstad 1992)
Setningen
innleder psykologen Ståle Reigstads artikkel "Tanker om profesjonsetikk og
yrkesutøvelse". Sitatet kan stå som et eksempel på psykologers
rolleoppfatning stilt overfor saksforhold hvor deres selverklærte kompetanse
kan få dramatiske konsekvenser for forholdet mellom barn og foreldre. Reigstad
er identisk med den Reigstad som opptrådte som sakkyndig i den etter hvert
berømte "Adele-saken", hvor norsk barnevern og rettsvesen fikk på
pukkelen av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (de to andre sakkyndige
psykologene var Knut Rønbeck og An-Magrit Aanonsen). Som formodes kjent dreide
denne saken seg om en mor som ble fradømt sitt barn ved at barnevernet
effektuerte en omsorgsovertakelse moren bestred. Til tross for at dette var en
barnevernssak med en mor som offer, har saken meget interessante paralleller
til hvordan fedre blir behandlet i barnelovsaker. Enkelte sakkyndige kan gå
temmelig langt i å forfølge uskyldige foreldre i pressede situasjoner.
Reigstads oppheng på et av sine "hjertebarn", forestillingen om den
såkalte "projektive identifikasjon", får i domspremissene i
"Adele-saken" et tragikomsk skjær for Reigstads eget vedkommende, all
den tid han selv projiserer over på Adele sine egne forestillinger om
disiplineringskrav, ved at han gjør morens samarbeidsvansker med overgriperne
til indikasjon på angivelige mangler i hennes omsorgsevner. Deler av hans
sakkyndige erklæring er inntatt i dommen, og viser at han verken har forstått
morens reaksjoner eller for den saks skyld hva som ligger i "projektiv
identifikasjon" (Council of Europe 1996).
Maktens
muligheter II
Reigstads
ovennevnte artikkel er en av de mange referansene i Sakkyndigutvalgets
utredning "Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og
kvalitetssikring" (NOU 1995:23), hentet fra Tidsskrift for Norsk
Psykologforening. Den departementsansatte psykolog Elisabeth Askeland valgte å
nedsette utvalget med 5 psykologer og 2 barnepsykiatere, alle sakkyndige; hva
man på godt norsk kaller "å sette bukken til havresekken".
Dommerforeningen ville ikke delta i møter med utvalget grunnet utvalgets
sammensetning. Utvalgets ensidige sammensetning, uten jurister og viktigst:
uten brukerrepresentanter, kan meget vel være årsaken til at utvalget ikke
evnet å besvare mandatets eksplisitte utredningsformål, hvorfra jeg plukker
følgende sentrale oppgaver:
"Utvalget
bes utforme og beskrive den sakkyndige rollen slik at forholdet til barnet,
foreldrene og det offentlige tydeliggjøres. (....)
Utvalget
bes om å beskrive det faglige grunnlaget som er relevant for arbeidet som
sakkyndig. (....) .. utrede og vurdere den faglige kompetansen som anses å være
nødvendig for arbeidet som sakkyndig. Dette inkluderer behov for og krav til
faglige kvalifikasjoner, metodikk og fagetiske retningslinjer. (....) vudere
erfaringer med sakkyndiges arbeid slik de kommer til uttrykk i rapporter,
erklæringer og muntlig fremstilling." (NOU 1995:23)
Det
ville være en overdrivelse å hevde at utvalget har tatt oppgaven seriøst.
