Barnevernets
livsløgn
Av Sverre Kvilhaug, advokat
skvilh@frisurf.no
|
Sverre Kvilhaug er advokat og praktiserer i
Lindås ved Bergen. Han har i flere år interessert seg spesielt for
barnevernssaker og har satt seg inn i betydelig faglitteratur som angår
dagens barnevern og dets resultater, og er kjent for å gjøre en usedvanlig
innsats for sine klienter. Flere av hans tidligere arbeider er publisert på
NKMR's nettsider. Denne artikkelen har tidligere vært publisert
i forkortet form i Rogalands Avis, Stavanger. Den er gjengitt her i sin
helhet med forfatterens velvillige tillatelse. |
Det har i media den siste tiden vært omtalt to barnevernsaker som har
opprørt mange, Anita-saken og Svanhild-saken, og lav IQ var en problemstilling
i begge sakene. Hertil må man ut fra min
erfaring legge til, uten at jeg kjenner eksakt til saken utenom det som er
gjengitt i media, at barnevernet på vanlig måte har laget til en saksframstilling
for fylkesnemnda der de har trukket fram alt det negative de mener å kjenne til
om mor og for så vidt om barna, slik at konklusjonen skal trekkes ut fra en
”samlet vurdering” av omsorgen. Til
hjelp har begge barneverntjenestene hyret inn psykolog for å avgi såkalt
sakkyndig vurdering.
Det er viktig at folk forstår at de to sakene ikke er unntak fra
regelen. Slike og lignende saker som
kommer fram i media, er bare toppen av isfjellet. Årsaken til at slike omsorgsovertakelser
skjer i så stor skala som de gjør, er at barnevernet og de instanser som
samarbeider med barnevernet, samt fylkesnemndene, lever med en sterkt
grunnfestet livsløgn om at omsorgsovertakelse er et bra tiltak. Jeg kan fastslå at omsorgsovertakelse ikke er
et bra tiltak. Dette burde for så
vidt alle skjønne av seg selv. Barn som
fjernes fra sine hjem for å bli plassert hos fremmede, får selvsagt sterke
reaksjoner på dette. Noen reaksjoner
melder seg med en gang - andre kommer etter hvert. Fosterbarna og deres foreldre får redusert
livskvalitet, og mange, både barn og foreldre,
går i årevis i terapi etter en omsorgsovertakelse.
De som ikke skjønner av seg selv at omsorgsovertakelse ikke er et bra
tiltak, har nå i mange år ikke behøvd å stole på sin egen vurdering i dette
spørsmålet. Den svenske forskeren
Michael Bohman avslørte ved longitudinelle undersøkelser av fosterbarn allerede
på 70- og 80-tallet at fosterhjemsplassering ikke kunne påregnes å være et bra
tiltak sammenholdt med at barna ble boende hjemme i "risikohjem". I 1996 forelå avhandlingen til en annen
svensk forsker som også viser at det ikke er noe å tjene på en
omsorgsovertakelse, se Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna (Arkiv förlag, Lund,
Sverige 1996).
Vinnerljung gikk gjennom det som fantes av internasjonal
barnevernforskning om hvordan det går med fosterbarn sammenlignet med andre
barn med tilsvarende utgangspunkt, og han gjennomførte sine egne
undersøkelser der han sammenlignet barn i fosterhjem med deres hjemmeboende
søsken, og konklusjonen var altså entydig:
Omsorgsovertakelse er ikke noe godt tiltak for barn.
Konklusjonen var for meg bare en bekreftelse på hva som framstod som
nokså klart allerede, men som ikke gjenspeilte seg i de fylkesnemndavgjørelsene
jeg kjente til. Jeg trodde da
Vinnerljungs avhandling kom, at nå måtte det tvinge seg fram en forandring i
synet på omsorgsovertakelse, når det nå var bevist forskningsmessig at
omsorgsovertakelse er enten skadelig eller iallfall ikke bedre for barn
enn å bo der de bor (hvis de da ikke bor i hjem der de mishandles eller er
totalt uten omsorg). Det skjedde
ikke. Forklaringen er livsløgnen som
sitter for fast, i kombinasjon med at de to nevnte forskerne, som for så vidt
er en del av det barnevernfaglige miljøet, heller ikke synes å være alt for
ivrige etter å se resultater av deres egen forskning.
Omsorgsovertakelse bør derfor aldri være noe annet enn en nødløsning og
forbeholdt de tilfellene der det virkelig er ille i hjemmet. Jeg tenker på hjem der barna til
stadighet blir utsatt for mishandling, herunder incest, samt i praksis uten
omsorg fordi foreldrene til stadighet er ruset.
Så dårlig er omsorgsovertakelse for barn at det kun er i disse
tilfellene det kan forsvares. Likevel
blir omsorgsovertakelse brukt i den tro at det er et bra tiltak, i svært mange
andre saker der forholdene i hjemmet ikke er i nærheten av de eksemplene jeg
nevnte. Det er vanskelig å skjønne
begrunnelsen for disse omsorgsovertakelsene på annen måte enn at de er resultat
av barnevernets livsløgn, og at dette er en livsløgn som også deles av
vedkommende psykologer og av fylkesnemndene.
