Barnevernet og rettsikkerhet
Av Ole Simonsen,
førstelektor
|
|
I det siste har mediene en rekke ganger rapportert om barnevernssaker som har
opprørt vanlige mennesker. Ofte har ikke opinionen god nok kunnskap om de
vurderingene som barnevernet har gjort til å avgjøre om omsorgsovertakelse er
riktig. Det en imidlertid kan reise spørsmål rundt er de sakkyndige
vurderingene som legges til grunn for fylkesnemndene sine avgjørelser. Etter å
ha lest flere av disse sakkyndige rapportene vil jeg stille et stort spørsmål
ved nytten. En må også stille spørsmålet om denne sakkyndigheten truer
rettssikkerheten til barna.
Psykologens rolle
I de fleste barnevernssaker der fylkesnemnda gjør vedtak om offentlig
omsorgsovertakelse bygger de i stor grad sin avgjørelse på ekspertuttalelser
fra psykologer. Disse psykologene har vurdert det en kaller familiens (mors)
omsorgsevner. Denne omsorgsevnen beskrives i psykologiske termer som empati,
egostøttende, motiverende, intelligens og en rekke liknende begreper. Dette er
materiale som er samlet opp i noen timers samvær med omsorgspersonen og barna i
familien.
Rettssikkerheten er sterkt truet dersom dette skal være hoveddokumentasjonen i
rettssaker av denne type. Vi vet at psykologiske beskrivelser er noe av det
vanskeligste å tilbakevise. Dersom en ikke har motekspertise som opptrer på tiltaltes
vegne vil et hvert motargument fra personen sjøl kunne brukes som bevis for at
det psykologen sier er rett. Dersom mor hevder at hun har god empati overfor
sine barn, kan dette lett brukes som bevis på at hun nettopp ikke har det. Hun
har så dårlige empatiske evner at hun er ikke i stand til å se at hun ikke har
det. Har du først fått stemplet av en psykolog klarer du aldri å komme ut av
det sjøl, du må ha hjelp av motekspertise som har langt sterkere legitimitet i
befolkningen og blant ekspertene enn den som har satt stemplet.
Omsorgsevne
Kunnskapene om mors omsorgsevne blir ofte innhentet ved hjelp av
observasjoner og tester av mor. Dette blir ofte gjort i løpet av et par dager
der psykologen er til stede noen timer. De fleste fagfolk vet hvor stor
usikkerhet som er knyttet til slike psykologiske tester om intelligens og andre
psykiske egenskaper ved testpersonen. Når det gjelder både tester og
observasjoner er det store feilmarginer på resultatene. En av de viktigste
årsakene til feil på testene og observasjonene er selve testsituasjonen. En kan
sjøl tenke seg hvilke vansker det er for å skape en trygg og naturlig atmosfære
i testsituasjonen i slike saker. Mor vet at psykologen er kommet for å se om
hun er en god mor. Hun vet også at dersom psykologen finner ut at hun er en
dårlig mor, så kan hun miste sine barn. Psykologen kommer på besøk i hjemmet,
mor blir bedt om å oppføre seg helt som vanlig, men det sitter et fremmed
menneske og følger med i alt hun gjør, dette mennesket har enorm makt over
hennes skjebne. Jeg vil påstå at det ikke er mulig å få til en naturlig
situasjon. Psykologen observerer altså noe helt annet enn en mor i
hverdagssituasjon som tar hand om sine barn. Å observere om mor er
egostøttende, har empati i forhold til sine barn eller kan fungere stimulerende
og motiverende for deres utvikling, er etter min mening nesten en umulighet.
Det må også være direkte ufaglig å hevde at en test viser de riktige
resultatene, dersom den er tatt under forutsetningen om at du mister barna dine
dersom du skårer dårlig.
Maktesløs
En annen ting som er problematisk er at eksperten som kommer på besøk er
betalt av mor sin motpart (fiende), det lokale barnevernet. I de fleste saker
der det er konflikt mellom familien og barnevernet, er det umulig å
opprettholde en forståelse om at barnevernet er en hjelper. Familien oppfatter
ikke at barnevernet verken vil hjelpe deres barn eller dem som foreldre.
Eksperten som med loven i handa trenger seg inn i hjemmet er altså en
representant for familiens fiender. Dersom en nekter eksperten adgang blir
dette tolket meget negativt av barnevernet som har makt til å komme og hente
barna umiddelbart med hjelp fra politiet. Du er derfor som omsorgsperson helt
maktesløs overfor det offentlige systemet som står i mot deg.