Utvalget har bestått av fagpersoner med "lang erfaring", hevdes det
innledningsvis. Lenger ut i utredningen påpekes imidlertid at lang erfaring i seg
selv ikke er noen kvalitetsgaranti, men hva man gjør under tiden. En av de
mytene utvalget serverer er påstanden om at det er behov for å få tilført
sakkyndighetskompetanse, noe utvalget aldri bryr seg med å dokumentere. Gjennom
sin språkbruk viser imidlertid utvalget at det er markedets usynlige forhold
mellom tilbud og etterspørsel som bestemmer "behovet". Er det
bransjens inntjeningsbehov som har forledet utvalget til å tro at deres aldri
dokumenterte spesialkompetanse er ønsket? Utvalget forsømmer glatt å redegjøre
for elementære metodekrav og kunnskaper om barn og foreldre i ulike livsfaser
som f.eks. skilsmisser. Relevant faglig grunnlag blir ikke beskrevet slik
mandatet foreskriver, fagetikken er på et refleksjonsnivå som får det til å
grøsse nedover ryggen (mistenkeliggjøring av klagere er et dominerende trekk),
og utredningen er kjemisk renset for vurderinger om sakkyndigrapporters
struktur og innhold. Et avsnitt om "Barnelovrelatert kunnskapsbase"
er betegnende for utvalgets manglende evne til å trekke frem relevant teori og
empiri, noe et faglig oppdatert utvalg hadde mestret om man hadde sett til den
flora av fagbøker man ikke trenger å gå lenger enn til Sverige for å oppdage.
Utvalget argumenterer ikke for sakkyndiges berettigelse ved å vise til at
kunnskapen om relevante problemstillinger og ekspliserte tvistegjenstander (i
juridisk forstand: foreldreansvar, daglig omsorg og samvær) kan belegges, men
mystifiserer sin kompetanse ved å overfokusere på en ikke nærmere definert
erfaring og skjønnsmessig evne til å sortere tvistetemaer. Kvalitetssikring som
begrep forblir uklart, til tross for at det finnes rik tilgang på faglitteratur
med relevans også for sakkyndiges beslutningsprosedyrer og arbeidsmetoder, og
spørsmålet om rolleutformingen forblir ubesvart. Man merker seg at de
sakkyndige ønsker å komme tidligere inn i prosessen med utvidede fullmakter,
dog uten at f.eks. meklingsprosessen underkastes drøfting. Her er ingen
referanser til eksisterende norsk meklingslitteratur, og de to eneste bøkene
som er skrevet om sakkyndig arbeide blir glatt underslått (Sæbø Jahr 1988 og
Næss/Undersrud 1987). Man stiller seg unektelig spørsmålet om norske
sakkyndige, hvorav psykologene tydeligvis er tungt inne med ønske om utvidede
markedsandeler, er interessert i å lære av de erfaringer som finnes ute blant
brukere og ulike aktører. Man får ikke vite hva bransjen har lært av sin
virksomhet gjennom de siste tiår; en ureflektert leser kan forledes til å tro
at bransjen består av en rekke spesialutdannede klinikere som
samvittighetsfullt setter seg inn i all mulig relevant litteratur på fritiden
når de ikke farter rundt og hjelper barn og foreldre til et fortsatt harmonisk
familieliv. Hvorfor er f.eks. ikke Sæbø Jahrs studie viet oppmerksomhet i
utredningen, all den tid pilotundersøkelsen er den eneste i sitt slag, og
utvalget påberoper seg ønsket om forskning og etterprøving? Min tese er at
representanter for sakkyndigbransjen minst av alt ønsker at brukere,
beslutningstakere og andre interesserte skal få vite hva de driver med.
Sakkyndigutredningen kunne ha vært en utmerket anledning til å kunne
dokumentere en eventuell nivåheving i faget etter årelang og tildels pinlig
oppmerksomhet rettet mot virksomheten.
Det
lukkede rom
Etter
at jeg ble forhindret kontakt med mitt barn for n'te gang gjennom morens
samværssabotasje fikk sønnen min såvidt alvorlige problemer at moren gjennom
barnevernet (!) ble henvist til bydelens Barne- og Ungdomspsykiatriske
Poliklinikk (BUP), ca. et halvt år etter at far og sønn sist hadde kontakt. Min
sønn ble tilbudt en "leketerapi" som angivelig skulle kurere ham for
hans problemer, dog uten at disse var nærmere spesifisert.
