Bidrar biskop Staalseth med løgn?
Av Erik
Aares, fil kand, lärare
|
Erik Aares. |
Er det mulig?
Er den høyt respekterte biskop Gunnar Staalseth med
på løgn? Ja. La meg forklare hvordan og hvorfor dette er mulig, med utspring i noe
biskop Staalseth nylig har skrevet. En bekjent av meg ringte meg, opprørt som
hun var, etter at hun hadde oppdaget at han hadde skrevet forordet i en etter
hennes mening dårlig fagbok om incest. I dette forordet støtter Staalseth
bokens intensjoner og boken selv. Boken som Staalseth hadde skrevet forordet
til (hvis deler også siteres i reklamen for boken) var: Margarete Wiede
Aasland: "... si det til noen ..." En bok om seksuelle
overgrep mot barn og unge (Høyskoleforlaget, 2004).
Incest forekommer, er ille og bør
bekjempes og forebygges. Vil ikke et forord som fremmer interessen for en bok
om incest være bra? De fleste, også meg, ville være enig i dette, såfremt boken
var god, uenig såfremt boken var dårlig. For å vurdere saken nærmere må
Staalseths påstander i forordet sees i forhold til selve boken og annen
kunnskap om emnet.
Påstander i
forordet
Staalseth er flink til å påpeke de uhyggelige sidene ved incest som boken maner fram: ”Dette er en bok til å gråte over. Stemmene fra barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, er hjerteskjærende. Det er en bok til å grøsse over. Fortellingene om voksne som overser barns fortvilte tegn, er skremmende. Konturene av unnfallenhet er kvalmende. Jeg føler behov for å beskytte meg mot det jeg leser”.
Staalseth er imidlertid dårlig til å se at forfatteren svikter i å sette disse uhyggelige sidene i sin rette sammenheng. Staalseth skriver: ”Men dette er også en bok til å glede seg over. For med denne boken vil det ikke lenger være mulig å si: Jeg visste ikke, jeg forsto ikke, jeg trodde ikke. Det er en bok som går til hjertet, og som derfor gir håp.” Sitatet indikerer at Staalseth godtar forfatterens nokså enkle oppfatninger om hva som er sant og ikke sant i incestsaker. At anmeldelse om incest nærmest er fullgodt med konstatering av incest. Eller at etterforskning og domsavsigelser av slike saker er uproblematisk. På tross av at Staalseth neppe har kunnet unngå at avisene de siste årene har hatt mange oppslag om manglende etterrettelighet og metodikk i en hel del slike saker. Særlig i forbindelse med de mange gjenopptagelsessakene om incest siste tiden. Sitatet indikerer også at Staalseth har tro på at intuisjon og engasjement er nok for å se og bedømme riktig om incest. På tross av at det i avisene vrimler av stoff om at slik type engasjement ikke er nok. Tidligere erfaringer med incesthysteri både i USA og andre vestlige land, herunder Norge (bl.a. i form av Bjugnsaken) viser at folk har minst like mye behov for informasjon om incest som går til hodet som til hjertet.
Påstander i
boken
Wiede Aaslands bok er på 111 sider, og presenterer
mange tegninger laget av barn. Del 1 er om definisjonen på incest, hvem som
kanskje er overgripere, hva som kanskje kan sees hos ofre, og om hvilke skader
ofre kan få. Del 2 angir råd i tilfelle mistanke om incest.
I del 1 klarer forfatteren i stor grad å
få oss til å føle vemmelse for incest, men klarer samtidig å skape usikkerhet
og uklarhet om dette. Her agiteres for angrep på overgriperne, men her angis
upresist hvem de er, eller hvor de er. Her presenteres upresist og skjevt om
beviskriterier i slike saker. Metodiske problemer mht. verifisering av
incestanklager omtales nesten ikke, det ser ut til at forfatteren tar som gitt
at anklage om incest er det samme som at incest forekommer. Forfatteren skriver
bl.a.: ”… barn lyver seg sjelden inn i vanskeligheter, barn prøver å lyve seg
ut av dem”. Hun glemmer å omtale hva som kan gå galt når voksne skal tolke
disse løgnene, eller om voksne kanskje tilrettelegger for disse løgnene. Hun
omhandler svært sporadisk muligheten for at voksne kan lyve om incest. Alt
dette i grell kontrast til at det finnes flere gjenopptatte saker der anmeldere
(barn eller forelder) i ettertid har innrømmet å ha kommet med falsk
anmeldelse, og gjenopptatte incestsaker som viser at psykologer så vel som
dommere har observert feil og gjort grove tolknings- og slutningsfeil.
