Barnevernets
bedømmelser
Av Marianne Haslev Skånland,
professor
|
|
Ett mulig utgangspunkt for en vurdering av
barnevernet (bv) er å se på hva deres lærebøker uttaler. Særlig kjent er Kari
Killéns bok "Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar". Boken er full av
ukritiske påstander, blant annet om forekomst av overgrep og tegn på slike, om
omsorgsevne, om symptomer på omsorgssvikt og påvisningen av dem, om tilknytning
til fosterforeldre og manglende tilknytning til foreldre.
I et leserinnlegg får et par eksempler klare seg: A) Svært mange som selv
henvender seg til barnevernet og ber om hjelp, har vanskelig økonomi. Men
bv-arbeidere instrueres nærmest om ikke å bidra rasjonelt til å avhjelpe dette
(side 497): "Foreldrene bør engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre
belastninger, for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse
problemene er dårlig omsorg." At det så videre sies at bv skal veilede, er
urealistisk.
B) Uansett hva som er foranledningen til en families kontakt med bv, er bv
ivrige til å lete etter mulig "omsorgssvikt", og har en klokkertro på
sin evne til å bedømme dette. Det foregår bl.a. slik (side 306): "Det kan
ofte være nødvendig for oss bevisst å frustrere foreldre for å gjøre det mulig
å vurdere denne meget vesentlige funksjonen. Hvis foreldre viser meget
begrenset frustrasjonstoleranse ved vår tilstedeværelse, må vi undre oss over
hvordan den kan være i en situasjon uten sosial kontroll, der ingen andre er
til stede enn foreldrene og barnet."
Det vil vel her være klart for de fleste av oss at: 1: Det som beskrives, er at
en sosialarbeider skal drive provokasjoner for å få foreldre til å sprekke.
2: Nei, for alle mennesker er det tvert imot naturligere å være rolig og
tålmodig når man er trygg og beskyttet privat enn når man utsettes for observasjon
og vurdering fra utenforstående. (Det er biologisk sunt å ha frihet til å ha et
privatliv og å ha det i fred. Det er blant annet mangelen på dette som
forårsaker tragediene for så mange fosterbarn.) 3: Ikke minst blir man naturlig
opprørt når de som hopper på en er offentlig ansatte som gir seg ut for å
skulle hjelpe men som oppfører seg uhøflig og skremmende og eksperimenterer med
oss når de har oss i sin makt. 4: Det er særlig skremmende fordi foreldre jo
forstår at de hele tiden har en trussel om å bli skilt fra sine barn hengende
over seg. 5: Foreldres tålmodighet overfor egne barn er basert på naturgitt
kjærlighet til barna, ikke på sosial kontroll. (Derfor er da også forekomsten
av mishandling og vanskjøtsel av barn langt større alle andre steder enn hos
egne foreldre. 6: Det å utsette foreldre for "gransking" ved hjelp av
påført "frustrasjon" er tortur; det faller under
Menneskerettskonvensjonens artikkel 3: "Ingen må bli utsatt for tortur
eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff." Slik
krenkende behandling av borgerne er straffbart. At den norske stat ikke
straffer men selv er ansvarlig for det, gjør det ikke mindre graverende. Noen
korte artikler som behandler disse forholdene:
* Bernt Skrede: "Sveket" - barnevernets bibel.
http://www.sfm.no/Arkiv-2004/Art-Apr-04/13.04.04-sveket.htm
* Anne Aarskog: Fastsettelse av omsorgssvikt.
http://www.nkmr.org/fastsettelse_av_omsorgssvikt_av_anne_aarskog.htm
* Åge Simonsen: Barnevernets metoder. http://www.barnasrett.no/Artikler/barnevernets_metoder.htm
Det press bv utsetter foreldre for gjennom
slike metoder kan ødelegge individene helt. BV forstår ikke at de ikke
objektivt observerer men tvert imot selv skaper påkjenninger som til slutt kan
skyve ofrene utfor stupet. Bortsett fra i tilfeller av reell og alvorlig
mishandling må barnevernet (og også det sandpåstrøende rettsapparatet) fratas
muligheten til å beordre omsorgsovertagelser. Når denne makten er borte, vil
det også komme fram i lyset hva deres hjelpetiltak er verdt. Som det nå er, er
mange familier pålagt tiltak de finner meningsløse, men de tør ikke protestere
for de vet at i så fall blir barna tatt.
En serie artiklar och inlägg i Gjengångaren i
anledning av problemen i Horten barnevern