BUP
godtok ukritisk morens versjon, det falt aldri behandlende psykolog inn å
kontakte undertegnede, som i følge moren var årsak til guttens problemer. Det
falt heller aldri psykologen inn å tenke en anelse kritisk i forhold til
hvorvidt jeg som barnets far kunne ha hatt fysisk mulighet til å påføre barnet
de problemer som ikke var nærmere spesifisert, like lite som hun stilte opp de
kontrainduktive hypoteser om hvorvidt det var barnets savn og sorg over en tapt
farsrelasjon som forårsaket barnets problemer.
I den
rapport jeg etter hvert fikk tilgang til, heter det at barnet "nylig"
hadde opplevd traumatiske hendelser. I siste setning før selve
"konklusjonen" kommer selve perlen i behandlende psykologs rapport
til barnevernet:
"I
dukkehuset gestalter (barnets navn) helt konkret hvordan han ble stengt inne av
sin far."
Jeg
hadde neppe fått vite om rapporten, hadde "konklusjonen" blitt en
annen. Det var morens advokat som triumferende viftet med rapporten, slik at
jeg fikk vite at min sønn nå var klientregistrert i barnepsykiatrien.
I
"konklusjonen" gjentas at mitt barn har opplevd noe vanskelig
"den siste tiden" (ingen konkret tidsangivelse); underforstått er
hans plager forårsaket av faren, som altså ikke har vært inne i barnets liv på
over et halvt år. Forstå det den som kan!
Rapporten
beskriver ikke hvordan mitt barn "helt konkret gestalter" hva han er
blitt utsatt for, men det er slik psykologer (og jurister) er vant til å
uttrykke seg. Nåde den barnefar som krever grundigere belegg for slike
påstander! Da jeg fikk lese rapporten fra BUP, tok jeg umiddelbart kontakt og
fikk etter hvert avtalt et møte med psykologen. Tilstede var også den
psykologistudenten som hadde utført "observasjonene"; det var altså
ikke den psykologen som underskrev rapporten som hadde observert mitt barn.
Jeg var
nødvendigvis interessert i å få vite hvordan mitt barn hadde
"gestaltet" sine opplevelser. Psykologen var ikke direkte
imøtekommende overfor undertegnede; med morens versjon i første instans var hun
tydelig forutinntatt. Psykologistudenten satt fåmælt i et hjørne (han var
sannsynligvis utplassert i forbindelse med praksis i psykologistudiet), mens
veilederen berettet hva psykologistudenten hadde "følt" at mitt barn
"gestaltet". Jeg etterspurte grunnlagsmaterialet, og
psykologistudenten måtte motvillig dra opp notatblokken sin fra
"observasjonene", alt mens behandlende psykolog utla om hva psykologistudenten
(ikke hun selv, som knapt hadde sett gutten) "følte var naturlig å slutte
seg til". (Sitatene i anførsel er faktisk gjengivelse av psykologens
ordbruk.)
Psykologistudenten
leste opp fra sine notater, meget nøyaktig og samvittighetsfullt nedtegnet.
Etterhvert* som de konkrete beskrivelser av mitt barns lek i dukkehuset
åpenbart fjernet enhver mistanke om at verken mitt barn eller noen andre var
blitt stengt inne av barnets far; ordet "far" var ikke nevnt med en
stavelse; psykologistudentens nitidige "observasjoner" inneholdt
sogar detaljer som at mitt barn hadde plystret underveis, og prompet to ganger
mens han lekte med figurer og møbler i dukkehuset.; ble psykologen mer og mer
aggressiv. Hun påpekte med autoritativ mine at det var mine "provokasjoner"
(mitt forlangende om å få se underlagsmaterialet ?) som trigget hennes gemytt
(på fagspråket kalles dette projisering, en forsvarsmekanisme som imidlertid
ikke gjelder for psykologer med "lang erfaring" og solid forankret
"intuisjon").