Forfatteren antar at seksuelle overgrep generelt liksom incest foregår relativt
hyppig, men kommer med dårlig belegg for dette. Hun omtaler en undersøkelse som
anslo at seksuelle overgrep forekommer overfor 19 % av jenter og 14 % av
gutter, uten å nevne at denne undersøkelsen har svært vide definisjoner av
seksuelle overgrep. Hun oppgir at 30 % av personer med spiseforstyrrelser har
vært utsatt for seksuelle overgrep, uten å belegge dette. Hun anslår at 5 % av
barna utsettes for svært grove seksuelle overgrep, uten å belegge dette.
I del 2 gis en del råd, bl.a. om at
mistanke om incest gjerne bør avstedkomme at den ene forelderen tar kontakt med
fagfolk, gjerne også gjør systematiske notater om barnet. Dette kan i noen
tilfelle være en farbar vei, i andre ikke. Det siste advarer boken ingenting
om. Her omtales på nytt om antall incestsaker, hun mener at ”ingenting tyder på
at det meldes for mange incestsaker”, underforstått at få av dem er falske. Hun
mener at ”Det kan være ryktene om de falske anklagene som ødelegger for de som
virkelig trenger vår hjelp”. Hun ser dermed bort fra muligheten for at det
kanskje er motsatt, at de falske anklagene kan være med på å ødelegge for dem
som trenger hjelp.
Forfatteren burde ha orientert om en del
fallgruver som eksisterer når en skal konstatere om incest. Dette gjøres ikke,
her presenteres ingenting om mulige observasjons- og tankefeil (”bekreftelsesfeil”,
”generaliseringsfeil”, ”framhevelsesfeil”, osv.) som kan gjøre at en observerer
og slutter feil om incest. Feil som svenske Bo Edvardsson har brukt en hel bok
på å presentere (Edvardsson, B, ”Kritisk utredningsmetodik”, Liber Utbildning, 1996).
Barnehageansatte, barnevernsansatte og lærere som leser Wiede Aaslands bok får
ingen råd om å studere bakenforliggende ting som kunne gjøre det lettere for
dem å forstå når en anmeldelse om incest var feil eller ikke. Forfatteren
skriver for lite fyllestgjørende om hva som skjer etter en anmeldelse om
incest. Bl.a. mangler informasjon om hvor lang tid de ulike delene i prosessen
tar. Hun forklarer ikke godt om ”bevisbyrde”, ”påtale”, ”henleggelse”, og typer
”domslutning” i slike saker. Bl.a. unnlater hun å skrive at det finnes to typer
henleggelseskoder i incestsaker: ”henlagt pga. bevisets stilling” (den
svakeste) og henlagt pga. intet straffbart forhold bevist” (den sterkeste). I
stedet mistenkeliggjør hun alle ved å skrive: ”Verken en henleggelse eller en
frikjennelse betyr nødvendigvis at det ikke har skjedd seksuelle overgrep, det
er bare ikke funnet tilstrekkelig bevis.”
Jo, Wiede Aaslands bok er etter min
mening en bok som appellerer til følelsene, men som ikke gir gode kunnskaper,
og som derfor forvirrer mer enn den avklarer. På en måte som kan få dårlige
konsekvenser. I så stor grad at forlaget burde ha latt være å gi den ut.
Uansett i så stor grad at Staalseth burde ha latt være å støtte den ved å
skrive forordet til den.
Hvorfor
Staalseths forord til boken kan være farlig
Biskop Staalseth skriver forordet til boken som
siteres i reklamekampanje for boken, noe som gjør at han blir medansvarlig for
at boken når fram. Folk sperrer øynene opp når det er en anerkjent biskop som
gjør dette. Å skrive en dårlig bok om incest er ille, å promovere den er også
ille. Slik feilinformasjon kan i verste fall få alvorlige og dårlige
konsekvenser. Erfaringer fra USA viser at liknende feilinformasjon om incest
har skapt incesthysteri, som har gitt ubotelige skader, både angående
omgangsform mellom voksne og barn, og angående redusert rettssikkerhet for
voksne og barn.