Saken om Anita og om likeledes om Svanhild som nå står for domstolene
etter at fylkesnemnda fratok dem omsorgen for sine to små barn, ville
aldri ha blitt reist for fylkesnemnda hvis barnevernet hadde tatt på alvor at det
ikke er noen gevinst for barn ved fosterhjemsplassering. Selv om barnevernet vil hevde at det også var
andre grunner til omsorgsovertakelsen, står det rimelig klart for oss
utenforstående at det ikke forelå mishandling av barna og heller ikke noen situasjon
med alvorlig rusmisbruk i noen av disse sakene.
Vi snakker følgelig om en omsorgsovertakelse der barnevernet og
fylkesnemnda mener at omsorgen ikke var god nok, begrunnet i
barnevernloven § 4 - 12 enten litra a eller litra d eller begge. Litra a dreier seg om "alvorlige
mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i
forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder
og utvikling." Litra b dreier seg
om at "det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan
bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig
ansvar for barnet."
De fleste mediesaker om barnevern dreier seg nettopp om saker der
det ikke foreligger grov omsorgssvikt, men lignende saker som Svanhilds der en
psykolog eller flere samt barnevernet mener at omsorgen ikke er bra nok
uten at barna lider direkte overlast.
Det er derfor de er
mediasaker.
Det er lett å se at de siterte bestemmelsene åpner for et skjønn der
det kan være ulike oppfatninger om hva som er "alvorlige mangler"
eller når det er "overveiende sannsynlig" at barnets helse eller
utvikling "kan bli alvorlig skadd".
Legger man til grunn at omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering er
et bra tiltak for barn, vil man rimeligvis legge terskelen for
omsorgsovertakelse lavere enn om man legger til grunn at omsorgsovertakelse i
utgangspunktet ikke er bra for barn.
Nettopp derfor er det så viktig at man tar innover seg at
omsorgsovertakelse som tiltak (på gruppenivå) enten er skadelig for barn eller
er iallfall ikke noe godt tiltak for dem, slik at det skal brukes kun som en
sikkerhetsventil.
Livsløgnen synes så grunnfestet at selv om man etter
omsorgsovertakelsen kan registrere store problemer for fosterbarna,
hvilket svært ofte er tilfellet, hører det absolutt til sjeldenhetene, hvis
noen gang, at årsaken til dette legges
på omsorgsovertakelsen - man klarer som regel å finne stor og udiskutert
enighet mellom barnevernet, psykologene og fylkesnemnda om at årsaken er
at barnet hadde for dårlig omsorg før omsorgsovertakelsen. Derfor er det svært viktig for alle det
gjelder, og det er faktisk oss alle som samfunn, at man tar inn over seg hva
forskningen på dette området forteller oss.
Når barnevernet, psykologene og fylkesnemndene kan fortsette sin
praksis i år etter år med å gjennmføre omsorgsovertakelse i stor skala i litra
a- og d-saker i strid med forskningsresultatene, er det fordi Barne- og familiedepartementet
ikke har gått ut offentlig og advart mot bruk av omsorgsovertakelser. Grunnen til at departementet ikke har gjort
det, er at departementet selv, til tross for at departementet er kjent med
forannevnte barnevernforskning, stadig hegner om sin livsløgn. Et nylig uttrykk for dette kan man registrere ved
å se på litteraturlisten bakerst i Stortingsmelding nr. 40 om Barne- og
ungdomsvernet, der Vinnerljung og en annen svensk forsker Bohman glimrer med
sitt fravær. Dette kan departementet gjøre fordi Norges Forskningsråd
(NOVA) og det barnefaglige miljøet ellers også hegner om den samme livsløgnen
og later som om Vinnerljungs avhandling ikke finns. At livsløgnen også er en viktig
inntektskilde for mange psykologer,
bidrar rimeligvis ikke til å redusere den. De som må betale en høy pris for denne
livsløgnen, er barna og foreldrene.
Det burde være en helt naturlig konsekvens av det man vet, at
barnevernet heretter holdt seg langt unna omsorgsovertakelse i saker som
Anitas eller Svanhilds. I begge sakene
er det psykologer som har laget en "vurdering", og selv om jeg ikke
har lest vurderingene, kan jeg godt forestille meg innholdet. Det sentrale er at ut fra det som er kommet
fram til offentligheten, foreligger det ikke noen situasjon som er farlig for
barna - det foreligger ikke mishandling, og foreldrene er ikke til stadighet
ruset (for alt jeg vet, smaker de ikke engang alkohol). Det tilsier at det ikke er uomtvistelig
nødvendig å fjerne barna fra hjemmet for å unngå at de lider alvorlig overlast. Når det ikke er uomtvistelig nødvendig å
fjerne barna, følger det av nevnte forskning og det forholdet at det skal anses
som et gode i seg selv å få vokse opp hos sine foreldre (det biologiske
prinsipp), og at tiltak skal skje ut fra hensynet til "barnets
beste", at barna må få bli boende i hjemmet.