Da jeg
etterlyste de tekstsekvenser i grunnlagsmaterialet som kunne gi psykologen
belegg for å skrive at mitt barn hadde blitt stengt inne av sin far, ble
psykologen svar skyldig. Jeg skal ikke underslå at jeg var en smule opprørt og
forbannet, og jeg tillot meg også å fortelle veilederen at hun burde la
psykologistudenten snakke for seg selv om sine "følelser".
Etter
at BUP var tatt med buksa nede ble jeg lovt kopi av studentens notater, samt at
rapporten ble korrigert. I den korrigerte versjonen er ordet "far"
fjernet. Da jeg påpekte at psykologistudentens notater var interessante fordi
de inneholdt utsagn fra mitt barn om at "hjemme hos ham ble man satt i
husarrest når man var slem", og antydet at det kan hende var moren som
hadde stengt mitt barn inne, ble psykologen krakilsk.
I
BUP-rapporten står også en setning om mitt barns "stabile indre
struktur", hvilket jeg merket meg. Da jeg fortalte at barnet i sine tre
første leveår daglig hadde begge sine foreldre tilgjengelig, ble psykologen
rasende. Hun avfeide bryskt denne mulighet, og hevdet at "sånt er
arvelig", en tvilsom påstand i seg selv. Da jeg antydet at mitt barn i så
fall måtte stole på sin farsarv, stilte psykologen seg demonstrativt ved døren
og avsluttet seansen med følgende utsagn: "Du må huske på at jeg er en
meget temperamentsfull person."
Hvilken
relevans dette utsagnet har for psykologens kompetanse eller barnets
omsorgssituasjon, skal være usagt.
Senere
har denne psykologen hevdet at psykologistudenten i ettertid (etter at jeg
hadde dissekert rapporten?) hadde kommet på at mitt barn hadde sagt at det var
"en far som hadde stengt noen inne". I psykologistudentens notater
fra barnets lek med figurer fremkom ingen beskrivelser av situasjoner hvor
noen, verken barn eller voksne, ble stengt inne av noen! Psykologen lyver i
rapporten, og lyver høyst sannsynligvis også om hva psykologistudenten
"følte det var naturlig å slutte seg til", og hva han i ettertid
kommer på at barnet har ytret.
Jeg har
ikke unnlatt å fortelle denne psykologen hva jeg mener om hennes arbeide,
hvorpå hun påstår at jeg ikke har kunnskap om lekeobservasjon. Mitt svar på en
slik påstand har vært at det har heller ikke hun slik hun ordlegger seg.
Omsider fremkommer det jeg nok hadde en mistanke om hele tiden: det var aldri
meningen at jeg skulle få lese rapporten. I følge psykologen var nå moren
fortvilt, hvilket for psykologen var meget bekymringsverdig. Hva moren har
gjort mot mitt barn ved å bl.a. hjernevaske ham over flere år parallelt med
omfattende medomsorgssabotasje, noe jeg ikke nøler med å kalle regulær psykisk
barnemishandling, vil psykologen ikke høre snakk om. Psykologens holdning
overfor meg som far til barnet ytrer seg også ved at hun hevder at rapporten
kun kan forståes av andre fagfolk, noe jeg velger å oppfatte som et
understatement.
Kopi av
notatene som jeg ble lovet har jeg ikke fått, og psykologen benekter sogar
denne lovnaden. På mitt spørsmål om hvem som er hennes formelt-administrativt
overordnede svarer hun at det er barnevernet, noe jeg har konfrontert henne med
er positivt feil. Hun har nok folk i barnevernet som vil dekke henne, men som
ansatt i det offentlige helsevern bør psykologen vite at det er kommunens
sentrale oppvekstetat som er hennes overordnede.
Min
sønn har jeg sett tre ganger det siste året, under tilsyn som det heter.