Incesthysteri har gjort at slektninger
har blitt redde for å omgå barn fysisk, på tross av at barn har stort behov for
slik kontakt. Det har også gjort at en
av foreldrene, eller barn har blitt manipulert til å bli satt opp mot en av
foreldrene. Enten i barnehage eller på skolen. Incesthysteri har også skapt
grunnlag for falske anmeldelser om incest. Det har gjort at foreldre pga.
falske anmeldelser om incest urettvist har mistet sitt gode omdømme i
lokalsamfunnet. Det har også gjort at foreldre og barn urettvist har blitt
nektet å treffe hverandre, og blitt skadet på den måten. At slike falsknerier
har blitt påpekt, senere også bevist, har gitt andre uheldige ettervirkninger,
som minsket respekt overfor politi og domstoler som arbeider med slike saker.
Noe som igjen trolig har ført til økt sjanse for at flere virkelige
incestovergrep neglisjeres.
Økning i anmeldelser
De siste 20 årene har antall anmeldelser om incest
økt med det 15-dobbelte (Statistisk sentralbyrå). Det er flere indikasjoner på
at mange av disse er falske. En slik indikasjon er at det er usannsynlig at
veldig mange overgrep begås av biologiske fedre. Anmeldelsene ser ut til å bli
gitt overfor flere biologiske fedre enn andre. Især overfor fedre som nylig er
skilt og som kjemper for samværsretten for barna. Men de fleste fedre utvikler
en naturlig sperre mot å forgå seg seksuelt på sine barn. Utenlandsk forskning
viser nokså klart at overgrep mot barn har ca. 100 ganger så stor risiko med
stefedre eller andre til stede som biologisk far til stede. En annen indikasjon
på falske anmeldelser er at de fleste anmeldelsene blir henlagt. På 1980-90
tallet ble atskillig flere dømt for incest enn nå. De siste 20-30 årene har vi
pga. gjenopptagelsessaker om incest fått konstatert ca. 20 justismord om dette.
Dette er selvsagt lite akseptabelt.
Stor henleggelsesprosent i slike saker forhindrer imidlertid ikke
at mange av disse sakene får store skadevirkninger. Flere uskyldige dømte så
vel som frikjente har følt det så vanærende og stigmatiserende å bli anklaget
falskt om incest at de har tatt livet sitt. Alle uskyldig dømte har også sett
det svært ødeleggende for dem selv og barna at falske anmeldelser berører
måneder, ja år, av samvær med barn. De som anklages for incest, også det store
flertallet av dem som senere blir frikjent for dette, blir nektet samvær inntil
politiet har etterforsket ferdig. Tid fra anmeldelse til påtalemessig avgjørelse
varer iflg. Statistisk sentralbyrå (kriminalstatistikk fra 1997) i gjennomsnitt
9-10 måneder, men tiden til gjenopprettelsen av kontakten viser seg ofte å bli
atskillig lengre enn dette.
Er Staalseth bare ubetenksom?
Er Staalseth blitt lurt, og derfor å unnskylde? Eller
burde han visst bedre? Jeg regner med at Staalseth har hatt en god intensjon
med å skrive forordet i boken. Som det å ville hjelpe med å beskytte barn mot
incest. Men han burde ha forestilt seg at virkningen av det han gjør i verste
fall blir en annen enn intensjonen. Flere av oss som har levd noen år vet at
gode intensjoner ikke alltid avstedkommer gode virkninger.
Det er her flere måter å bli lurt på. En
er at en har lettere å tro på de som ser svakere og ærligere ut enn de andre.
En annen er at en legger mer vekt på det ens egne slektninger sier enn andre
(”blod er tykkere enn vann”). En tredje er at en stoler på en vitenskap som
svikter.
Jo, kanskje Staalseth i den aktuelle
saken er lurt på den ene eller andre måten, kanskje alle. Jo, de som påstår
incest, oftest kvinner og barn, er det lett å forbarme seg over, selv om de
ikke alltid snakker sant. Noen, kanskje også Staalseth, har spesialisert seg på
å ta de "svakes" part. Mange har den meget tradisjonelle oppfatningen
av at den "svake" er kvinner og barn, evt. gamle. "Alle kvinner
og barn snakker sant om overgrep". Underforstått: "Kvinner og barn
ser det fortredelig å bli utsatt for seksuelle overgrep, de ser det ubehagelig
å innrømme dette, det de sier må derfor være sant". Jo, Staalseth har en
datter som er psykolog. Psykologien er ofte belemret med feil. P. A. Bjørkum
kaller i sin bok "Annerledestenkerne" (Tano Aschehoug, 1998)
psykologi en umoden vitenskap fordi den i for liten grad klarer å framstille
påstander som lar seg bevise. I Bjugnsaken handlet psykologer o.a. helt galt
bl.a. pga. påstander som ikke lot seg bevise.
