Barnevernskritikerne viser
vei
Kommentar ved
Nina Elin Hauge, Mormor
|
Artikeln
är tidigare publicerad som Kronikk i Østlendingen den 14 sept. 2004. |
Gjennom de siste årene
har stadig flere mennesker uttalt seg kritisk til bruken av
barnevernsinstitusjoner. Myndighetene har avvist all kritikk. De har ikke
villet høre, men har i stedet berømmet sin forvaltning og den enkelte
barnevernsarbeider for godt arbeid.
Disse barnevernskritikerne har vært foreldre til barn som har vært plassert på
institusjoner av barnevernet, enten fordi barnevernet ville befri dem fra
«umulige» foreldre eller fordi barnas egen atferd var «urovekkende». Barnas
familie har imidlertid sett barnet forandre seg til det langt verre mens det
var under barnevernets omsorg. Noen pådro seg psykiske lidelser som ikke var
til stede før, andre ble eksponert for rus og kriminalitet mens barnevernet
hadde sin hånd over dem. Atter andre ble gravide med en ansatt eller en annen
ulykkelig ungdom med store problemer. Noen ganske få har klart seg - til tross
for behandlingen barnevernet ga dem.
Om familien klaget over plasseringen, og påpekte de alarmerende forandringene de
hadde observert hos poden, til saksbehandler, barnevernsleder, fylkesmann,
sivilombudsmann, stortingspolitiker eller statsråd, så var det ingen hjelp å
få. Ingen ville høre. Den rådende ideologi var at barnevernsinstitusjoner var
storveis hjelpe- og omsorgstiltak, og man betalte hva enn institusjonen
forlangte. Alt mens foreldrene sørget seg syke, og barna pådro seg omfattende
problemer. Institusjonsoppholdet vedvarte, og barnevernet fikk hjelp av
psykologene til å fordele diagnoser til de ulykkelige små og store barna og til
deres foreldre.
Andre barnevernskritikere hadde ingen personlig erfaring med barnevernsvesenet.
Som fagfolk, vitenskapsfolk og jurister fant de likevel store og alvorlige
mangler ved barnevernets behandlingstilbud og den bakenforliggende tenkning.
Noen av disse kritikerne påpekte at familiens rettssikkerhet var for dårlig
ivaretatt ved saksbehandling både på det enkelte barnevernskontor, i
fylkesnemndene og i rettsapparatet. De viste til feil og mangler i journaler,
sakkyndiges usaklighet og rettsstridig sammensatte nemnder og domstoler.
Myndighetene bare blåste av kritikken.
Andre la fram dokumentasjon for sin påstand om at offentlig omsorg var til stor
skade for de barna som ble utsatt for dette. De viste til anerkjente forskningsstudier
som, alle som én, viste at plassering i institusjon i beste fall var til ingen
nytte, men mer sannsynlig var skadelig for barn og unge. Ville myndighetene
høre? Ville de stanse plasseringene? Ikke på noen måte. Tallet på plasserte
barn fortsatte å øke. Barna har senere generert arbeidsplasser innen
sosialvesen, helsevesen og fengselsvesen. Dødeligheten for plasserte barn har
vært større enn noen har villet ut med. Man har forsøkt å laste foreldrene for
disse skadene. Det har delvis vært en vellykket ansvarsfraskrivelse; hele
folket ønsker å fortsette å tro på det man har satset stort på.
Kritikerne har imidlertid ikke gitt opp. De har hengt i Helene på våre
myndigheter som illsinte hunder. De har fortsatt med sin kritikk, overbevist om
at myndighetene gjennom barnevernsetaten er på ville veier. At det er regulære
overgrep som daglig bedrives mot foreldre og barn. De har sett for mange saker,
hørt for mange fortvilte foreldre fortelle og møtt for mange rasende barn.
Er de endelig blitt hørt? Det falt i hvert fall manna fra himmelen her forleden
dag. Barne- og familieminister Laila Dåvøy, på folkemunne kalt
barnevernsministeren, varsler radikale endringer i barnevernet. Barn skal ikke
lenger tas ut av hjemmet uten som aller siste utvei. Og videre - de skal ikke
oppholde seg i institusjon lenger enn seks måneder. Hvorfor? Institusjonene har
utspilt sin rolle, sier hun, barna ble boende for lenge og behandlingen virket
ikke. Dåvøy sier det endelig rett ut: vi har mange eksempler på hvor uheldig
det er at barna har vært der altfor lenge, og det er heller ingen tvil om at
den faglige kompetansen har vært for svak mange steder. (VG 07.09.04)
Ja, selvfølgelig er det sånn. Men hvorfor har man fortsatt å bruke
institusjoner så lenge etter at kunnskapen forelå? Hvorfor lukket man øyne og
ører i så mange år? Hvorfor ble kritikken ignorert, avvist? Hvorfor forsøkte
man å kriminalisere kritikerne, de som var budbringere for sannheten?
Kritikernes stolthet er imidlertid ikke varig svekket. Gleden over at det vi
lenge har visst endelig er nådd fram til statsrådens kontor er for stor til
det. Nå håper vi at oppreisning til de stakkars ofrene vil følge erkjennelsen.
Og vi håper at statsråden - i erkjennelsens øyeblikk - vil få øynene opp for
hvilken forfeilet ideologi det er som ligger til grunn for barnevernets
forståelse av foreldre-egnethet. Vi ønsker at også de andre tiltakene som
barnevernet benytter må bli gjenstand for hennes kritiske blikk. Måtte hun
forstå at omsorgsovertakelse er til stor skade, at det er overgrep mot barn å
flytte dem bort fra familien. At det er en grusom gjerning og brudd på ethvert
menneskes grunnleggende rettighet å bli tatt med tvang bort fra det eneste sted
de naturlig hører til.
Barnevernskritikerne viser vei
Et barnevern i krise
Av Rune Fardal m. fl
Barnevernet är det största hotet mot
barnevernet