"Tilsyn" har vært den samme psykologistudenten som foretok
"observasjonene". Han skal nå skrive en rapport det blir spennende å
lese. BUP har tabbet seg ut, men har neppe helt overskuet konsekvensene av sine
handlinger. Det lokale barnevern som rapporten opprinnelig var stilet til har
jeg vært i kontakt med tidligere, en kontakt jeg avbrøt da jeg oppdaget at man
tildels gikk bak min rygg for å forhindre gjennomføringen av legalt
rettskraftig samvær.
Hvor
lang tid det tar før også psykologers maktmisbruk kan bekjempes med saklige,
vitenskapelige midler, avhenger i ikke ubetydelig grad av evnen til å lære av
klienterfaringer. Men da må psykologene komme seg ut av de lukkede rom, og i
tråd med akademiske begrunnelseskrav, åpent redegjøre for premissene for sine
faglige vurderinger. Et første skritt vil være å redegjøre for hvilke faglige
kunnskaper psykologer kan påberope seg om fedres betydning i barns liv. Mitt
barn er blitt et psykologoffer ved at barnets tilknytning til sin far
undergraves, lyves bort, og ved at årsakene til de vansker barnet etter hvert
har fått (slik jeg advarte mot på et tidlig stadium i prosessen), tilskrives
den fraværende far som ansvarlig for problemene. Jeg kaller dette
familielobotomi og en vanvittig ressurssløsing. Det finnes en god del funn som
bekrefter min tese, men slik empiri er verken Katrin Koch eller Odd Arne
Tjersland m.fl. interessert i å kunne dokumentere. Da holder de seg heller med
myten om den kliniske intuisjons ufeilbarlighet.
Robyn
Dawes (1994) benevner denne og andre myter i sin berømte bok House of Cards.
Selv om hans teser nok kan imøtegås på enkelte punkter, bekrefter Dawes det en
god del lekfolk etter hvert smertelig har fått erfare, nemlig at psykologfaget
utarter til rent maktmisbruk når fagets myter og dogmer ikke underkastes
vitenskapelige kritisk-metodiske begrunnelseskrav.
-----------------
* På grunn av ombrekkingsfeil ble denne setningen ufullstendig i den første versjonen av artikkelen, og dette og følgende avsnitt sterkt omkalfatret. Dette er nå rettet opp.
-----------------
Litteratur
Council of
Dawes, Robyn (1994): House of Cards; psychology
and psychotherapy built on myth. The
Free Press
Edvardsson,
Bo (1996): Kritisk utredningsmetodik. Stockholm: Liber utbildning.
Ekeland,
Tor Johan & Myklebust, Vidar (1997): Foreldremekling. Brukarperspektiv.
Rapport nr. 23 1997, Møreforsk / Høgskulen i Volda
FAD
(1991): Mannifest; førebels statusrapport frå
mannsrolleutvalet
NOU
1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring
Næss,
P.O. & Undersrud, Guro (1987): Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse.
Oslo: Tano
Reigstad,
Ståle W. (1992): "Tanker om profesjonsetikk og yrkesutøvelse. Tidsskrift
for Norsk Psykologforening, 29, 528-538
Rolfsen,
Jens (1994): "Skal psykologer avgjøre barns framtid?" Impuls 4-1994
Sæbø
Jahr, Marit (1988): Til barnets beste? En pilotundersøkelse om psykologer som
sakkyndige i barnefordelingssaker. Bergen: Alma Mater
Tjersland,
Odd Arne (1992): Samlivsbrudd og foreldreskap. Oslo: Universitetsforlaget
Aanonsen, An-Magrit (1996):
Høringsuttalelse til barneloven. Den Norske Psykologforening. Oslo
-------------------------------------------------------------
Opplysninger fra NKMR:
Psykolog
Marit Sæbø Jahrs senere karriere etter den lovende pilot-undersøkelsen har
øyensynlig tatt en noe annen retning enn hva man kanskje ville ventet ut fra
hennes pilot-prosjekt. Hun har arbeidet som sakkyndig, med både barnefordeling
og barnevern. I september 1994 ble hun intervjuet av Aftenposten om
psykolog-vurderinger i forbindelse med barne-fordeling. Det siteres en
tidligere uttalelse fra henne til Aftenposten, i 1988 da hennes bok utkom: "Psykologer
som sakkyndige i Norge har én ting til felles - oppdraget er en bijobb, en
lukrativ ekstrainntekt i tillegg til det daglige yrket." Det sies videre
at siden 1988 ".. har hennes hovedbeskjeftigelse vært å bistå
rettsapparatet som sakkyndig, og hun opptrer også som sakkyndig
meddommer." Hun hevder i intervjuet: "Et opplagt problem i dag er at
rapporten er tilgjengelig for foreldrene ..... Om foreldrene ikke fikk utlevert
rapporten, tror jeg mange sakkyndige ville bli mer direkte og kalle en spade
for en spade."