Det er mange menneskelige reaksjonsmåter
som hindrer en i å se og gjøre det en skal. For den ærlige - følgende: Å være
for naiv eller kritisk. Å ha for mye skyldfølelse eller skadefryd. Å være for
giddesløs eller overdrevent arbeidsom. Å være for feig eller modig. Å være for
folkelig eller snobbet. Farene står i kø. For den mer uærlige - bl.a. følgende:
Å motta bestikkelser, både i form av gods og ekstra makt. Det er lett å dømme
om dette når slike mottas fra sterke. Lettere å unnskylde når slike mottas fra
antatt svake. Det har hendt personer har fått heltestatus, og ved det økt sin
egen makt og selvfølelse, etter å ha framstått som forsvarer av kvinner, barn eller
straffedømte, og brydd seg mer om dette enn om dem de skulle forsvare.
Strengere krav
Skal det stilles strengere krav til Staalseth enn
andre? Ledere, for eksempel biskoper, har fått den vanskelige oppgaven å avveie
flere personer og forhold, flere interessekonflikter, Gud hjelpe dem! Det er
lett å gjøre galt. De må se og studere alle, pene som stygge, sterke som svake.
Og være upartisk mot dem alle. Staalseth er tidligere generalsekretær i Kirkens
Verdensråd, tidligere leder av Senterpartiet, nåværende biskop. Han er god i
andre språk. Han har flere års erfaring med kontakt med andre mennesker. Vi har
derfor gode grunner til å stille strenge krav til en slik mann. Han skulle hatt
gode forutsetninger til å lese Wiede Aasland sin bok og finne noen av dens
fundamentale svakheter. Enten egenhendig, eller etter å ha sammenliknet den med
faglitteratur han kunne funnet på andre språk.
Mitt råd til Staalseth
Vi lever i en vanskelig tid på mange måter. Svært mange har fått grunn og
mulighet til å skrike mer enn før. Det er meget bra at noen tør å være kritiske
overfor dem som skaper denne urettferdigheten. Men vi har blant alle skrikene
et ansvar for å støtte rette vedkommende og straffe rette vedkommende. Det er
unnskyldende å tråkke feil når en etterpå prøver å bøte på skaden. De fleste av
oss er unnskyldt såfremt vi klarer å si unnskyld, så sant vi klarer å lære.
Samtidig finnes slike som handler, men som ikke får vite om de negative
konsekvensene dette kan avstedkomme.
Mitt råd til Staalseth: Forvent det onde
også der du minst venter det. Finn løgnere både blant dem med stor formell makt
og hos dem som ikke har så mye formell makt. Spekuler over motiv som hjelp til
dette. Jo, politi blir hjulpet i å finne dem som har forgått seg ved å studere
mulige motiv.
Finn ut mer om incest ved å snakke
direkte med påståtte ofre og påståtte overgripere. Snakk med ofre direkte, men
hør også på de "spedalske", de som påstås være overgriperne, direkte.
Kanskje er de "spedalske" uskyldige, men blitt besudlet. Ikke pga. egne
handlinger, men andres løgn. Les utenlandsk faglitteratur. Amerikansk især,
incesthysteriet begynte der tidligere enn hos oss, "brannslukkerne"
har også dukket opp der tidligere enn hos oss.
Jo, trolig var det ubetenksomt av
Staalseth å skrive forordet i en dårlig bok om incest. Kanskje besinner han
seg, kanskje beklager han, kanskje vil han lære.
Staalseth
blandar roller
Av Svein Tore Marthinsen
Falske anmeldelser om overgrep. Åpent brev
til Justisminister Hanne Harlem
Av Erik Aares
Recension: Sex,
lögner och terapi. Psykologer medverkar i moderna häxprocesser
Av Ebbe Schön
Vas om incest
Av Marianne Haslev Skånland
Rättsröta i
behandlingen av misstänkta för sexualbrott
Av Knut Ahnlund
Aktionsgruppen
för falskt anklagade fäder - Skrivelse till bl. a justitieministern
Av Dan Ahlmark, Michael Hagman, Gustav Hellsing
Stemplet som
sex-forbryter i 12 år
Av Lars Fogelstrand