En annen side som kommer fram i rapporter som skrives av psykologene er at en
på en meget lettvint måte trekker konklusjoner om skadevirkninger på barnet
både i fortid, nåtid og fremtid. Et personlighetstrekk ved mor har hatt, har
eller vil få bestemte skadevirkninger for barnet. Dette er sammenhenger som er
meget usikre og lar seg vanskelig dokumentere. Det er ingen fagfolk, etter det
jeg kjenner til, som vil hevde at en må ha en bestemt empati, toleranse eller
for den saks skyld et eksakt intelligensnivå for å kunne oppdra barn.
Utvelgelse
En må også reise spørsmål om måten psykologene blir valgt ut til å få
oppdrag for kommunene. Her er en dynamikk i slike utvelgelsesprosesser som en
ikke kan overse. Når barnevernet skal velge en ekspert til å gjøre en sakkyndig
utredning, er det naturlig at en velger en som er kjent i barnevernsystemet. En
psykolog som er kjent i barnevernsystemet er gjerne en person som har hatt
mange saker for barnevernet. Dersom en skal skjønne hvorfor en psykolog har mange
oppdrag for barnevernet, må en se på resultatene til psykologen. Det er
naturlig å tenke seg at psykologens meninger er lagt sterk vekt på i
nemndsbehandlingene, og resultatet har vært i tråd med barnevernets ønsker. En
sak blir brakt inn for nemndsbehandling fordi barnevernet ønsker at det
offentlige skal ta over omsorgen. Dersom nemnda kommer til at
omsorgsovertagelse skal skje, har barnevernet "vunnet" saken. En
psykolog som hjelper barnevernet til å "vinne" sine saker vil trulig
få mange oppdrag for barnevernet. På den andre side er det ikke like lett å
tenke seg at barnevernet vil velge en psykolog som kritiserer barnevernets
arbeid og ikke anbefaler løsninger i tråd med barnevernets ønsker. En slik
ekspert vil sannsynligvis få lite oppdrag for barnevernet. I tillegg må det
legges til at å få oppdrag for barnevernet gir ganske god uttelling økonomisk
for en psykolog.
For stor makt
Konklusjonen min vil være at psykologien har for stor makt i barnevernsaker
som fremmes for fylkesnemndene. En makt som bygger på et meget usikkert
faktagrunnlag som er beheftet med en rekke feilkilder. Dette gjelder både måten
dataene blir samlet inn på og de sammenhengene som blir tolket inn i
resultatene. Det er skremmende å se hvor ofte fylkesnemndene uttaler at de
"legger avgjørende vekt på sakkyndig sine vurderinger".
Alternativet til en psykologvurdering i slike saker må være en vurdering av
praktiske forhold over tid. Om barna får skikkelig stell, regelmessig søvn,
varme klær, mat, kommer seg på skolen og en rekke liknende forhold er langt
bedre indikatorer på omsorgssvikt enn en usikker vurdering fra en psykolog.
Slike observasjoner vil også gi et godt grunnlag for å gi en målrettet hjelp
til familier i vanskelige livssituasjoner både fra det offentlige og ikke minst
fra familie og venner.
En omsorgsovertakelse er og skal være siste utvei når barns velferd er i fare.
Det må være en meget tungtveiende og godt dokumentert begrunnelse som muliggjør
et slikt vedtak. Dessverre er det slik at omsorgsovertakelser sjelden fører til
at barna får en lykkelig framtid, særlig når de er kommet opp i en viss alder
før inngrepet blir gjort. Fosterhjemsbarn finner en ofte igjen i de negative
statistikkene om psykiatri, rus og kriminalitet. Omsorgsovertakelse er derfor
et virkemiddel som bør brukes i meget liten grad og slettes ikke på bakgrunn av
en psykolograpport laget på et sviktende grunnlag.
*
Fastsettelse
av omsorgssvikt
Av Anne Aarskog
Barnets
beste eller verste?
Av Sverre Kvilhaug
To
artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning
Av Sverre Kvilhaug
Barnevernets
metoder
Av Åge Simonsen
Håndbok
for klientutvalg og barnevernsofre
Stora
brister i utredningar om barn som far illa
Av Ruby Harrold-Claesson
Barn, barnevern og
foreldre
Av Synnøve Gran Christiansen
Kristoffer (3) tvangsflyttes
fra mormor
Av Gro Rognmo
Varför
dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning
Av Maciej Zaremba
Socialtjänsten
skönmålar
Av Anita Ankarcrona
Et
"kriserammet" barnevern bør nedlegges
Av Marianne Haslev Skånland
Alvorlige
grunner til omsorgsovertagelse?
Av Marianne Haslev Skånland
Ødelegger barnevernet
oss?
Av Harry Ulich
Socialtjänsten måste bli en
sann kunskaps organisation
Av Kerstin Wigzell och Lars Pettersson
Socialsekreterarens
"samtal" avgörande
Av Robert Dujmovic
Tillbaka till Artiklar