Jahr
virket i 1992 som sakkyndig psykolog i en barnevernssak i en kommune på
Vestlandet. Hun hevdet der, etter mindre enn en times samtale med foreldrene,
at de ikke passet sammen (de hadde da vært gift i ca 28 år). Hun dukket sammen
med en barnevernskonsulent opp på skolen, hvor de to - uten å kunne legitimere
seg - tok ekteparets 9-årige datter og plasserte henne på et i andre
sammenhenger meget kritisert barnehjem. (Oppholdet der gav piken mareritt og
angst av langvarig art. Hun ble senere tvunget i fosterhjem. Etter 4 år med
lidelser, lengsel og rettssaker flyktet datteren fra barnevernet og hjem til
sine foreldre, gikk under jorden, og nektet å la seg føre tilbake til
fosterhjemmet. Et brev hun skrev til barnevernet mens de fremdeles nektet henne
å ta "lovlig opphold" hos foreldrene, er publisert på NKMR's nettside
som "Tonjes brev til barnevernet".)
I år
2000 har Jahr ført sak der hun krever forsikringsselskaper for et millionbeløp i
erstatning for arbeidsuførhet som hun hevder skyldes to nakkesleng-skader som
hun skal ha vært påført i 1992 og 1995 (i samme tidsrom som hun virket i den
omtalte barnevernssak). Forsikringsselskapene Storebrand og Gjensidige hevder
at Marit Jahrs problemer ikke skyldes trafikkulykkene, men overforbruk av Vival
og forandringer i hjernen.
Jahr
har tapt saken for byretten og må betale motpartens saksomkostninger med
300.000 kroner. Retten uttaler at hjernefunksjonsforstyrrelse er sannsynlig.
Jahr vil anke saken. Hun har nå anmeldt rettsoppnevnt nevrolog Magnus
Robberstad, som foretok en underlivs-undersøkelse av henne for å vurdere
nakkesleng-skaden, for sex-overgrep. Legen er blant annet anmeldt for utuktig
omgang, misbruk av sin stilling som offentlig oppnevnt sakkyndig, og misbruk av
pasienter som befinner seg i en tvangssituasjon. "Ut fra min egen årelange
erfaring som rettsoppnevnt sakkyndig, vet jeg at man setter seg selv i en meget
vanskelig situasjon ved å ikke samarbeide med de sakkyndige.(...) Jeg valgte
således å etterkomme hans anmodninger som etter hvert ble mer og mer påfallende
og etter min mening klart innenfor det som rammes av straffeloven",
skriver hun i politianmeldelsen.
Alle
enkelthetene om nakkesleng-saken finnes referert i Aftenposten og Bergens
Tidende:
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d168447.htm (16.10.00)
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d168901.htm (17.10.00)
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d169361.htm (19.10.00)
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d169561.htm (20.10.00)
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d173518.htm (9.11.00)
www.bergens-tidende.no/vis.html?id=111739 (27.11.00)
www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d27707.htm (19.12.97)
Marianne
Haslev Skånland
vise-ordførende NKMR