Samtidig er det sikkert mange barn som virkelig lider alvorlig
overlast, men som barnevernet ikke engasjerer seg i. Senest på TV den 3.3.03 hørte vi
barnevernlederen i Oslo fortelle om sin avmakt i forhold til
gjengkriminaliteten blant barn helt ned i 12-13-årsalderen, hovedsaklig blant
innvandrere. I disse sakene ville
barnevernet ha foreldrene "på banen" - her ville ikke
barnevernet overta omsorgen! Det var for
alvorlig for barnevernet, så det måtte foreldrene ta seg av. Dette og det at ”alle” vet om barn som
virkelig lider alvorlig overlast i hjemmet og likevel blir værende der, kan forlede mange velmenende folk til å
tro at terskelen for omsorgsovertakelse er høy, men det at barnevernet
velger ut feil barn for omsorgsovertakelse, viser ikke at terskelen er høy,
bare at barnevernet ikke er sin oppgave voksen.
Det gjør ikke situasjonen enklere for de barn og foreldre som utsettes
for omsorgsovertakelse i § 4-12 litra a- og d-sakene, at nettopp
disse barna er de som får de dårligste samværsordningene, fordi barnevernet og
fylkesnemndene legger til grunn at omsorgsovertakelsen skal være
langvarig. Foreldrene er her ofte svært
opptatt av barna sine, (ofte er det i seg selv den direkte årsaken til at deres
barn er blant de ”utvalgte”), og de mishandler ikke barna, men blir likevel
avspist med samvær à noen få timer 4 ganger i året, og hvor utrolig det enn kan
høres, begrunnes det i hensynet til "barnas beste". Ofte både vil og kan for øvrig slektninger påta
seg omsorgsoppgaver for barna, men det er barnevernet som regel negativ til,
også etter at Befringutvalget i NOU 2000:12 gikk inn for det.
Jeg utfordrer barne- og familiedepartementet til høyt og tydelig å si
fra: "Vi har tatt feil - det er ikke bra med omsorgsovertakelse, og dette
tiltaket burde derfor vært forbeholdt langt alvorligere tilfeller enn i Anita
og Svanhilds sak! Nå skal terskelen for
omsorgsovertakelse heves så kraftig at slike tilfeller ligger langt unna
tilfeller som skal resultere i omsorgsovertakelse."
De fleste er enige om at vi må ha et barnevern, men skal barnevernet ha en berettigelse, må man konsentrere seg om de barna som virkelig lider alvorlig overlast. Det gjør barnevernet ikke i dag. Det forhold i seg selv at barnevernet trenger en sakkyndig psykolograpport å framlegge for fylkesnemnda for å begrunne behovet for omsorgsovertakelse, er i seg selv overbevisende dokumentasjon for at forholdene i hjemmet ikke er så alvorlige at det skulle være nødvendig med omsorgsovertakelse. Mange psykologer tjener på dagens ordning. Barna og familiene taper på det. Som samfunn taper vi alle.
Barnevernet
i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for
spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste. Av Sverre Kvilhaug
Tærksler
for anbringelse. En vignetundersøgelse om socialforvaltningernes vurderinger i
børnesager.
Av Tine Egelund og Signe Andrén Thomsen
Anbringelse
af børn beror på sagsbehandlerens skøn
Tærskler for anbringelser. En vignetundersøgelse om socialforvaltningernes
vurderinger i børnesager.
Tine Egelund & Signe Andrén Thomsen
KRITISK
UTREDNINGSMETODIK. Av Bo Edvardsson
Håndbok
for klientutvalg og barnevernsofre. Ved Åge Simonsen
K
& T v. Finland - Grand Chamber dom
Statistikk
og barnevern. Av Marianne Haslev
Skånland
Barnevern og
omsorgsovertakelse. Av Arne Byhre
Siv
Westerbergs föredrag "Barnets mänskliga rättigheter till familjeliv vid
föräldrarnas separation" vid Mansjourens i Skaraborg Manskonferens
"MANNEN OCH FAMILJEN" på Soldathemmet i Skövde den 19 januari 2002.
Svanhild-saken
- För dum för att ha barn. En
serie artiklar i norska aviser
Anita-saken
er grotesk. En serie artiklar om ett
tvångsomhändertagandefall publicerade i Avisa Nordland an.no den 28 februari -
10 mars 2003
Kajsafallet
- Kajsa 15 år, vill bo hos mormor, blev dömd till tvångsvård. Artiklar i
Expressen den 31 mars resp. den 5 april 2002
För
Rebeccas skull? Av Åsa Ljungqvist
Varför
dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning. Av
Maciej Zaremba